«NÅR VET DU AT NOK ER NOK?»

Om du har prøvd å få barn i en periode av anstendig lengde har du sikkert fått spørsmålet. I hvert fall om du har vært åpen om prosessen. Selv synes jeg kanskje det er det ekleste spørsmålet jeg får. Jeg blir lei meg og sur. Jeg føler meg tvunget til å svare, til å forsvare. Forsvare at vi bruker så mye tid og krefter og helse og penger på et prosjekt som hittil kun har bydd på skuffelser, tap og sorg.

Sist jeg fikk det, var da jeg var gjest i Salongen på P2 i forrige uke. Jeg svarte noe sånt som at jeg bare vet det. At vi stadig snakker om dette sammen, Jonas og jeg. At vi ikke bare fortsetter med nye forsøk uten å tenke oss om. At vi lytter til legenes råd. Men hvorfor er det et så vanskelig spørsmål å få? Jeg tror det er fordi jeg føler at det ligger en slags kritikk i spørsmålet. At den som spør mener at vi er virkelighetsfjerne, at vi sløser tiden vår. Som om det er så enkelt bare å bestemme seg for at «nok er nok». Jaja, da ble det ikke noe barn da, liksom. Da får vi bare finne en ny fremtid å se for oss.

Nei, så enkelt er det rett og slett ikke. Jeg kan dessverre ikke svare deg på når jeg vet at nok er nok.Har jeg spurt deg om du vet når det er på tide å gi opp dine mål og drømmer? Nei, da kan du drite i å spørre meg. None of your business, liksom.

Ahhh, jeg er i det hjørnet nå! Jeg er så lei av å ha det sånn her. Er så lei av ikke å vite hva fremtiden bringer. Av å befinne meg midt i mellom en tilstand av total håpløshet og en tilstand der jeg nekter å gi opp håpet. Det er en umulig situasjon å befinne seg i. Jeg finner ikke motivasjon til å fortsette og jeg finner ikke motivasjon til å gi opp. Men jeg må bite tennene sammen og forsøke.

For nå er det på’n igjen. Jeg sitter på venteværelset til gynekologen på Volvat som samarbeider med klinikken i Trondheim. Hun skal måle ovarier og telle follikler. Så skal vår nye fertilitetslege, på bakgrunn av dette, lage en plan for oss. Bestemme hvilke og hvor mye medisiner som trengs. Denne gangen skal vi nemlig prøve noe nytt. Vi har ennå ikke møtt vår nye behandler, men hun forklarte meg på telefonen at hun vil prøve å stimulere meg med en miks av ulike hormonpreparater. Tidligere har jeg stort sett bare fått én type i hvert forsøk. Et par ganger har jeg fått en miks av to. Nå tror jeg at vi skal prøve med en miks av tre. En kan tenke seg at hvert preparat banker på hver sin dør. Den som heter Menopur banker for eksempel på dør A. Puregon banker på B. Og så banker Gonal-F på dør C. Om man har masse egg, så holder det å banke på bare én dør, forklarte hun meg. Da er det garantert nok egg bak den døra til at man får et godt nok utvalg å velge fra til videre fertilisering. Men om man, som meg, har lave eggreserver, kan det være lurt å banke på flere dører. Kanskje gjemmer det beste egget seg bak dør C denne gangen?

Så nå skal vi banke på alle dører og se hvor det tar oss. Jeg stålsetter meg for flere sprøytestikk og bivirkninger enn tidligere når vi om et par ukers tid starter på vårt tiende IVF-forsøk. Den velkjente før-nytt-forsøk-følelsen sniker seg på nå. Jeg gruer meg til å sette kroppen og hodet ut av spill igjen, men jeg gleder meg til å kjenne på det bittelille håpet som bor stadig bedre gjemt inne i hvert eneste forsøk. Dette er den femte våren der jeg håper at det ikke bare skal spire og gro rundt meg, men også inni meg.

16 kommentarer
    1. Ønsker deg lykke til❤️
      Skal selv gjennom det samme denne våren, altfor spennende. Vanskelig å balansere håp på den ene siden og realisme på den andre. Sender deg mange gode tanker✨

    2. Man vet jo ikke når nok er nok før man faktisk har fått nok! Og så lenge man har helse og ressurser til å fortsette, så gir man jo ikke opp sin største drøm! Lykke til, krysser alt jeg har for dere og håper virkelig det går denne gangen!💜

    3. Heier på dere! Vi fikk et lite IVF-barn i desember, og krysser nå alt for at dette forsøket klaffer for dere! Hold ut ❤️

    4. For ei som ikke skulle vært født, og definitivt ikke skal ha barn og føre begredeligheten videre, så er jeg SÅ misunnenlig på dette barnet allerede, enten det kommer på den ene eller andre måten (jeg bare vet det..eller tror og ønsker sterkt da.). Tenk å være så elsket og ønsket allerede før det har sett sine foreldre i øynene, før dere har blitt kjent med dets temperament, før det blir tenåring og lager helvete på jord for sine foreldre. Tenk å få et så trygt og elsket liv. Tenk det.

      Jeg gleder meg til å lese om den dagen det går bra. Alt godt til dere begge!

    5. Uff! Du skriver så godt og jeg har det dessverre på akkurat samme måte…i det offentlige fikk jeg nærmest beskjed om å gi opp. Fikk beskjed om at jeg burde tenke på å adoptere…men jeg vil ikke gi opp, selv det kanskje er det riktige å gjøre. Dette er forferdelig krevende på alle måter. Jeg skal i gang med forsøk i Danmark nå. På Maigaard er de fantastiske! Selv om vi ikke har lykkes enda. Masse lykke til!

    6. Kjenner meg så godt igjen! Husker jeg fikk lyst å si noe sånt som; “Nei, vet ikke jeg, når tenker du at du ikke vil ha barna dine lenger?” Sorgen man opplever som barnløs er like sterk som de som faktisk har mistet et barn. Dette er det gjort studier på hvor man har sett på følelsesuttrykk hos begge grupper. Selvfølgelig kan ikke dette sidestilles og de aller fleste vil vel velge å være i den første gruppen, men det sier noe om hvor sterk og overveldende den sorgen er og hvordan den påvirker deg HELE tiden. Som jeg alltid tviholdt på helt til the bitter end; “er det egg, er det håp”. Og så enkelt er det faktisk. Da vil det til slutt klaffe. Det gjelder rett og slett å holde ut. Skulle ønske noen hadde fortalt meg det den gangen. Jeg tviholdt på et håp som jeg opplevde de rundt meg ikke støttet. Ikke at de sa det direkte, men med stadig flere spørsmål i retning av “når skal dere sette strek?”, “har dere vurdert adopsjon etc?” ol. Som knivstikk i magen. Nei, jeg vil utrolig nok forsøke til det faktisk ikke er mulig lenger, for hva er alternativet? Hold ut Mina. Blås bort slike spørsmål og fokuser heller på viljen som fortsatt er hos dere. Det er nemlig den som får dere i mål til slutt. Jeg og mange andre har svært lik historie som din, endometriose, få egg, maaaange forsøk uten å være i nærheten av noen form for strek på test- har klart det. Hold ut.

    7. Vil bare ønske dere lykke til. Kjenner så godt igjen følelsen av å sveve mellom håpløshet og håp. Den er ubeskrivelig vond. Dere er sterke!

    8. Eg håper så inderleg på dine vegne! Du virker som ein person som verkeleg fortener å få bli mor. 💕🤞

    9. Kjenner meg veldig godt igjen alle spørsmålene om hvor lenge man skal forsøke, og at dere kan jo få et fint liv uten barn. Dette kan sikkert være relevante spørsmål og påstander, men det er ikke andres oppgave å stille disse spørsmålene. Dette er vel baksiden av å være åpen om prosessen. Tror mange ikke skjønner at å være ufrivillig barnløs, innimellom kan føles som å miste barna sine. De barna man først tar for gitt at man skal få, men som for hvert forsøk bare blir til uoppnåelige drømmebarn. Drømmebarn er vonde å miste de også, og det tror jeg mange ikke kan forstå. Lykke til å det 10. forsøket, ikke et forsøk for mye. 💪Bak hvert forsøk ligger så mye håp, kjærlighet, styrke og bunnløs fortvilelse. Håper dere nå snart kan overøse en liten spire med all den kjærligheten. Hang in there❤️❤️❤️

    10. Kjenner meg så igjen i det du skriver! Det er så tøft og vondt at de fleste rundt ikke forstår. Det værste jeg hører er «Du må bare slappe av så går det», «jeg kjenner noen som ga opp, da ble de gravide» og « Dere kan jo ikke holde på slik i evigheter, kan dere ikke bare adoptere da?»
      Jeg er nå igang med 3 forsøk på riksen. Dette blir det 6 og aller siste
      innsett på Rikshospitalet og i det offentlige. Jeg har trua på at vi lykkes denne gangen. Gjør vi ikke det, trøster jeg meg med at det blir ny grundig utredning på ny klinikk og at ventetiden er kortere i det private! Takk for at du deler og skriver så åpent og fint om både endometriose, prøverør og alt annet! Ønsker dere masse lykke til🤞🏼 ❤️Jeg håper så inderlig av hele mitt hjerte at det klaffer for oss begge på dette forsøket!

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg