De gangene i livet når en sorg har kjentes for tung å bære, har jeg alltid spurt meg selv om hva som er verst. Hvilken del av sorgen, hvilken tanke, er den vondeste å bære? Jeg tror jeg med det har forsøkt å finne en måte å kvitte meg med deler av sorgen på. Hvilke «sorgposer» er mindre viktige, så jeg kan legge dem fra meg? Hvordan kan jeg redusere vekten av det jeg bærer, sånn at kreftene mine strekker mer til?

Etter det avbrutte IVF-forsøket i Trondheim, var jeg lammet av en sorg som var større enn ved noen av de tidligere forsøkene. Den første uken var jeg så overmannet av håpløshet at det nesten kjentes som jeg skulle kollapse helt. Min søken etter poser å legge fra meg var med andre ord ganske intens. Hva var det jeg syntes var verst med denne situasjonen? Hva var den største grunnen til at det mislykkede forsøket gikk sånn inn på meg? Jo, det var urettferdigheten. Jeg syntes synd på meg selv fordi noe som kommer lett for andre, så lett at de ikke engang tenker over det, noe så naturlig som barn, er uoppnåelig for meg. Jeg syntes det var urettferdig at jeg ikke skulle få det viktigste i livet, at jeg ikke skulle få barn.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Omtrent en uke etter at vi fikk den nedslående beskjeden fra (de fortsatt fantastiske) folkene på Spiren, var jeg ute og gikk tur med Pepsi. Det var første turen ut av døra på like lang tid. Nede på en av strendene jeg ikke hadde sett på altfor lenge, gikk jeg langs vannet, med en lydbok jeg ikke klarte å følge med på på øret. Jeg trodde vi var alene på stranden helt til en liten jente, på kanskje tre år, plutselig kom bort og ville klappe Pepsi. Min første tanke var «vær så snill, ikke nå». Jeg orket ikke andres barn akkurat da. Da jeg attpåtil la merke til at det jeg skjønte var jentas far, noen meter unna oss, la en nyfødt baby forsiktig ned i en barnevogn, kjente jeg meg nesten uvel. Det hender jo rett som det er at jeg er rundt barn, og jeg har ikke disse sterke reaksjonene til vanlig, men akkurat da, kjente jeg at denne lille fremmede familiens babylykke ble for sødmefylt og påtrengende for meg. Syv dager etter det tiende mislykkede prøverørsforsøket vårt, stod jeg på en forblåst strand i Vollen og kjente at pulsen steg og det kokte inni meg. Jeg tror jeg hadde et stivt smil på fjeset, men inni meg ropte jeg at jeg ikke orket å se flere barn. Jeg orker ikke å se flere barnevogner! Kan jeg få gå en liten tur uten å få trøkt andres barn i trynet?

Litt kaldsvett og svimmel kikket jeg meg rundt for å finne en rask rute av helvetet. Det var da jeg fikk øye på henne. Moren. Hun kom kanskje ti meter bak han med barnevognen og jeg syntes jeg så henne tørke en tåre. Den lille jenta ropte mamma og løp bort til henne. Men moren satte seg ikke på huk og slo ikke opp armene. Hun tok seg til ansiktet med begge hendene, holdt hendene foran ansiktet mens hun hulket og vendte seg bort fra jenta. Han med barnevognen fortsatte bare videre uten å stoppe eller snu seg.

Jeg aner ikke hva som foregikk i den lille familien. Har ingen anelse om hvorfor moren var så innmari lei seg eller om faren virkelig ga så faen som han så ut til. Jeg vet bare at det var et utrolig trist syn. Den lille jenta som kom løpende til en mamma som var for trist til å orke henne akkurat da. Det som slo meg da, var noe så selvfølgelig som at vi alle har vårt. Det å få barn er jo selvfølgelig ingen garanti for lykke. Visst er det et savn! Men det er ikke verdens undergang. Hadde Jonas vært med på tur den kvelden, kunne det være vi som utstrålte kvalmende lykke, for noen som mangler det vi har. Kanskje ville den gråtende dama på stranden sett oss klemme og tulle og leie, og så ville hun tenkt at jeg ikke kunne ha en eneste sorg i verden?

Noen dager senere så jeg den beste filmen jeg har sett på lang, lang tid. Green Book heter den, og den traff meg på et helt riktig tidspunkt. Jeg skal ikke spoile, for alle burde se den, men jeg kan si at den banket det ytterligere inn i hodet mitt at det vi opplever, altså det at vi ikke klarer å få barn, på langt nær er så urettferdig som jeg har fortalt meg selv så lenge nå. Folk har opplevd urettferdighet av dimensjoner jeg aldri kommer til å begripe engang, uten at det har hindret dem i å leve et rikt og godt liv. Tvert imot, det er ofte de som ikke har hatt A4-lykken som har dominert deres samtid og deres omgivelser, som har funnet en retning og mening i livet, helt utenom det vanlige.

Okei okei, det ble litt store ord. Jeg skylder på at jeg fyller 37 år i dag og har den siste tiden gått gjennom en aldri så liten eksistensiell krise. Den er i aller høyeste grad gjeldende ennå, men jeg tror heldigvis at jeg er i ferd med å komme over den første vonde svarte kneika. Den verste mislykket-forsøk-kneika hittil. Jeg har til og med farget håret for å markere en ny start, haha. Jeg aner ikke hvordan veien videre blir, så ikke spør meg om det, men akkurat nå kjenner jeg at tanken på å skulle sette en eneste hormonsprøyte til er like fjern for meg som tanken på å skulle nyte sommeren sammen med mine to favoritter, er nær. Med andre ord: Veldig! Jo flere krefter jeg bruker på å lage et fjerde familiemedlem til denne husholdningen, jo mindre tid får jeg sammen med de to jeg er så sjukt heldig å ha. Det er verdifull tid jeg aldri får igjen. Så min bursdagsgave til meg selv i år er endelig å innse at jeg ikke er noe offer og at jeg tvert imot er heldigere enn de aller, aller fleste i denne verden. Det er noe jeg skal være takknemlig for og prøve å bruke til noe bra, istedenfor å fokusere på det eneste jeg ikke har.

Takk for at dere følger meg, leser og sender meg så mye kjærlighet. Jeg er overbevist om at dere alene har gitt meg nok varme i sjelen til å spare meg for flere desiliter med tårer ❤️