SKRU AV ALLE KRANENE!

Når jeg føler meg litt tømt for ideer til noe å skrive om, og jeg begynner å lure på hvorfor all verden jeg har en blogg, går jeg tilbake og leser gjennom kommentarene dere har lagt igjen hos meg. Det gjorde jeg nå og ble så glad for alt det fine dere skriver! Jeg ble inspirert og minnet på hvorfor jeg gjør dette. Jeg benyttet også anledningen til å svare på en del kommentarer, og selv om noen av dem er over to måneder gamle, så tenker jeg at det er bedre sent enn aldri. Jeg kom ikke lengre enn til cirka midten av mai, da. Men vit at jeg leser og setter pris på hver eneste kommentar, epost og dm dere sender meg ❤️

Så, i mangel av noe annet å melde akkurat i dag, går jeg løs på noen av spørsmålene dere har sendt meg. 


Hvem er du, hvis man ser bort fra IVF-prosessen dere går gjennom? Hvem er Mina, liksom? Føler du at du klarer å være «deg selv», eller er prosessen altoppslukende?

Dette spørsmålet er like godt som det er vanskelig. For å kunne svare på om jeg klarer å være «meg» oppi alt dette, må jeg nemlig vite hvem «meg» er. Og det, kjære lesere, lurer jeg på hver eneste dag. Jeg hører i blant på podcasten til Synnøve og Vanessa, og der ble det sagt noe jeg syntes var skikkelig klokt en gang. Vanessa fortalte at psykologen hennes hadde gitt henne et råd, kall det et triks, til de tidene da det blåste som verst og alt føltes tungt. Med fare for å gjengi dette feil, oppfattet i hvert fall jeg budskapet slik:

Prøv å skrelle vekk alle lagene som finnes utenpå deg selv. Det som har lagt seg utenpå deg på grunn av alt du har opplevd og blitt utsatt for. Alt det som suksesser og nederlag har gjort med deg. Hva du tror andre tenker om deg på grunn av ting du har gjort og sagt. Hvilke jobber du har hatt, hvilke gode og dårlige valg du har tatt, alle ytre påvirkninger på deg og hvordan du som resultat av dem opplever deg selv som menneske. Skrell det vekk. Helt innerst, hva finner du da? Hvem er du hvis du skreller vekk alt det som ikke er deg men har skjedd deg? Om du finner deg selv inn i der, altså finner kjernen av den du er, vil du oppleve en ro – uansett omstendigheter. 

Hvordan gjør man dette, spør du kanskje. Jeg er neimen ikke sikker. Men jeg tror svaret på hvem jeg er – i og utenfor en prøverørsprosess – finnes der et sted. Hvis jeg skrur av alle kranene som det flyter forventninger og dertilhørende frykt ut av – hvis jeg distanserer meg fra alt jeg burde, skulle og kunne – hvem er jeg da? Jeg er et menneske som har levd i 36 år. Jeg er nysgjerrig, lett å begeistre og like lett å irritere. Jeg har en sterk smaks- og luktesans. Det gjør at jeg elsker ting som smaker og lukter godt. Jeg engasjerer meg helhjertet og voldsomt i ting som oppleves viktige for meg. Jeg er utålmodig og klarer sjelden å vente med belønning. Jeg føler så sterkt med mennesker og dyr i nød, at jeg går rundt med en vond klump i magen nesten hele tiden. Jeg er lat, men klarer aldri å slappe helt av. Jeg kan oppleve eufori av å høre på musikk jeg liker, men kan også nesten få et raserianfall av å høre på musikk jeg misliker. Jeg blir veldig sint. Jeg blir bunnløst trist. Jeg blir veldig glad. Jeg elsker veldig høyt. Jeg er ikke så god på å være et sted midt i mellom. Jeg opplever alt så sterkt. 

Så, svaret mitt på dette spørsmålet må være at jeg, som alle andre, er sammensatt. I en alder av 36 prøver jeg fortsatt å finne ut hvem jeg er og hvordan jeg kan leve dette livet best mulig. Det å stå midt opp i en ivf-prosess er en voldsom og krisepreget situasjon. Den påvirker meg sterkt, og legger seg utenpå meg, slik alle de andre lagene tidligere har gjort. Men jeg tror ikke den forandrer den jeg innerst inne er. 


Har du noen råd til hvordan man skal klare å takle de tyngste tidene som ufrivillig barnløs? Og er det noen tidspunkt som er verre/bedre?

Hvordan jeg takler de tyngste stundene varierer, og det er ikke alle variantene som er å anbefale. Jeg kan for eksempel gråte sammenhengende i fem timer, og gå inn i en merkelig tilstand der fornuften nærmest forlater kroppen og jeg hulkende ramser opp alt som er galt med livet mitt og alt jeg ikke får til. Andre ganger kan jeg drikke en hel flaske rødvin, mens jeg stirrer tomt ut i lufta. Men det som til syvende og sist redder meg, og holder meg i vater over tid, er at jeg strammer meg opp og tvinger meg selv til å sette ting i perspektiv. Og dette tror jeg er lurt uansett om det er ufrivillig barnløshet eller noe annet som har forårsaket tristessen in the first place: Tenk på hvor ille det kunne vært. Tenk på alt du har. Vi har alle noe å være takknemlige for. For meg er det fint å tenke på at jeg har en mann og en hund jeg elsker over alt på denne jord. At jeg har en familie (som dessverre er langt, langt borte) og en svigerfamilie jeg er ekstremt glad i, og som jeg vet er veldig glade i meg. Jeg er takknemlig for at verken jeg eller noen av mine nærmeste lider av noen alvorlig sykdom. At jeg ikke opplever krig eller fattigdom. At jeg har tak over hodet, mat i kjøleskapet og muligheten til å tilegne meg kunnskap og realisere meg selv. At det er et knippe kvalitetsmennesker jeg kan kalle mine venner. Når jeg tenker gjennom alt dette, føles det irrasjonelt å se svart på hele tilværelsen. Det å ønske seg et barn er en sterk og altoppslukende følelse. Det ikke å få det til skaper et enormt tomrom og et gigantisk savn. Men husk å minne deg selv på at det tross alt er bedre å ønske seg noe godt, enn å ville bli kvitt noe vondt. 


Kan du svare på spørsmålene du får i en videoblogg? 

Ja! Det kan jeg. Jeg var nylig på et seminar med bloggnettverket mitt i Egmont, og der var viktigheten av video et sentralt tema. Jeg skal kvinne meg opp og komme i gang med det. Lover! 


Okei, det var alt for nå. Fortsett å sende meg spørsmål, så skal jeg svare etter beste evne. Ofte er det sånn at spørsmålene fra dere tvinger meg til å tenke gjennom ting som jeg selv også har godt av å tenke gjennom. Vi blir vel alle bedre mennesker av å snakke med hverandre, gjør vi ikke? 

Ha en god (og lummer!) onsdag ❤️

    1. Fine, reflekterte svar du kjem med! Kjekt å lese ein blogg som gir input og noko å tenke på sjølv óg, enten det er dei store spørsmåla i livet eller meir kvardagslege tema du skriv om.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg