EN OPTIMISTISK IDIOT

Torsdag skrev jeg om den rare følelsen av ikke å ha motivasjon til å fortsette, men heller ikke motivasjon til å gi opp. Denne prosessen er fylt av sånne merkelige kontraster og rare paradokser. Det er jo ikke til å stikke under en stol at man blir nedbrutt av å holde på med et prosjekt som aldri lykkes. Vi har ingen delmål som vi kan glede oss over å ha nådd, for det er jo bare enten eller. Enten lykkes du med å bli gravid eller så lykkes du ikke. Derfor er det lett å synke lengre og lengre ned i et hull av håpløshet og fortvilelse. Pessimisme blir det eneste realistiske. Samtidig er det jo sånn at vi ikke hadde fortsatt, om vi ikke hadde et håp langt der inne et sted. Vi hadde jo ikke startet på et nytt forsøk om ikke legene hadde sagt at det var noe vits i. Og når vi først har bestemt oss for å gå for et forsøk til, er vi bare nødt til å se etter ting som løfter oss og gir oss motivasjon.

Det jeg prøver å si er at jeg nok en gang føler at jeg står midt et følelsesmessig dilemma. Gynekologen jeg var hos på Volvat denne uken ga så positive tilbakemeldinger. Hun sa at alt så friskt ut – ja til og med «kjempefint» – og at denne barnløse skrotten tydeligvis har klart å presse fram et godt antall follikler. Skal jeg la meg motivere av det? Er det lov å bli glad? Eller er jeg da bare en optimistisk idiot som nekter å se og innse vår elendige historikk? Gjør jeg meg selv den største tjenesten ved å opparbeide entusiasme og motivasjon, eller har jeg størst utbytte av å senke forventningene og legge opp til en mykest mulig landing?

Nok en gang er vel svaret «en mellomting». Dere som er i samme båt vet nok godt hva jeg snakker om. Denne evinnelige balansen, eller forsøket på sådan, mellom håp og håpløshet. Er jeg sterk eller in denial når jeg lar meg begeistre av de gode tilbakemeldingene fra gynekologen, liksom.

Jeg slår meg til ro med at jeg nå i hvert fall er et skritt nærmere et nytt forsøk og at denne undersøkelsen gikk så bra som den kunne gå. Og så velger jeg å tro at jeg er tjent med en viss grad av håp når jeg nå en gang har valgt å utsette meg for denne fysiske og mentale berg- og dalbanen igjen. Det gir mening, gjør det ikke? Jeg tror vi sier det sånn, jeg.

 

3 kommentarer
    1. Du er ikke en idiot som har håp! Jeg er nå gravid i uke 10+5 ved hjelp av IVF. Vår vei har ikke vært like lang som deres, men jeg kjenner igjen følelsen du beskriver. Krysser fingrene for at det lykkes for deg denne gangen ❤️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

Siste innlegg