TO RUSSIA WITH LOVE

Noe av det jeg liker alle best med jobben min er at det er så stor variasjon i det jeg til enhver tid gjør. Det passer egentlig helt utmerket når man er så rastløs og utålmodig som jeg er. Jeg skriver bok, jeg driver en blogg, jeg leverer spalter og kommentarer til aviser og magasiner, deltar i debatter, holder en og annen gjesteforelesning og er meddommer i Lagmannsretten et par ganger i året. Jeg rekker liksom ikke å kjede meg før jeg plutselig er i gang med noe nytt. Men med så stort spenn i tema og problemstillinger, er det en viss schizofren og tja, litt absurd, følelse i det også. Særlig når sceneskiftene blir raske og brå, som når jeg hopper fra personlige og private beretninger om prøverør til politikk. Det føles nesten som jeg deler skribenten i meg opp i tre deler; Den ene delen holder til i aviskommentarer og på Twitter, der jeg skriver om dagsaktuelle samfunnsspørsmål og hard news. Den andre delen bor på bloggen og i spalter av typen jeg hadde i KK, men fremover kommer til å ha i Kamille. Og den siste delen er den som skriver bok, en dokumentarisk roman om en annen tid og et annet sted, med ingredienser som delvis kunne passet inn i begge de to første kategoriene, og ingredienser som absolutt ikke har noe med dem å gjøre. Det jeg prøver å si er at det føles litt snodig å hoppe fra Bahareh til barnløshet, haha! Men okei, et løfte er et løfte, so here we go. 

Krysser fingrene for at jeg snart må legge både vinen og denne kjolen på hylla.

Jeg har jo lovt å fortelle om hvorfor vi har valgt oss AVA-Peter Clinic Scanfert i St. Petersburg i Russland, og siden en del av dere som leser denne bloggen selv er på jakt etter alternativer til det behandlingstilbudet som finnes i Norge, skjønner jeg godt at jeg har fått noen utålmodige meldinger og eposter 😊

Bare for å ha advart i forkant, dette innlegget er nok for spesielt interesserte. Det kan nok bli i det meste laget for noen som ikke selv baler med disse tingene på en eller annen måte. Prosessen fra hittil vårt siste gjennomførte forsøk på privatklinikken i Oslo våren 2017 og frem til nå i juni da vi bestemte oss for å reise til St. Petersburg for vårt neste forsøk, har vært lang og full av vurderinger, overveielser og prioriteringer. Det handler først og fremst om hva vi, og spesielt jeg, orker etter så mange mislykkede forsøk. Er ønsket om å bli foreldre fremdeles stort nok til å fortsette dette kjøret som endevender helsa og livet, og vrenger både sjela og lommeboka? Det har vi landet på at det er. Vi er ikke klare for å gi opp riktig ennå. Men vi er ikke interessert i å fortsette galskapen det føles som, det å gjenta samme opplegg igjen og igjen, og forvente et annet resultat. Jeg kunne skrevet en bok om alt vi har lært i løpet de av de fire årene som har gått siden vi først startet med fertilitetsbehandling – kanskje gjør jeg nettopp det en gang også – men for nå, her er de viktigste grunnene til at vi har valgt å stole på at doktor Olga Zaytseff & co vil gi oss den behandlingen vi er ute etter: 

💭 Åpenbar og genuin interesse for og kunnskap om faget

Noe som unektelig er tillitsvekkende. Det første inntrykket av legen fikk vi på seminaret på Litteraturhuset i juni, der hun og en kollega snakket for et publikum (som stort sett bestod av par/kvinner som ønsker seg barn) om behandlingstilbudet, samt en tidligere pasient som fortalte om sin erfaring med klinikken. Det som slo oss allerede der var at Olga virkelig tar pasienter alvorlig og undervurderer dem ikke. Hun gikk grundig gjennom forskjellige årsaker til barnløshet, løsningene som kan passe for ulike tilfeller og grunnene til at nettopp én behandling passer for ett ufrivillig barnløst par, mens en helt annen passer for et annet. En leksjon i biologi nærmest, som ga svar på alle de tingene vi har lurt på, men aldri fått skikkelige svar på fra legene vi har hatt og faktisk heller ikke klart å google oss frem til. Det ene eureka-øyeblikket etter det andre. Dette fortsatte hun med da vi møtte henne til en personlig konsultasjon dagen etter, bare at «undervisningen» nå dreide seg om akkurat oss og vårt tilfelle. Et tilsvarende seminar holdes faktisk i kveld på Litteraturhuset, skjønt jeg vet ikke om det er ledige plasser igjen. Det er uansett gratis og uforpliktende. Om noen ønsker kontaktinfo til teamet hennes, er det bare å legge igjen en kommentar her eller sende meg en epost, så skal jeg formidle. 

