FOLLIKELREKORD OG PINGVINGANGE

Denne høsten ble ikke helt som jeg hadde sett for meg. Jeg hadde tenkt at jeg skulle skrive masse, få satt en dato for boka, oppdatere bloggen minst to ganger i uka, gjøre yoga hver morgen, så stauder i hagen som kan blomstre til våren og rekke en tur på fjellet før snøen kom. Men jeg har ikke fått gjort noe av det. Jeg har ikke klart det. Det eneste jeg har klart, er å jobbe med å forstå og godta at ting ikke alltid går som planlagt, at kjipe tider ikke varer evig og at jeg verken blir flinkere eller sterkere av å dømme meg selv hardt og brutalt, snarere tvert imot. Jeg har rett og slett kjempet mot min indre kritiske stemme for å gi meg selv litt slack og leve med at jeg ikke klarer mer enn én kamp akkurat nå. Akseptere at sånn er det for meg, uansett hvordan det er – eller jeg tror det er – for andre. 

Sånn ser et usminka og uinspirert hormontroll ut.

For medisinregimet i forkant av høstens forestående forsøk i St. Petersburg startet allerede i august. Det betyr at det er den lengste hormonbehandlingen jeg har vært gjennom hittil. Det startet med piller som ga meg magesmerter, kviser og humørsvingninger. Etter tre uker begynte jeg med nesesprayen fra helvete, den som skal sette meg i en kunstig overgangsalder. Etter to uker med hetetokter, insomnia, kvalme, migrene og daglige sammenbrudd, begynte jeg nå i helgen også på de sprøytene som jeg skal ta helt frem til egguttak. Rense, måle, trekke opp, stikke, sprøyte, trykke, vente. To hver kveld. Nå kan jeg føye til sprengesmerter, oppblåsthet og svimmelhet på listen. Det er helt frivillig, jeg vet det, men det gjør det ikke noe lettere akkurat når jeg står midt opp i det. De første rundene var det liksom noe helt annet, da var håpet så stort at hele behandlingstiden nesten kjentes litt spennende og lystbetont. Nå føles det bare som å utsette en realitetsorientering. Jeg tenker hver eneste dag på at jeg for lengst burde ha tatt innover meg at dette, bokstavelig talt, ikke er liv laga. Hvorfor gidder jeg dette her? Men så tenker jeg på det legene sier. At det ikke er noen grunn til at det ikke skulle gå. At vi har hatt uflaks. Og jeg minner meg selv om at vi allerede har tatt en avgjørelse om å gi denne klinikken en sjanse. Da er det bare slitsomt og smertefullt å stille spørsmål ved alt sammen hver eneste dag. Nå har vi tatt et valg og det har vi basert på en hel rekke vurderinger, nå må jeg bare stå ved valget og tro på det. Dét har blitt min heltidsgeskjeft denne høsten. 

Det er under en uke til vi reiser til St. Petersburg og ca halvannen uke til planlagt egguttak. Da vi var på ultralyd for fem dager siden, så vi flere follikler enn vi noen gang har sett før. Seks stykker! En frisk og fertil kvinne i 20-årene har som regel mellom åtte og tolv. Men vi vet bedre enn å ta gledene på forskudd. Kanskje vi til og med har blitt litt for gode til å ta sorgene på forskudd. Det er jo så mye som kan gå galt. Er det egg inne i alle folliklene? I noen av dem i det hele tatt? Er de modne? Lar de seg befrukte? Vil eventuelle embryo dele seg normalt? Vil noen av dem leve helt til den magiske grensen, dag fem? Umulig å si. Men skal jeg holde ut ti dager til med smerter fra morgen til kveld, ømme eggstokker og pingvingange, må jeg bare tørre å håpe ♥ 

20 kommentarer
    1. Jeg heier så veldig på deg! Håper håper håper at det går denne gangen. Krysser alt jeg har for dere. 🧡

    2. Hold ut!! Det er så utmattende når det står på, men TENK OM det er denne gangen dere lykkes. Heier på dere og krysser alt jeg har!

    3. Du skriver så bra, pennen din er fantastisk og heier så inderlig på dere. Håper Russland er det som skal til. Heier på håpet deres!

    4. Håper og tror at dere lykkes denne gangen🤞❤️ Takk for nok et godt, usminket og ærlig innlegg. Lykke til i Russland🙏👊

    5. Kjære Mina❤️
      Jeg ønsker dere all hell og lykke i hele verden. Hold ut, jeg håper det går deres vei nå!
      Tusen takk for at du deler, jeg finner masse håp og styrke i innleggene dine.
      Mange klemmer

    6. Heier på deg og føler din smerte! Jeg gråt meg gjennom sprøyter på forsøk to – tenkte at dett gikk neppe. Men nå har vi en liten på tre mnd. Krysser fingra for at det skjer dere også:)

    7. Fantastisk. Du får det til. Jeg vet hvor grusomt det er. Jeg har vært der og ikke glemt, selv om det er blitt uviktig. Jeg sto på og tenkte bare jeg holder ut og ikke gir opp. Jeg var sånn oppgitt og spent på en gang. Sur. Tverr og forbanna. Men med håp og glede likevel. Og det gikk til slutt lenge etter at vi egentlig burde gitt opp. Så stå på og gled deg snart lykkes dere. Ta gledene på forskudd – da har du dem i hus.

    8. Hei! Jeg synes det er fantastisk at du skriver om dette, det er til stor hjelp når man går gjennom lignende selv. Ønsker deg masse masse lykke til, det må gå denne gangen!! Heia, tenk positivt! Vet hvordan du har det, jeg holder på med 3 mnd med kunstig overgangsalder denne høsten før forsøk nr 4. Og selv om denne tiden er slitsom, gruer jeg meg enda mer til selve forsøket, for er så redd for enda en nedtur. Så jeg skjønner veldig godt hvordan du har det!! Krysser fingrene, og takk for at du skriver så ærlig og fint om dette.

    9. Du er så god som står i dette!🤗 Vær stolt av at du/dere strekker deg/dere så langt for å få ønskebarnet! Det står det såå respekt av! Lykke lykke til!🍀Hold ut kjære deg❤️ Sender deg mange styrkende tanker.

    10. Ååå som jeg håper og heier på at det ble noen befruktede egg som kan benyttes denne gangen. Titter innom siden hver dag i håp om oppdateringer, men forstår behovet for å ikke ville dele, det være seg gode eller dårlige nyheter. Det er en fin støtte å lese det du skriver ettersom vi nok er mange som tynges av de samme livsutfordringene. Takk!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg