Fy søren så lang tid det tar å komme seg etter disse nederlagene. De første rundene var det så annerledes. Da tok jeg et mislykket forsøk med fatning og ville sette i gang med nytt forsøk så raskt som mulig. Nå går jeg i kjelleren og blir der litt for lenge. Men selv om det hver gang, mens ting er på sitt verste, føles som om jeg aldri skal bli glad igjen, så går det til slutt over og jeg blir meg selv igjen. En mer herdet utgave av meg selv, kanskje. Denne gangen tok det ganske så nøyaktig én måned. 

Da jeg tidligere i høst skrev innlegget der jeg ramset opp alle grunnene til at vi hadde valgt å sette vår lit til Dr. Olga Zaytseff og klinikken i St. Petersburg, lovte jeg at jeg skulle skrive om våre erfaringer etter at vi hadde vært der i oktober også. Likevel har det tatt meg litt tid å gjøre det, og hovedgrunnen til det er at når det gjelder fertilitetsbehandling, kan misnøye feilaktig forveksles med bitterhet over ikke å lykkes. Slik er det naturligvis i de aller fleste tilfeller ikke, for også ufrivillig barnløse har, tro det eller ei, evne til kritisk tenkning. De færreste er dessuten så virkelighetsfjerne at de forventer at leger skal kunne trylle og blir skuffet dersom det viser seg at de ikke kan det.

Nei, det er nok heller slik at jeg føler det som mitt ansvar å dele vår opplevelse av en klinikk som jeg har tidligere har skrevet svært positivt om i et innlegg, som til tross for at det ble skrevet før vi faktisk hadde vært der, absolutt kan oppfattes som en anbefaling. Jeg kan, etter å ha vært der, dessverre ikke forsvare å anbefale denne klinikken til mine lesere. Samtidig anerkjenner og respekterer jeg at andre har hatt gode erfaringer hos samme klinikk.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg vil starte med å si at den faglige fremgangsmåten og filosofien bak tilnærmingen som AVA-klinikken i St. Petersburg har til IVF-forsøk fremdeles er den mest fornuftige jeg har lest eller hørt om. Timing, rekkefølger og standarder de setter gir etter hva jeg kan forstå mer mening enn klinikkene vi har vært hos i Norge. Vi tror at det var nettopp på grunn av denne måten å tilnærme seg problemet på at vi denne runden kom en del lengre enn alle tidligere forsøk og at embryoets utvikling lenge så ut til å få oss i mål. Det hadde unektelig vært spennende å gjøre noen flere forsøk med samme fremgangsmetode og se om vi kunne lykkes. Likevel kommer vi dessverre ikke til å reise tilbake til St. Petersburg for videre behandling. 

Du vet når det er noe du har skikkelig troa på, noe du virkelig håper er så bra som inntrykket du har fått, og så blir du oppmerksom på noe som ikke er helt slik det skal være? Da vifter du – i hvert fall jeg – bort det som står i fare for å slå sprekker i mitt håp om at det jeg har begitt meg ut på er strålende og intet annet. Men så skjer det en ting til og deretter enda en ting, og på et eller annet tidspunkt kan du ikke lenger ignorere det faktum at det du opplever, er noe ganske annet enn det du forventet og håpet. Vår opplevelse med klinikken i St. Petersburg ble et klassisk tilfelle av et slikt scenario.

Fra vi møtte Dr. Zaytseff i Oslo i sommer, ble vi satt i kontakt med en koordinator ved klinikken – la oss kalle henne F – som skulle være vår personlige hjelper i alt som hadde med vår forestående behandling å gjøre. Alt fra priser og reisetider til medisindoser ble formidlet gjennom henne, noe som funket fint fordi hun var veldig god i engelsk. Vi hadde også Skype-samtale med Dr. Zaytseff der vi gikk gjennom hva som skulle skje videre i vår behandling. Jeg var lite lysten på enda en stimulert syklus, både fordi vi hadde mislyktes så mange ganger, men også fordi jeg på grunn av endometriosen har ekstra mye smerter under stimulering. Men vi ville heller ikke gi opp. Hun anbefalte oss raskt å gå for eggdonasjon, noe denne klinikken er ganske ivrige på å markedsføre. Det følte ikke vi oss klare for. Under Skype-samtalen kom vi til en enighet: Vi skulle gå for én stimulert syklus med egne egg der alt fra doser til timing var på hennes premisser, fordi det ville gi oss svar på en del spørsmål, som da i sin tur ville gjøre det mye enklere å ha ta en passende og realistisk avgjørelse om veien videre. Uansett hvor langt eller kort vi lyktes med å komme med forsøket, ville selve forløpet si oss mye om vår fertilitet. Så jeg beit tennene sammen gjennom en stimulering dobbelt så lang i varighet som de jeg hadde vært gjennom i Norge. Daglig trøstet jeg meg selv med at dette ikke var forgjeves, for selv om vi mislyktes, ville vi endelig få en ordentlig vurdering av våre sjanser og en kvalifisert anbefaling om hvor harde skyts som må til for at vi skal kunne lage barn. 

I månedene før vi reiste til Russland var det så å si bare Dr. Olga og F vi hadde kontakt med, og vi følte etterhvert at siden det virket som det uansett bare var dem vi skulle ha noe særlig med å gjøre fremover, så var det fint at vi ble så godt kjent med begge. Vi følte oss trygge på dem, fordi de visste alt om oss. F er en superhyggelig dame, som stilte opp med presise svar på alle spørsmål vi måtte ha døgnet rundt og hele uka. Alt var så ryddig og det var ikke den ting det ikke var tatt høyde for eller hensyn til når det gjaldt medisiner, prøver, kontrakter, ultralyd, reisen og den forestående behandlingen. Da jeg uken før avreise avsluttet en epost som gikk til både F og Dr. Olga med «Looking forward to seeing you next week», la jeg først ikke merke til at det hyggelige svaret som kom tilbake ikke hadde noen respons på akkurat det med å sees. Et par dager senere overførte vi penger for behandlingen. Da vi kvelden før avreise igjen hadde kontakt på epost, og jeg avsluttet med «See you tomorrow!», la jeg merke til at noe sånt ikke stod i svaret jeg fikk. Jeg syntes det var litt rart, siden vi hadde hatt så tett kontakt og så god tone over epost og telefon i flere måneder, men jeg viftet det vekk og tenkte at jeg ikke skulle overanalysere.

Dagen etter, da vi ble plukket opp av sjåføren som jobber for klinikken på flyplassen i St. Petersburg, viste det seg at han ikke hadde fått beskjed om at vi måtte kjøres direkte til klinikken og ikke til hotellet. Inngrepet mitt, altså det svært tidssensitive uttaket av egg, var timet og planlagt til halvannen time etter at vi landet i St. Petersburg. Hadde ikke vi oppdaget at han ikke hadde fått denne beskjeden, kunne vi rett og slett kommet for sent til klinikken og i verste fall mistet eggene. Jeg husker at jeg i et øyeblikk tenkte tanken at de kanskje ikke anstrengte seg like mye nå som de hadde fått betalingen sin, men viftet det vekk igjen og ble litt flau over å ha hatt mistroiske og usaklige tanker.

I bilen på vei til klinikken tenkte jeg på hvordan det ville bli å komme fram. Med kraftige smerter som gjorde at hele turen hjemmefra hadde vært en kraftanstrengelse, gledet jeg meg til å komme frem til et sted der jeg kunne hvile litt, og rett og slett bli tatt vare på. Bildene som presenteres på seminarene som holdes i Oslo (og resten av Skandinavia, antar jeg) viser de hvitkledde og blide ansatte ved klinikken i grønne og luftige omgivelser, som i en villahage av noe slag. Formuleringene Olga bruker under presentasjonen gir et bilde av en klinikk som tar sårbarheten til denne pasientgruppen på alvor, og tilbyr ro, trygghet og komfort. Dette er ikke noe stort poeng i seg selv, og leter man litt godt på nettsidene deres, ser jeg nå at det finnes et bilde som viser hvordan klinikken ligger til, men med forventninger om noe lyst og trivelig i rolige omgivelser, ble jeg ganske overrasket da vi stoppet utenfor en liten dør i veggen i byens desidert mest trafikkerte gate. På innsiden av døra i den gamle bygningen oppdaget vi, til min store fortvilelse, at heisen var i ustand. Jeg var så stinn og øm, og med en endometriose som hadde flerret opp av stimulering i ukevis, hadde jeg så vondt at bare trappene opp til andre etasje var en lidelse. 

Vi ble tatt imot av en hyggelig og blid ung dame – vi kaller henne S – i oppgangen, som bare såvidt kunne gjøre seg forstått på engelsk. Jeg regnet med at hun var en slags sekretær og at F snart kom til å dukke opp med det jeg trengte. I Norge får nemlig kvinner som skal gjennom et uttak, beroligende og smertestillende tabletter ved ankomst til sykehus eller klinikk. Deretter er det vanlig med et sterkere morfinpreparat intravenøst under selve inngrepet, og etter uttaket er ferdig, avgjør pasientens tilstand hva hun behøver videre. Uttakene varierer mye fra pasient til pasient, og fra gang til gang. Mange har uproblematiske uttak, like mange har behov for smertelindring under tilsyn i en time eller flere etter uttak. Selv har jeg både hatt uttak der jeg knapt har kjent noen ting og dratt ut på shopping nesten rett etterpå, og uttak der jeg har blitt overført til smerteavdeling på sykehuset og ligget der i seks timer.

Sistnevnte har skjedd to ganger og hovedforklaringen er ifølge legene her – og Olga, da jeg fortalte henne dette – min alvorlige grad av endometriose. Når endometriosen er aktiv, fører et uttak til mange og kraftige blødninger i tarmene, livmoren og buken, som naturligvis er innmari vondt. De fleste som er gjennom et uttak får også med seg resept på relativt kraftige smertestillende, fordi smertene etter inngrepet har en tendens til å bli verre i et par dager før de blir bedre. Med de to skrekkelige episodene på netthinnen, forsikrer jeg meg alltid om at legen som skal behandle meg er klar over at noe slikt kan skje, slik at han/hun er forberedt på å kunne hjelpe meg dersom vi kommer i den situasjonen. Jeg var blitt forsikret om at min grad av endometriose var notert og kommunisert. Tatt resultatene fra mine fire endometriseperasjoner i løpet av de siste fem årene i betraktning, mente Olga faktisk at min sykdom er såpass hissig at det var bare såvidt hun fant det forsvarlig å utsette meg for stimulering og uttak. Begge er nemlig katalysatorer for symptomene, da begge bidrar til at endometriosen flerrer opp.

Da jeg ikke fikk noen medisiner ved ankomst til klinikken og S sa at det ikke var noe de pleide å gi, slo jeg meg til ro med at det sikkert skyldtes at jeg skulle legges i narkose under inngrepet og dermed ikke trengte noen lindring før inngrepet. 

«Klinikken» bestod av en lang og relativt mørk gang med noen kontorer. Ingen av de vi så var kledd som helsepersonell, og vi så ingen kjente fjes. Den eneste som hilste på oss var hun som åpnet døren, og verken F eller Dr. Olga var å se noe sted. S, som slet med å gjøre seg forstått på engelsk, var den personen tilstede på klinikken som kunne best engelsk. Hun skulle senere fungere som tolk da en eldre sykepleier med alvorlig mine og uten antydning til smil i fjeset, stilte meg en rekke spørsmål om min helsetilstand, tidligere erfaring med uttak og medisiner.

Etter at vi hadde fylt ut en haug med skjemaer på et slags venterom, kom S og ba meg bli med henne. «One hour or more» sa hun til Jonas mens hun gjorde et slags farvel-tegn. Det var først da jeg kjente på et lite ubehag, et snev av nervøsitet, for i Norge er det vanlig at mannen er med under uttaket. Jeg hadde ingen problemer med å forstå at han ikke fikk være hos meg under selve uttaket siden jeg nå skulle legges i narkose og inngrepet skulle skje på et sterilt operasjonsrom, men jeg hadde tatt for gitt at han skulle få være hos meg både før og etter inngrepet. Slik var det ikke. Jeg skulle bare legge igjen tingene mine hos Jonas og følge etter damen.

Etter å ha gått lange ganger, gjennom mange dører, ned trapper og enda flere dører, kom vi ned til en kjeller med lavt tak. Vi gikk inn i en trang, innestengt og kald gang, med små avlukker tett ved siden av hverandre. Det var ingen andre pasienter enn meg der. S førte meg inn i et av de hvite kalde tomme rommene og ba meg om å kle av meg, ta på meg «surgery gown» (en tynn og gjennomsiktig sak laget av papir) og vente. Hun gikk og jeg gjorde som hun sa, før jeg satte meg på sengen som til tross for at den var veldig smal, tok opp omtrent halvparten av plassen i «rommet». Det var så kaldt at jeg hakket tenner. Ingen beroligende, slik man som regel får før de fleste inngrep på norske sykehus og klinikker, ingen dyne eller ovn der (må nevnes at St. Petersburg var ca ti grader kaldere enn Oslo mens vi var der) og ingen snor jeg kunne trekke i eller en knapp jeg kunne trykke på for å få kontakt med noen. Telefonen min hadde jeg lagt igjen hos Jonas, i en annen etasje i et helt annet sted i bygningen. Som S selv spøkte med, var veien ned til avlukkene og operasjonssalen så lang og kronglete at det ville være umulig for pasientene å rømme. Funny cause it’s true, si. Etter ca 20 minutters glaning på veggen, kom S inn på rommet igjen, med nevnte gravalvorlige sykepleier. Etter å ha stilt en del spørsmål, for deretter å tolke svarene etter beste evne – skjønt hun i blant så bekymringsverdig usikker ut – gikk de ut av rommet igjen. Jeg fikk beskjed av S om å vente der til jeg ble hentet av en sykepleier, «but I am going to leave you now, good luck». Før hun lukket døren bak seg rakk jeg akkurat å spørre hvor lang tid hun regnet med at jeg måtte vente. «30 minutes, maybe?»

Jeg høres kanskje bortskjemt og krisemaksimerende ut, men å sitte nesten naken på en hard seng i en kald kjeller i et land du aldri har vært i før og ikke kan språket til, uten telefon eller klokke, fastende på 17. timen, med et hormonnivå som herjer med både kropp og sjel, er en mildt sagt ubehagelig affære. Mest sannsynlig gikk det en halvtime, men det føltes som tre timer. En ny sykepleier, som heller ikke kunne ett ord engelsk, kom inn og gjorde tegn til at jeg skulle bli med henne. Mens jeg hadde ligget og hakket tenner, hadde jeg trøstet meg selv med at så snart jeg fikk komme inn til operasjonsrommet og Dr. Olga, ville jeg føle meg trygg. Nå hadde øyeblikket endelig kommet. Men Olga var ikke der. Vi skulle faktisk verken se henne eller koordinatoren vår mens vi var i Russland.

Legen som skulle utføre inngrepet kunne så få engelske ord at kommunikasjonen var så å si nytteløs. Mens jeg ble spent fast til sengen og veneflonene ble stukket inn i armen og hånden, prøvde jeg desperat å spørre om hun kjente til historikken min, men jeg klarte ikke å nå gjennom. Hun bare smilte, løftet på skuldrene og ristet på hodet. Med fire grønnkledde damer med munnbind som nærmest ropte i munnen på hverandre på russisk, fikk jeg assosiasjoner til skrekkscenene fra tv-reklamene for helseforsikring. Før narkosen slo meg ut hørte jeg bare en stemme som lattermildt ropte «Bye bye! Goodbye! Bye bye! Goodbye!». 

Da jeg våknet kjentes det som jeg ble stukket med et dusin kniver på kryss og tvers i hele nedre delen av magen. De verste smertene jeg noensinne har opplevd red meg som en mare, jeg var helt ute av meg og oppløst i tårer. Jeg har aldri opplevd noe lignende før, man anstrenger seg som voksent menneske for å være noenlunde sivilisert blant folk. Liggende på sengen inne på det iskalde rommet, lå jeg nå og hulket og vred meg på senga, uten at ett eneste av menneskene som kom og gikk forstod hva jeg sa. De foretok seg ingenting, og det eneste de ga meg var en varmeflaske. På et tidspunkt, etter at jeg hadde ligget og grått i mange minutter, hentet de endelig en sykepleier som snakket engelsk. Hun forklarte for meg at jeg hadde fått smertestillende og at jeg derfor «should not» ha smerter nå. Ok, da så, men da skal jeg si fra til kroppen som har misforstått og holder på å besvime av smerte.

Jeg spurte om de hadde lest journalen min, den som Olga har skrevet, og fikk til svar at det ikke stod noe om smerter der. Jeg trodde ikke mine egne ører. Jeg fikk en sprøyte med noe ibux-lignende greier, noe som best kan sammenlignes med å kaste et glass vann på et hus i brann. Jeg følte meg helt maktesløs og ba om at de hentet Jonas. Da fikk jeg beskjed om at det skulle de gjøre så snart jeg ble bedre. Da ble jeg så sint at jeg nesten ropte at de måtte hente mannen min, hvorpå den engelsktalende sykepleieren gikk opp og hentet ham. «We thought it would be nice for her to have you there» hadde hun sagt. 

Jeg skal ikke gå i detalj på de neste timene, la meg bare si at da vi kom på hotellet den kvelden, visste jeg at det jeg hadde opplevd den dagen kom til å brenne seg fast inn i hukommelsen min som et traume. Det føltes som jeg hadde tilbrakt noen timer i et torturkammer. Under resten av oppholdet, det vil si de neste to døgn, hadde jeg kraftige smerter uten medisiner til å lindre dem.

Før vi forlot klinikken hadde vi fått beskjed om at legen ville holde kontakten med oss for å oppdatere oss om embryo-utviklingen. Men vi hørte aldri noe mer fra legen. Oppdateringene kom via koordinatoren (som ikke er helsepersonell) vi aldri fikk gleden av å møte, de kom skjematisk og uten noen videre forklaring. Også da vi seks dager etter uttaket fikk beskjed om at ingen av embryoene hadde klart seg helt i mål, var det koordinatoren som sendte oss en sms med nyheten. Dr. Olga – som fire ganger i året står i en fullsatt sal på Litteraturhuset i Oslo og snakker om hvor uansvarlig norske leger som setter tilbake embryo for tidlig og dermed ikke er tilstede for pasienten når det går galt er – hørte vi heller ingen verdens ting fra.

Først uken etter at vi kom hjem fra Russland fikk vi en Skype-samtale med henne, der hele timen gikk med til å snakke om min horrible opplevelse og behandlingen jeg fikk på klinikken. Det kom ingen beklagelse, mer noe som lignet på kjeft! Hun gjentok gang på gang at vi skadet hennes renommé og satte henne i en vanskelig posisjon ved å si til hennes kolleger at hun var opplyst om min helsetilstand og tidligere erfaringer med uttak. Da den ubehagelige samtalen ble avsluttet, hadde vi ikke hørt ett eneste ord om embryo-utviklingen og hva hun tenkte om dette resultatet som hun på forhånd hadde sagt hun var så nysgjerrig på, og som kom til å si oss så mye om veien videre. Den dag i dag, over en måned etter at vi kom hjem fra St. Petersburg, har vi ikke hørt ett ord fra noen lege ved AVA-klinikken om deres evaluering av forsøket og hva slags konklusjon de trekker etter å ha sett hele forløpet, utført etter deres metode. Slik jeg opplever det, falt kommunikasjonen og servicenivået merkbart etter at vi hadde betalt klinikken og deretter enda et hakk etter at det gikk opp for Dr. Olga Zaytseff at vi ikke kom til å returnere til klinikken hennes. Da var det ikke så farlig lenger å følge oss opp og levere sin del av avtalen.

Til slutt må jeg si dette: Slik jeg ser det, var en av de viktigste grunnene til at min opplevelse ble så kjip, det at realiteten var så milevis unna forventningene. Hadde vi blitt forespeilet at dette er en rett-inn-rett-ut-klinikk i gamle lokaler midt i byen, der det knapt finnes noen som snakker engelsk. Og at her er det ingen kjære mor, ingen smertelindring eller i det hele tatt noen som stryker deg medhårs, men vi kan tilby den beste faglige kompetansen. Ja, da kunne man tatt en våken overveiing om man ville reise eller ikke. Hadde jeg hatt kun et par mislykkede forsøk bak meg og hadde jeg ikke lidd av en kronisk sykdom som mangedobler smertene ved inngrepene, hadde jeg kanskje likevel reist. Men da ville jeg vært forberedt på det som ventet meg. Da ville jeg søkt råd hos fastlegen min før jeg reiste. Men i min situasjon, hadde jeg aldri i livet utsatt meg selv for denne utrolig vonde opplevelsen. Noe annet er det økonomiske aspektet her. Nå som vi har sett fasilitetene, prisnivået på medisiner og arbeidskraft i Russland, er det ganske uforståelig at en behandling der er dyrere enn de fleste (moderne, rene, pene og romslige) privatklinikker i Norge.

Igjen, slike opplevelser er individuelle. Jeg har hørt om folk som har vært på samme klinikk og vært fornøyde med det. Jeg har også snakket med folk som ikke har vært så begeistret. Vi vektlegger vel ulike ting, og mye kan nok spille inn på følelsen man får av et sted. Men jeg mener at det bildet som tegnes av institusjonen AVA St. Petersburg under seminarene i Oslo og andre skandinaviske byer, viser en fasade som ikke er representativ for tilstanden på innsiden. 

* Vi fikk en rabatt fordi jeg hadde omtalt klinikken på bloggen i forkant, men det kan nesten ikke hindre meg fra å være ærlig om min opplevelse.