«De tømmer seg om en navngitt person for sine to hundre tusen lyttere og den personen får ikke mulighet til å svare for seg», sies det på telefonlinje fra Berlin på kveldens Dagsnytt 18.

«De» er komikerne Lisa Tønne og Sigrid Bonde Tusvik. «Personen» uten mulighet til å svare for seg er forhenværende politisk kommentator i VG, Frithjof Jacobsen. Hun som får svare for ham – først i VG (1,3 millioner lesere), deretter i Dagsnytt 18 (200 000 lyttere/seere) – er en skribent og forfatter ved navn Erle Marie Sørheim.

Erle Marie Sørheim er søsteren til Sarah Sørheim, som er kulturredaktør i Aftenposten. Søstrene var begge ute med pekefingeren da det sommeren 2016 ble kjent at jeg, via kontoen @fruhjort, hadde harselert med mediefolk på Twitter.  Den jeg gjorde desidert mest narr av under nicket, var Anders Giæver, kommentator i VG. Nå vet jeg ikke om dette bare er tilfeldigheter, eller om Sørheim-søstrene faktisk er spesielt opptatt av å verne om følelsene til mannlige kommentatorer i  Verdens Gang. Det jeg derimot vet, er at verken de to hundre tusen som hører på T&T eller de to hundre tusen som hører på Dagsnytt 18, vet hvor ekstremt godt beskyttet nettopp etablerte journalister (som Giæver og Joffen) er og hvor mye makt de har.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg tror at folk flest rett og slett mangler bakgrunnskunnskapen som trengs for å skjønne hvor malplassert den moralske pekefingeren, som har fått være med helt fra Berlin, er. Èn ting er det nesten tragikomiske i denne passasjen:

«(…) for folk som står oppe i en privat, men offentlig kringkastet, krise, er ikke dette bare tull og «humor». Det Tusvik og Tønne og andre podkastere gjør er ganske kynisk å bruke andres kriser for å fremkalle latter og følelser hos sin egen flokk.» 

Alle som hører på T&T vet jo hvem sin krise dette først og fremst har handlet om, hvem som har bjuda på eget helvete og derfor hvor vill beskyldningen er. Men det jeg personlig hisser meg opp over er den offerrollen Jacobsen så omsorgsfullt tildeles. For det måtte, nok en gang, harselas med en etablert mediemann til for at noen skulle reagere. Den kvinnelige stortingspolitikeren som står sentralt i denne «krisen» sammen med mediemannen, har nemlig stått sentralt i lignende krise for bare to år siden, og blitt omtalt omtrent likt i samme podcast, uten at dét fikk moralens voktere til å kreve presseetikk fra podcastere generelt.

Den 23. juni 2016 stemte et knapt flertall av britene for at Storbritannia skulle forlate EU. Nyheten rystet Europa, og gjør det fortsatt. På forsiden av Norges største nettavis stod imidlertid den historiske begivenheten kun som en tynn stripe øverst. Hovedsaken på VG Nett den morgenen var meg. Jeg hadde tullet med feil folk. Via en twitterkonto med 800 følgere på det aller meste. Det var ikke hvor stor kontoen var, hvem som stod bak eller hvor mange den hadde nådd som var viktig. Det viktige var at selveste Anders Giæver, mangeårig kommentator i VG, hadde klart å finne ut hvem det var som hadde vært frekk nok til å gjøre narr av ham hver gang han hadde satt seg selv og sitt enorme eksponeringsbehov foran saker han skulle dekke. Jeg hadde hengt ham ut da han egentlig skulle skrive om terrorangrep, men skrev om seg selv. Dette intervjuet med Natt & Dag oppsummerer egentlig ganske greit hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde.

Poenget er at det ikke er mange forunt å få hengt ut de som anonymt tuller med dem på nett på forsiden av landets største avis. De hadde knæbba et bilde av meg fra jeg stod brud fra Facebook-kontoen min og klint meg utover forsiden. De rettferdiggjorde den vanvittige dekningen med at det også hadde kommet kritikk mot min arbeidsgiver (DN) fra kontoen, men det var det ingen som kunne bevise at jeg hadde skrevet. Uansett skjønner selv journalister med hodet godt oppi ræva på hverandre at dét ikke trumfer Brexit i nyhetsverdi. Alle vet hva som skjedde der. Ja, alle i mediebransjen altså. Folk flest klødde seg vel bare i hodet og lurte på hvem faen denne Mina Lunde er og hva slags dyr fruhjort skulle forestille.

Det hører med til historien at avisen ble felt i PFU for fadesen. Og det fantes ett og annet edruelig hode i media som syntes det hele kanskje ble litt voldsomt. Det jeg synes er gøy (les: trist) er at de samme moralistene som i dag kritiserer Lisa og Sigrid, og forklarer styrken i kritikken sin med at duoen er så store og når så mange med harselasen av navngitte stakkars Frithjof, ropte taktfast etter blod da jeg (som ikke er særlig stor) stod alene i en helvetes mediestorm.

Jeg forteller ikke dette for at dere skal synes synd på meg, jeg forteller dette fordi jeg mener det har offentlighetens interesse. Ja, det var beinhardt å stå alene mot en flokk indignerte viktigperer som løp i blodtåke, men dét er ikke poenget. Poenget er at det i hvert fall IKKE er synd på dem som sitter med makten til å smøre trynet til et personlig irritasjonsmoment utover forsiden på VG. De kjenner nok folk og har tilgang på nok plattformer til å få formidlet sin versjon av ting, om de vil det. De trenger ikke få tilsvarsrett i en podcast. De har selv sittet og godtet seg over «folk som står oppe i en privat, men offentlig kringkastet, krise» bare en måned tidligere:

Og så er det ikke første gangen de har et nært forhold til noen de dekker journalistisk.

For nøyaktig tre år siden jobbet jeg med en sak om Sigbjørn Aanes for DN, der jeg gravde i det angivelig mektige nettverket til den daværende spinndoktoren til statsminister Erna Solberg. Jeg ville finne ut mer om lutefisklaget jeg visste han holdt hvert år, der gjestelisten visstnok bare bestod av mektige menn. Jeg ringte rundt til de politiske journalistene jeg kjenner for å danne meg et bilde av hva slags forhold Aanes hadde til pressefolk, og kanskje få noen tips til å komme videre med saken min. Da jeg så møtte Aanes selv, var det første han sa at han visste at jeg hadde planer om å skrive om lutefisklaget.

«Snakket med Jacobsen i VG, vet du. Prater ofte, vi.»