💭 Individuell og grundig tilnærming

Olgas evaluering av pasienter og behandlingen hun deretter velger for dem, er individuelt på et helt annet nivå enn det vi har sett her til lands. Jeg har tidligere sammenlignet behandlingstilbudet her hjemme (som vi har vært borti, og det vil jeg gjerne understreke, for det finnes jo et par gode norske klinikker også, har jeg forstått) – med et samlebånd. Hos AVA ser det ut til å være stikk motsatt. Selv etter den personlige konsultasjonen på godt over en time, der vi gjennomgikk alt av journaler og vår historikk, var hun ikke i nærheten av å konkludere med hvilken type behandling som var det beste for oss å satse på. Derimot noterte hun alt vi snakket om – fra både livs- og sykdomshistorie til hvorfor vi vil ha barn og hva som er viktig for oss i vår videre behandling. Så sa hun at vi måtte være tålmodige, for det gjenstod fremdeles noen steg før vi kunne begynne å peile oss inn på hva som ville være det lureste neste trekket for oss. Hun ba oss ta noen prøver og sende henne resultatene. Så ba hun om en oversikt over alle forsøkene vi har vært gjennom så langt, med detaljert informasjon om hvilke medisiner jeg har brukt, hvilke doser, hvor mange dager, hvor mange egg som er tatt ut, hvilken dag innsettingen var på og hvor mange embryo som ble tilbakeført. Til slutt henviste hun meg til en detaljert ultralydundersøkelse, der hun i et eget brev til den norske gynekologen ba om en rekke helt spesifikke opplysninger, under hvilket gynekologen bemerket at «denne russiske legen jobber virkelig grundig, må jeg si». Etter noen uker var alt dette i boks og sendt over, hvorpå vi avtalte et Skype-møte der hun forklarte oss nøye hvordan hun ved hjelp av dette havet av informasjon, hadde kommet frem til akkurat hva som virket som det mest fornuftige behandlingsopplegget for oss. 

💭 En annen fremgangsmåte

Ved denne klinikken dyrkes (som hovedregel, mulig det er unntak) de befruktede eggene utenfor livmoren i fem dager, slik at de blir blastocyster. Deretter fryses disse ned, slik at man venter én eller to sykluser, før man tiner opp og fører blastocysten(e) tilbake til livmoren. I syv av våre åtte forsøk her i Norge, både de offentlige og de private, har man dyrket de befruktede eggene i tre dager og ført embryoet/embryoene direkte tilbake til livmoren på dag tre. Den eneste gangen jeg har fått tilbakeført en blastocyst, skjedde det som en «nødløsning». Det vil si at det eneste embryoet som fremdeles holdt koken på dag tre, var litt for frynsete i kantene til at legen mente det hadde nevneverdig sjans til å overleve av seg selv og feste seg i livmoren, dersom det hadde blitt tilbakeført slik det var. Derfor valgte hun – og dette var under et av våre første, og dermed offentlige forsøk – å dyrke det videre, for å se om det ville komme seg. Det gjorde det, og på dag fem hadde vi en blastocyst. Den ble ført tilbake og dette var det eneste forsøket der jeg testet (meget svakt, men lell) positivt, før det det gikk i vasken.

