EN (ALTFOR LANG) RAPPORT FRA DEN FORJETTEDE KLINIKK

Fy søren så lang tid det tar å komme seg etter disse nederlagene. De første rundene var det så annerledes. Da tok jeg et mislykket forsøk med fatning og ville sette i gang med nytt forsøk så raskt som mulig. Nå går jeg i kjelleren og blir der litt for lenge. Men selv om det hver gang, mens ting er på sitt verste, føles som om jeg aldri skal bli glad igjen, så går det til slutt over og jeg blir meg selv igjen. En mer herdet utgave av meg selv, kanskje. Denne gangen tok det ganske så nøyaktig én måned. 

Da jeg tidligere i høst skrev innlegget der jeg ramset opp alle grunnene til at vi hadde valgt å sette vår lit til Dr. Olga Zaytseff og klinikken i St. Petersburg, lovte jeg at jeg skulle skrive om våre erfaringer etter at vi hadde vært der i oktober også. Likevel har det tatt meg litt tid å gjøre det, og hovedgrunnen til det er at når det gjelder fertilitetsbehandling, kan misnøye feilaktig forveksles med bitterhet over ikke å lykkes. Slik er det naturligvis i de aller fleste tilfeller ikke, for også ufrivillig barnløse har, tro det eller ei, evne til kritisk tenkning. De færreste er dessuten så virkelighetsfjerne at de forventer at leger skal kunne trylle og blir skuffet dersom det viser seg at de ikke kan det.

Å ta bilder var ikke akkurat førstepri på turen, så dette fra drosjeturen fra flyplassen til klinikken er et av de få vi har.

Nei, det er nok heller slik at jeg føler det som mitt ansvar å dele vår opplevelse av en klinikk som jeg har tidligere har skrevet svært positivt om i et innlegg, som til tross for at det ble skrevet før vi faktisk hadde vært der, absolutt kan oppfattes som en anbefaling. Jeg kan, etter å ha vært der, dessverre ikke forsvare å anbefale denne klinikken til mine lesere. Samtidig anerkjenner og respekterer jeg at andre har hatt gode erfaringer hos samme klinikk.

Jeg vil starte med å si at den faglige fremgangsmåten og filosofien bak tilnærmingen som AVA-klinikken i St. Petersburg har til IVF-forsøk fremdeles er den mest fornuftige jeg har lest eller hørt om. Timing, rekkefølger og standarder de setter gir etter hva jeg kan forstå mer mening enn klinikkene vi har vært hos i Norge. Vi tror at det var nettopp på grunn av denne måten å tilnærme seg problemet på at vi denne runden kom en del lengre enn alle tidligere forsøk og at embryoets utvikling lenge så ut til å få oss i mål. Det hadde unektelig vært spennende å gjøre noen flere forsøk med samme fremgangsmetode og se om vi kunne lykkes. Likevel kommer vi dessverre ikke til å reise tilbake til St. Petersburg for videre behandling. 

Du vet når det er noe du har skikkelig troa på, noe du virkelig håper er så bra som inntrykket du har fått, og så blir du oppmerksom på noe som ikke er helt slik det skal være? Da vifter du – i hvert fall jeg – bort det som står i fare for å slå sprekker i mitt håp om at det jeg har begitt meg ut på er strålende og intet annet. Men så skjer det en ting til og deretter enda en ting, og på et eller annet tidspunkt kan du ikke lenger ignorere det faktum at det du opplever, er noe ganske annet enn det du forventet og håpet. Vår opplevelse med klinikken i St. Petersburg ble et klassisk tilfelle av et slikt scenario.

Fra vi møtte Dr. Zaytseff i Oslo i sommer, ble vi satt i kontakt med en koordinator ved klinikken – la oss kalle henne F – som skulle være vår personlige hjelper i alt som hadde med vår forestående behandling å gjøre. Alt fra priser og reisetider til medisindoser ble formidlet gjennom henne, noe som funket fint fordi hun var veldig god i engelsk. Vi hadde også Skype-samtale med Dr. Zaytseff der vi gikk gjennom hva som skulle skje videre i vår behandling. Jeg var lite lysten på enda en stimulert syklus, både fordi vi hadde mislyktes så mange ganger, men også fordi jeg på grunn av endometriosen har ekstra mye smerter under stimulering. Men vi ville heller ikke gi opp. Hun anbefalte oss raskt å gå for eggdonasjon, noe denne klinikken er ganske ivrige på å markedsføre. Det følte ikke vi oss klare for. Under Skype-samtalen kom vi til en enighet: Vi skulle gå for én stimulert syklus med egne egg der alt fra doser til timing var på hennes premisser, fordi det ville gi oss svar på en del spørsmål, som da i sin tur ville gjøre det mye enklere å ha ta en passende og realistisk avgjørelse om veien videre. Uansett hvor langt eller kort vi lyktes med å komme med forsøket, ville selve forløpet si oss mye om vår fertilitet. Så jeg beit tennene sammen gjennom en stimulering dobbelt så lang i varighet som de jeg hadde vært gjennom i Norge. Daglig trøstet jeg meg selv med at dette ikke var forgjeves, for selv om vi mislyktes, ville vi endelig få en ordentlig vurdering av våre sjanser og en kvalifisert anbefaling om hvor harde skyts som må til for at vi skal kunne lage barn. 

