Det har vært noen labre måneder på fertilitetsfronten siden oktober og den litt skumle opplevelsen i St. Petersburg. Jeg har nesten ikke orket å tenke på noe som har med prosjekt baby å gjøre. Hadde på en måte lagt alle egga (hehe) i den ene kurven og da det gikk skeis, mistet jeg helt håpet. Vi skulle jo ta det forsøket i Russland som et testforsøk for å se hvordan vi responderte på deres regime med medisiner, timing og embryo-dyrking. For siden vi aldri hadde vært gjennom et sånt opplegg som de anbefaler og mener er den rette måten å gjøre ting på, mente de at de ikke kunne vite om vi var «eligible» for garantipakken deres. Siden vi ikke visste hva de ville anbefale videre, kjøpte vi heller ikke noen såkalt 3-pakning med forsøk. 

Så gikk det jo som det gikk da vi var der borte, og selv om vi hadde tillit til dem når det gjaldt det faglige, så orket ikke jeg tanken på å skulle utsette meg selv for det der igjen. Da vi gjorde det klart at vi ikke kom til å fortsette behandlingen der, ba vi om å få rapporten vi hadde blitt enige om at skulle utarbeides på bakgrunn av forsøket. Det skulle jo si noe om det i det hele tatt var liv laga, og hva vi eventuelt burde gjøre videre. I og med at hun Olga hadde pushet litt på dette med eggdonasjon helt fra begynnelsen av, regnet vi med at rapporten skulle konkludere med at det var dét vi burde satse på. Men rapporten kom aldri og etter å ha purret tre ganger på tre måneder, ga vi opp og glemte hele greia. 

Overraskelsen var derfor stor da jeg for noen dager fikk en epost fra klinikken i St. Petersburg. Jeg var så sikker på at rapporten skulle konkludere med noe kjipt, at jeg ikke orket å åpne eposten før Jonas kom hjem fra jobb. Også han var rimelig sikker på at det skulle stå noe i baner av at vi hadde få eller ingen sjanser til å lykkes med «vanlig» assistert befruktning. Men jaggu! De har lagt til grunn alle rundene vi har vært gjennom, antall egg, hvor mange som har vært modne, hvor mange som har latt seg befrukte, at vi syv av ni ganger har sittet igjen med gode nok embryo å sette inn igjen, at embryoene kun har fått sjansen til å dyrkes til blastocyster (femdagers embryo) to ganger, og kommet i mål den ene gangen og nesten i mål den andre, og til slutt at vi aldri har fått anledning til å sette tilbake en blastocyst i en naturlig syklus – altså i en livmor som har fått hvile seg en syklus eller to etter stimulering, uttak og alt det stresset som den blir utsatt for under et forsøk. Tatt alt dette, mine siste prøver og min (relativt unge) alder tatt i betraktning, har de faen snurre meg konkludert med at de anbefaler oss å fortsette å forsøke med egne egg! Det er fortsatt håp! 

Jeg ble så glad at jeg begynte å grine. Det var da jeg så det stå der svart på hvitt at det gikk opp for meg hvor lite håp jeg hadde hatt igjen i meg de siste månedene.

Så nå er vi i gang med å finne ut hvilken klinikk – mest sannsynlig her i Norge – vi skal sette vår lit til, og som kan hjelpe oss videre. Denne våren skal vi opp på hesten igjen, med IVF-forsøk etter oppskriften fra klinikken som er helt rå faglig men ikke så rå mellommenneskelig, utført i litt mildere norske omgivelser, av litt snillere leger. Heldigvis er det noen spesialister her til lands også som sverger til de samme metodene (som tross alt gir mer mening enn noe annet), vi har bare ikke vært så heldige at vi har hatt med dem å gjøre ennå. Man lærer mye underveis i denne prosessen, det er i hvert fall helt sikkert.

Jeg kjenner virkelig den berømte klokka tikke nå. Som 36-åring har jeg nå gått inn i det første av de to årene der fertiliteten hos gjennomsnittskvinner stuper brattest. Håper bare ikke de to neste årene går like fort som de to siste.