hits

SKRU AV ALLE KRANENE!

Nr jeg fler meg litt tmt for ideer til noe skrive om, og jeg begynner lure p hvorfor all verden jeg har en blogg, gr jeg tilbake og leser gjennom kommentarene dere har lagt igjen hos meg. Det gjorde jeg n og ble s glad for alt det fine dere skriver! Jeg ble inspirert og minnet p hvorfor jeg gjr dette. Jeg benyttet ogs anledningen til svare p en del kommentarer, og selv om noen av dem er over to mneder gamle, s tenker jeg at det er bedre sent enn aldri. Jeg kom ikke lengre enn til cirka midten av mai, da. Men vit at jeg leser og setter pris p hver eneste kommentar, epost og dm dere sender meg ❤️

S, i mangel av noe annet melde akkurat i dag, gr jeg ls p noen av sprsmlene dere har sendt meg. 


Hvem er du, hvis man ser bort fra IVF-prosessen dere gr gjennom? Hvem er Mina, liksom? Fler du at du klarer vre deg selv, eller er prosessen altoppslukende?

Dette sprsmlet er like godt som det er vanskelig. For kunne svare p om jeg klarer vre meg oppi alt dette, m jeg nemlig vite hvem meg er. Og det, kjre lesere, lurer jeg p hver eneste dag. Jeg hrer i blant p podcasten til Synnve og Vanessa, og der ble det sagt noe jeg syntes var skikkelig klokt en gang. Vanessa fortalte at psykologen hennes hadde gitt henne et rd, kall det et triks, til de tidene da det blste som verst og alt fltes tungt. Med fare for gjengi dette feil, oppfattet i hvert fall jeg budskapet slik:

Prv skrelle vekk alle lagene som finnes utenp deg selv. Det som har lagt seg utenp deg p grunn av alt du har opplevd og blitt utsatt for. Alt det som suksesser og nederlag har gjort med deg. Hva du tror andre tenker om deg p grunn av ting du har gjort og sagt. Hvilke jobber du har hatt, hvilke gode og drlige valg du har tatt, alle ytre pvirkninger p deg og hvordan du som resultat av dem opplever deg selv som menneske. Skrell det vekk. Helt innerst, hva finner du da? Hvem er du hvis du skreller vekk alt det som ikke er deg men har skjedd deg? Om du finner deg selv inn i der, alts finner kjernen av den du er, vil du oppleve en ro - uansett omstendigheter. 

Hvordan gjr man dette, spr du kanskje. Jeg er neimen ikke sikker. Men jeg tror svaret p hvem jeg er - i og utenfor en prverrsprosess - finnes der et sted. Hvis jeg skrur av alle kranene som det flyter forventninger og dertilhrende frykt ut av - hvis jeg distanserer meg fra alt jeg burde, skulle og kunne - hvem er jeg da? Jeg er et menneske som har levd i 36 r. Jeg er nysgjerrig, lett begeistre og like lett irritere. Jeg har en sterk smaks- og luktesans. Det gjr at jeg elsker ting som smaker og lukter godt. Jeg engasjerer meg helhjertet og voldsomt i ting som oppleves viktige for meg. Jeg er utlmodig og klarer sjelden vente med belnning. Jeg fler s sterkt med mennesker og dyr i nd, at jeg gr rundt med en vond klump i magen nesten hele tiden. Jeg er lat, men klarer aldri slappe helt av. Jeg kan oppleve eufori av hre p musikk jeg liker, men kan ogs nesten f et raserianfall av hre p musikk jeg misliker. Jeg blir veldig sint. Jeg blir bunnlst trist. Jeg blir veldig glad. Jeg elsker veldig hyt. Jeg er ikke s god p vre et sted midt i mellom. Jeg opplever alt s sterkt. 

S, svaret mitt p dette sprsmlet m vre at jeg, som alle andre, er sammensatt. I en alder av 36 prver jeg fortsatt finne ut hvem jeg er og hvordan jeg kan leve dette livet best mulig. Det  st midt opp i en ivf-prosess er en voldsom og krisepreget situasjon. Den pvirker meg sterkt, og legger seg utenp meg, slik alle de andre lagene tidligere har gjort. Men jeg tror ikke den forandrer den jeg innerst inne er. 


Har du noen rd til hvordan man skal klare takle de tyngste tidene som ufrivillig barnls? Og er det noen tidspunkt som er verre/bedre?

Hvordan jeg takler de tyngste stundene varierer, og det er ikke alle variantene som er anbefale. Jeg kan for eksempel grte sammenhengende i fem timer, og g inn i en merkelig tilstand der fornuften nrmest forlater kroppen og jeg hulkende ramser opp alt som er galt med livet mitt og alt jeg ikke fr til. Andre ganger kan jeg drikke en hel flaske rdvin, mens jeg stirrer tomt ut i lufta. Men det som til syvende og sist redder meg, og holder meg i vater over tid, er at jeg strammer meg opp og tvinger meg selv til sette ting i perspektiv. Og dette tror jeg er lurt uansett om det er ufrivillig barnlshet eller noe annet som har forrsaket tristessen in the first place: Tenk p hvor ille det kunne vrt. Tenk p alt du har. Vi har alle noe vre takknemlige for. For meg er det fint tenke p at jeg har en mann og en hund jeg elsker over alt p denne jord. At jeg har en familie (som dessverre er langt, langt borte) og en svigerfamilie jeg er ekstremt glad i, og som jeg vet er veldig glade i meg. Jeg er takknemlig for at verken jeg eller noen av mine nrmeste lider av noen alvorlig sykdom. At jeg ikke opplever krig eller fattigdom. At jeg har tak over hodet, mat i kjleskapet og muligheten til tilegne meg kunnskap og realisere meg selv. At det er et knippe kvalitetsmennesker jeg kan kalle mine venner. Nr jeg tenker gjennom alt dette, fles det irrasjonelt se svart p hele tilvrelsen. Det nske seg et barn er en sterk og altoppslukende flelse. Det ikke f det til skaper et enormt tomrom og et gigantisk savn. Men husk minne deg selv p at det tross alt er bedre nske seg noe godt, enn ville bli kvitt noe vondt. 


Kan du svare p sprsmlene du fr i en videoblogg? 

Ja! Det kan jeg. Jeg var nylig p et seminar med bloggnettverket mitt i Egmont, og der var viktigheten av video et sentralt tema. Jeg skal kvinne meg opp og komme i gang med det. Lover! 


Okei, det var alt for n. Fortsett sende meg sprsml, s skal jeg svare etter beste evne. Ofte er det snn at sprsmlene fra dere tvinger meg til tenke gjennom ting som jeg selv ogs har godt av tenke gjennom. Vi blir vel alle bedre mennesker av snakke med hverandre, gjr vi ikke? 

Ha en god (og lummer!) onsdag ❤️

2 kommentarer

Fine, reflekterte svar du kjem med! Kjekt lese ein blogg som gir input og noko tenke p sjlv g, enten det er dei store sprsmla i livet eller meir kvardagslege tema du skriv om.

Dette var jammen en fin kommentar lese. Tusen takk, Ingrid! <3

Skriv en ny kommentar