I månedene før vi reiste til Russland var det så å si bare Dr. Olga og F vi hadde kontakt med, og vi følte etterhvert at siden det virket som det uansett bare var dem vi skulle ha noe særlig med å gjøre fremover, så var det fint at vi ble så godt kjent med begge. Vi følte oss trygge på dem, fordi de visste alt om oss. F er en superhyggelig dame, som stilte opp med presise svar på alle spørsmål vi måtte ha døgnet rundt og hele uka. Alt var så ryddig og det var ikke den ting det ikke var tatt høyde for eller hensyn til når det gjaldt medisiner, prøver, kontrakter, ultralyd, reisen og den forestående behandlingen. Da jeg uken før avreise avsluttet en epost som gikk til både F og Dr. Olga med «Looking forward to seeing you next week», la jeg først ikke merke til at det hyggelige svaret som kom tilbake ikke hadde noen respons på akkurat det med å sees. Et par dager senere overførte vi penger for behandlingen. Da vi kvelden før avreise igjen hadde kontakt på epost, og jeg avsluttet med «See you tomorrow!», la jeg merke til at noe sånt ikke stod i svaret jeg fikk. Jeg syntes det var litt rart, siden vi hadde hatt så tett kontakt og så god tone over epost og telefon i flere måneder, men jeg viftet det vekk og tenkte at jeg ikke skulle overanalysere.

Dagen etter, da vi ble plukket opp av sjåføren som jobber for klinikken på flyplassen i St. Petersburg, viste det seg at han ikke hadde fått beskjed om at vi måtte kjøres direkte til klinikken og ikke til hotellet. Inngrepet mitt, altså det svært tidssensitive uttaket av egg, var timet og planlagt til halvannen time etter at vi landet i St. Petersburg. Hadde ikke vi oppdaget at han ikke hadde fått denne beskjeden, kunne vi rett og slett kommet for sent til klinikken og i verste fall mistet eggene. Jeg husker at jeg i et øyeblikk tenkte tanken at de kanskje ikke anstrengte seg like mye nå som de hadde fått betalingen sin, men viftet det vekk igjen og ble litt flau over å ha hatt mistroiske og usaklige tanker.

I bilen på vei til klinikken tenkte jeg på hvordan det ville bli å komme fram. Med kraftige smerter som gjorde at hele turen hjemmefra hadde vært en kraftanstrengelse, gledet jeg meg til å komme frem til et sted der jeg kunne hvile litt, og rett og slett bli tatt vare på. Bildene som presenteres på seminarene som holdes i Oslo (og resten av Skandinavia, antar jeg) viser de hvitkledde og blide ansatte ved klinikken i grønne og luftige omgivelser, som i en villahage av noe slag. Formuleringene Olga bruker under presentasjonen gir et bilde av en klinikk som tar sårbarheten til denne pasientgruppen på alvor, og tilbyr ro, trygghet og komfort. Dette er ikke noe stort poeng i seg selv, og leter man litt godt på nettsidene deres, ser jeg nå at det finnes et bilde som viser hvordan klinikken ligger til, men med forventninger om noe lyst og trivelig i rolige omgivelser, ble jeg ganske overrasket da vi stoppet utenfor en liten dør i veggen i byens desidert mest trafikkerte gate. På innsiden av døra i den gamle bygningen oppdaget vi, til min store fortvilelse, at heisen var i ustand. Jeg var så stinn og øm, og med en endometriose som hadde flerret opp av stimulering i ukevis, hadde jeg så vondt at bare trappene opp til andre etasje var en lidelse. 

Vi ble tatt imot av en hyggelig og blid ung dame – vi kaller henne S – i oppgangen, som bare såvidt kunne gjøre seg forstått på engelsk. Jeg regnet med at hun var en slags sekretær og at F snart kom til å dukke opp med det jeg trengte. I Norge får nemlig kvinner som skal gjennom et uttak, beroligende og smertestillende tabletter ved ankomst til sykehus eller klinikk. Deretter er det vanlig med et sterkere morfinpreparat intravenøst under selve inngrepet, og etter uttaket er ferdig, avgjør pasientens tilstand hva hun behøver videre. Uttakene varierer mye fra pasient til pasient, og fra gang til gang. Mange har uproblematiske uttak, like mange har behov for smertelindring under tilsyn i en time eller flere etter uttak. Selv har jeg både hatt uttak der jeg knapt har kjent noen ting og dratt ut på shopping nesten rett etterpå, og uttak der jeg har blitt overført til smerteavdeling på sykehuset og ligget der i seks timer.

Sistnevnte har skjedd to ganger og hovedforklaringen er ifølge legene her – og Olga, da jeg fortalte henne dette – min alvorlige grad av endometriose. Når endometriosen er aktiv, fører et uttak til mange og kraftige blødninger i tarmene, livmoren og buken, som naturligvis er innmari vondt. De fleste som er gjennom et uttak får også med seg resept på relativt kraftige smertestillende, fordi smertene etter inngrepet har en tendens til å bli verre i et par dager før de blir bedre. Med de to skrekkelige episodene på netthinnen, forsikrer jeg meg alltid om at legen som skal behandle meg er klar over at noe slikt kan skje, slik at han/hun er forberedt på å kunne hjelpe meg dersom vi kommer i den situasjonen. Jeg var blitt forsikret om at min grad av endometriose var notert og kommunisert. Tatt resultatene fra mine fire endometriseperasjoner i løpet av de siste fem årene i betraktning, mente Olga faktisk at min sykdom er såpass hissig at det var bare såvidt hun fant det forsvarlig å utsette meg for stimulering og uttak. Begge er nemlig katalysatorer for symptomene, da begge bidrar til at endometriosen flerrer opp.

Da jeg ikke fikk noen medisiner ved ankomst til klinikken og S sa at det ikke var noe de pleide å gi, slo jeg meg til ro med at det sikkert skyldtes at jeg skulle legges i narkose under inngrepet og dermed ikke trengte noen lindring før inngrepet. 

«Klinikken» bestod av en lang og relativt mørk gang med noen kontorer. Ingen av de vi så var kledd som helsepersonell, og vi så ingen kjente fjes. Den eneste som hilste på oss var hun som åpnet døren, og verken F eller Dr. Olga var å se noe sted. S, som slet med å gjøre seg forstått på engelsk, var den personen tilstede på klinikken som kunne best engelsk. Hun skulle senere fungere som tolk da en eldre sykepleier med alvorlig mine og uten antydning til smil i fjeset, stilte meg en rekke spørsmål om min helsetilstand, tidligere erfaring med uttak og medisiner.

Etter at vi hadde fylt ut en haug med skjemaer på et slags venterom, kom S og ba meg bli med henne. «One hour or more» sa hun til Jonas mens hun gjorde et slags farvel-tegn. Det var først da jeg kjente på et lite ubehag, et snev av nervøsitet, for i Norge er det vanlig at mannen er med under uttaket. Jeg hadde ingen problemer med å forstå at han ikke fikk være hos meg under selve uttaket siden jeg nå skulle legges i narkose og inngrepet skulle skje på et sterilt operasjonsrom, men jeg hadde tatt for gitt at han skulle få være hos meg både før og etter inngrepet. Slik var det ikke. Jeg skulle bare legge igjen tingene mine hos Jonas og følge etter damen.

Etter å ha gått lange ganger, gjennom mange dører, ned trapper og enda flere dører, kom vi ned til en kjeller med lavt tak. Vi gikk inn i en trang, innestengt og kald gang, med små avlukker tett ved siden av hverandre. Det var ingen andre pasienter enn meg der. S førte meg inn i et av de hvite kalde tomme rommene og ba meg om å kle av meg, ta på meg «surgery gown» (en tynn og gjennomsiktig sak laget av papir) og vente. Hun gikk og jeg gjorde som hun sa, før jeg satte meg på sengen som til tross for at den var veldig smal, tok opp omtrent halvparten av plassen i «rommet». Det var så kaldt at jeg hakket tenner. Ingen beroligende, slik man som regel får før de fleste inngrep på norske sykehus og klinikker, ingen dyne eller ovn der (må nevnes at St. Petersburg var ca ti grader kaldere enn Oslo mens vi var der) og ingen snor jeg kunne trekke i eller en knapp jeg kunne trykke på for å få kontakt med noen. Telefonen min hadde jeg lagt igjen hos Jonas, i en annen etasje i et helt annet sted i bygningen. Som S selv spøkte med, var veien ned til avlukkene og operasjonssalen så lang og kronglete at det ville være umulig for pasientene å rømme. Funny cause it’s true, si. Etter ca 20 minutters glaning på veggen, kom S inn på rommet igjen, med nevnte gravalvorlige sykepleier. Etter å ha stilt en del spørsmål, for deretter å tolke svarene etter beste evne – skjønt hun i blant så bekymringsverdig usikker ut – gikk de ut av rommet igjen. Jeg fikk beskjed av S om å vente der til jeg ble hentet av en sykepleier, «but I am going to leave you now, good luck». Før hun lukket døren bak seg rakk jeg akkurat å spørre hvor lang tid hun regnet med at jeg måtte vente. «30 minutes, maybe?»

Jeg høres kanskje bortskjemt og krisemaksimerende ut, men å sitte nesten naken på en hard seng i en kald kjeller i et land du aldri har vært i før og ikke kan språket til, uten telefon eller klokke, fastende på 17. timen, med et hormonnivå som herjer med både kropp og sjel, er en mildt sagt ubehagelig affære. Mest sannsynlig gikk det en halvtime, men det føltes som tre timer. En ny sykepleier, som heller ikke kunne ett ord engelsk, kom inn og gjorde tegn til at jeg skulle bli med henne. Mens jeg hadde ligget og hakket tenner, hadde jeg trøstet meg selv med at så snart jeg fikk komme inn til operasjonsrommet og Dr. Olga, ville jeg føle meg trygg. Nå hadde øyeblikket endelig kommet. Men Olga var ikke der. Vi skulle faktisk verken se henne eller koordinatoren vår mens vi var i Russland.

Legen som skulle utføre inngrepet kunne så få engelske ord at kommunikasjonen var så å si nytteløs. Mens jeg ble spent fast til sengen og veneflonene ble stukket inn i armen og hånden, prøvde jeg desperat å spørre om hun kjente til historikken min, men jeg klarte ikke å nå gjennom. Hun bare smilte, løftet på skuldrene og ristet på hodet. Med fire grønnkledde damer med munnbind som nærmest ropte i munnen på hverandre på russisk, fikk jeg assosiasjoner til skrekkscenene fra tv-reklamene for helseforsikring. Før narkosen slo meg ut hørte jeg bare en stemme som lattermildt ropte «Bye bye! Goodbye! Bye bye! Goodbye!». 

Da jeg våknet kjentes det som jeg ble stukket med et dusin kniver på kryss og tvers i hele nedre delen av magen. De verste smertene jeg noensinne har opplevd red meg som en mare, jeg var helt ute av meg og oppløst i tårer. Jeg har aldri opplevd noe lignende før, man anstrenger seg som voksent menneske for å være noenlunde sivilisert blant folk. Liggende på sengen inne på det iskalde rommet, lå jeg nå og hulket og vred meg på senga, uten at ett eneste av menneskene som kom og gikk forstod hva jeg sa. De foretok seg ingenting, og det eneste de ga meg var en varmeflaske. På et tidspunkt, etter at jeg hadde ligget og grått i mange minutter, hentet de endelig en sykepleier som snakket engelsk. Hun forklarte for meg at jeg hadde fått smertestillende og at jeg derfor «should not» ha smerter nå. Ok, da så, men da skal jeg si fra til kroppen som har misforstått og holder på å besvime av smerte.

Jeg spurte om de hadde lest journalen min, den som Olga har skrevet, og fikk til svar at det ikke stod noe om smerter der. Jeg trodde ikke mine egne ører. Jeg fikk en sprøyte med noe ibux-lignende greier, noe som best kan sammenlignes med å kaste et glass vann på et hus i brann. Jeg følte meg helt maktesløs og ba om at de hentet Jonas. Da fikk jeg beskjed om at det skulle de gjøre så snart jeg ble bedre. Da ble jeg så sint at jeg nesten ropte at de måtte hente mannen min, hvorpå den engelsktalende sykepleieren gikk opp og hentet ham. «We thought it would be nice for her to have you there» hadde hun sagt. 

Jeg skal ikke gå i detalj på de neste timene, la meg bare si at da vi kom på hotellet den kvelden, visste jeg at det jeg hadde opplevd den dagen kom til å brenne seg fast inn i hukommelsen min som et traume. Det føltes som jeg hadde tilbrakt noen timer i et torturkammer. Under resten av oppholdet, det vil si de neste to døgn, hadde jeg kraftige smerter uten medisiner til å lindre dem.

På hotellrommet, etter mange timer med grining.

Før vi forlot klinikken hadde vi fått beskjed om at legen ville holde kontakten med oss for å oppdatere oss om embryo-utviklingen. Men vi hørte aldri noe mer fra legen. Oppdateringene kom via koordinatoren (som ikke er helsepersonell) vi aldri fikk gleden av å møte, de kom skjematisk og uten noen videre forklaring. Også da vi seks dager etter uttaket fikk beskjed om at ingen av embryoene hadde klart seg helt i mål, var det koordinatoren som sendte oss en sms med nyheten. Dr. Olga – som fire ganger i året står i en fullsatt sal på Litteraturhuset i Oslo og snakker om hvor uansvarlig norske leger som setter tilbake embryo for tidlig og dermed ikke er tilstede for pasienten når det går galt er – hørte vi heller ingen verdens ting fra.

Først uken etter at vi kom hjem fra Russland fikk vi en Skype-samtale med henne, der hele timen gikk med til å snakke om min horrible opplevelse og behandlingen jeg fikk på klinikken. Det kom ingen beklagelse, mer noe som lignet på kjeft! Hun gjentok gang på gang at vi skadet hennes renommé og satte henne i en vanskelig posisjon ved å si til hennes kolleger at hun var opplyst om min helsetilstand og tidligere erfaringer med uttak. Da den ubehagelige samtalen ble avsluttet, hadde vi ikke hørt ett eneste ord om embryo-utviklingen og hva hun tenkte om dette resultatet som hun på forhånd hadde sagt hun var så nysgjerrig på, og som kom til å si oss så mye om veien videre. Den dag i dag, over en måned etter at vi kom hjem fra St. Petersburg, har vi ikke hørt ett ord fra noen lege ved AVA-klinikken om deres evaluering av forsøket og hva slags konklusjon de trekker etter å ha sett hele forløpet, utført etter deres metode. Slik jeg opplever det, falt kommunikasjonen og servicenivået merkbart etter at vi hadde betalt klinikken og deretter enda et hakk etter at det gikk opp for Dr. Olga Zaytseff at vi ikke kom til å returnere til klinikken hennes. Da var det ikke så farlig lenger å følge oss opp og levere sin del av avtalen.

Til slutt må jeg si dette: Slik jeg ser det, var en av de viktigste grunnene til at min opplevelse ble så kjip, det at realiteten var så milevis unna forventningene. Hadde vi blitt forespeilet at dette er en rett-inn-rett-ut-klinikk i gamle lokaler midt i byen, der det knapt finnes noen som snakker engelsk. Og at her er det ingen kjære mor, ingen smertelindring eller i det hele tatt noen som stryker deg medhårs, men vi kan tilby den beste faglige kompetansen. Ja, da kunne man tatt en våken overveiing om man ville reise eller ikke. Hadde jeg hatt kun et par mislykkede forsøk bak meg og hadde jeg ikke lidd av en kronisk sykdom som mangedobler smertene ved inngrepene, hadde jeg kanskje likevel reist. Men da ville jeg vært forberedt på det som ventet meg. Da ville jeg søkt råd hos fastlegen min før jeg reiste. Men i min situasjon, hadde jeg aldri i livet utsatt meg selv for denne utrolig vonde opplevelsen. Noe annet er det økonomiske aspektet her. Nå som vi har sett fasilitetene, prisnivået på medisiner og arbeidskraft i Russland, er det ganske uforståelig at en behandling der er dyrere enn de fleste (moderne, rene, pene og romslige) privatklinikker i Norge.

Igjen, slike opplevelser er individuelle. Jeg har hørt om folk som har vært på samme klinikk og vært fornøyde med det. Jeg har også snakket med folk som ikke har vært så begeistret. Vi vektlegger vel ulike ting, og mye kan nok spille inn på følelsen man får av et sted. Men jeg mener at det bildet som tegnes av institusjonen AVA St. Petersburg under seminarene i Oslo og andre skandinaviske byer, viser en fasade som ikke er representativ for tilstanden på innsiden. 

* Vi fikk en rabatt fordi jeg hadde omtalt klinikken på bloggen i forkant, men det kan nesten ikke hindre meg fra å være ærlig om min opplevelse. 

 

31 kommentarer
    1. Leit å lese om opplevelsen deres Mina ❤️ Jeg har funnet ut etter 11 år i fertilitetsgamet at man desverre har flere negative opplevelser enn positive.
      Glad for at du fortalte om Ava Peter, jeg har vurdert å ta kontakt med disse, men jeg tror vi fortsetter i Riga der vi er.
      Lykke til videre ❤️

    2. Fy faaaen, for en grusom opplevelse! Føles som om jeg leser manus fra en episode av American horror story. Herregud, håper du får bearbeidet dette på en måte som gjør at det ikke forfølger deg for alltid, om det er mulig. Sender masse kjærlughet! <3

    3. Hei Mina. Så innmari trist å lese om den kjipe opplevelsen du hadde i Russland. Krysset alt jeg hadde for at det skulle ordne seg for dere denne gangen. Har selv vært gjennom IVF, og vet hvor altoppslukende og energikrevende det kan være. At du ikke ble ivaretatt på klinikken i tillegg må ha gjort opplevelsen enda verre. Husk at du må ta prøve for MRSA (Multiresistente bakterier) hos fastlegen din etter å ha fått helsehjelp i utlandet, så slipper du at dette skal forsinke prosessen dersom dere skal prøve igjen i Norge.
      Har fulgt deg over lengre tid, og du skriver så godt om denne trasige situasjonen som så altfor mange par står i.
      Ønsker deg alt godt, og at du får en fredfull julehøytid og får tid til å pleie deg selv litt. Ta vare på deg selv, det er det aller viktigste i denne kjipe prosessen. Stor klem <3

    4. Leser bloggen din fordi du har en fantastisk formidlingsevne. Hårene reiser seg når jeg leser dette, du har all grunn til å være opprørt. Håper at dere finner en behandlingsinstitusjon som behandler dere bedre, og at dere til slutt lykkes. Sender gode tanker deres vei 🙂

    5. Altså… For det første har jeg ingen ord om hvor sykt grusomt dette må ha opplevdes for dere! For det andre bøyer jeg meg i støvet for det forrige innlegget du skrev (måtte lese det om igjen etter dette), og for at du klarte å tenke sånn etter det møtet du hadde med landet!
      💖 til dere!!

    6. Huff, så fælt å høre! Som om det ikke er tøft nok å stå i det her fra før av…det hørtes helt forjævlig ut😔 Godt at du deler sånn at andre kan få et bilde av hvordan det kan være bak fasaden! Jeg ønsker deg alt godt videre❤️

    7. Kjære dere, så utrolig grusomt! For en råtten bransje.. håper de mister alle pasientene sine, tenk å behandle sårbare mennesker slik. Lykke til videre til dere, håper dere lykkes til slutt ❤️❤️❤️

    8. Hei!
      Dette var lei lesing, helt grusomt!
      Likevel, jeg tror de utenlandske klinikkene er mer oppdatert faglig, de ønsker jo seff høy suksessrate, men dette er til syvende og sist big business- dessverre tror jeg d må forventes at reklamen og virkeligheten ikke samsvarer. Jeg har opplevd noe lignende selv, gjennom mine totalt 9-10 forsøk (går litt i surr). Det er helt klart den sårbarheten og akkurat som deg; frykten for å ikke bli ivaretatt for endometriosen (har operert to ganger) som er svært krevende psykisk og som dessverre i etterkant fester seg som et slags traume. Det eneste jeg kan fortelle deg er at da vet du det nå. Du har erfaring. Dårlig erfaring. Sannsynligheten for at ditt neste møte med en utenlandsk klinikk blir bedre, er stor. Det er jo noe! For fortsette må dere. Som jeg sa selv hver gang etter å ha gravd meg opp av myra; så lenge det er egg er det håp.
      Jeg håper dere går for Maigaard. Jeg har kommentert her tidligere om å ikke anbefale dem, det angrer jeg på. Jeg var bitter og lei meg etter å ha opplevd dårlig kommunikasjon og opplevelse hos dem. Men vi fikk ryddet opp, dog jeg sitter igjen med følelsen av å bli mer behandlet som en de fint kan miste, enn at de legger seg flate og opptrer profesjonelt. Når det er sagt oppdaget vi at valgmulighetene ikke er overveldende. Vi hadde jo hatt en god opplevelse hos dem. Jeg hadde opplevd tillit og å bli tatt vare på. Vi fikk ryddet opp og de to neste forsøkene var veldig fine. Råd er ikke alltid like moro å få, det er så individuelt, men hadde det ikke vært for rådet jeg fikk, hadde ikke jeg sittet her nå med et barn utenfor og et i magen, fra Maigaard.
      Jeg er på din alder, mange forsøk, laaaange protokoller, endometriose, få egg, aldri overlevd flere enn to-tre dager. Jeg var helt obsessed på blastocyst, men fulgte rådet til Maigaard og satte tilbake på dag tre. Aldri vært gravid før. Så funker det hos dem første gang etter 7 negative her i Norge. Tilfeldig?
      Søskenforsøk hos dem nå, lyktes på 2. forsøk.
      Prøv!!!!!

    9. Kjære deg,
      Jeg kan bare forestille meg hvor redd og alene du må ha følt deg i det øyeblikket. Det gikk kaldt nedover ryggen når jeg leste dette og jeg får vondt i magen av å tenke på hvordan de behandler mennesker som er på sitt mest sårbare. Takk for at du orker å dele og sette ord på det som er så vanskelig. Ønsker dere alt godt <3

    10. Så sterk lesing.. Selv har jeg «bare» hatt 5 forsøk og har i dag tre friske barn. Men den sårbarheten man har.. Og så den opplevelsen!! Jeg felte noen tårer for deg❤️ Selv gikk vi privat på det som tidligere var ivf-klinikken i Oslo. Der opplevde jeg å kunne diskutere behandling med legene og bli møtt på det samtidig som det var mye omsorg ved uttak og innsett. Vår utfordring var dog dårlig sædkvalitet. Mine egg var, til tross for «høy» alder (slutten av 30-årene), ganske så brukbare. Se forøvrig «ønskemamma», hun hadde eggdonasjon i Tsjekkia (Cube?). Men kanskje hun også fikk «bloggrabatt» og ikke fikk den «virkelige» behandlingen? Masse lykke til❤️

    11. Hei,
      Det er leit å høre at du har hatt en negativ opplevelse på Ava-Peter. Men, det er viktig for meg å kommentere på dette innlegget, fordi jeg har også vært til behandling hos Ava-Peter og kjenner meg ikke igjen i det hele tatt i den negative opplevelsen du har hatt.
      Vi har vært til fertilitetsbehandling både offentlig i Norge og på privat klinikk i Danmark, og behandlingen vi har fått på Ava-Peter er helt overlegen. Deres faglige kompetanse er fremragende og de er det eneste stedet som har kunnet tilby oss en skreddersydd behandling (som har gitt resultater). Personalet har alltid vært veldig imøtekommende og smilende. Lokalet er rent og profesjonelt.
      Vi har både hatt mislykkede og vellykkede forsøk på ava-Peter og behandlingen har vært svært profesjonell hver gang.
      Jeg er som sagt lei for å høre om din negative opplevelse, men jeg vil virkelig anbefale ava-Peter til alle som drømmer om et barn – eller flere.

    12. Hei!
      Jeg eg under behandling på Ava-Peter i skrivende stund, og jeg har en helt annen opplevelse enn deg. Jeg kom nettopp hjem fra mitt andre egguttak, og har ingenting negativt å si om klinikken.
      Siden klinikken tilbyr PGS, har jeg sluppet flere meningsløse innsett av embryoer som ville abortert seg selv, og dette har spart meg for tid, men ikke minst, den følelsesmessige påkjenningen.
      Jeg håpet alt ordner seg for deg Mina. Det er vanskelig for dem som ikke har problemer med barnløshet å forstå hva vi egentlig går igjennom. Din åpenhet er til hjelp for mange, tusen takk! Selv er jeg ikke like tøff som deg, og det er bare de aller nærmeste som vet hva jeg og min samboer strir med.
      Jeg vil absolutt anbefale klinikken. De som har vært igjennom mange forsøk i Norge og Danmark ender ofte opp her. Har to venninner som har kommet i mål ved denne klinikken allerede. Selv skal jeg til innsett av egg over nyåret, håper bare noen av eggene kan brukes.
      Ønsker deg all mulig lykke på veien videre!

    13. Hei!
      Så trist å lese om opplevelsen din i St Petersburg. Jeg har vært der selv og blitt gravid. Jeg har en sønn på to år. For meg var det alt jeg ikke fikk i Norge. Utrolig profesjonelle, vennlige, dyktige og lydhøre. Jeg håper ingen blir skremt fra å dra dit for jeg tror du har vært veldig uheldig. Dr Olga og teamet har forandret livet mitt og gjort meg til mamma, noe ingen andre har klart etter 8 forsøk. Jeg anbefaler avapeter på det sterkeste!

    14. Det var trist å høre om opplevelsen din. Det kan nok oppleves som et lite kultursjokk å gjennomføre IVF behandling, noe som er så privat, i et annet land. Jeg har på min side en veldig positiv erfaring med AVA Peter. Etter mange mislykkede forsøk andre steder ble det full klaff og tvillinger på første forsøk. Jeg kjente meg ikke helt igjen i historien din, og synes vi hadde god oppfølging og støtte hele veien. Min erfaring var at den personlige tilpasningen og oppfølgingen var helt unik i Russland

    15. Hei du,
      Dette var virkelig trist å lese. Kan tenke meg at dette var en veldig ubehagelig opplevelse. Jeg vurderte denne klinikken selv for noen år siden, da jeg også har endo og alle eggene mine var ødelagt av sykdommen. Vi vurderte donor, men trakk oss da jeg hadde en dårlig magefølelse for denne klinikken.
      Vi endte opp i Alicante og instituto bernabeu. Og anbefaler de veldig gjerne videre. De spanske klinikkene er langt fremme på forskning og denne klinikken forholder seg kun til evidencebased behandling.
      Jeg opplevde de ikke som overselgende. De ville kun gjøre det som var best for meg, opplevde jeg da(som er redd for leger)
      Vi måtte ha ED, men kjenner fler som får tilbud om kombinasjonpakke ivf og ED. Denne klinikken har også garantipakke om det er ønskelig, noe man må kvalifiseres til å kunne få. Man blir vurdert i en fagnemd på klinikken om man får pakken om man vil ha den. Her er det 100% tilbake om man ikke blir gravid. Garantien varer opp mot 180 dager inn i svangerskapet.
      For oss som var gjennom 8 tøffe forsøk var valget lett å denne pakken om det var mulig å få den. Jeg tenkte at klinikken vil jo gjøre alt for at jeg skulle bli kjappest mulig gravid. Jo mindre tid de brukte på det jo mindre ville de tape på mitt case.
      Sånn ble også tilfellet. Vi ble gravide på første ED forsøk. Og vi har nå en fantastisk gutt.
      ED var ikke et enkelt valg å ta for oss. Vi brukte lang tid på å bestemme oss. Vi tenkte litt på det tidligere under forsøkene vi var igjennom om det var noe vi burde gå for, men aller mest trodde vi at vi skulle slippe unna.
      Ved 8. Forsøket fikk jeg dommen. Vi kunne ikke få barn uten ED eller adopsjon. Det var tøft og vanskelig.ikne minst å krype opp fra hullet vi befant oss i og titte ut etter en klinikk som kunne hjelpe oss.
      Vurder Spania og denne klinikken. Lykke til.
      Klem

    16. Hei Mina,
      Jeg synes også det er veldig leit å lese om opplevelsen din på AVA Peter, men føler i likhet med flere andre at jeg må kommentere innlegget ditt.
      Jeg har også vært på Ava Peter og opplevde gjennom hele prosessen å bli behandlet både på en profesjonell og personlig måte, absolutt i tråd med det inntrykket jeg fikk på seminaret i Oslo. De ga meg et behandlingsforløp som var tilpasset vår situasjon, jeg følte meg virkelig sett, som individ, med respekt og empati og en fintfølenhet man ikke alltid møter andre steder. De hadde en realistisk tilnærming til muligheten for suksess samtidig som de ga oss håp. Alle i teamet var tilgjengelige og fulgte meg godt opp, ikke minst da det oppstod noen komplikasjoner etter en egguthenting.
      Jeg kjenner meg heller ikke igjen i din beskrivelse av lokaler og fasiliteter; jeg fant dem rene og funksjonelle selv om de er gamle.
      Selv hvis behandlingen ikke hadde lyktes ville jeg ikke hatt problemer med å anbefale Ava Peter.
      Jeg håper det ordner seg for deg.
      Lykke til!

    17. Så utrolig kjipt at du hadde en dårlig opplevelse i St.Petersburg, Mina!
      Vi var der jo flere ganger for en stund tilbake, men vi hadde en helt annen opplevelse og sitter bare igjen med positive erfaringer i forhold til selve behandlingen og oppfølging i etterkant (med en mildt sagt trøblete graviditet). Dumt at du ikke fikk oppleve det samme som oss.
      Unner ingen å stå i den situasjonen dere står i. Ønsker dere all hell og lykke videre. Ikke gi opp!

    18. Så trist å lese om dine erfaringer med AVA-Peter. Vi er for tiden inne i en prosess på samme sted. Jeg tok for ett års tid siden ut mine egg og vi skal tilbake i desember for å sette inn embryo i min samboer.
      Helt fra vårt første møte med klinikken så har vi følt oss ivaretatt og “viktige”. Vi har opplevd dialogen som veldig tett og god og vi blir stadig overrasket over hvor fort og godt de svarer på alle våre spørsmål til alle døgnets tider.
      Da jeg tok ut mine egg så hadde jeg en engelskspråklig person ved min side hele veien. Min samboer måtte vente ute, men det kan jeg forstå. Hun ville uansett ikke fått gjort så mye ettersom jeg lå i narkose 🙂 Da jeg våknet fra narkosen ble jeg lagt på et lite rom og fikk servert varm kakao av noen veldig hyggelige pleiere. Etter å ha sovet litt så fikk jeg møte min kjære og vi fikk en rapport fra operasjonen. Ettersom jeg tok ut hele 38 egg så fikk vi beskjed om å ta litt ekstra forhåndsregler og vi fikk et telefonnummer dersom jeg skulle føle meg uvel. Fikk også med meg en bra dose med smertestillende, men følte meg fin hele veien. Er veldig fornøyd med at jeg ble lagt helt i narkose og ikke bare lokal, slik noen klinikker gjør.
      Da min samboer skulle sette inn embryo så måtte også hun gjennom en grundig sjekk. Det ble anbefalt hysteroscopy ettersom det ble funnet polypper. Første gang hun skulle opereres, ble det funnet spor av kyssesyken, noe som gjorde at vi måtte utsette operasjonen. Selv om vi ble satt litt tilbake så var vi igjen takknemlig for de grundige undersøkelsene. Andre gang gikk alt som planlagt og nå er vi klare for innsettelse før jul.
      I tillegg til hjelpsomme og dyktige mennesker så blir vi hver gang hentet og levert på flyplassen. Vi fikk også en guidet tur i byen første gang vi var der. Våre opplevelser med AVA-Peter har som du forstår, vært helt annerledes enn dine og vi anbefaler denne klinikken til alle.
      Vi ønsker dere virkelig lykke til videre på veien og håper dere blir like fornøyde som oss.

    19. Henger meg på flere av de positive kommentarene ovenfor, da jeg KUN har godt å si om Ava-Peter klinikken i St. Petersburg. Jeg har tidligere hatt 12 forsøk på 3 andre klinikker i Norge og Danmark, og ingen av disse var i nærheten så dyktige, grundige og flinke til å følge opp som på Ava-Peter. Totalt var jeg 5 ganger på klinikken i St.Petersburg. Min engelskspråklige kontaktperson fulgte meg opp før, under og etter hvert besøk. Leon hentet og bragte og til/fra flyplassen. Dr Alena fulgte opp med Skypesamtale etter hver gang vi hadde vært og tatt ut egg, for å gi resultatet og planlegge neste steg. Jeg følte meg veldig godt ivaretatt og stolte på deres kompetanse og erfaring.
      Ava-Peter klinikken fikk til det de andre klinikkene ikke hadde klart på 12 forsøk, og nå er jeg mamma. Anbefaler alle som holder på med IVF å reise til denne klinikken.

    20. Hei alle dere! Takk for at dere har lest denne sykt lange posten, for omtenksomme kommentarer og for at dere deler så raust av egne opplevelser. Jeg har «svart» i en ny egen bloggpost 💚

    21. Hei! Dette gjør meg oppriktig trist å lese! Som en ivf-søster kan jeg sette meg inn i det du har gjennomgått, og det gjør vondt å lese det du skriver! Jeg stiller meg også undrende til at plutselig mange kommentarer på rekke og rad er utelukkende positive til klinikken…
      Vil uansett anbefale Spiren (med Liv Bente Romundstad) på det sterkeste! De har også stor tro på, og praktisering av blasto-innsett!
      Jeg heier på dere! Klem!

    22. Takk, Alexander! Jeg vet jo at dere var fornøyd, men for oss ble det dessverre mildt sagt ikke en like stor suksess. I retrospekt ser jeg at vi nok overså et par tegn på veien, men det er uansett umulig å sikre seg mot kjipe opplevelser – både på sin vei til å få barn og sånn generelt. Uansett er jeg glad det gikk veien for dere til slutt, få har slitt for det og fortjent det mer <3

    23. Jeg stusser fordi mange av de positive tilbakemeldingene du har fått angående klinikken ser så like ut. Jeg mistenker at en og samme person står bak alle disse kommentarene.

    24. Takk for at du deler. Enormt sterk historie. Og forferdelig vondt at det «lyset» dere så skulle ende i en så vond og traumatisk opplevelse for deg😥 Da vet jeg at ikke «alt» løser seg og blir bedre bare man tar turen til St.Petersburg…

    25. Hei Mina, så trist å høre om deres dårlige erfaringer fra Russland!
      Jeg felte noen tårer på dine vegne etter å ha lest om dine opplevelse og jeg forstår veldig godt at dette definitivt ikke hørtes bra ut.
      Takk for at du deler, dette er nyttig innsikt for oss andre prøvere.
      Masse lykke til videre 🧡

    26. Hei
      Utrolig trist at du fikk denne opplevelsen. Men vi har vært der og har en sønn på 6 mnd. Kunne ikke vært mer fornøyd med klinikken. Utrolig bra oppfølging og behandling.
      Jeg har også en FB gruppe for de som prøver å bli gravide over 40, og der har flere vært der og er veldig fornøyd.
      Håper dere lykkes til slutt <3

    27. De fleste kommentarene her er falske, og fra samme kilde. På din neste post har de til og med ikke tatt seg bryet med annet enn å kjøre kommentaren gjennom Google translate (kommentaren fra “Luz”). Det sier vel sitt om stedet egentlig. Ille at du opplevde dette, kjenner det fysisk på kroppen når du beskriver det. Håper du en dag får uttelling for strevet, Mina!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg