hits

DJEVELEN P SKULDEREN

Dette er det femte blogginnlegget jeg begynner p siden torsdag. De siste tre dagene har jeg brukt mye tid p prve skrive et innlegg som gir mening. Jeg har lovt meg selv (og de jeg i disse dager er i ferd med inng et samarbeid med) om publisere minst to blogginnlegg i uka. Det er nemlig lite som gjr meg s godt som skrive. f tankene ned p papiret, uansett om tankene er av den dype eller grunne sorten, har en terapeutisk effekt for meg. Dessuten er det konstruktivt forplikte seg til en viss hyppighet og rytme nr man har s frie tyler som det jeg har i min frilanstilvrelse. Men jo mer jeg har tenkt p at jeg m skrive, jo strre har skrivesperra vokst seg. Og jeg har forkastet den ene halvferdige posten etter den andre. rsakene til at ideene har havnet i den mentale spla har variert. Men det har ikke vrt ideene det har vrt noe galt med. Det har vrt meg.

cof

Frst tenkte jeg for eksempel at jeg skulle svare p noen av sprsmlene dere har sendt meg i sprsmlsrunden. Jeg har ftt inn masse gode sprsml, og for at jeg skal f svart skikkelig p dem, tror jeg det er best fordele dem ut over to eller tre innlegg. Men da jeg satte meg ned og begynte skrive et svar p sprsmlet hvilken stimuleringsprotokoll har du fulgt i dine tidligere forsk sa det stopp. Jeg orket rett og slett ikke skrive nok et innlegg om barnlshet. Misforst meg rett, jeg kommer til svare p sprsmlene deres og jeg kommer (nok dessverre) til skrive mye mer om veien videre i vr neverending story. Men jeg kjente p lysten til skrive om noe annet akkurat n. Variere litt, vre noe mer enn bare ufrivillig barnls. Snakke om noe annet enn ivf for en gangs skyld. Noe som ikke er s jvla trist, liksom.

S fikk jeg det for meg at jeg skulle skrive om vekt, kropp og selvbilde. Denne dumme og altoverskyggende bekymringen min som forsterkes hver vr, og som fr meg til fle meg som verdens mest overfladiske og mislykkede menneske. Jeg har s mye p hjertet om akkurat denne tematikken, som jeg har samlet p flelser og erfaringer rundt siden jeg var 17 r gammel, men det sitter ganske langt inne for meg skrive om det. Litt fordi det er et s oppbrukt og ihjeldiskutert tema, men ogs fordi det skal s lite til fr man trkker noen p trne og beskyldes for trigge spiseforstyrrelser. Dessuten er ikke issues med vekt et akkurat muntert tema, det heller. Men jeg kommer til skrive om det, det m bare bli en annen gang.

Skulle jeg rett og slett bare dele en oppskrift? Jeg legger jo ut en del bilder av maten jeg lager p instagram, og da er det mange som spr om oppskrift. Men nei, jeg hadde ikke noe lyst til det heller. Jeg flte at det poste et bilde av ovnsbakte kyllinglr med stpoteter ikke akkurat fanget stemningen min i dag. Det fltes nesten litt bedragersk skulle motivere mine lesere til lage et fresht mltid nr jeg selv ikke orket by p annet enn brdskiver til middag i dag.

S la jeg merke til at det var 12. mai i dag. P dagen elleve r siden jeg bestemte meg for droppe en bursdagsfest med min da on-and-off-eks-kjreste til fordel for en jobbfest der jeg visste jeg kom til treffe Jonas. Det som ble starten p forholdet vrt. Den vren lrte jeg fryktelig mye om livet, kjrligheten og om meg selv. Nr jeg tenker tilbake p valgene jeg tok - jeg var jo tross alt bare 24 - blir jeg nesten litt stolt over hvor lur jeg var som prioriterte som jeg gjorde, haha. Men nei, jeg ville ikke skrive den historien i dag heller.

Alt jeg har kommet p skrive om de siste dagene, har jeg sltt fra meg. Den lille djevelen p skulderen min, hun som er beredt til benytte enhver anledning til trykke med ned og f meg til fle meg verdils, har ropt inn i ret mitt: Hva er poenget ditt? Hvorfor skal noen gidde lese dette? Hva vil du med det? Kan du ikke bare la vre? Det siste verden trenger er enda en selvsentrert blogger!

Ikke vet jeg om den har rett. Jeg klarer ikke bestemme meg for om den representerer ndvendig selvinnsikt eller om den bare en destruktiv dritt. Alt jeg vet er at den er der hele tiden. I blant klarer jeg stoppe kjeften p den, i blant fr den utfolde seg fritt. N vil jeg bare vre rlig og fortelle at den har ftt herje litt vel hardt med meg denne uka. Den har spist opp bde produktivitet og nattesvn. Men i dag bestemte jeg meg for at vi trenger en liten pause fra hverandre. Djevelen og jeg m ha litt tid hver for oss. S jeg har vrt p polet og kjpt noen flasker cremant, jeg har byttet ut de visne blomstene i vasene med friske og Jonas er s elskverdig og stvsuger mens jeg skriver dette rare innlegget. Snart kommer en av mine beste venner og hennes mann p besk, og vi skal tvinge vre bedre halvdeler til se p Eurovision-finale, med stemmeskjema, bobler i glasset og full pakke. That's how you write takk-og-farvel til djevelen p skulderen.

Heia Norge!

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar