Jeg har lenge tenkt sånn: Driver du en blogg, skal du inspirere. Du skal være et utstillingsvindu for et liv som er godt å leve. Du skal vise frem det som er å vise frem. Ikke bare cupcakes og dagens outfit, men du skal sette et godt eksempel med det du melder. Du kan gjerne skrive om det som er vondt, men da skal det være en lærdom i det. En slags happy ending eller en verdifull innsikt du ikke ville fått uten å oppleve det smertefulle. Du skal ha det kjipe under kontroll og vite hva du har lært av det, før du skriver om det. Du skal ha et «avklaret» forhold til det, som psykologen min sier. Slik jeg for eksempel har med det faktum at vi sliter med å få barn: Jeg vet at vi sliter med det, jeg vet det er vondt, jeg vet at jeg har en frykt for at det aldri løser seg og jeg vet at jeg har et håp om at det gjør det. Jeg kan skrive om følelsene mine rundt dette temaet, fordi jeg ser dem og vet hva de er. 

Men så er det jo ikke sånn at livet kun består av fine, flotte og inspirerende ting, i tillegg til ett og annet problem som vi har full oversikt over hva er og hvordan påvirker oss. Å fremstille tilværelsen på den måten er ikke inspirerende. Det er en løgn.

De fleste av oss opplever både tristhet, sinne og håpløshet uten å vite akkurat hvorfor vi føler det sånn, eller hva vi skal gjøre for å få det til å gå bort. Det er ikke alltid gode grunner for at vi føler frustrasjon, angst og villfarelse. Ofte vet vi kanskje hva som trigget disse følelsene, men triggeren tåler liksom ikke dagens lys. Det er liksom ikke lov å bli så lei seg for noe så dumt. For det er ikke et ordentlig problem. Det er ikke ufrivillig barnløshet, alvorlig sykdom eller økonomisk havari. Det er ikke dødsfall, samlivsbrudd eller naturkatastrofe. Det er ikke krig, fattigdom eller fangenskap. Er det da lov å snakke om det? Skrive om det? 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Ja, jeg synes det må være lov. Skal vi snakke om livet, skal jeg skrive om livet, hører alle disse små og store bekymringene med. De er, om jeg liker det eller ikke, med på å danne bakteppet for alt annet jeg skriver. Alt annet jeg føler og mener. Jeg vil ikke være nok en blogger som gir et bilde av at alt er på stell – ja, bortsett fra det åpenbare da. Hvem har bare ett problem i livet? Hvem gråter bare over én ting? Jeg vil at du som leser skal føle deg litt mindre alene og litt mindre mislykket etter å ha vært innom meg. Jeg skal bjuda på. På både store og små problemer. Rasjonelle og irrasjonelle bekymringer. Viktige og uviktige tankerekker som tar over livet helt i perioder. For sånn er det å være menneske. Sånn er det å være meg. Og sånn er det å være deg.

Noen dager i måneden – faktisk ikke alltid sammenfallende med pms – går jeg ned i en bølgedal. Det er en slags syklus, det òg. Alt føles feil og jeg sliter med å kjenne på glede. Små gjøremål blir til ubestigelige fjell, og bagateller blir til katastrofer. En full skittentøyskurv, et rotete kontor og et lag av støv som har lagt seg i vinduskarmen får hjertet mitt til å banke fortere. En bukse som sitter strammere enn før eller en epost som krever noe av meg får det til å snøre seg i halsen og gir meg kvelningsfornemmelser. Å tråkke på knekkebrødsmuler på kjøkkenet eller lyden av en motorsykkel som ruser motoren akkurat idet den kjører forbi meg gjør meg så forbanna at jeg kan fike til noen. Og når jeg har det sånn, blir jeg apatisk. Jeg klarer ikke være kreativ, jeg klarer ikke skape, jeg klarer ikke å skrive, jeg klarer ikke produsere. Jeg orker ikke lage middag, jeg orker ikke vaske tøy, jeg orker ikke tørke støv. Jeg klarer bare å glo. Jeg orker bare å scrolle. Scrolle og glo.

Glo på livet til alle som ikke har problemer. De som kaprer den ene fete jobben etter den andre, føder det ene barnet etter det andre, holder den ene festen etter den andre, løper den ene distansen etter den andre, baker den ene kaka etter den andre. Sammenligne mitt indre med deres ytre. 

Ja, noen ganger føles det sånn og da er alt galt. Selv om sola skinner, jobben går bra og familien er ved god helse, så er alt bare svart. Jeg synker dypere og dypere ned i misèren helt til jeg ikke ser noe annet enn den. Det er ingen moral i denne historien. Bare at det er sånn det er og at jeg vet at det snart går over. For denne gang. 

God torsdag fra meg og hu her: