SÅRE HENDER OG SMELTA OST

Den aller første jeg husker, vagt vel å merke, er VM i Mexico i 1986. Jeg var fire år gammel og husker bare at det ble hoiet og heiet foran tven. Mesterskapet etter derimot, dét husker jeg som om det var i går.

Det var den sommeren jeg fylte åtte, den siste sommeren før jeg flyttet til Norge. I gata vår i Teheran var vi en gjeng kids som samlet på Panini-kort. Husker dere dem? Det var kort med bilder av fotballspillere fra de ulike landslagene, med navn, flagg og klubben de vanligvis spilte på. Alle hadde sine favoritter og vi byttet mellom oss. Jeg husker jeg ga bort tre av mine til nabogutten for å få Maradona-kortet hans tilbake.

Noen ganger konkurrerte vi om kortene. Da var det ekstra deilig å vinne, men herregud så surt det var å tape. I de to stille timene midt på dagen når hele byen sover siesta og alle butikkene er stengt, satt vi på de støvete trappene foran den lokale brødbakeren. Vi satset hvert vårt kort, som vi la ned ved siden av hverandre, med billedsiden ned. Så slo vi med flat hånd på kortet, på en sånn måte at det lille lufttrykket som oppstod mellom håndflaten og kortet skulle suge opp kortet og snu det. Den første som klarte å snu kortet sitt sånn at det havnet med billedsiden opp vant den andres kort.

Jeg husker ikke hvordan det gikk til at jeg falt sånn for Argentina, men det gjorde jeg altså. Jeg byttet bort Ruud Gullit og Roberto Baggio mot nesten ukjente argentinske spillere. Og da Argentina tapte finalen mot Tyskland den julidagen i 1990, satt jeg klistret foran tven, med såre håndflater og gråt for første gang av noe jeg så på tv.

Den dag i dag heier jeg på Argentina hvert eneste VM, men ellers fortoner de fire deilige ukene hvert fjerde år seg annerledes i dag enn da jeg var liten. Stemningen er dog like magisk. Nå elsker jeg bare følelsen av at det skjer noe hver eneste dag i de fire ukene eventyret varer. Det er som om hele verden, en måned, hvert fjerde år, ser i samme retning.

Noen kamper ser vi på tv, andre kamper ser på Kontraskjæret og atter andre står på i bakgrunnen mens vi jobber eller gjør andre ting. Vi spiser litt mer smelta ost enn vi pleier, drikker litt mer brus og øl enn ellers, og jeg glir inn i litt mer komfortable og litt mindre feminine klær enn ellers. Når jeg snakker med familien i Teheran på telefon, har vi for en gangs skyld sett på det samme på tv. I år er Iran med for femte gang, og selv om Argentina er favorittlaget, heier jeg selvfølgelig litt ekstra på perserne.

Om du er av dem som ikke tror du liker fotball og som gleder deg til VM er over, anbefaler jeg deg å legge vekk skepsisen og gjøre følgende:

  1. Velg deg et lag!
  2. Omfavn athleisure de neste fire ukene (med mindre du noe annet)
  3. Sverg til det amerikanske kjøkken, vekselvis hjemmelaget og take-away fra lokale sjapper
  4. Se flest mulig kamper og lag mest mulig lyd!

Når finalen er ferdig 15. juli, lover jeg deg at du bare kommer til å glede deg til neste gang!

Enjoy, og lykke til! ⚽❤

2 kommentarer
    1. Så deilig innlegg! Fantastisk å høre om barndomsminnene dine også. Gleder meg til å lese boken 🙂 Jeg får også VM-syke hvert 4. år. Kjæresten min kjenner meg ikke helt igjen i disse ukene, og akkurat i år passet det ekstra godt med med 4 uker på TV og litt tullete barnlig mat som quesadillas med cheddarost, skinke og jalapeños – det er finfin quick fix!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg