DRØMMEJOBBEN

Foto: Per Ervland / Aller

I flere måneder har jeg stått opp minst en time før alarmen går hver morgen og jeg har ikke lagt meg igjen. I like lang tid har jeg jobbet både kvelder og helger, uten at det har plaget meg ett sekund. Hva gjør jeg annerledes? Jeg gjør endelig det jeg vil.

Da jeg studerte journalistikk i London på midten av 2000-tallet, snakket alle om hvor vanskelig det var å få jobb som journalist hjemme i Norge. Derfor var gleden enorm da jeg etter studiene kom inn i et stipendiatprogram i NRK. Jeg følte meg heldig og flink der jeg gikk rundt i korridorene og hilste avslappet på legender i øst og vest.

Da jeg etter tre år i statskanalen takket ja til en promosjef-stilling i plateselskapet Warner Music, var det mange som lurte på om jeg var blitt gal. Jeg kunne jo få fast jobb i NRK, hva var det jeg holdt på med? Særlig var det mine jevnaldrende kvinnelige kolleger som var vantro. Vi jenter har en større tendens til å gjøre det andre mener vi bør gjøre. Hadde man fått en fot innenfor det hvite huset på Marienlyst, så tok man den vel for pokker aldri ut igjen? Men jeg var 27 år og hadde ikke lyst til å bli på et sted der det gikk flere måneder mellom hver gang jeg fikk jobbe med noe jeg syntes var viktig eller gøy. Da fikk det bare være at jeg måtte levere inn adgangskortet med de ærbødige tre bokstavene på.

Året i Warner Music var veldig gøy! Jeg var med på alt fra plateinnspilling med deLillos i London til shopping med Ed Sheeran. Her henger jeg casually med Wiz Khalifa på Øya i 2011 😉

Etter et par år med musikk etterfulgt av underholdning, kom tvilen. Hadde jeg blitt journalist for å drive med tant og fjas? Passe på at ufordragelige artister hadde nok øl backstage eller at noen realitydeltagere var på plass i sminken i god nok tid før det lettbente talkshowet jeg var vaktsjef for? Nei, jeg skulle aldri ha sluttet i NRK.

Så jeg kjempet meg frem blant en haug med søkere til jobb i en av landets mest prestisjefylte redaksjoner, Etterbørs i Dagens Næringsliv. Med fast ansettelse i DN kom det anerkjennende nikk fra de som hadde ristet på hodet av meg noen år tidligere, da jeg sluttet i krinken. «Sånn ja, nå er du på rett kjøl igjen», liksom. Jeg var stolt som en hane og tenkte at nå blir jeg her. For alltid.

Men månedene gikk og tungsinnet kom. Jeg syntes ikke jeg var flink nok og trodde ingen andre syntes det heller. Jeg slet med å opparbeide entusiasme for prosjektene jeg jobbet med og jeg var ofte uenig med de som bestemte. Om morgenen gruet jeg meg og bekymret meg for hvordan jeg skulle gjøre en best mulig jobb. På ettermiddagen var jeg deppa over hvilket elendig produkt jeg hadde levert fra meg. Resultatet ble at jeg gikk i konstant frykt for at folk snakket om hvor dårlig journalist jeg var.

Mange høythengende arbeidsplasser er preget av hierarki, spisse albuer og kald corporate-kultur. Gjennom ti år i mediebransjen – som nok ikke er alene som bransje i så måte – har jeg mange ganger følt at trynefaktor og list setter folk med ikke nødvendigvis høyest intelligens, men – pardon my french – brunest nese, i sjefsstolen. Men jeg har aldri klappet meg selv på skulderen for å sette egne verdier høyt og heve stemmen der jeg mente det var riktig, selv om det kostet meg heder og forfremmelse. Jeg har latt kommentarer som «du går jo ikke akkurat stille i dørene» og «jeg skjønner ikke at du tør» treffe meg midt i hjertet, og få meg til å føle meg liten, dum og nærmest krakilsk.

Når disse følelsene gjør at du ser etter ting på jobb som bekrefter hvor håpløse alle er, er det på tide å ta en alvorsprat med deg selv. For én ting er sikkert: Det er både lettere og mer nyttig for alle parter at du finner en jobb du trives med, enn at du prøver å endre ting der du er.

Etter to år i det jeg hadde vært overbevist om var kremjobben, spurte jeg derfor meg selv om hvorfor jeg var der. Fra jeg stilte spørsmålet, til svaret lå der foran meg, tok det ytterligere et år. Svaret var pinlig, samtidig som det var en lettelse endelig å finne det: Så jeg bort ifra fast inntekt og hyggelige kolleger – som jo finnes overalt – var det som ruvet øverst på listen over hva jeg likte med jobben, det at jeg var stolt over å si til andre at jeg hadde den. Folk ble så imponert når jeg sa hvor jeg jobbet!

I en alder av 33 innså jeg at jeg måtte skjerpe meg. Bli snillere mot meg selv og prioritere bedre. Jeg søkte om en sluttpakke for å gjøre det jeg hadde lyst til: Å skrive de historiene jeg mener er viktige å fortelle.

Som spaltist, blogger og forfatter in spe, har jeg i dag flere arbeidstimer og færre penger på konto enn jeg hadde frem til jeg sa opp. Men jeg har det bedre enn noensinne. Jeg elsker å skrive om det jeg selv vil, og nettopp dét gjør meg mer produktiv. Å ha kuttet ut mellomleddet mellom meg og publikum – les: hundre mellomledere og ti redaktører – har gitt meg større arbeidsro og flere lesere.

Nå skal det også nevnes at en aldri så liten «medieskandale» nok hjalp meg litt på vei. For kort tid etter at jeg hadde bestemt meg for å gå solo, ble det kjent at jeg bidro til twitterkontoen «Fru Hjorth», som harselerte og herjet med (hovedsakelig menn i 40- og 50-årene) i medie-Norge. Selv om det å bli forsøkt knust av en gjeng sinte og sårede gubber med spalteplass ikke var noen dans på roser, og tok fra meg både søvn og matlyst hele den sommeren, så bidro saken til syvende og sist så mye til fremskritt i min karriere, at jeg tror noen mistenker at jeg regisserte det hele selv.

Fra et intervju i Natt&Dag etter @fruhjorth-saken i fjor. Foto: Christian Tunge.

Nå tenker du kanskje at ikke alle er så heldige at de kan leve av det deres hjerter brenner mest for. Men jeg tør påstå at de fleste kan det. Det kommer ofte bare an på hva man velger å prioritere. Selv er jeg forberedt på at det kommer en dag da jeg trenger mer penger enn det virksomheten som en fri formidler generer, og da selger jeg gjerne min tid, fysiske arbeidskapasitet og omsorg. Men jeg vil heller pleie syke fine mennesker, selge morgenkaffe til stressa stakkarer på vei til møter de ikke aner hva handler om eller jobbe i en fresh klesbutikk, enn å leie ut min penn og stemme til noen som ikke bruker den riktig. Det er en deilig erkjennelse.

Klisjeer er klisjeer av en grunn, og jeg slår et slag for en akkurat nå: Lev hver dag som om den skulle være din aller siste. Du vil bli overrasket over hvor mye genuin livsglede det er i å gi fra seg noen penger og en tittel, når det du får tilbake er motivasjon, selvrespekt og frihet.

NORSK PÅ NÅDE

Jeg har bodd i Norge i 26 år. Jeg følte meg mer velkommen da jeg hadde bodd her i ett.

De siste månedene har tilværelsen for mennesker som er oppvokst men ikke født i Norge endret seg voldsomt. Det er som en virvelvind som blir kraftigere for hver dag og som jeg oppriktig er bekymret for hvor vil ende.

Kanskje er det bare jeg som kjente jeg at det begynte å blåse rundt føttene mine først nå. Jeg har vokst opp med norske venner og vaner, jeg har vært flink i språk og på skolen. Dessuten er jeg jente, og kommer fra en liten og liberal familie som ikke har vært så involvert med andre innvandrere. Kanskje er det fordi jeg er ateist og gift med en «etnisk nordmann». Ikke bare kanskje, men ganske sikkert er det derfor at følelsen jeg fikk, da jeg hørte fødelandet mitt listet opp blant de syv landene hvis innfødte ikke fikk lov til å reise inn til USA, var så ny for meg. Jeg følte meg nedverdiget og diskriminert på en for meg fremmed måte. At jeg ikke skulle få besøke familie og venner i USA fordi jeg er født i Teheran var nesten litt flaut. Jeg er så vant til å være som alle andre rundt meg og jeg har alltid tatt for gitt at det jeg har med meg fra de første leveårene i Iran bare har vært en berikelse. Nå ble det sagt rett ut at det er en ulempe at jeg ikke ble født i Norge.

Fuck Trump, tenkte jeg da. Har ikke tid til å reise noe sted nå uansett.

Den nye Brochmann-rapporten kom, og spådde både mørke skyer og blå himmel i horisonten. Innvandringen vil fortsette å by på problemer, men gjør vi dette riktig, kan det gå ganske bra likevel. Bra, tenkte jeg. Vi må stramme oss opp på integrering. De som kommer må både forventes og ønskes inn samfunnet på en bedre måte. Hvis de må og får delta og bidra, blir ikke dette så halvgærent. Men så krøp virvelvinden oppover akkurat der jeg stod.

Forskningsdirektør ved Det Norske Nobelinstitutt Asle Toje sa «stopp en hal!».

– Rapportens fremskrivinger tar utgangspunkt i at etniske nordmenn ikke vil komme i mindretall, sa han. Og det vil dere, mener han.

Så kom journalist Lars Akerhaug på banen. Ifølge ham blir Tojes bekymringer ikke tatt alvorlig fordi Brochmann-utvalget har lagt til grunn Statistisk Sentralbyrås definisjon av innvandrere: De som er født i et annet land og deres barn som er født i Norge. Ikke barna deres igjen. Og deres igjen.

– Dessverre vet vi at andelen innvandrere fra utviklingsland i liten grad gifter seg eller får barn med etniske nordmenn, skrev Akerhaug og oppfordret regjeringen til å hyre inn Toje så galskapen kan ende.

Jeg er førstegenerasjonsinnvandrer. Jeg vandret inn på mine to ben da jeg var liten. Alle jeg kjenner som har flerkulturell bakgrunn, men som i likhet med meg selv lever helt normale norske liv, har også enten kommet til Norge som barn eller blitt født her av utenlandskfødte foreldre. Vi har ikke noe annet hjem enn Norge, og både føler oss og behandles som turister når vi reiser til Iran, Bosnia, Marokko eller hvor det nå var våre forfedre kalte sitt hjemland. Mener disse sentrale meningsbærerne i Norge at våre barnebarn ikke skal anses som ekte nordmenn?

Den sure vinden blåste meg inn på Akerhaugs Facebook-profil der jeg spurte om vi alle havnet på minussiden i hans regnskap. Og om ikke vi, så hvem? Dette sa han ble uinteressant å diskutere.

– Jeg tror de aller, aller fleste av oss, helt intuitivt og uten store problemer, klarer å definere med en presisjonsgrad på 99% hvem som er og hvem som ikke er etnisk norske. Det er omtrent like enkelt som å definere kjønn, skrev han da noen andre spurte.

Det er ikke så enkelt å beskrive hvordan det føles å lese slikt. Norge er mitt hjem. Jeg har hatt min barndom her, jeg har blitt tenåring her, jeg har fått mitt første kyss, min første jobb, min første leilighet, min første bil, mine opp- og nedturer her. Jeg har truffet mannen i mitt liv her og selv om jeg hater klimaet, får jeg alltid hjemlengsel når jeg er borte for lenge.

Den kalde vinden som prøver å blåse meg av min hjemmebane blir bare sterkere og sterkere. Denne uken leste jeg at journalist og redaktør Nina Hjerpset-Østlie kalte programleder Leo Ajkic i NRK for en islamist og et problem. Han hadde visst ikke gjort noe for å motbevise det. Leo er på min alder, han var også flink i matte da han var liten, har også vokst opp i Norge og er også journalist. Han er så vidt jeg vet ikke religiøs, han heller.

Torsdag skrev Aftenposten om familien fra Palestina som etter 27 år i Norge har blitt bedt om å levere inn sine pass og forlate landet. Han ene er et år eldre enn meg og kom til Norge året før meg. Han har som meg giftet seg her, og fått barn, slik jeg ønsker meg. I går gråt jeg og spurte min mann om hvor vi skal dra om det samme skjer med meg.

For alt vi vet kan det ha vært en feil dato eller en overdrivelse i det våre foreldre eller besteforeldre fortalte UDI da de endelig nådde en trygg havn for flere tiår siden. Paralysert av den iskalde virvelvinden som for lengst har fått meg til å miste fotfestet, tenker jeg nå at jeg må være klar for hva som helst. Dette er ikke hjem likevel.

Å HA ET HJEMLAND

Min første skoledag i Norge. Flesberg, juni 1991.

Når en velintegrert bioingeniør som har bodd i Norge mer enn halve livet blir fratatt statsborgerskapet med statsråder som Sylvi «godhetstyranni» Listhaug og Per-Willy «frykter for at et nytt korstog blir nødvendig» Amundsen ved roret, skaper det debatt. Nødvendig debatt. Om hva som kan kalles rasisme, både til hverdags og fest. Om hva som må til for å få kalle Norge sitt hjem. Hva som må til for å bli norsk nok.

Da jeg kom til Norge som niåring i 1991, var dette en av de tingene jeg var mest redd for. Å føle seg utenfor og være til bry er ikke noe man frykter mindre som barn enn som voksen, tvert imot. Heldigvis kom jeg til et bittelite sted der folk ikke tenkte så mye på begreper som integrering og assimilering, og enda mindre på forskjellen mellom dem. Menneskene i Flesberg var ikke så forsiktige i møte med meg, ei heller bar de preg av å kreve noe spesielt av meg som et nytt medlem av lokalsamfunnet. Jeg opplevde at det ble tatt for gitt at vi ikke var så fryktelig forskjellige bare fordi vi var født ulike steder og at hvis det var noe vi trengte å lære om hverandre, ville vi vel bare gjøre det. Vi hadde mye til felles, både barn og voksne. Barna ville ha det gøy, få til ting, ha venner og føle seg trygge. Foreldrene ville gi barna det de ville ha og trengte innenfor trygge rammer. Hvor man var født endret ikke noe av dette. De tingene vi gjorde annerledes hjemme hos oss, som at vi snakket persisk og hadde ris til kjøttet istedenfor poteter, ble verken møtt med avsky eller overdreven nysgjerrighet og interesse. Sånn var det bare. At moren min hørte på iransk musikk på kveldene mens moren til venninnen min hørte på Rune Rudberg var akkurat like funny for oss som ikke hørte på annet enn Roxette og Michael Jackson. En sånn oppvekst gjorde at det bare tok noen måneder før jeg følte meg akkurat som de andre. Følte meg norsk.

I dag gjør jeg ikke i det i like stor grad. Etter 25 år i Norge, føler jeg meg definitivt mer annerledes enn jeg gjorde etter to. Og det føles i blant ganske vondt, selv om jeg er veldig stolt av og glad for min iranske familiebakgrunn. For det relativt lille jeg har i meg av persisk kultur og språk er en berikelse, men det er ikke et hjem. Jeg er en turist når jeg er i Iran, jeg er langt fra like stø i persisk som i norsk og jeg er flinkere til å spise enn å lage persisk mat. Hvis ikke jeg er hjemme her, er jeg ikke hjemme noe sted.

Jeg har lyst til å nevne tre helt ulike tilfeller der jeg har blitt tvunget til å føle meg annerledes. Kall det hverdagsrasisme, kall det festrasisme, kall det uvitenhet eller bare flåsete oppførsel. Hva enn du kaller det – dette er oppførsel som skaper utenforskap og frarøver tilhørighet.

Min første opplevelse av annerledeshet hadde jeg da jeg var 25, nyutdannet journalist og hadde jobbet i NRK i noen få måneder. En kollega og jeg hadde funnet ut at presidentskapet i EU hadde sendt et brev til daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre og advart mot iranske agenter som kom til Europa under dekke av å være asylsøkere. Jeg hadde hørt om norsk-iranere som mente seg overvåket av nettopp slike. Min kollega forsvant ut i permisjon, og jeg jobbet videre med saken. Å kunne persisk kom godt med. Da jeg nesten var i mål med saken og bare hadde intervjuet med Støre igjen, ble jeg bedt om å droppe saken. – Det er mulig du er inhabil siden du har familie fra Iran, fikk jeg høre av nærmeste leder, som mente det var best å være på den sikre siden. Jeg var fersk, turte ikke å protestere og la saken død. En tid senere, spurte en P2-redaksjon på huset om jeg kunne tenke meg å komme i studio og fortelle om den iranske revolusjonen i forbindelse med dens 30-årsjubileum. Min leder ga meg ikke lov. – Du er en nøytral nyhetsjournalist og skal ikke kommentere, var beskjeden. Forvirret gikk jeg til redaktøren: Jeg får ikke lage Iran-relatert journalistikk og jeg får ikke snakke om iransk historie. Hvorfor får jeg ikke bidra med min kunnskap om Iran?

– Om du har veldig lyst til å fortelle om revolusjonen, kan vi vurdere det på nytt. Men du skjønner vel at du ikke kunne lage saken om iranske agenter?

– Nei, jeg gjør ikke det.

– Men Mina. Se for deg lytteren ved frokostbordet: «Ja vel ja! Så iranske asylsøkere kan være agenter, altså! Mina Ghabel er jo iransk. Er hun kanskje en agent?» Du forstår vel at vi ikke kan skape den usikkerheten hos våre lyttere, Mina?

Det er ikke ofte jeg tar ordet «diskriminering» i min munn, men dette er så vidt jeg vet eneste gangen jeg har kjent fenomenet på kroppen. Jeg ble nektet noe på grunn av mitt etniske opphav. At det skjedde i det man antar er et så oppdatert og opplyst miljø som Marienlyst sier noe om hvordan det må stå til i samfunnet for øvrig.

Noe annet som gir meg en ekkel følelse er enkelte menneskers ukontrollerbare trang til å vitse og spøke om muslimske stereotypier. Selv om de vet at jeg ikke er muslim, benytter de enhver anledning til å trekke inn en eller annen referanse til islamske tradisjoner og regler: «Men spiser du ribbe du da, det er jo ikke halal? Så du går ikke med burka altså? Jeg hører du skal på fest, men er ikke alkohol haram da? Hehehehehe!» Hva skal jeg svare? Hvis jeg sier at jeg ikke er muslim, svarer skøyerne at de bare tuller. Men da er det allerede gjort: Jeg sitter der og tenker at det at jeg har en mørkere hudtone, brune øyne og svart hår gjør at disse menneskene konstant har i bakhodet at jeg er noe annet, at stedet jeg ble født står mellom meg og dem og gjør meg ute av stand til noen gang å bli en helt integrert del av fellesskapet. Alltid når slike mennesker er tilstede sitter jeg og venter på at en eller annen kommentar om islam og muslimer skal komme i min retning. Og jeg trenger sjelden vente veldig lenge.

Det siste eksempelet er det eneste der jeg er sikker på at intensjonene er gode, men der konsekvensen likevel er den samme: En følelse av ikke å høre til. Dette er mennesker jeg har møtt i voksen alder og blitt glad i. De som bare vil meg vel, men som støtt og stadig sier ting som gjør at jeg lurer på om min hudfarge og etniske opprinnelse for evig kommer til å representere en avstand mellom oss, og gjøre meg annerledes, fremmed, ny og eksotisk:

– Du bruker sitron, ja. Er det noe du er vant med fra Iran?

– Trives du i Norge?

– Dere bruker mye urter i maten, dere?

– Hooooh, nå er det friskt ute. Dét er noe annet enn Teheran, tenker jeg?

Jeg tror det eneste som ligger bak slike spørsmål er et ønske om å vise interesse, og jeg tror de som sier sånt som dette bare synes det er fint og spennende å ha et multikulturelt innslag i sine liv. I iveren etter å vise åpenhet og entusiasme glemmer de å spørre seg selv om jeg har grunnlag for å være dette innslaget. Jeg var et barn da jeg kom til Norge og det jeg er vant med er følgelig det jeg har gjort og spist og kjent her. Tradisjoner og værforhold i Iran er ikke et naturlig referansepunkt for meg i hverdagen. Når det forventes at de er det, blir jeg usikker og føler meg fremmed. Det som er fint med den siste gruppen er at det nytter å gi en tilbakemelding. Siden de bare mener godt og vil vel, blir de faktisk ille berørt og til og med lei seg av å høre at deres spørsmål kan oppleves kjipe – og slutter å snakke til deg som om du nylig ankom Norge.

Se så norsk jeg er!

Ønsket om å høre til og føle seg hjemme handler ikke om å ta avstand fra sin historie. Det er i mine øyne ikke mer stas å være norsk enn å være iransk. Eller libanesisk, svensk eller peruansk. Det som er stas er å ha et hjemland.