I flere måneder har jeg gått og visst at det er en ting jeg må gjøre, en slags misforståelse jeg må rette opp i. Men fordi det hele var en lite hyggelig sak å ta tak i, har jeg utsatt det. Jeg har til og med sagt til meg selv at at jeg ikke trenger å gjøre det, at det ikke er mitt problem, at jeg kan spare meg selv for ubehaget. Men så har jeg bare innsett at jeg ikke kan komme utenom, at jeg før eller siden må som amerikanerne sier «set the record straight». Av hensyn til både noen andre og meg selv. Så i helgen tok jeg tak i det, og fikk det – i hvert fall for min egen del – ut av verden.

Akkurat hva dette dreier seg om er ikke interessant, men grunnen til at jeg i det hele tatt nevner det er at det var først etterpå at jeg kjente hvor enormt mye dette hadde tynget meg. Nå som det er overstått, skjønner jeg ikke hvorfor jeg ikke tok tak i det før. Så, du som vet det er en ting du bør gjør, noe du vet er det rette å gjøre, men ikke tør/er for lat: Do it! Du kommer til å føle deg mange kilo lettere etterpå.

Ellers må jeg bare fortelle om lydboken jeg hører på akkurat nå, for den får meg både til å le og gråte, og jeg er ikke engang halvveis. Det er debutromanen til Zeshan Shekar som heter «Tante Ulrikkes vei». Jeg skal ikke spoile, bare si to ting: 1. Jeg er glad jeg hører den som lydbok (og ikke leser den). Lytt og du vil skjønne hvorfor! og 2. Jeg vet ikke om jeg tør skrive ferdig min egen bok, for den kommer aldri til å bli noe i nærheten av det denne Zeshan-fyren får til. 

Og når vi først er inne på minoritetsungdom og deres oppvekstkår, for det er det boka handler om, er det noe annet jeg ikke klarer – eller synes jeg bør – holde kjeft om. 

De fleste vet vel hva jeg føler om hijab, og da særlig på barn. Jeg har skrevet om det mange ganger, for eksempel her. Det er et seksualiserende og kvinneundertrykkende plagg, skapt for å kontrollere kvinnen og beskytte henne mot menns blikk og instinkter. Det er et plagg som slår fast at kvinnen må være mer sømmelig enn mannen. Det er et plagg som gjør at menn blir mer bevegelige og frie enn kvinner.

Jeg vet at mange kvinner bærer dette plagget frivillig, fordi det sitter så dypt i kulturer og forståelse av egen identitet, men okke som: Hva hijab betyr, og det skillet mellom gutt og jente som det representerer, gjør jenter mindre likestilt, ikke mer. Det gir jenter færre muligheter, ikke flere. Derfor har også min frustrasjon vært stor over feminister som hisser seg opp over bruk av rosa til jenter og blått til gutter, men som ikke synes det er noe problem at jentebarn kles i hijab. Du kan lese om da jeg klikket på en av disse kvinnene her. 

Og nettopp fordi et samfunn tuftet på likestilling bør jobbe for at færre bruker hijab, ikke flere, blir jeg så himla oppgitt når jeg ser sånt som dette: 

Jeg forstår at MinMote prøver å være inkluderende, at de handler i god tro. Men når man midt på en rekordvarm sommer med temperaturer over tredve i ukevis, og mens butikker er utsolgt for både vifter og plastbassenger, kaller dette antrekket for «perfekt sommeroutfit» er det noe som skurrer. Med mindre MinMote-redaksjonen virkelig mener å anbefale sine følgere å dekke til både bryst, hals, nakke, skuldre, albuer, bein, nakke, panne, ører og hår i denne vanvittige varmen, er ikke dette et motetips, men et feilslått forsøk på toleranse og godhet. Jeg skjønner at det man vil oppnå er å representere et mangfold, å gi også muslimske jenter med hijab noen å identifisere seg med, men noen ganger er vi nødt til å prioritere: Hva er det viktigst å kjempe for?

Skal vi jobbe for å gjøre det lettere for dagens og morgendagens jentebarn å slippe hijab i oppveksten – og dermed bidra til at at alle jenter får like muligheter som gutter? Eller skal vi prioritere å være inkluderende overfor dem som kler seg i begrensende og kvinneundertrykkende plagg – og kalle plagg, som kvinner i land som Iran straffes om de ikke bruker, for «perfekt sommeroutfit»? Det er et spørsmål jeg er sikker på at MinMote ikke stilte seg, før de presenterte denne dekkende religiøse bekledningen som det ideelle sommerantrekk. 

Sånn, det var dagens rant. Dere får ha meg unnskyldt, jeg må kjøle meg litt ned.