ETIKK, ENDOMETRIOSE OG UFRIVILLIG BARNLØSHET

Jeg har sagt at jeg skal bruke denne bloggen til å vise flere sider av meg selv og at den ikke skal bli en samling kronikker, men så langt har jeg verken hatt tid til eller turt noe annet. Nå som det pågår en debatt om assistert befruktning, tenker jeg det er en god anledning til å skrive om noe som angår meg personlig, og som jeg håper er til nytte for flere.

Da jeg var yngre, det vil si i tenårene og i begynnelsen av 20-årene var jeg fast bestemt på at jeg aldri skulle få barn. Jeg mente det var galt å sette barn til en verden der det allerede er så mange barn som er foreldreløse. Det eneste rette, mente jeg, var å adoptere. Som følge av dette bastante og idealistiske verdenssynet, mente jeg at alle former for tukling med naturen for å lage barn – være seg prøverør, donasjon eller surrogati – var vanvittig uansvarlig. Jeg kunne ikke forstå at det fantes et system, delvis finansiert av myndighetene, som faktisk brukte masse tid og ressurser på å jukse til et barn, mens det lå nyfødte barn tett i tett på barnehjem rundt omkring i verden.

Sant å si, mener jeg på mange måter dette fortsatt. Men da jeg møtte han som jeg i dag er gift med, oppstod en følelse og et ønske i meg som var totalt ute av min kontroll og motstridende med det jeg alltid hadde ment om å få egne barn. Jeg utviklet etterhvert et stort behov for å produsere en miks av ham og meg, se hvordan denne miksen ville se ut og være, og vite at vi to ville leve videre gjennom denne felles skapningen. Jeg hadde imidlertid ikke dårlig tid, og vi fant stadig grunner til å utsette familieforøkelsen litt til. Vi ville ikke forhaste oss med barn, fordi det var så mye vi hadde lyst til å gjøre før vi tynget oss selv med et så stort ansvar. Vi ville starte på en karriere og ha en egen leilighet først. For meg som vanligvis er lite bundet av konvensjoner og tradisjoner, var det dessuten av en eller annen grunn viktig at vi giftet oss først og fikk barn etterpå. I den rekkefølgen. Ikke ville jeg være gravid i mitt eget bryllup heller. Og i hvert fall ikke på bryllupsreisen. Så måtte vi rekke å reise på en roadtrip langs USAs vestkyst.

Vi ble kjærester da jeg var 24, flyttet sammen da jeg var 25, kjøpte vår første leilighet da jeg var 27 og giftet oss da jeg var 28. Det året jeg fylte 30 var vi endelig klare. Jeg hadde hele tiden sett for meg at det bare var å bestemme seg for at nå var det dags, og så ville jeg bli svanger just like that. Etter et år uten tegn til graviditet, gikk jeg til legen for å sjekke at alt var i orden. Han spurte om jeg var plaget med PMS og smerter. Siden jeg var tenåring har jeg vært nærmest paralysert av smerter i 1-4 dager i måneden. De siste årene hadde jeg også begynt å bli uforklarlig og bunnløst deppa i tillegg. Det var da, som 31-åring på den gamle Kvinneklinikken i Oslo, at jeg hørte ordet «endometriose» for første gang. Siden den gang har jeg blitt operert for tilstanden to ganger, og førstkommende onsdag skal jeg opereres for tredje gang.

Etter fire år der jeg har vært nesten like mye hos legen, på klinikker og sykehus som utenfor, og med status som uforklarlig barnløs, har jeg fått innblikk i en verden der veldig mange par mellom 20-45 år befinner seg. En boble der usikkerhet, frykt, smerter, oppturer, nedturer og depresjon er hverdagskost. Når man er inne i den bobla – der jeg tidligere mente bare egoistiske og uansvarlige mennesker kunne befinne seg – er man så sårbar. I mitt tilfelle henger også ønsket om å bli mor sammen med årsaken til at jeg nå har en så alvorlig grad av endometriose at jeg har maks syv smertefrie dager i måneden. Etter graviditet og fødsel, er det nemlig vanlig at endometriose trekker seg tilbake.

Dessverre kommer man som ufrivillig barnløs oppi en rekke situasjoner – i familien, på jobb, i helsevesenet og sosialt – der man opplever at det legges sten til byrden. Man kan oppleve å få god støtte fra mange, men det er så altfor mye og mange som uheldigvis bidrar til å gjøre et allerede utmattende problem verre og mer uutholdelig. Det er uforståelige regler, ignorante meninger, forvirrende tilnærminger, inkompetanse og sviktende dømmekraft som sjelden blir tatt tak i og ryddet opp i, noe jeg mistenker skyldes at det for mange – meg selv inkludert – er et tabu å ha trøbbel med å lage barn. Man godtar mer enn man ville gjort dersom det var en annen kronisk tilstand man led av. Man bruker årevis og hundretusenvis av kroner på behandlinger man ikke får stille spørsmål ved. Man godtar å bli behandlet dårlig av autoritetspersoner i både helsevesen og jobb, fordi man føler seg dum for å sette himmel og hav i bevegelse for å få et barn.

Hadde det vært like stor åpenhet og aksept for det å ønske seg et barn som det er å ønske seg en utdannelse, hadde det nok vært mer tydelig hvor urettferdig forbudet mot eggdonasjon er. Om ufrivillig barnløshet var like lite flaut å snakke om som diabetes eller leddgikt, tror jeg flere ville reagert høylydt på at politikere skal trekke en slags etisk og moralsk grense for hvor stor hjelp det er mulig å få til å bøte på sitt problem.

Det er så himmelropende meningsløst og frustrerende at det er lov – og statsfinansiert – å proppe en kropp full med hormoner slik at man først kommer i en kunstig overgangsalder for deretter å få opp til 20 egg (mot normalt ett) til å vokse vilt i løpet av ti dager, provosere frem en eggløsning som man ved hjelp av medisiner har utsatt, hente ut alle eggene, befrukte disse kunstig, oppbevare de befruktede eggene i et varmeskap som simulerer miljøet i en livmor, plukke ut embryoene som har hatt normal celledeling, putte et eller to tilbake inn i livmoren og fryse ned potensielle søsken, for deretter å proppe kroppen full med nye hormoner for å lure den til å tro at den allerede er gravid slik at embryo(ene) som er satt inn fester seg i livmorveggen – men det er ikke lov å undersøke embryoene for å se om det er genetiske defekter (såkalt PGD) som gjør at en relativt ung og ellers frisk kvinne ikke har klart å bli gravid etter flere år med prøverørsbehandling. At det er en naturlig og god grunn til at kroppen støter fra seg et embryo, nemlig at det bærer på en alvorlig sykdom.

Det er nemlig «etiske problemstillinger» knyttet til en slik undersøkelse, som er det vi ønsker, slik det er med å bruke et friskt egg fra en annen kvinne og slik det er å tillate at noen blir født inn i tilværelsen med å ha én forelder. Selv om de to siste tilfellene ikke er noe jeg personlig rammes av, blir jeg provosert av lovgivningen. Å bruke en sædcelle fra en annen mann er derimot etisk forsvarlig og det samme er det å gå fra å ha hatt to foreldre til å leve med bare en mor. Politikerne våre har tatt disse avgjørelsene på vegne av oss, og med det sikret oss mot både å bli übermenschen og Gud forby, å komme til helvete.

Nettopp fordi jeg tror mer åpenhet og informasjon om temaet vil bidra til en mer opplyst debatt og mer levelige omstendigheter for ufrivillig barnløse, vil noen av mine innlegg fremover handle om mine erfaringer, frustrasjoner, oppturer og nedturer i vår vei mot å lage, hente eller droppe barn. Det i håp om at andre som er i lignende situasjoner kjenner seg mindre alene og at de som ikke har kjent problematikken på kroppen får en større forståelse for en søster, venninne, kollega eller pasient som ønsker å få barn, men som ikke klarer det på egenhånd.

SLIKE GUTTER DET VIL GAMLE NORGE HA

I have a confession to make: Jeg har i flere år fulgt slavisk med på Paradise Hotel. Programmet der unge folk, med liten interesse for allmennkunnskap og stor interesse for tøy fra Carlings, drikker seg fra sans og samling og behandler hverandre som søppel i flere uker til ende. Hver sesong danner det seg en gjev sirkel og akkurat som på ungdomsskolen, er det vanskelig å få øye på hva som avgjør hvem som havner i og utenfor sirkelen. Men i motsetning til ungdomsskolen, er det alltid guttene som lager ekskluderende klikker.

Når en av de som er i nedre sjikt av Parra-stigen ryker, spaserer han udramatisk ut av konkurransen om å vinne 300.000 kroner. Når derimot en av småkongene må ut, blir det ballade. Han griner og bærer seg over å skulle skilles fra sin «bestekompis her inne». Han tasser som en martyr på rommet, pakker kofferten og skriver en øm beskjed til de beste gutta med en leppestift på speilet. For en mann, sier de gjenværende. Og for en drittsekk som sendte ham ut.

Å titte inn i dette sirkuset av dramatikk, indre justis og vilkårlig hierarki er stor underholdning. Men jeg blir også litt motløs over hvilke egenskaper som belønnes. Ferdigheter, raushet, integritet og ærlighet er ikke verdifull valuta. De populære er de som er mest jålete, late, sutrete og uselvstendige.

I høst har jeg fulgt med på Farmen for første gang, fordi en veldig god venninne er med. Etter å ha sett alle episodene så langt, og hørt den usensurerte versjonen av hva som skjedde på gården under vårt tomannsjulebord her om dagen, er jeg seriøst bekymret over den unge norske mannen anno 2016.

La meg nevne noen hendelser som gir et innblikk i akkurat hvor ille det står til. Noe er vist på tv, noe har TV 2 ikke funnet forsvarlig å kringkaste.

– 34 år gamle Simen fra Drammen – som tidlig meddelte Stine at han ikke hadde så mye til felles med henne – blir så rørt av sin egen tale til den ekskluderende gjengen han tydeligvis hadde noe til felles med, at han gråter så han hikster og hiver etter pusten. Han er så glad i Marius og Ali, som han har laget den lille gjengen «Olsenbanden» med. De kaller hverandre Egon, Kjell og Benny og nynner på melodien fra Olsenbanden. Dette rører mange til tårer.

– Den eldste på gården, Lasse på 49, lar sin motstander vinne i en tvekamp. Dette blir ikke lagt merke til.

– Den mest nevenyttige og reale fyren på gården, Oddvar, blir valgt som førstekjempe av en han har reddet ræva til, og sendes deretter hjem. Ingen feller en tåre.

– Stine velger Simen som førstekjempe, og helvete bryter løs. Ali kjefter og Marius gråter. Åsta synes det kjennes ut som et slag i «midtgølvet» og må gråtende bøye seg ned for å få puste. Sofie er stum av sjokk.

– Simen sier at «ærlighet, moral og trivsel» er det som er viktigst for ham før han kaller Stine «en forbanna drittkjerring», fordi hun ikke valgte Laila – den mest nevenyttige og reale kvinnen på gården – som førstekjempe i stedet. «Nå blir det tøft for Stine», advarer han. Det er hans fire venner enige i.

– Samme kveld, sitter de rundt bålet. Den indignerte vennegjengen på fem og Stine. I starten av oppholdet, da Stine trodde hun var blant venner, betrodde hun gjengen at hun nylig hadde vært gjennom en personlig krise, noe av det vondeste hun har opplevd så langt i livet. Nå, rundt bålet, snakker ingen til Stine, ingen møter blikket hennes. Slik sitter de helt til kameraene skrus av og produksjonsteamet tar kvelden. Det er da Simen benytter anledningen til å skjelle henne ut. Så sier han at hun fortjente det som skjedde med henne i vinter.

– Simen gråter en skvett når han velger bestisen Marius som andrekjempe, men taper i melkespann med vilje. Den selvoppofrende helten hadde egentlig tenkt å kaste spannet med melk på Stine, men blir antagelig så beveget over eget heltemot, at han ikke makter annet enn bare å legge det ned. Ikke ett øye er tørt når guttebassene klemmer, rister og hulker.

– I brevet Simen skriver før han reiser hjem, erklærer han sin udødelige kjærlighet for gjengen sin. Ali er et forbilde og Marius er hans nye bestevenn. Før han avslører at han har valgt sin nye bestevenn som den neste storbonden, skriver han dette: «Og til Stine: jeg mente hvert ord jeg sa til deg rundt bålet den kvelden». Dette leser ikke Gaute Grøtta Grav opp på tv.

No caption needed. Foto: TV 2.

Når syting, flokkmentalitet og furting blant voksne menn er et fast element i omtrent hvert eneste reality-konsept, blir jeg nysgjerrig på hva som er idealet for å være en bra mann i dag. For det kan jo ikke bare være på tv at menn bitcher mer enn kvinner.

Nei, vi får være takknemlige for at denne generasjonen lever i fredstid. Hvem skulle forsvart oss om vi havnet i krig? Carl Aksel og Øystein med oppbrettede pastellfargede bukser, brunkrem og rettetang, som griner når de må forlate hotellet i Mexico? Eller sladrekjerringene Simen og Marius som fryser ut jenter og sipper og sipper og sipper på Brokeback Mount… unnskyld, gården i Halden?

Med en hær av menn som må ta på seg en mjuk genser og koselua, og ligge i skje med bestevennene sine og gråte før de går ut for å forsvare landet, tror jeg vi hadde ligget tynt an. Enda godt at Norge har innført verneplikt for kvinner.

Stine har heldigvis ikke fått noen varige arr i sjelen, men jeg er oppriktig engstelig på vegne av min generasjon. Det er ikke bare innvandring som truer og endrer den tradisjonelt staute, solide og nøkterne norske kulturen og folkesjela. Vi har en hel generasjon av sippete metroseksuelle etniske nordmenn som har et følelsesliv og en moral på nivå med 14 år gamle Hannah Montana-fans.