Altså, er det lov med en lille smule skadefryd? Jeg bare ser for meg de som skrøt av at de hadde booket en uke eller to et eller annet sted sør i Europa lenge før noen visste at det ventet en rekordsommer her på bjerget. Som satt nede i Syden med den ironiske oppblåsbare flamingoen sin og ventet på at skyene skulle forsvinne og temperaturen stige nok til at de orket å sjøsette dyret, mens de irriterte seg over bildene fra de der hjemme. Der hjemme i Norge, der den sjukeste sommeren noensinne bød på uke etter uke med temperaturer som ikke falt under 30 om dagen og 20 om natten. Og så kom de hjem og det bar rett på jobb, mens gradene fortsatte å krype oppover. Trøstet seg selv med at det er jo ikke så lenge til Øyafestivalen da, så da får vi også vår share av tidenes norske tropesommer. Men så innså de at faen, vi har jo bare fredags- og lørdagspass for vi jobber jo den uka. Da kastet de seg på Øya-børsen på Facebook og Twitter og maste hull i hodet på alle sine femten hundre venner for å finne noen som ville selge festivalpass. Eller bytte et mot helgepass med mellomlegg. Eller noen som bare ville selge onsdagspass eller torsdagspass eller begge deler. Endte opp med å betale masse mer enn nødvendig for å sikre seg inngang alle dagene på Øya, men følte seg som vinnere likevel for dette skulle jo bli sommerens vakreste eventyr. Tryglet sjefen om fri de to ekstra dagene, men fikk det ikke fordi det var for kort varsel og fortsatt ferieavvikling og fant til slutt en kollega som kunne ta torsdagsvakten din mot at du tok kveldsvakten hennes på nyttårsaften. Fikk ikke ordnet fri onsdag, men tenkte at det går bra, får bare komme til konsertdagen man har betalt i dyre dommer for etter jobb, dette blir en så episk avslutning på sommeren at det er greit å komme først flere timer etter at konsertene har startet. Var naturligvis for kul til å snakke med de andre om hva de skulle ha på seg, men fant, vasket og la frem nøye utvalgte shortser og topper og hatter og sko og vesker og solbriller til alle fire dagene. Nå kan de fire eventyrlige coachella-i-norge-dagene bare komme! Og så våkner du onsdag morgen og ser ut vinduet. Tror du har mareritt, gnir deg i øynene og sjekker yr.no. Neida, du drømmer ikke, det har seg rent faktisk sånn at den dagen Øya starter faller på nøyaktig samme dag som det absolutt kjipeste været i Oslo og omegn på tja, hva da, fire måneder. Hahaha! Jeg tør vedde på at hele eller deler av denne beretningen stemmer for en ikke ubetydelig gruppe av de som står og vugger under paraplyene i Tøyenparken akkurat nå. Det koser jeg meg litt med da, her jeg sitter og sånn egentlig kjenner på hvor gammel og ferdiglevd jeg føler meg som ikke har vært på festival på flere år. Jaja, jeg håper jo de får litt finvær òg da. 

Selv har jeg denne sommeren tatt en pause fra barnløsheten. Jeg er jo stadig barnløs, men dere skjønner hva jeg mener. På forsommeren bestemte vi oss for å droppe det siste ivf-forsøket hos klinikken i Oslo, og se ut av Norge. Etter et seminar og en konsultasjon med den russiske fertilitetsspesialisten dr Olga Zaytseff i begynnelsen av juni, bestemte vi oss for at vår videre behandling skal foregå i St Petersburg, der hun jobber. Vi ble bedt om å ta en del prøver, samle og sende over journaler, og så skulle vi sette opp en slagplan etter det. Jeg så raskt for meg at tiden frem mot vi fikk startet på nytt opplegg kom til å bli en waiting game av den sorten bare dere som er i samme båt kjenner bunnløsheten til, så jeg bestemte meg rett og slett for å ta litt fri i sommer. Og det angrer jeg virkelig ikke på. For en sommer vi har hatt! Jeg har faktisk lyktes med å bry meg om litt andre ting, drikke litt mer vin og ikke se på kalenderen med syklusbriller. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Men i dag har vi altså hatt et telefonmøte med vår nye lege og lagt opp nytt løp. Det blir tur til St. Petersburg i oktober! Jeg skal prøve å poste et innlegg i løpet av uka om hvorfor vi har valgt å gå for akkurat denne klinikken. Jeg tenker også å skrive litt om hva slags opplegg vi nå går i gang med, for å gi et bilde av hvordan forsøket rent konkret skiller seg fra forsøkene i Norge. Men jeg må bare si, uansett hva resultatet av behandlingen blir, at jeg skulle ønske vi hadde gått til denne legen og klinikken fra begynnelsen av. Den kunnskapen, tilstedeværelsen og genuine interessen dr Zaytseff utviser er, etter vår erfaring så langt, unik. Man ser også av resultatene hennes at hun virkelig vet hva hun driver med. Går det ikke hos henne, tror jeg seriøst ikke det går noe sted. Hun kommer til Oslo igjen om et par uker, så om du vurderer ditt neste skritt i fertilitetsbehandling, ville jeg absolutt fått med meg seminaret hun holder på Litteraturhuset 22. august. Hun pleier også å bli i byen i noen dager etter seminaret og tilbyr gratis konsultasjon til dem som ønsker. 

Ha en fin kveld da, uansett om du er på festival eller ikke!

Et spørsmål jeg har fått av relativt mange – både lesere, venner og familie – er om det hender at jeg angrer på åpenheten. Om det liksom er noe negativt ved det å være åpen om egen ufrivillige barnløshet. Ja, det er klart det er det. Jeg angrer i det store og hele ikke på at jeg har skrevet om denne prosessen, tvert imot er jeg glad for å ha gjort det, fordi jeg opplever at det er til hjelp og trøst for mange. Da gir det meg noe også, det gjør at jeg føler det kommer noe godt ut av noe vanskelig. Men åpenheten har sin pris, og det hender jeg angrer, ja.

Den mest negative konsekvensen er kanskje den at det føles litt som det nå står «barnløs» i pannen min. Jeg skal forklare hva jeg mener. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Etter at jeg valgte å fortelle at vi prøver å få barn på bloggen, altså det siste halvannet året, har jeg knapt møtt noen uten at de spør meg hvordan det går med behandlingen, om vi er i gang med noe nytt forsøk, hva neste skritt i prosessen er osv. La meg si med én gang at jeg godt vet at det er omsorg og omtanke som ligger til grunn for spørsmålene. Men når man skriver om noe slikt, når man åpner opp om en så privat prosess, er det som om en automatisk konsekvens blir at folk tror du alltid har lyst til å snakke om det. Og det har jeg jo ikke! Jeg skriver om det på bloggen når jeg føler for det, og i blant når jeg ikke føler så sterkt for det, men føler at en viss hyppighet i oppdateringene på denne fronten forventes av meg. Da har jeg jo ikke lyst til også å bruke all min tid ellers på å fortelle og oppdatere folk på prosessen. Så akkurat den der er litt tricky. Hvordan forteller man folk, som er så snille og bryr seg, at man ikke orker å snakke om det? 

Lenge klarte jeg ikke det. Lenge bet jeg tennene sammen og leverte. Svarte på alle spørsmål, skrev lange tekstmeldinger og greide ut om alt vi stod i. Men jeg så på et tidspunkt at dét ikke går i lengden. Det sliter meg ut. Så jeg har begynt å takke for omtanken og si at vi tar det siden. Det blir helt fint mottatt!

Jeg vet jo at det ikke er mange som er like åpne som meg om denne kjipe prosessen, men jeg vil tro denne problemstillingen likevel gjelder for flere enn meg. Jeg husker at en av grunnene til at vi i starten ikke ville snakke med noen om det – altså ikke engang fortelle til venner og familie at vi prøvde å få barn – var at vi ikke orket alle spørsmålene. Vi trodde at dersom vi fortalte at det var dette vi holdt på med, ville våre sosiale relasjoner bli for preget av det. Og vi hadde jo helt rett. Men det jeg har lært, er at det er viktig å være bevisst på hvor mye man selv lar prosessen være et tema når man snakker med familie, venner og kolleger. Om den som spør gjør det fordi hun eller han bryr seg om deg, så vil vedkommende forstå og respektere at du ikke ønsker å snakke om det. 

Jeg har vært redd for at de som spør hvordan det går, vil bli indignert om jeg ikke vil svare. At de vil tenke «å ja, så du kan dele det med hele Norge, men ikke med meg?». Men det er jo bare tull å tenke sånn. For grunnen til at jeg ikke vil snakke om det er jo ikke at det er hemmelig. Grunnen til at jeg ikke vil snakke om det er at jeg gjerne vil snakke om noe annet. 

Så. Kjære dere som er i en lignende situasjon. Ikke vær for redd for å dele! Når alt kommer til alt gjør det prosessen lettere å være åpen om det. Du får flere å lene deg på, flere som støtter deg og heier på deg i prosessen. Og du har alltid rett til å si «tusen takk for at du tenker på meg, men jeg har ikke lyst til å snakke om det akkurat nå» ♥

Jeg er inne i en periode hvor jeg synes det er litt vanskelig å snakke om dette med barn. Siden sist jeg skrev om temaet, det vil si
dette innlegget, har jeg kjent på en aversjon mot å prate om prosessen. I dag føler jeg at det går greit å skrive litt om det igjen, så da tenkte jeg å gyve løs på neste del av spørsmål og svar. Det kommer stadig inn flere spørsmål, så jeg skal prøve å poste et innlegg der jeg svarer på spørsmål rundt én gang i uka. Så det er bare å fortsette å sende meg spørsmål, om både det ene og det andre.

Hvordan ligger dere an i løypa med tanke på neste ivf-forsøk?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Denne våren har vi prøvd å få utført et forsøk i naturlig syklus ved klinikken der vi har hatt våre private forsøk hittil, hvor vi har ett forsøk igjen av en såkalt trepakning. Dessverre har vi ikke fått til å gjennomføre noe forsøk. Første runden rotet de med prøvene våre og vi ble sendt hjem med et perfekt timet egg. Andre gangen falt eggløsningen min til en helg, noe som betød null egguttak igjen, fordi legene og sykepleierne ved denne klinikken ikke jobber i helgene. Nå om dagen snakker vi om veien videre. Ståa er den at vi har lagt sju gjennomførte og mislykkede forsøk bak oss, og vi kjenner at vi har begrenset med energi og ressurser til å fortsette. Samtidig er vi ikke helt der at vi er klare for å gi opp. Vi synes det er for galt å gi opp når vi bare har prøvd standard ivf-protokoll om og om igjen. Det vi nå tenker er at det ikke er riktig for oss å bruke mer tid ved en klinikk vi ikke har full tillit til. Vi er i en prosess der vi kontakter en rekke nye klinikker, både i Norge og utlandet, i håp om at en av dem peker seg ut som et naturlig valg for oss. Det betyr at vi mest sannsynlig ikke benytter oss av det forsøket vi har til gode hos klinikken i Oslo, fordi vi opplever at det koster mer enn det smaker akkurat nå. Jeg fylte akkurat 36 år og har lyst til å bruke det jeg har igjen av både egg og krefter et sted der jeg ser en fremoverlent holdning og seriøs tilnærming, og kan stole på at våre behandlere har våre sjanser til å lykkes som sin øverste prioritet.

Hvilke utenlandske klinikker har dere vurdert og hvorfor?

Jeg har fått et overveldende antall tips om den danske klinikken Maigaard i Århus. Min svigerfar som er gynekolog har i mange år samarbeidet med klinikken Ciconia i samme by. Så disse to har vært og er oppe til vurdering. Vi har selv vært hos gynekolog og spesialist på fertilitet doktor Pakravesh i Teheran, mens vår norske lege har anbefalt oss Royan-klinikken i Teheran. I tillegg har vi hørt mye godt om klinikken Ava-Peter i St. Petersburg i Russland som drives av gynekolog Olga Zaysteff. Det samme gjelder Serum i Athen og Ava i Riga. Til slutt vet vi at det finnes gode klinikker i de spanske byene Valencia og Barcelona, der særlig førstnevnte skal ha et godt og kompetent forskningsmiljø. Alle disse klinikkene er på lista vår, og jeg kommer til å oppdatere her etterhvert som vi nærmer oss en beslutning på hvor vi skal sette snuta mot.

Hva legger dere vekt på i valget av neste klinikk og hvordan skal dere stole på at akkurat den klinikken dere velger er det beste for dere, og ikke bare vil tjene penger?

For oss er det viktig at våre neste behandlere har en individuell tilnærming til oss og at de viser fleksibiliteten som trengs når man har med så tids- og syklussensitive spørsmål som fertilitet å gjøre. At de er åpne for å gjøre uttak og innsett i helger og på fridager. At de er villige til å prøve nye ting. Vi kan aldri gardere oss mot risikoen for at noen setter hensynet til økonomi over våre sjanser til å lykkes, så vi må bare stille alle spørsmålene vi har og på et eller annet tidspunkt stole på magefølelsen.

Vi skal snart starte utredning for barnløshet i det offentlige. Er det noe vi bør være spesielt obs på/spørre om sjøl når vi møter legen? (Mtp din opplevelse av at det er et samlebånd.)

Jeg ville startet med å spørre om legen har noen tanker om hvorfor akkurat dere ikke har klart å bli gravide på egenhånd. Deretter gjelder det å være litt «på», rett og slett. Si fra om alle symptomer og uregelmessigheter du kjenner på selv. Har du mye smerter i forbindelse med mens og/eller eggløsning? Da kan det være at du bør utredes for endometriose før dere går i gang og «kaster bort» et statlig finansiert forsøk. Har du symptomer på PCOS (dette har jeg selv ingen erfaring med, men det er en veldig vanlig årsak til ufrivillig barnløshet), må du nevne disse. Har du normalt stoffskifte? Går mannen din rundt med en ubehandlet prostatitt? Slikt kan påvirke fertiliteten. Husk også å be om at de tester mannens sperm med jevne mellomrom, det er det slettes ingen selvfølge at de gjør av seg selv. Det råder nemlig fremdeles, i 2018, en oppfatning om at infertilitet primært er et kvinneproblem.

Hvordan klarer dere å holde motet oppe?

Det ærlige svaret er at det slettes ikke er alltid vi klarer å holde motet oppe. Likevel kan jeg med hånden på hjertet – og takknemlighet i sjela! – si at dette marerittet ikke har svekket oss som par. Vi står fjellstøtt sammen, selv om jeg tidvis er så lei meg og langt nede at jeg tror verden går under. Hemmeligheten tror jeg er god kommunikasjon og genuin opptatthet av hverandres ve og vel. Vi vil dette like mye, vi går fremover sammen, vi snakker ofte om hvorfor vi vil det og om det er like viktig nå som det var for et halvt år siden. Evaluerer underveis. Jonas har fra dag én vært klar på at vi holder på bare så lenge det ikke koster meg for mye. For selv om vi er to i dette, tror jeg det har vært veldig avgjørende for meg at Jonas anerkjenner at det er jeg som får hardest medfart i dette. I de verste stundene, har det betydd så enormt mye at han både tåler meg og trøster meg. De dagene vi kjenner på litt håp, snakker vi om alt vi ennå ikke har prøvd, alle vi vet om som har fått det til til slutt. De dagene vi føler at det ser umulig ut, snakker vi helt konkret om fordelene ved et liv uten barn. Prøver å løfte blikket og se hvor heldige vi tross alt er, som har hverandre og Pepsi. Vi ville jo ikke byttet bort noen av oss tre mot noe annet! Da kan vi tenke at det å få et barn vil være en bonus, men ikke et avgjørende grunnlag for vår eksistens. På den måten blir det lettere å se fremover, både mot neste forsøk, men også mot dagen vi kanskje driter i det hele og sier fuck it.

Jeg har under min nye page på Facebook, laget en lukket gruppe som heter «Veien til barn». Join den her om du vil skravle, spørre, fortelle, tipse, lære, diskutere eller lufte frustrasjoner om ufrivillig barnløshet. 

Nå er det tid for litt sol i øynene og mat i magen! Håper dere har en deilig søndag ❤

For ganske så nøyaktig én måned siden ba jeg dere om å sende meg spørsmål og det skal jeg jammen si dere har gjort! Det har kommet store og små spørsmål inn via diverse kanaler. En del av spørsmålene har gått igjen, mens andre har vært av det mer originale slaget. Noen ber om generelle råd i ulike valg og situasjoner, mens andre er nysgjerrige på helt spesifikke ting i vårt privatliv. Ikke overraskende har imidlertid de aller fleste spørsmålene, i en eller annen form, handlet om ufrivillig barnløshet. Jeg har prøvd å samle opp og sortere så godt jeg kan, og skal i dette og et innlegg til forsøke å svare så godt jeg kan på det jeg føler meg komfortabel med å åpne opp om. Så håper jeg dere bærer over med at rekkefølgen er noe tilfeldig og at det blir noen gjentagelser.

Let’s go!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Hvilken stimuleringsprotokoll har du fulgt i dine tidligere forsøk?

Fordi vi har vært gjennom hele ni runder med stimulering (hvorav syv har endt opp med innsett og to har blitt avbrutt), er det vanskelig å huske nøyaktige doser ved hvert enkelt forsøk, men i de første rundene, altså de i det offentlige, fikk jeg en kombinasjon av Puregon og Menopur. Mener det var 100 IE av Puregon og 250 IE av Menopur. I privatforsøkene har jeg noen ganger gått på bare Puregon og andre ganger på Bemfola. Dosene her har vært 450 IE hver gang. Ved tre av forsøkene har jeg hatt såkalt lang protokoll, dvs at jeg har blitt satt på en nedregulering ved hjelp av Synarela (nesespray, et sant helvete av humørsvingninger og hetetokter), resten av gangene har jeg startet rett på sprøytene i såkalte kortprotokoller. I de forsøkene vi hadde på offentlig sykehus ble jeg også satt på en pille som het Letrozol, mens jeg i mine private forsøk har fått 5 mg Prednisolon. De gangene vi har hatt innsett, har jeg gått på progesteron og noen ganger har jeg også fått blodfortynnende fra og med den dagen vi har satt inn embryo eller blastocyst.

Hvor hadde dere deres statlige forsøk?

Vi gikk hos på Fertilitetsavdelingen Sør (Sykehuset i Telemark), fertilitetsklinikken i Porgrunn. Grunnen til det var at Jonas er derfra og min svigerfar som selv er gynekolog kjente dermed til deler av det faglige miljøet der. Vi hadde hørt gode ting om behandlingen som ble tilbudt der, i motsetning til det vi hørte om den offentlige behandlingen i Oslo, der vi bodde da vi begynte med ivf i 2014. Særlig hadde jeg snakket med venninner og bekjente som hadde vært på Rikshospitalet og som alle fortalte om en hektisk prosess uten særlig individuell oppfølging. I Porsgrunn følte vi oss sett, og de fleste legene og alle sykepleierne tok godt vare oss i prosessen. Det var fint å komme til en klinikk der de husket navnet vårt og der personalet gadd å gå the extra mile for å gi oss det vi trengte.

På hvilket grunnlag valgte dere den private klinikken dere er tilknyttet nå? 

Da vi var ferdige i Porsgrunn, hadde vi null idé om hvor vi skulle henvende oss. Jeg hadde på det tidspunktet ikke begynt å blogge om dette ennå, og hadde dermed heller ikke hørt om og fra alle vi i dag vet at har vært gjennom samme prosess og fått sine barn ved hjelp av ivf. Vi googlet etter klinikker og valget falt først på Hausken, som vi leste mye bra om. Vi reiste til Bergen og møtte Jon Hausken, som for så vidt var en hyggelig og imøtekommende lege. Men ettersom han satte oss på eksakt samme opplegg som det vi hadde vært gjennom i Porsgrunn, så vi ikke noe poeng i å reise så langt og dermed legge en ekstra byrde til en allerede utmattende prosess. Vi endte opp på klinikken vi nå går til, fordi han som startet klinikken, Nicolai Holst, er kjent som en av de som har lengst erfaring med fertilitetsbehandling i Norge og det ga oss en følelse av trygghet. Fertilitetssenteret holder til på Pilestredet park i Oslo og har på sitt beste tilbudt oss omtrent det samme som vi fikk (statlig subsidiert) i Porsgrunn. Hyggelige og omsorgsfulle sykepleiere og rask respons når vi har hatt spørsmål. Leger som tidvis har tatt seg god tid til å svare på våre spørsmål. Men dessverre er det også ting som ikke har vært like bra, som for eksempel rotet med prøvene som jeg skrev om her, kommunikasjonssvikten jeg skrev om her og det faktum at de timer uttak og innsett etter sine arbeidstider og ikke etter det som gagner behandlingen best.

Har du fått noen kostholdsråd når det gjelder endometriose og graviditet?

Nei, egentlig ikke. Jeg vet at det finnes alternative behandlere som mener at visse matvarer kan ha god eller dårlig effekt på både endometriose, fertilitet og forholdet mellom disse. Men jeg har ikke gått til alternative behandlere. Jeg har, med respekt å melde, en tendens til å se på alt medisinsk som ikke er dokumentert som humbug, og har derfor verken prøvd akupunktur eller dietter for å få bukt med disse problemene. Jeg har spurt både fastlegen og spesialistene jeg har vært hos om noe av dette vil hjelpe, og svaret har vært det samme: Kanskje hvis du tror veldig hardt på det selv. Og det gjør jeg ikke. Jeg prøver å spise variert og merker selv at lite fiber og mye sterk mat kan gjøre smertene verre. Jeg prøver å få i meg nok grønnsaker og fiber, men klarer dessverre ikke å avstå fra sterk mat når sjansen byr seg. Sikkert ikke så lurt av meg, men man må jo leva litt òg!

Hvordan takler du å være sammen med venner og familie som har barn? Er det sårt eller bare hyggelig?

Dette spørsmålet synes jeg er litt skummelt å svare på, fordi både venner og familie kan finne på å lese denne bloggen og ta det jeg svarer nå personlig. Jeg håper jo ikke det, for jeg er veldig glad i både mine venner og familie, og ikke minst i deres barn. Men siden selve intensjonen bak min åpenhet i denne prosessen er å by på den ærligheten jeg selv har savnet i denne prosessen, skal jeg svare ærlig. Jeg synes det er veldig, veldig hyggelig med barn. Både når de er så små at de nesten er som pusekatter eller valper å regne, og når de er eldre. Jeg elsker barn som stiller rare spørsmål om alt mellom himmel og jord, som vil lære meg ett og annet om lekene sine eller by meg på et lite teselskap på rommet sitt. Å sitte barnevakt er noe jeg gjør med den største glede og jeg synes til og med det er ordentlig koselig å skifte bleie og bli kastet grøt på. Så den direkte kontakten med barn setter jeg udelt pris på. Det som derimot kan oppleves litt sårt er situasjoner der kommunikasjonen mellom voksne nesten utelukkende handler om barnet/barna til stede. Nå trenger man antageligvis ikke å ha fertilitetsproblemer for å stusse litt når en voksen person man prøver å føre en samtale med, kun sitter og ser på babyen sin og lager dullelyder og grimaser. Men det stikker nok litt ekstra for den som selv ikke klarer å få barn. Det er heller ikke det beste for mentalhygienen å være for mye i selskap der alle de voksne tilstede, i det som føles som timevis, sitter i ring rundt et lite barn som reiser seg opp, fomler med noe, faller ned på rumpa og sier noe utydelig. Og når samtalene og spørsmålene kun dreier seg om barnas matvaner, bæsjkonsistens og leggerutiner, kan det i svake stunder føles som man ikke er interessant hvis man ikke har et barn man kan dele den type informasjon om. La meg legge til at jeg meget godt forstår at foreldre og besteforeldre er altoppslukende opptatt av de(n) lille, og at jeg selv nok kommer til å bli ganske koko om jeg en dag er så heldig og får oppleve morsrollen. Men da hviler det et ekstra stort ansvar på meg å være oppmerksom på dette, og huske på at det ikke er alle som befinner seg i samme boble som meg og ungen min.

Apropos barn i sentrum, i morgen er det 17. mai! Jeg skal for første gang siden vi startet på ivf ta på meg bunad og feire skikkelig. Jeg skal feire med niese og nevøer som jeg skal stikke en ekstra is til når foreldrene ikke ser og jeg skal ta meg et ekstra glass champagne nå som det ikke ble noe forsøk denne syklusen likevel.

Gratulerer med dagen, gode lesere! 🇳🇴🇳🇴🇳🇴

Våkne opp en søndag etter en etterlengtet god natts søvn til sol og 20 grader i skyggen. Ta på hvite joggesko, gå ned til brygga og spise softis. Spasere ned til stranda, myse mot sola og se Pepsi klikke av glede når hun bader. Gå hjem igjen, bestemme seg for ikke å gidde å lage middag i dag og bestille en svær pizza fra Peppes. Se seg i speilet, noen fregner rikere og endelig smile litt etter fire tøffe dager. Først nå orker jeg å skrive.

De som har fulgt min instastory har fått med seg hva som skjedde. Vi kom til klinikken på onsdag, spente på om eggposen fremdeles var der. Ultralyden viste at det var den. Bokstavelig talt klar som et egg til å tas ut. Dette ser jo kjempebra ut, sa legen.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

– Sett dere ut på gangen, så får du snart medisiner og så er vi klare for uttak.

Optimistiske og glade satte vi oss i stolene vi kjenner like godt som godstolene hjemme. – Så langt har vi aldri kommet med et naturlig egg før! sa jeg til Jonas. – Ja, tenk om det er akkurat dette som skal til da! svarte han.

Men det ble aldri noe egguttak. Noen hadde klart å rote bort blodprøvene vi tok to dager tidligere. Rutineprøvene som skal tas annet hvert år, som viser at par som skal utføre ivf ikke har hiv og hepatitt.

Spol tilbake til to dager tidligere, da vi var på ultralyd: Vi får beskjed om at de siste prøvene vi hadde tatt er blitt akkurat for gamle. De holder bare i to år. Derfor blir vi sendt til Fürst for å ta nye. På vei ut spør jeg legen om vi vil rekke å få resultatet før uttak og får til svar at det ville vi med god margin. Vi kjører rett opp og tar prøvene, før vi går på apoteket for å hente ut eggløsningssprøyten jeg skal sette samme kveld. Men det ligger ingen resept inne. Jeg ringer klinikken for å spørre hva som har skjedd, men kommer til en telefonsvarer som sier at telefonen stengte klokka 15. Klokka er fem over tre. Stresset og bekymret googler jeg legen, finner hennes private mobilnummer og ringer. Ingen svar. Kjenner at hjertet banker litt ekstra når jeg tenker på at vi nå kan gå glipp av denne muligheten fordi jeg ikke får tak i eggløsningssprøyten som jeg må sette samme kveld for å rekke uttak på onsdag. Sender en sms til samme nummer, og prøver så å ringe fastlegen min i håp om at han kan skrive den ut til meg. Ingen svar. Så kommer det svar fra legen på klinikken. Det var visst hennes feil, nå har hun lagt inn resepten. Så henter vi sprøyten på apoteket og puster lettet ut. Setter sprøyten klokka 22 samme kveld og tenker at de neste 36 timene kommer til å bli skikkelig lange. Jeg orker knapt å vente på ultralyden som skal vise oss om kroppen spiller på lag med oss denne gangen eller ikke.

36 timer senere satt vi altså her, etter en oppløftende ultralyd, og fikk vite at noen hadde fucket opp. Igjen.

Det er menneskelig å gjøre feil. Men når man er i en så sårbar situasjon som man er når man er i kontakt med helsevesenet, så skulle jeg ønske enkelte kunne anstrenge seg litt mer. For det er ille nok at kroppen ikke fungerer som den skal, det er kjipt nok å leve med disse evinnelige smertene og det er nervepirrende nok at det skal så enormt mye til for å treffe på riktig tidspunkt for å få ut dette ene egget. Da føles det så jævlig urettferdig når alt for en gangs skyld klaffer, men at man blir hindret i å gripe en sjelden sjanse fordi noen ikke har gjort jobben sin. Jeg vet ikke om det er klinikken som har glemt å si fra til Fürst at prøvesvarene haster, eller om det er Fürst som ikke har oppfattet dette og likevel somlet med prøvene. Kanskje var det en kombinasjon. Alt jeg vet er at vi så en helt fin eggpose på ultralyd som var klar til å tømmes, men at vi ble sendt hjem med uforrettet sak fordi en formalitet ikke var i orden, takket være deres eget rot. Jeg kaller det for en formalitet fordi blodprøver som viser at man ikke har hiv og hepatitt kan være inntil to år gamle. Våre siste var tatt i april 2016. Altså var de bare noen uker «for gamle». Hadde vi tatt prøvene i mai 2016, hadde vi vært good to go. Som om ikke man kan pådra seg både hiv og hepatitt på to år. «Det er på grunn av smittefare og av hensyn til alle andre som får sine egg og sædceller behandlet på samme laboratorie», forklarte de. Ja, da så. Godt å vite at det er egg- og sædceller fra folk som kan dokumentere at de ikke hadde hiv og hepatitt sommeren 2016, da. Jammen bra at de som tok prøven en måned tidligere nektes uttak, si!

Nei, det er lett å bli bitter og usaklig. Jeg prøver å ta meg sammen. Men jeg har vært så forbanna de siste dagene at jeg nesten ikke har klart å se ut av mitt eget hode. Vi ble sendt hjem med et smil og «da får vi satse på neste syklus» som om det var snakk om å vente på neste trikk. Det er så tungt å grave opp ny motivasjon at det er umulig å beskrive med ord. Men vi har ikke noe valg. Om vi vil gjøre et nytt forsøk på å oppfylle vårt ønske om å bli foreldre, må vi vær så god å sette i gang og grave.

Men først: pizza!

Hjelp, vi er i gang igjen! Og denne gangen ble vi kastet ut i det uten forvarsel. Jeg skrev jo nylig at vi har bestemt oss for å sette i gang med nye forsøk, men dere som er i dette gamet vet jo at
det ikke skjer sånn helt uten videre. Først ringer man klinikken, så venter man på mensen, så setter man i gang med medisiner og så kan man så smått begynne å håpe på at det blir noen egg å ta ut og så videre. Nå var det uansett ikke planen at jeg skulle på medisiner denne gangen, for vi bestemte oss jo allerede etter
kriseforsøket for at det neste forsøket skulle være i naturlig syklus. Ingen av de mange rundene med stimulering de siste fire årene har gitt resultater og vi ville prøve denne metoden nå.

Forsøk i naturlig syklus betyr rett og slett at man ikke tar sprøytene som skal modne frem flest mulig egg, men setter i stedet sin lit til det ene egget kroppen selv modner frem. Gjennom hyppige ultralydundersøkelser følger man med på folliklene som naturlig finnes i eggstokkene, og så setter man i gang en kontrollert eggløsning når en eggpose ser ut til å være stor nok.

Fordelen med denne metoden er at man slipper det helvetet som hormonsprøytene er. Riktignok er det ikke alle som reagerer like sterkt på hormoner, og det er noen som kommer seg unna med mindre doser. Men jeg er av de heldige som settes på maksdose og som takler hormoner så elendig som det trolig er mulig. Så det å slippe å sette disse sprøytene i nesten to uker er i seg selv en enorm velsignelse. Den viktigste fordelen er imidlertid at hormonstimuleringen kan, mens den øker kvantiteten, gå på bekostning av kvaliteten av eggene. Kvinner som, som meg, likevel ikke sitter igjen med mer enn ett eller to egg som kan brukes når innsettelsesdagen kommer, kan derfor ha nytte av å satse på kroppens egen seleksjon. Makes sense? Vi syntes det og legen var enig. Ulempen med forsøk i naturlig syklus er at alle penga settes på ett eneste kort. Eller egg. Og det egget kan løsne før planen, eggposen kan være tom eller egget kan være av dårlig kvalitet. Det skal altså mye til for at dette ene egget er så bra at man får gjennomført et fullverdig forsøk.

Planen var nå at jeg skulle ringe klinikken, fortelle at det har gått over tre måneder siden den siste endometriose-operasjonen og at jeg er klar. Jeg må innrømme at jeg har utsatt denne telefonen en stund nå. Har ikke orket å sette i gang dette skuffelsesmaksineriet igjen. Men da jeg endelig ringte klinikken i 10-tiden på morgenen i går, så jeg for meg at jeg skulle få beskjed om å ringe igjen etter neste mens, sånn at vi kunne avtale ultralyd ti dager etter det igjen. Hvis kroppen spilte på lag og egget ikke levde sitt eget liv, tenkte jeg i mitt stille sinn at det kom til å bli et uttak litt før sankthans, kanskje. Men nei da!

Ti minutter etter at jeg snakket med sekretæren på klinikken, ringte sykepleier opp igjen. Etter en kjapp opptelling av dager etter siste mens, sa hun at jeg måtte inn på ultralyd med det samme. Tre timer senere satt vi der igjen, et helt år etter siste besøk. Denne gangen møtte vi en annen lege enn de tidligere rundene, og det var egentlig ganske fint, for jeg følte at vi fikk et litt nytt blikk på hele greia. Hun tok seg god tid og vi pratet i nesten en time før undersøkelsen. Vi fikk svar på flere spørsmål som vi har gått med lenge, noe jeg kommer tilbake til i innlegget der jeg skal svare på spørsmålene dere stilte etter denne posten.

Siden i går var dag 10 i syklusen, regnet jeg med at det ikke var stort på gang i eggstokkene riktig ennå. Men det var det! Eggposen vi håpet å se skinte mot oss fra skjermen, og målene var akkurat som de skulle. Jeg fikk med meg resept på vår gamle venn Ovitrelle, som jeg satte i går kveld. For de uinnvidde er dette en eggløsningssprøyte som settes 36 timer før et planlagt egguttak. I morgen tidlig er det ny ultralyd der vi håper å se en eggpose som ikke har vært dust og blitt borte i mellomtiden, slik at vi rett og slett kan sette i gang med egguttak. Så er det bare å krysse fingrene for at det faktisk er et egg inne i posen, at egget er modent og til slutt at det lar seg befrukte.

Ja, det skal holde hardt. Ja, det er en møkkaprosess med hundre fallgruver. Ja, det kan og vil mest sannsynlig gå galt lenge før det i det hele tatt er snakk om å sette noe tilbake igjen. Men det er likevel litt godt å være i gang igjen. Når vi først skal gjennom dette igjen, er jeg glad vi ble kastet ut i det, så jeg slapp å gå og grue meg i ukevis. Oppdatering kommer!

Nei, denne barnløsheten går visst ikke over av seg selv! Du kan prøve å legge den vekk litt, slutte med hormoner, droppe eggløsningstester, ta deg et ekstra glass vin og engasjere deg i samfunnsdebatten, men innerst inne vet du – eller jeg, da – at jeg før eller siden må forholde meg til dritten igjen. Og den tiden har kommet nå.

Det har gått nesten ett år siden vårt siste forsøk. Dere som har fulgt meg siden starten husker kanskje at forsøket ble avbrutt. Det var den niende gangen jeg gikk gjennom stimulering med høye doser hormoner. Seks ganger hadde vi satt inn embryo på tredje dagen etter egguttak, én gang hadde vi satt inn blastocyst på den femte dagen og én gang hadde vi ikke sittet igjen med noe som helst å sette inn. Forsøket i mai i fjor ble det andre der dette skjedde. Uker med stimulering og ultralyd, smertefullt egguttak, optimisme på laboratoriet fordi tre egg lot seg befrukte, men så ville ingen dele seg skikkelig. Ingenting å sette inn, hele prosessen hadde vært nytteløs. Nye lesere kan, på eget ansvar, lese hvordan jeg taklet akkurat det her. Etter det trengte vi en pause. For å puste, tenke og kjenne litt etter hva ville og burde.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

Albert Einstein definerte galskap slik: «Galskap er å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et helt annet resultat.» Vi har bestemt oss for å stoppe galskapen i samlebåndsbehandlingen vi mottar i Norge. Vi har én runde igjen på klinikken i Oslo, og den har vi bestemt oss for å bruke på et forsøk i naturlig syklus. Jeg har fått tips om testosteron-priming av en leser og tenker at det ikke skader å prøve i samme syklus. Funker ikke denne runden, ser vi mot utlandet. Per nå er det Århus og St. Petersburg vi vurderer, vi skal bruke de neste månedene på å undersøke hva som passer best for oss. Det som uansett er sikkert, er at jo mer vi lærer om denne prosessen, jo mer angrer vi på at vi ikke tidligere så ut av Norge. Mange faktorer som kan være avgjørende for å lykkes med fertilitetsbehandling er enten ikke lov eller bare ikke «in» her hjemme. Vi settes på samme greia alle mann og klinikkene tjener fett på at suksessraten er lav. Man skal passe seg for å la sin frustrasjon over uønsket barnløshet eller andre helseplager gå over i konspiranoia, men inntrykket etter fire år i denne delen av norsk offentlig og privat helsevesen er at det er mye å hente på å vende seg til land der det mer kunnskap og interesse rundt infertilitet.

Dere spør hvordan det går med meg etter operasjonen, og det korte svaret er at det endelig går litt bedre. Legen sa de tre første månedene etter operasjonen ville bli verre enn noensinne og at det deretter ville begynne å bli sakte og gradvis bedre. Sånn cirka akkurat slik vil jeg si at det har vært. Smerter er det mest slitsomme man kan leve med, konstant tilstede og tidvis totalt altomfattende. Jeg har i flere år gått på smertestillende for å lindre plagene, men er nå i ferd med å legge disse helt vekk. Det betyr litt mer smerter, men også en nydelig følelse av ikke å ha så altfor mye kjemikalier som kødder med kroppen og hodet. Jeg skal ikke si at det er for alle, og jeg vet hvor jævlig vondt det er å ha endometriose, men for meg føles det veldig riktig å velge å tåle noe mer smerter fremfor alle medisinene jeg har blitt satt på i årenes løp.

For øvrig var det virkelig gledelig å se at Høyres landsmøte gikk inn for å tillate eggdonasjon i Norge! Jeg har jo skrevet litt om dette med lover og prinsipper rundt eggdonasjon tidligere – blant annet her – men jeg har så langt ikke vært så åpen om mine egne tanker om å bruke donoregg. Nå som metoden blir mer aktuell, er det kanskje på tide å skrive litt om alle tankene og følelsene som omgir spørsmålet, på et mer personlig plan. Men nå skinner sola og Pepsi har lyst til å gå tur, så da får det bli i et annet innlegg.

Håper dere nyter våren, gode, oppmerksomme og trofaste lesere ❤

Etter mange år som journalist og samfunnsdebattant,
og nå som blogger, har jeg gjennom mine tekster og debattopptredener, etterlatt et visst inntrykk av hvem jeg er som person. Når jeg møter folk som kun kjenner meg fra media, sier de nesten uten unntak at de trodde jeg var mye strengere. For jeg er egentlig ikke særlig streng. Tvert imot, mener jeg folk må få gjøre som de vil og at vi her i Norge er altfor opptatt av konsensus. Når jeg skriver strenge tekster, er det ofte fordi jeg mener vi skal være ganske kompromissløse når det kommer til retten til å kunne bestemme selv.

Da jeg var yngre, hadde jeg derimot en litt streng kjepphest: Jeg mente at folk ikke burde få egne barn så lenge det fantes så mange foreldreløse barn i verden. Jeg var fast bestemt på at jeg selv en dag skulle adoptere, og jeg ble rett ut sjokkert når jeg hørte om folk som gikk gjennom prøverørsforsøk for å lure naturen til å gi dem egenproduserte barn. Herregud, så egoistisk, tenkte jeg. Men så møtte jeg den store kjærligheten og kastet alle prinsippene på båten. Nei da, det var ikke helt slik det skjedde. Men det å møte mannen i mitt liv, og dermed for første gang virkelig å kjenne på lysten til å bli mor, førte til at jeg gjorde meg nærmere kjent med de ulike alternativene å bli mor på. De gamle prinsippene viste seg å være bygget på et noe naivt og lite opplyst verdensbilde. For det første skal man ikke undervurdere den overveldende trangen som melder seg i en viss alder, den berømte biologiske klokka om du vil. Det er snakk om instinkter, og instinkter skal man ikke nødvendigvis følge for enhver pris, men man skal heller ikke kimse av dem. For det andre er det ikke sånn at man bare bestemmer seg for å adoptere og vips, så leverer storken et nyfødt barn på døra. For vår del, viste det seg også at det å få barn på «vanlig måte» skulle bli en lang og trøblete vei å gå. Men i dag, ni mislykkede IVF-forsøk senere, har vi ennå ikke gitt opp håpet.

Hvorfor? Fordi legene, i motsetning til vår erfaring fra de fire siste årene, sier at det er liv laga for oss. At vi begge har det som trengs for å kunne lage et barn. Og at hvis det ikke går med mine egg – vi mistenker nemlig at det er der problemet ligger – så kan vi reise til en klinikk i utlandet og få eggdonasjon. Jeg sier «mistenker» fordi vi ikke vet. En undersøkelse som kunne gitt oss svaret på det, såkalt PGS, er nemlig ikke tillatt i Norge. Undersøkelsen kan i samme slengen komme i skade for å vise at det er anlegg for Downs i genmaterialet. Bioteknologirådet, med Kristin Halvorsen i spissen, er så engstelige for at vi dermed skal bli et sorteringssamfunn, at tusenvis av par heller bruker flere år av livet sitt og hundretusenvis av kroner på noe som kanskje er umulig.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Våre lovgiveres høye moral stikker altså kjepper i hjulene våre hele veien. Ikke får vi vite hvor feilen ligger og vi får heller ikke benytte oss av andres frivillige hjelp til å bøte på den eventuelle feilen. Men hvis vi på et tidspunkt bare bestemmer oss for å ta en wild guess på at mine egg er av dårlig kvalitet, har alle de legene vi så langt har møtt det samme svaret: Eggdonasjon i utlandet. Legene ved både offentlige og private klinikker anbefaler norske par å gå for eggdonasjon i et av de over 20 europeiske landene der dette er tillatt. La meg gjenta: Leger ved offentlige norske sykehus anbefaler norske pasienter å reise til utlandet for å få en behandling som ikke er tillatt i Norge. I likhet med de fleste av oss, skjønner heller ikke de hvorfor det er lov å donere sæd, men ikke egg. De er tett på pasientene som fortvilte og desperate bruker all sin tid, helse og penger på å oppfylle drømmen om å bli foreldre. Det er ikke Bioteknologirådet.

Så hva er årsaken til at eggdonasjon ikke er lov i Norge? Det fikk vi et slags svar på denne uken, da programkomiteen i Høyre gikk inn for fortsatt å forby eggdonasjon i Norge. – Det har alltid vært slik at den som føder deg, også er din genetiske mor, sa komiteens leder Jan Tore Sanner som hadde «tvilt» seg frem til et nei. På Dagsnytt 18 mandag forfektet kunnskaps- og integreringsministeren at et barn først er trygt når det vet at kvinnen som har båret det frem og er dets mor, også er opphavet til dets gener. Med en synkende grad av respekt å melde, pisset dermed vår statsråd på alle som har blitt til ved sæddonasjon, de som av ulike årsaker har vokst opp i utradisjonelle familiesammensetninger, fosterbarn og adoptivbarn – inkludert programleder i studio, Fredrik Solvang, som er adoptert fra Sør-Korea. Han devaluerer deres trygghetsfølelse og insinuerer at deres tilknytning til deres mødre er mindre sterk enn den mellom barn og mødre som er genetisk forbundet. Mindre høyverdig. Mindre reell.

At den norske lovgivningen gjør forskjell på sæd- og eggdonasjon er dessuten et dobbeltsidig likestillingsproblem. Menn som ikke får til å lage barn har mulighet til å «låne» bestanddelen de mangler og likevel bli fedre, mens kvinner ikke får lov til å gjøre det samme. Men det er også et annet underkommunisert aspekt i forskjellsbehandlingen: Når forbudet mot eggdonasjon begrunnes med at barnets genetiske tilknytning til mor er en avgjørende trygghetsfaktor, må det bety at det ikke er så farlig med barnets genetiske tilknytning til far, siden sæddonasjon er lov og barnet ikke har rett til å få vite sitt genetiske opphav før fylte 18 år. Norges lover sier altså i dag at forholdet mellom mor og barn er vesentlig viktigere enn forholdet mellom far og barn.

Heldigvis er et flertall på Stortinget for en lovendring på dette området, men her skal ingen gleder tas på forskudd. For det er fortsatt holdningene til Sanner som har loven på sin side. Sanner som sier at «teknologien tillater oss å ta i bruk stadig nye metoder for å løse helsemessige utfordringer, men vi må spørre oss selv om vi bør åpne denne døren» og presenterer vikarierende motiver for hvorfor vi ikke bør. Med et flertall i programkomiteen i det liberale partiet Høyre i ryggen, advarer Sanner mot en utvikling der det neste blir å tillate surrogati. Som om dét er noe vi uomtvistelig skal frykte eller se på som problematisk. Og da, mener Sanner, skaper vi et samfunn der vi i teorien kan få en situasjon der et barn har én genetisk mor, én surrogatmor og én sosial mor. For det første er det et søkt og sjeldent tilfelle han skisserer, og for det andre: Hva så? Hvis alle parter er enige om hvilke roller hver av dem skal ha, må det vel være opp til voksne mennesker selv å bestemme hva de skal gjøre med sin egen kropp og sine liv?

I dagens Norge er svaret nei. Det ene øyeblikket er det etter sigende av hensyn til det ufødte barnet at vi ikke får lov å donere egg eller bære frem en annen kvinnes baby, i det neste øyeblikket er det av hensyn til kvinnenes ve og vel at vi skal forby det samme. Det som ligger uforanderlig i bunnen, er at en liten gruppe menneskers moralfølelse får avgjøre en stor gruppe menneskers skjebne. Skjebnen til oss som vet så inderlig godt at uansett hvordan i helvete – eller eventuelt i Danmark/Spania/Tsjekkia/Hellas/Sør-Korea/Latvia/Kina/Sverige – et barn vi kan kalle vårt blir til, vil vi elske det høyere enn himmelen og enda litt til.

Denne teksten ble først publisert på kk.no. 

Er det bare meg eller opplever vi historiens største babyboom akkurat nå? Hvor enn jeg snur meg er folk enten gravide eller så har de nettopp født. På gata, venterommet hos legen, facebook, instagram, tv. Baby, baby, baby. Jesus christ, kan dere slutte å gni det inn? Haha.

Sosiale medier er seriøst fulle til randen av «To blir til tre», sånn derre trekant eller hjerte eller hva det nå er de former hendene til oppå en helt flat mage med hashtag #12uker, «Ny sjef i huset!», bilde av ultralyd og «Se hva vi har laga!». Hvis jeg kjenner de som blir foreldre, blir jeg selvfølgelig glad. Jeg er jo, kanskje ingen bombe, veldig glad i barn. Men det er liksom summen som gnir det inn og gjør meg til en verpesjuk og hvesende katt!

Her om dagen satt vi i bilen på vei inn til byen. Jonas kjørte og jeg scrollet. Plutselig og helt ut av det blå hører jeg meg selv si, med tilgjort stemme (men ganske lavt altså): «Nøssstebaaarn».

– Hæ?

– Haha, sa jeg det høyt?

– Ja, men hva sa du? Hvafforno-barn?

– Nøstebarn. Jeg har seriøst scrolla forbi hundre og femti reklamer for babyprodukter på Facebook. Den der Nøstebarn er overalt. Til og med på Tise er det mas om de klærne. «Ønsker å kjøpe alle typer klær fra Nøstebarn i størrelse 74 til 92»

– Er det klær av god kvalitet det eller? Da sier vel damene sånn «Disse her kjører jeg bare på 60 grader jeg asså. Like fine som nye etterpå, vet du».

– «Ja, erru gæren! Så mye som minsten søler, halve grøten havner jo på klærne, så skal tøyet liksom tåle litt.»

– «Og så er det alle basseluskene i barnehagen! Jeg vasker alt jeg asså! Er det bomull så går det rett på kokvask.»

– «Må jo det! Også klør det ikke. Ja, nei, alt av ulltøy hos oss er fra Nøstebarn. Er jo ikke det billigste, men det får ikke hjelpe!»

Og vi lo, som Kevin Vågenes sier. Jeg liker godt disse stundene når vi kan le litt av vår egen elendighet. Og de er det heldigvis ganske mange av. For livet er jo tross alt godt når alt kommer til alt. Det er bare akkurat disse barnegreiene som matter ut og tar fra meg motet i blant.

Nå for tiden kjenner jeg på to parallelle følelser rundt akkurat dette med barn. På den ene siden har jeg helt klart gjort et fremskritt når det gjelder å se ting i perspektiv. Jeg har blitt mye flinkere til å tenke rasjonelt på livet som helhet, og være bevisst på at den ufrivillige barnløsheten bare er én av mange ting livet vårt inneholder.

På den andre siden kjenner jeg at jeg blir mer og mer var for enkelte ting som har med barn å gjøre. For eksempel kan jeg bli lei meg hvis jeg er sammen med en venninne og hun koseprater mer med babyen sin enn hun prater vanlig med meg. Og så kjenner jeg det skikkelig i magen når noen snakker om hvor vanskelig det er med barn, at det nærmest er synd på en mor som skal få ting til å gå opp mens far er på jobb. Jeg skjønner jo egentlig godt at det er utfordrende å være mor, selvfølgelig gjøre jeg det. Men det er vel bare det irrasjonelle som skyter inn og gjør meg litt trist og forbanna over at noen som burde vite bedre, klager til MEG om hvor tungt ditten og datten er. Jeg ønsker meg jo alle disse utfordringene de snakker om. Jeg vil jo mer enn noe annet ha dette tunge, vanskelige, viktige og altoppslukende ansvaret i livet mitt. Kan de ikke være litt mer taktfulle når de vet hvor vanskelig jeg har det? Snakk gjerne om barna, og aller helst ha dem med, for jeg blir jo så glad av å være rundt barn, men please velg en annen samtalepartner enn meg når du skal klage over hvor tøft det er med disse barna og deres hverdagslige behov. Jeg vil jo ikke at folk skal på tå rundt meg fordi «vi må være forsiktige rundt henne barnløse», men jeg må vel bare innrømme at jeg har blitt mer sensitiv og sår enn jeg skulle ønske.

Men nok om det! Ny uke, nye muligheter. Jeg begynner endelig å bli litt bedre etter operasjonen. Har en del vondt fortsatt, men tror det går rette veien nå. Det er verre nå enn de tre forrige gangene jeg har operert, men legen sier det er å forvente fordi masse nerver er i klem og en haug med annen kjedelig informasjon. Så lenge han vet hva det er og sier at det blir bra, så stoler jeg på det. Stoler på det, og gleder meg stort over at solen skinner nesten en hel time lengre utpå ettermiddagen enn den gjorde for en måned siden, og at det bare er 60 dager igjen til våren.

Jeg har
tidligere skrevet om valget om å slutte i en gjev jobb og begynne for meg selv. Om hvordan det var å grue seg til jobb og ikke føle seg flink nok. Om statusen og andres meninger. Og om motivasjonen som kom da jeg endelig valgte å gjøre det jeg ville, og ikke det jeg trodde jeg måtte.

Et tema mange har lyst til å lese om her på bloggen er hvordan ønsket om å bli mamma påvirker karrieren. Altså hvor mye tid, plass og oppmerksomhet det førstnevnte skal ta fra det sistnevnte. Dere spør om mitt syn på sykemelding under forsøkene, min holdning til lik fordeling av foreldrepermisjon, hvor lenge jeg tenker man burde få være hjemme med barnet sitt, hvor mye man skal jobbe under det sårt etterlengtede svangerskapet og om jeg tror et ambisiøst karriereløp er forenlig med et sterkt ønske om å bli mor.

Disse er viktige og relevante spørsmål som jeg (naturligvis) ikke har noen fasitsvar på. Jeg har heller ikke stått overfor de fleste av disse avgjørelsene ennå, så jeg har få erfaringer å dele. Men jeg kan fortelle at det lå mer enn bare karrieremessige hensyn bak mitt valg om å søke sluttpakke i fjor sommer. For den historien sier også noe om mine tanker rundt dette med familie vs karriere. Det var altså ikke kun det at jeg ønsket å skrive og utvikle meg i en annen retning faglig, som gjorde at jeg sluttet i ni til fire-jobben og begynte for meg selv. Ja, jeg ønsket meg en jobbhverdag der jeg følte meg mer nyttig og tro mot egne idealer og ambisjoner, men det hadde også over tid presset seg frem et behov for å kunne prioritere andre ting enn jobb når jeg ønsket det.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg har lenge tenkt sånn. At det føles feil å gi bort kontrollen over så mye av tiden til en arbeidsgiver. At det er noe unaturlig med å overlate disponeringen av en fast tredel av døgnet – gjennom hele mitt voksne liv – til noen andre enn de som står meg nær, de jeg er glad i, de som bryr seg om meg og de jeg har valgt å ha i livet mitt fordi de er den de er. Men nå er verden en gang sånn at vi er avhengige av penger for å kunne leve. Så skal jeg ikke her gå inn på det sørgelige i at trangen til å eie og forbruke gjør at vi bruker livene våre til å skaffe oss alle de tingene vi uansett ikke får tid til å bruke, fordi vi hele tiden er på jobb så vi kan skaffe oss enda flere ting. For det kan noen andre si bedre enn meg – se for eksempel for all del dokumentaren Minimalism på Netflix – og dessuten vil det single høyt i glass om jeg skal begynne å moralisere over unødig overforbruk.

Nei, det var ikke idealismen som skjøv økonomisk frihet nedover på prioriteringslisten. Det var ønsket om frihet til å bruke tiden på det som til enhver tid betyr mest for meg. Misforstå meg rett; jeg ønsker meg og vil jobbe for det første også. Det handler bare om selv å kunne velge hva jeg skal prioritere i gitte perioder.

Jeg hadde min første endometriose-operasjon i 2013 og vi hadde vårt første ivf-forsøk våren 2014. Deretter ble det stadige repetisjoner av begge deler. Vårt ønske om å bli foreldre – og helseutfordringene som gjorde dette ønsket trøblete å oppfylle – ble en tidkrevende affære. Alle operasjonene har vært smertefulle, gjort meg sengeliggende i en uke og knapt mobil i to. Hvert forsøk har vært et fire ukers fysisk og mentalt helvete. Legene sier det er individuelt hvordan man reagerer på hormonene og inngrepene. Som mange andre, ble jeg også sykemeldt hver gang. Jeg slet skikkelig med å bestemme meg for hva som var best. Skulle jeg følge legens anbefaling? Eller skulle jeg jobbe så lenge jeg kunne stå på beina? Hva med noe midt i mellom? Hva skulle i så fall denne gylne middelveien være? Var jeg i stand til å avgjøre hvor i prosessen det var viktig å lytte til legens råd, og hvor i prosessen jeg hadde råd til å trosse den og gå på jobb? Jeg var nok ikke det, men jeg gjorde det likevel. Jeg var sjeldent borte fra jobb alle dagene jeg på papiret var sykemeldt.

Noen av rundene stablet jeg meg på beina og gikk på jobb mens jeg var så stinn at jeg var på grensen til eksplosiv i hele magen og underlivet. Jeg kunne såvidt sette det ene beinet foran det andre, og var mentalt så nedsyltet i hormoner at jeg rett som det var gikk på do og gråt. Andre runder holdt jeg meg hjemme de dagene jeg fysisk slet, men gikk på jobb så snart sårene etter uttak hadde grodd. Det vil si dagene der du ikke lenger har fysisk vondt, men stapper i deg progesteron til alle døgnets tider for å lure kroppen til å tro at den er gravid, så den holder på det skjøre embryoet du med blod, svette og tårer har fått laget og puttet inn. Dagene graviditetssymptomene du har drømt om i flere år herjer med kroppen og hodet ditt, men du ikke gleder deg over dem fordi du vet de er fake. Kvalm, øm, trøtt og ekstremt sensitiv gikk jeg på jobb. Kanskje det er lurt å få tankene over på noe annet, sa jeg forsøksvis overbevisende til meg selv. I realiteten utsatte jeg meg selv for jobbstress i tillegg til den konstante frykten for at embryoet ikke skulle feste seg og – ironisk nok – en bekymring for om jeg reduserte sjansene mine ved nettopp å stresse i denne tiden, hvor det er anbefalt å stresse ned og være god mot seg selv.

Det var ikke det at jeg ivret sånn etter å komme tilbake på jobb. Nei, jeg er ikke av dem som – sant eller usant – påstår de gleder seg til jobb etter ferier, og at de kjeder vettet av seg når de er syke og hjemme fra jobb. Jeg kom på jobb mens jeg var sykemeldt fordi jeg fikk dårlig samvittighet av å la være. Jeg følte meg dum og lat, og jeg fryktet at sjefer og kolleger irriterte seg over meg og trodde at jeg sluntret unna.

Jeg var såvidt inne på dette da jeg var gjest i podcasten til Sara i forrige uke: Ufrivillig barnløshet og assistert befruktning er (vanvittig nok) så tabu og dysset ned som tema, at de som lider av og baler med det ikke blir tatt på alvor. Elementet av frivillighet som finnes der – altså at jeg i teorien KAN la være å gå gjennom disse forsøkene – har gitt flere enn meg følelsen av å være fritt vilt. For det var ikke bare jeg som hadde gitt meg selv noia der jeg gikk og bekymret meg for hva som ble tenkt og sagt om meg. Riktignok opplevde jeg de fleste som forståelsesfulle, men de som tross alt bestemte, ga tydelig uttrykk for at de helst så at jeg ikke var så mye borte fra jobb. Dette er naturligvis avhengig av hvor man jobber og hvem man jobber for. Jeg både håper og regner med at ikke alle som har hatt sykefravær pga infertilitet har fått beskjedene «vi ansatte deg fordi ville ha deg på jobb, ikke for at du skulle være syk» og «vi lurer bare på hvorfor du har flere sykedager enn xx som også hadde prøverørsforsøk». Jeg forstår dog på dere at fortvilelsen i disse spørsmålene er relativt stor og utbredt. For min del bidro dette sterkt til at jeg valgte å ta over som egen sjef på det tidspunktet jeg gjorde.

Mange tenker gjerne at de ikke har noe valg. At de bare må bite tennene sammen og enten a) Jobbe mer enn legen anbefaler og kroppen orker eller b) Benytte seg av sin lovfestede rett til sykemelding og drite i hva sjefer og kolleger måtte mene. Holde ut enten a eller b, for på den måten å sikre best mulig betingelser når en eventuell mammaperm står på trappene. Jeg tenkte selv det, selvfølgelig gjorde jeg det. Derfor testet jeg ut begge deler. Flere ganger. Du trenger ikke være et økonomisk mastermind for å skjønne at tiden mellom mislykket forsøk nummer syv og trolig mislykket forsøk nummer åtte, ikke er det mest lønnsomme tidpunktet for å slutte i en fast og godt betalt jobb, og starte for deg selv. At jeg likevel gjorde det, var fordi tanken på mindre penger plaget meg mye mindre enn det følelsen av ikke å innfri på jobb gjorde.

Denne kampen er tung nok som den er, så det er viktig å holde antallet sten som legges til byrden på et minimum. Du vet best hva dét betyr deg. For meg betød det å kvitte meg med en arbeidsgiver. Etter det har jeg vært gjennom én operasjon og et par forsøk til. De har vært like vonde og jævlige som operasjonene og forsøkene jeg har hatt før, men den store forskjellen har vært at jeg har kunnet slikke mine sår i fred, uten i tillegg å ha dårlig samvittighet og grue meg til ubehagelige møter. I en ideell verden fører ikke det å benytte seg av sin lovfestede rett til dårlig samvittighet og ubehagelige møter, men når det nå en gang var slik, er jeg glad for at jeg valgte sjelefred over fast lønn.

Om jeg klinker til og blir gravid, vet jeg nå også at jeg med god samvittighet kan ta det litt med ro. Skulle det først klaffe, ser jeg for meg at jeg kommer til å kjenne et stort behov for å passe veldig, veldig godt på meg selv. Da er jeg glad for at jeg ikke kommer til å føle meg presset til å jobbe hele svangerskapet. Skulle vi endelig og etter årevis med blodslit få et lite troll i hus, føles det nok heller ikke så veldig naturlig å ta til takke med en halv foreldrepermisjon, før det er business as usual. Da er jeg glad for at jeg slipper det. Selv om det skulle gå på bekostning av en ferie eller to.

For jeg har kommet frem til at livet mitt blir rikere når jeg har frihet til å gripe og bli i øyeblikk som gjør meg lykkelig. Den friheten er ganske langt nede på prioriteringslisten til både arbeidsgivere og velferdsstaten, derfor strekker jeg meg langt for ikke å gjøre meg avhengig av noen av delene.

God helg, kjære snille fine kloke lesere ❤️

PS. I know. Lengden.