Når vi har spurt våre norske leger opp gjennom om hvorfor de ikke heller venter med å tilbakeføre til dag fem, slik at vi med litt større sannsynlighet kan håpe at frøet har en sjanse til å feste seg, er svaret unisont: Embryoet har det aller best i mors liv! Olga sier noe helt annet. Hun sier at om din livmor – etter å ha blitt herjet med av hormoner, Orgalutran-sprøyter og blødninger etter potensielt omfangsrike og smertefulle egguttak – er et bedre miljø for et embryo å vokse i enn laboratoriet, ja da beklagar eg å måtte sei det, da har du et shitty laboratorium. Ifølge henne er forskjellen mellom laboratoriets egnede varmeskap og livmoren etter en stimulert syklus med dertilhørende egguttak, som forskjellen mellom et friskt akvarium og et skittent basseng. Videre sa hun noe som gjorde litt inntrykk på meg: At som lege er det nok lettere bare å kjappe seg og putte et embryo – så lenge det ser ok ut – tilbake inn i kvinnen som er lykkelig uvitende optimist, og sende henne hjem. Så får hun (og evt mannen) alene takle sorgen og spørsmålene som kommer om hun et par uker senere blør. Selv om embryoet kanskje egentlig sluttet å dele seg og løpet var kjørt allerede dagen etter at man kom hjem fra klinikken. Olga sier at hun dyrker embryoet i de to ekstra dagene, fordi det bare er de mest levedyktige som overlever de fem første dagene og de embryoene som vil komme til å bli til babyer vil dele seg normalt helt til dag fem i et ideelt miljø som det laboratoriet er. På den måten kan hun med hånden på hjertet si at det hun eventuelt har ført tilbake til kvinnen, har en real sjanse til å feste seg. Om ingen av embryoene som så helt ok ut på dag tre overlever til dag fem, da er hun der for pasienten og forklarer og trøster og gir håp om mulig. Hun går så langt som å si at noe annet er uansvarlig, og sant å si – naturligvis med det i mente at jeg ikke er noen lege – ser jeg ingen grunn til å være uenig. 

At hun helst også fryser ned blastocysten(e) og venter en syklus eller to med å tilbakeføre til livmor, forklarer hun blant annet også med det samme: Miljøet i livmoren er langt fra optimalt etter å ha blitt herjet med av medisiner, egguttak og whatnot. I tillegg forklarer hun at en stimulert ivf- eller icsi-syklus forstyrrer kroppens egen rytme som, under en naturlig unnfangelse, sørger for at eggløsningen skjer akkurat i tide til at det befruktede egget kommer opp til livmoren på akkurat det tidspunktet da livmoren er mest mottagelig for å ta det imot. Olga forklarer at når vi tar eggene ut av kroppen og befrukter dem utenfor kroppen for så å holde på dem i noen dager (uansett om det er tre eller fem) før vi setter dem tilbake, skyver vi på den naturlige rytmen, slik at vinduet der alt er ment å klaffe blir mindre eller helt borte. Altså er det fortsatt mulig å treffe rett, men sjansene er ifølge henne betydelig høyere om man fører embryo/blastocyst tilbake til livmoren på det optimale tidspunktet i en naturlig syklus. Om du imidlertid er så heldig at du har flere fine blastocyster på dag fem, og du ikke har noe lyst til å reise «tomhendt» hjem, kan du få tilbakeført en fersk en og få resten på frys.

💭 Føles tryggere, også økonomisk 

Jeg hørte først om doktor Olga og AVA-klinikken gjennom en tidligere kollega og hennes samboer, som etter en trøblete vei gjennom fertilitetshelvetet, lyktes med å bli gravid og få en sønn. Det hun fortalte om deres erfaringer med både menneskene og behandlingen der gjorde meg absolutt interessert. Likevel gikk det en god stund før jeg kikket nærmere på klinikken. Vi mistenkte jo lenge at det å reise utenlands ville være å gå over bekken etter vann. Det må også nevnes at vi ble direkte advart av flere norske leger mot å stole på en del klinikker i Øst-Europa. Så vi spurte oss selv: Hvor annerledes kunne det være, liksom? Det er jo ikke som om russerne kan trylle heller, tenkte vi. Da vi kom på seminaret i juni, hadde vi ikke skyhøye forventninger. Og selv om Olga umiddelbart fremstod som spesielt kompetent og dedikert, var vi ikke helt overbevist om at dette nødvendigvis var noe vi skulle reise helt til Russland for etter selve seminaret. Når sant skal sies, tenkte vi jo også på at dette må være ganske big business når leger og ansatte ved en russisk klinikk reiser på turneer i Skandinavia, med seminarer i Stockholm, København og Oslo.

Det som fjernet all tvil for oss, var den personlige konsultasjonen vi hadde med legen på Gabels hus dagen etter seminaret. Hun viet virkelig all sin oppmerksomhet til oss, fikk med seg alt vi sa, responderte tålmodig og pedagogisk, uten å ha fått en eneste krone eller noe som helst løfte om at vi kom til å velge hennes klinikk for vår videre behandling. I løpet av godt og vel en time forsikret hun seg om at alle relevante aspekter ved vår situasjon var nevnt og notert, og at vi hadde stilt hverandre alle spørsmål vi hadde. Hun er en fremoverlent og beinhard realist som sier ting akkurat som de er, samtidig som hun utstråler varme og trygghet – en kombinasjon jeg ærlig talt har savnet i disse årene med fertilitetsbehandling. I vår korrespondanse i ettertid, både på epost og Skype, har vi virkelig merket at hun kan alt om oss og vår relativt lange historikk med dette ut og inn. Og at hun tar hver minste lille bit av relevant informasjon ut av dette i betraktning når hun bestemmer eller foreslår noe for oss. Det, kjære lesere, gir meg den etterlengtede tryggheten til endelig å senke skuldrene litt, og føle at jeg med god samvittighet kan konsentrere meg om «bare» å være pasient. Vi skjønner at vi kan stole på at hun tar de medisinske avgjørelsene som øker våre sjanser mest, og vi ser vanskelig for oss et scenario der vi kommer trekkende med et behandlingsforslag som vi har googlet oss frem til – slik som vi opplevde her for et par forsøk siden – og hun svarer «Ja, sant det! Det er jo akkurat det man bør prøve med tilfeller som deres!»

AVA-klinikken opererer med noe så sjukt som baby-garanti. Jeg tar høyde for at jeg ikke har alle detaljene korrekt, men det går ut på noe sånt som at hvis du som kvinne er under ca 40 år gammel og produserer egg som beviselig lar seg gro til blastocyster (som for eksempel i flere av dine tidligere forsøk eller ett nytt forsøk hos AVA) får du en garanti på at hvis du ikke føder en levende baby i løpet av tre forsøk, får du 80 prosent av pengene dine tilbake. Kvinner som ikke oppfyller disse kravene kan, opp til fylte 51 år, få tilsvarende garanti med donoregg. For vår del var det både betryggende og tillitsvekkende at hun ikke ville selge oss noen trepakning av det ene eller andre slaget, uten å ha skikkelig og nylig empiri å bygge et sånt løfte på. Hun vil at vi skal gjennomføre et forsøk med den stimuleringen hun mener er riktig for meg (her er særlig lengden vesentlig for henne, hun mener jeg har blitt stimulert altfor kort og med altfor høye doser i mine tidligere forsøk) med ett mål for øye: Å gro en blastocyst eller forhåpentligvis flere. Ut fra resultatet kan hun si noe om hvilke sjanser hun tror vi har for å få det til med egne egg, og om vi er best tjent med å gjøre kort prosess og gå for donor. Hun vil ikke at vi skal kjøpe en tre-for-to-pakke uten garanti heller. «Hvorfor skal dere betale mer penger enn dere trenger for noe vi ikke vet om funker eller om dere i det hele tatt trenger?» spurte hun oss da vi spurte om en sånn pakke. I lys av dette, tenker jeg jo at det er smått spesielt at alle med mens og eggløsning under 38 får kjøpe trepakning ivf nærmest over disk ved norske klinikker. Både vi og flere andre jeg kjenner har i hvert fall fått en slik kontrakt etter 20 minutters bekjentskap med legen, før en eneste prøve eller ultralyd er tatt. For oss virker det i hvert fall ganske åpenbart at doktor Olga & co, selv om de også sikkert tjener gode penger på sine pasienter, til forskjell fra en del andre vi har vært borti, tenker kvalitet fremfor kvantitet. Og så er det tre Skype-sessions med en av klinikkens egne psykologer inkludert i den første behandlingen man får der. Jeg har allerede hatt én, og ser absolutt frem til neste. Jeg trodde jeg var covered med min egen psykolog som jeg jo har gått til i flere år og liker veldig godt, men hun her har spesialisert seg på barnløshet, fertilitetsbehandling, svangerskap og mor-baby-forhold. 

Men enn så lenge får’n kose seg mens man kan, si. Seriøst, husk å leve mellom slaga (forsøka)!

Så, der har dere historien. Dere som har orket å lese så langt må jo begynne å lure på om jeg får betalt for å reklamere for denne klinikken. Men nei, ikke en krone har byttet hender så langt. Vi har fått et opplegg, men begynner ikke før om et par uker, så i teorien kan vi ombestemme oss nå og det vil være helt greit. Olga har fått med seg at jeg blogger, og synes det er kult at jeg skriver om barnløshet og behandling, fordi hun synes det er for få «clever women» som orker å være åpne om denne prosessen. Grunnen til at jeg har lagt ned den tiden det har tatt å skrive dette innlegget er rett og slett at jeg føler jeg har funnet noe sårt tiltrengt og etterlengtet hos disse spesialistene og denne klinikken. Det ville jeg dele med dere, for jeg skulle ønske at jeg visste at de fantes tidligere. Og dette er før vi engang har vært på selve klinikken. Forhåpentligvis holder inntrykket seg også etter turen dit i oktober, og om ikke, så skal dere (og de!) definitivt få høre det òg! 😅

 

    1. Høres spennende ut:-) Skjønner det er litt forskjellig praksis i Norge, men på Spiren har jeg 8 av 9 ganger satt inn blastocyst (altså 5 dagers). Dessverre ikke hjulpet meg helt inn til målet 🙁
      Masse lykke til videre!!

    2. Masse lykke til! Har selv vært gjennom ivf (ICSI) i Porsgrunn, og har termin om få dager. Vi har forskjellige opplevelser av «det norske systemet», skjønner jeg. Jeg ble overstimulert pga stor eggkapasitet, noe som resulterte i over 20 egg ut. Men likevel var det «bare» fem som ble blastocyster. Forsøket ble terminert ved uttak, og jeg måtte vente en måned på innsett, og da festet det seg 🙂 Så vi er svært heldige med fire på frys og en klekkeferdig baby i magen. Men det må jo selvfølgelig sies her at våre utgangspunkt og utfordringer er helt forskjellige fra begynnelsen av. Fikk satt inn et egg på dag to ved første uttak/forsøk, noe som resulterte i blødning. Vedder på at de kunne sett det hadde egget fått gro til dag fem, men sånn er det jo dessverre når det er helgefri på klinikkene.
      Igjen – masse masse lykke til! Håper genuint at det er deres tur nå<3

    3. Skal inn i mitt tredje offentlige forsøk nå, og det høres sikkert litt dumt ut, men dette innlegget gir meg litt håp. Kjenner at jeg helt fra første forsøk har hatt lite tro på det offentlige. De er sikkert flinke, men de har vært særs dårlige på å lese journaler, noe som er både faglig og emosjonelt kjipt. Jeg har sagt klart ifra til min kjære at dersom det siste forsøket ikke lykkes, så skal vi til «din» klinikk, for jeg ønsker en grundige perfeksjonist som kan sette seg inn i min kompliserte sykehistorie. Masse lykke til med forsøket deres, jeg håper virkelig dere lykkes!

    4. Jeg lurer fælt på hva du legger i begrepet «en schizofren følelse»? Jeg syns det er trist at schizofreni skal komme inn i dagligdags tale på denne måten. Det kan oppleves forferdelig krenkende for personer som har denne lidelsen. Særlig når schizofreni misforstås og bygger opp til mer stigmatisering. Slik jeg leste teksten prøvde du å si at det kjennes som at du er flere ulike personer på en gang siden du gjør så mye forskjellig. Da er ikke schizofreni i nærheten av riktig ord. En «dissosiativ identitetsforstyrrelse følelse» ville vært mer riktig. Men ville fortsatt vært krenkende, spør du meg.

    5. Veldig på siden av tema, jeg vet det. Men kjente jeg måtte slå et slag for de som ikke alltid klarer det selv.

    6. håper dere lykkes men jeg ville ha vært skeptisk og hvis jeg hadde klart å bli gravid så ville jeg ha gjort en DNA test av ungen. man vet jo aldri hva sånne klinikker i utlandet gjør og lovene, reglene er ikke de samme som i norge. mitt råd er vær litt forsiktig

    7. Lykke til, minner meg om hvordan jeg opplevde mitt møte med spiren i Trondheim. Etter 6 år er jeg nå snart halvveis etter første forsøk ved spiren😊 sender deg mange lykkeønskninger❤️❤️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg