hits

TRKKE P KNEKKEBRDSMULER

Jeg har lenge tenkt snn: Driver du en blogg, skal du inspirere. Du skal vre et utstillingsvindu for et liv som er godt leve. Du skal vise frem det som er vise frem. Ikke bare cupcakes og dagens outfit, men du skal sette et godt eksempel med det du melder. Du kan gjerne skrive om det som er vondt, men da skal det vre en lrdom i det. En slags happy ending eller en verdifull innsikt du ikke ville ftt uten oppleve det smertefulle. Du skal ha det kjipe under kontroll og vite hva du har lrt av det, fr du skriver om det. Du skal ha et avklaret forhold til det, som psykologen min sier. Slik jeg for eksempel har med det faktum at vi sliter med f barn: Jeg vet at vi sliter med det, jeg vet det er vondt, jeg vet at jeg har en frykt for at det aldri lser seg og jeg vet at jeg har et hp om at det gjr det. Jeg kan skrive om flelsene mine rundt dette temaet, fordi jeg ser dem og vet hva de er. 

Men s er det jo ikke snn at livet kun bestr av fine, flotte og inspirerende ting, i tillegg til ett og annet problem som vi har full oversikt over hva er og hvordan pvirker oss. fremstille tilvrelsen p den mten er ikke inspirerende. Det er en lgn.

De fleste av oss opplever bde tristhet, sinne og hplshet uten vite akkurat hvorfor vi fler det snn, eller hva vi skal gjre for f det til g bort. Det er ikke alltid gode grunner for at vi fler frustrasjon, angst og villfarelse. Ofte vet vi kanskje hva som trigget disse flelsene, men triggeren tler liksom ikke dagens lys. Det er liksom ikke lov bli s lei seg for noe s dumt. For det er ikke et ordentlig problem. Det er ikke ufrivillig barnlshet, alvorlig sykdom eller konomisk havari. Det er ikke ddsfall, samlivsbrudd eller naturkatastrofe. Det er ikke krig, fattigdom eller fangenskap. Er det da lov snakke om det? Skrive om det? 

ptr

Ja, jeg synes det m vre lov. Skal vi snakke om livet, skal jeg skrive om livet, hrer alle disse sm og store bekymringene med. De er, om jeg liker det eller ikke, med p danne bakteppet for alt annet jeg skriver. Alt annet jeg fler og mener. Jeg vil ikke vre nok en blogger som gir et bilde av at alt er p stell - ja, bortsett fra det penbare da. Hvem har bare ett problem i livet? Hvem grter bare over n ting? Jeg vil at du som leser skal fle deg litt mindre alene og litt mindre mislykket etter ha vrt innom meg. Jeg skal bjuda p. P bde store og sm problemer. Rasjonelle og irrasjonelle bekymringer. Viktige og uviktige tankerekker som tar over livet helt i perioder. For snn er det vre menneske. Snn er det vre meg. Og snn er det vre deg.

Noen dager i mneden - faktisk ikke alltid sammenfallende med pms - gr jeg ned i en blgedal. Det er en slags syklus, det g. Alt fles feil og jeg sliter med kjenne p glede. Sm gjreml blir til ubestigelige fjell, og bagateller blir til katastrofer. En full skittentyskurv, et rotete kontor og et lag av stv som har lagt seg i vinduskarmen fr hjertet mitt til banke fortere. En bukse som sitter strammere enn fr eller en epost som krever noe av meg fr det til snre seg i halsen og gir meg kvelningsfornemmelser. trkke p knekkebrdsmuler p kjkkenet eller lyden av en motorsykkel som ruser motoren akkurat idet den kjrer forbi meg gjr meg s forbanna at jeg kan fike til noen. Og nr jeg har det snn, blir jeg apatisk. Jeg klarer ikke vre kreativ, jeg klarer ikke skape, jeg klarer ikke skrive, jeg klarer ikke produsere. Jeg orker ikke lage middag, jeg orker ikke vaske ty, jeg orker ikke trke stv. Jeg klarer bare glo. Jeg orker bare scrolle. Scrolle og glo.

Glo p livet til alle som ikke har problemer. De som kaprer den ene fete jobben etter den andre, fder det ene barnet etter det andre, holder den ene festen etter den andre, lper den ene distansen etter den andre, baker den ene kaka etter den andre. Sammenligne mitt indre med deres ytre. 

Ja, noen ganger fles det snn og da er alt galt. Selv om sola skinner, jobben gr bra og familien er ved god helse, s er alt bare svart. Jeg synker dypere og dypere ned i misren helt til jeg ikke ser noe annet enn den. Det er ingen moral i denne historien. Bare at det er snn det er og at jeg vet at det snart gr over. For denne gang. 

God torsdag fra meg og hu her: 

12 kommentarer

Hres veldig kjent ut, godt beskrevet. Det gr over ❤️

Takk, Marit! Og ja, det gjr heldigvis det <3

Er du deprimert ? Typ mild/moderat? Hres litt slik ut. Jeg kan ha slike tanker som du har, men de setter meg ikke ut av spill og funksjon slik de - slik du sier - vekselvis og innimellom gjr med deg. Jeg tror forvrig at du kommer til lykkes med f barn til slutt. Lett f en eksistensiell frykt mtp uvissheten om man noen gang klarer bli gravid, men med den kunnskapen og teknikken som finnes der ute - spesielt internasjonalt s tror jeg nok du skal lykkes:)

Takk for at du er optimistisk p mine vegne, Isa!

Livet er ikkje alltid enkelt.M berre prve gjere det beste av ting.Ikkje alle er s heldige f eigne barn.

S gjenkjennelig, veldig bra, mer!

Takk, Johanne! Jeg skal prve! <3

Isa, du verden! Er du psykiater/psykolog? Da m du vre en sabla god en. For jeg har personlig ikke vrt bort i en ( vrt hos en god del faktisk ) som har diagnosert meg s kjapt. Spesielt ikke ut i fra et blogg innlegg med en humoristisk vinkling der ting blir satt litt p spissen .

Takk, Sol. My thoughts exactly.

Skriv en ny kommentar