Mina Ghabel Lunde

De gangene i livet når en sorg har kjentes for tung å bære, har jeg alltid spurt meg selv om hva som er verst. Hvilken del av sorgen, hvilken tanke, er den vondeste å bære? Jeg tror jeg med det har forsøkt å finne en måte å kvitte meg med deler av sorgen på. Hvilke «sorgposer» er mindre viktige, så jeg kan legge dem fra meg? Hvordan kan jeg redusere vekten av det jeg bærer, sånn at kreftene mine strekker mer til?

Etter det avbrutte IVF-forsøket i Trondheim, var jeg lammet av en sorg som var større enn ved noen av de tidligere forsøkene. Den første uken var jeg så overmannet av håpløshet at det nesten kjentes som jeg skulle kollapse helt. Min søken etter poser å legge fra meg var med andre ord ganske intens. Hva var det jeg syntes var verst med denne situasjonen? Hva var den største grunnen til at det mislykkede forsøket gikk sånn inn på meg? Jo, det var urettferdigheten. Jeg syntes synd på meg selv fordi noe som kommer lett for andre, så lett at de ikke engang tenker over det, noe så naturlig som barn, er uoppnåelig for meg. Jeg syntes det var urettferdig at jeg ikke skulle få det viktigste i livet, at jeg ikke skulle få barn.

Omtrent en uke etter at vi fikk den nedslående beskjeden fra (de fortsatt fantastiske) folkene på Spiren, var jeg ute og gikk tur med Pepsi. Det var første turen ut av døra på like lang tid. Nede på en av strendene jeg ikke hadde sett på altfor lenge, gikk jeg langs vannet, med en lydbok jeg ikke klarte å følge med på på øret. Jeg trodde vi var alene på stranden helt til en liten jente, på kanskje tre år, plutselig kom bort og ville klappe Pepsi. Min første tanke var «vær så snill, ikke nå». Jeg orket ikke andres barn akkurat da. Da jeg attpåtil la merke til at det jeg skjønte var jentas far, noen meter unna oss, la en nyfødt baby forsiktig ned i en barnevogn, kjente jeg meg nesten uvel. Det hender jo rett som det er at jeg er rundt barn, og jeg har ikke disse sterke reaksjonene til vanlig, men akkurat da, kjente jeg at denne lille fremmede familiens babylykke ble for sødmefylt og påtrengende for meg. Syv dager etter det tiende mislykkede prøverørsforsøket vårt, stod jeg på en forblåst strand i Vollen og kjente at pulsen steg og det kokte inni meg. Jeg tror jeg hadde et stivt smil på fjeset, men inni meg ropte jeg at jeg ikke orket å se flere barn. Jeg orker ikke å se flere barnevogner! Kan jeg få gå en liten tur uten å få trøkt andres barn i trynet?

Litt kaldsvett og svimmel kikket jeg meg rundt for å finne en rask rute av helvetet. Det var da jeg fikk øye på henne. Moren. Hun kom kanskje ti meter bak han med barnevognen og jeg syntes jeg så henne tørke en tåre. Den lille jenta ropte mamma og løp bort til henne. Men moren satte seg ikke på huk og slo ikke opp armene. Hun tok seg til ansiktet med begge hendene, holdt hendene foran ansiktet mens hun hulket og vendte seg bort fra jenta. Han med barnevognen fortsatte bare videre uten å stoppe eller snu seg.

Jeg aner ikke hva som foregikk i den lille familien. Har ingen anelse om hvorfor moren var så innmari lei seg eller om faren virkelig ga så faen som han så ut til. Jeg vet bare at det var et utrolig trist syn. Den lille jenta som kom løpende til en mamma som var for trist til å orke henne akkurat da. Det som slo meg da, var noe så selvfølgelig som at vi alle har vårt. Det å få barn er jo selvfølgelig ingen garanti for lykke. Visst er det et savn! Men det er ikke verdens undergang. Hadde Jonas vært med på tur den kvelden, kunne det være vi som utstrålte kvalmende lykke, for noen som mangler det vi har. Kanskje ville den gråtende dama på stranden sett oss klemme og tulle og leie, og så ville hun tenkt at jeg ikke kunne ha en eneste sorg i verden?

Noen dager senere så jeg den beste filmen jeg har sett på lang, lang tid. Green Book heter den, og den traff meg på et helt riktig tidspunkt. Jeg skal ikke spoile, for alle burde se den, men jeg kan si at den banket det ytterligere inn i hodet mitt at det vi opplever, altså det at vi ikke klarer å få barn, på langt nær er så urettferdig som jeg har fortalt meg selv så lenge nå. Folk har opplevd urettferdighet av dimensjoner jeg aldri kommer til å begripe engang, uten at det har hindret dem i å leve et rikt og godt liv. Tvert imot, det er ofte de som ikke har hatt A4-lykken som har dominert deres samtid og deres omgivelser, som har funnet en retning og mening i livet, helt utenom det vanlige.

Okei okei, det ble litt store ord. Jeg skylder på at jeg fyller 37 år i dag og har den siste tiden gått gjennom en aldri så liten eksistensiell krise. Den er i aller høyeste grad gjeldende ennå, men jeg tror heldigvis at jeg er i ferd med å komme over den første vonde svarte kneika. Den verste mislykket-forsøk-kneika hittil. Jeg har til og med farget håret for å markere en ny start, haha. Jeg aner ikke hvordan veien videre blir, så ikke spør meg om det, men akkurat nå kjenner jeg at tanken på å skulle sette en eneste hormonsprøyte til er like fjern for meg som tanken på å skulle nyte sommeren sammen med mine to favoritter, er nær. Med andre ord: Veldig! Jo flere krefter jeg bruker på å lage et fjerde familiemedlem til denne husholdningen, jo mindre tid får jeg sammen med de to jeg er så sjukt heldig å ha. Det er verdifull tid jeg aldri får igjen. Så min bursdagsgave til meg selv i år er endelig å innse at jeg ikke er noe offer og at jeg tvert imot er heldigere enn de aller, aller fleste i denne verden. Det er noe jeg skal være takknemlig for og prøve å bruke til noe bra, istedenfor å fokusere på det eneste jeg ikke har.

Takk for at dere følger meg, leser og sender meg så mye kjærlighet. Jeg er overbevist om at dere alene har gitt meg nok varme i sjelen til å spare meg for flere desiliter med tårer ❤️

Den siste uka har gått så fryktelig fort. Det har rukket å skje så mye. Altfor mye. Jeg klarer nesten ikke å ta det innover meg at det bare er fem dager siden egguttaket i Trondheim. Fem dager siden vi fikk beskjed om at to uker med sprøyter i magen og hormoner i ubalanse hadde resultert i to egg. Dagen etter, mandag morgen, fikk vi melding om at ett av dem hadde latt seg fertilisere. På kvelden ringte gynekologen fra Spiren og fortalte at embryoet så skikkelig bra ut, men at vi ennå hadde mange milepæler å passere før vi kunne slippe gleden løs.

De neste dagene skulle vi bare krysse fingrene for at embryoet fortsatte sin celledeling, slik at vi på fredag eller lørdag – i dag eller i morgen – skulle sitte igjen med vår etterlengtede blastocyst. Femdagers-embryoet som skal fryses ned og tines opp igjen når min kropp er klar for å ta det imot. Settes tilbake i min livmor når den er klar for å være et hjem for et skjørt lite embryo som skal bli til et barn.

De påfølgende dagene skulle bli uutholdelig spennende. Embryoet som mandag kveld hadde delt seg i fire, skulle deles videre til åtte i løpet av tirsdagen, til 16 i løpet av onsdagen. Så skulle det holde oss på pinebenken gjennom torsdagen. «Da vil det se litt ut som et sprengt bringebær», sa Liv Bente, den fine, varme, engasjerte og trygge gynekologen vår, da hun ringte mandag kveld. Så skulle vi håpe på at det ut av bringebæret sprengte seg frem et 32-delt embryo en eller gang i løpet av fredagen. Den kvelden skrev jeg på storyen min på instagram at de neste dagene ville no news være good news.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Men allerede tirsdag ettermiddag kom det nyheter. Embryoet delte seg asymmetrisk. Og dett var dett for denne gang. For tiende gang.

Vi har vært i en tåke de siste tre dagene. Dagene som skulle vært fylt med spenning, har blitt fylt med mental flaksing med armene i et forsøk på å holde oss flytende så vi ikke synker. Og når det bare er så vidt man ikke drukner, har man ikke mye pust til overs. Ikke mange åndedragene å avse. Vi må være sparsommelige med det lille vi har og velge med omhu hva vi bruker den til. Pusten, altså. Så selv om jeg setter stor pris på hver eneste melding og hvert eneste tegn på omsorg, fra fjern og nær, så har jeg ikke pust nok til å svare akkurat nå.

Klinikk Spiren viste seg å være alt vi håpet på, og mer. Gynekolog Liv Bente, sykepleier Bente og embryolog Peter er en trekløver vi ikke skjønner at vi har klart oss uten hittil. Så dyktige, interesserte, varme, ærlige og omsorgsfulle. Nå skal de snakke sammen, se på hva som gikk galt, hjelpe oss med å tenke ut veien videre. For første gang siden vi for fem år siden innså at vår vei mot det å bli foreldre skulle bli en mørk og kronglete en, har vi nå et apparat vi stoler helt og fullt på. Det å vite at våre behandlere gjør det som står i deres makt for å hjelpe oss, betyr at vi kan konsentrere oss om å være pasienter. Midt oppi dette helvetet, er det en stor hjelp og trygghet i akkurat det.

Jeg har en uke på meg til å ta meg sammen, for fredag om nøyaktig en uke skal jeg sitte på scenen under Nordiske Mediedager i Bergen. Jeg har sagt ja til å delta i et panel der vi skal snakke om helt andre ting enn det som fyller hele meg akkurat nå.

Før ville jeg fortet meg og meldt avbud, ville tenkt at én uke var for ambisiøst, men nå har jeg tenkt å gjennomføre det. For jeg tror det er helt avgjørende at jeg tvinger meg selv til å være mer enn bare ufrivillig barnløs. Jeg trenger å minne meg selv på at det også finnes ting jeg er og gjør frivillig. Arenaer jeg har kontroll i, roller jeg kan besitte om jeg vil.

Så håper jeg at ubesvarte meldinger og spørsmål, glemte invitasjoner og bursdager, og et generelt fravær av oppmerksomhet både forstås og tilgis. For nå.

Det har blitt en del Kardashians den siste uka, jeg skal innrømme det. Jeg begynte på ny runde med hormonsprøyter for 12 dager siden, men det føles som jeg har gått på dem i minst to måneder. Det har vært vanskelig å gjøre så mye fornuftig med hormonene herjende i både kropp og sjel. Jeg føler at jeg syter når jeg skriver om disse tingene, men hensikten er ikke å klage. Det er bare sånn det er, det. Jeg har i snart to uker vært slapp, svimmel, sint, oppblåst, stinn, lei meg, søvnløs, distré, forstoppet, utrøstelig, trøtt, nervøs og kvalm. Og hatt endometriose-smerter. Hele forbaskede tiden.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Når man har så mange plager samtidig og konstant, er det nok aller lurest både å foreta seg og få i seg ting som er sunt og bra, for både hjernen og skrotten. Men jeg regner med det er flere enn meg som synes at akkurat dét er lettere sagt enn gjort. Det er liksom når man trenger det mest, at man klarer det minst. «Jeg fortjener å kose meg nå» tenker man (jeg) og dytter i seg (meg) en kilo smågodt mens man binger tv-serier om mennesker som ser ut som, og tjener, en million dollars uten å gjøre en dritt for det. Kos, altså! Ordentlig kos! Får meg til å føle meg dødsbra. Haha.

Nei nei, men det er nå en gang stort sett det det har gått i de siste to ukene. Sitte ordentlig stødig og dypt i den trofaste Ligne Roset-stolen (takk, svigermor <3 ), med beina på tilhørende puff og elektrisk varmepute i korsryggen, mens jeg 50 prosent morer meg og 50 prosent irriterer meg over alt fra selvskryt, trening og Resett på internett til Kim og Kanyes surrogateventyr og visjoner om syv barn på fjernsynet. Og så må vi ikke glemme nettshoppingen! Den lett ukritiske og optimistiske «hjem-klikkingen» (et verb jeg lærte av Fotballfrue sent på 2000-tallet) som gjerne finner sted etter leggetid, hvor brukbarheten av minst halvparten av det jeg bestiller forutsetter en helt annen tilværelse og tilstand enn den jeg har mens jeg bestiller dem.

Nå er i hvert fall denne runden med hormonhelvete snart over. Jeg har satt de siste hormonsprøytene (halleluja!) og litt over midnatt skal jeg sette eggløsningssprøyta som betyr at det fra da er 36 timer til egguttak. Som jeg har skrevet om tidligere, er dette vårt første forsøk hos ny klinikk. Vi valgte oss, etter å ha undersøkt saken nøye og lenge, klinikk Spiren i Trondheim. Og selv om vi ennå ikke har vært der, er vi meget fornøyd med valget vårt. Måten vi har blitt fulgt opp på og tatt hånd om siden første kontakt er enestående, rett og slett. Jeg opplever både legen og sykepleieren «vår» som varme, engasjerte og oppdaterte, noe som gir ro i sjelen i en ellers urolig situasjon. Så selv om jeg gruer meg masse til selve uttaket, så gleder jeg meg til å møte folkene som har fått meg til å ha såpass senkede skuldre gjennom dette forsøket. Egguttaket skjer forresten på søndag! SØNDAG! Det finnes altså fertilitetsspesialister som velger timing for uttak og innsett etter hva som er best medisinsk og ikke etter hva som funker best med tanke på vaktplanen til de ansatte. Jeg har vært et så homonelt vrak de siste dagene at jeg allerede ved to anledninger har latt meg røre til tårer over hvor seriøse, oppmerksomme og pålitelige våre nye behandlere er, haha.

Nå skal det pakkes, for i morgen tidlig setter vi kursen nordover mot Trondheim. Vi skal kjøre bil, fordi Pepsi aka gullet aka Lil’ P skal være med oss på fertilitetseventyret denne gangen. Dessuten vet jeg ikke om jeg hadde klart å holde ut trykkendringer av typen som forekommer under take-off og landing i denne tilstanden. Jeg skal prøve å være flinkere til å oppdatere insta(stories) de neste dagene enn det jeg var sist vi var ute på tur i samme ærend. Regner med det ikke skal bli noe problem, siden vi denne gangen ikke er på vei til et russisk torturkammer. Neida. Joda.

PS. Jeg er gjest i denne ukens episode av podcasten Familieliv, med Oda Weider-Krog, som jeg synes er en kul og hyggelig dame! Har ikke hørt selv ennå, tenkte det var en fin ting å gjøre i bilen på vei oppover i morgen, men om dere vil høre, er den å finne blant annet her. 

Jeg lurer på om jeg noen gang kommer til å vokse av meg angsten som setter inn når kalenderen viser april hvert år. Det er like dumt og meningsløst som det er uunngåelig. Samtidig som jeg gleder meg noe helt vanvittig over at dagene blir lengre og bakken blir bar, har jeg hver eneste vår en kjip og grinete stemme i bakhodet som sier at jeg ikke kan nyte våren og glede meg til sommeren før jeg har gjort meg fortjent til det. Yes, jeg snakker om den evinnelige forbaskede bikinikroppen.

Jeg husker veldig godt når det begynte. Det var den sommeren jeg fylte 17. Vi hadde vært på ferie i USA og besøkt familie i New York. På den tiden fikk man jo ikke se bilder man tok med én gang (herregud så gammel jeg føler meg når jeg skriver sånt!), men man måtte ta 24 eller 36 eller hvor mange bilder det nå var plass til på rullen, før man leverte til fremkalling. Da vi fikk den svære bunken med feriebilder den sensommeren, var det derfor en stund siden selve turen. Jeg husker at jeg satt og bladde i bildene og koste meg med minnene fra fornøyelsesparker, shopping og smugrøyking med tremenningene mine. På et bilde som var tatt på stranden i New Jersey, så jeg tre mennesker i badetøy. Jeg kjente igjen to av dem, det var mine tremenninger, men den i midten kjente jeg ikke igjen.

– Hvem er det der, spurte jeg moren min.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

– Hva mener du? Det er jo deg, sa hun.

Jeg hadde alltid vært en tynn og relativt atletisk jente. På ungdomsskolen gikk jeg ofte med en tynn joggebukse eller tights under jeans for å fylle dem ut. Kropp var ikke noe jeg tenkte over i det hele tatt. Om det var noe ved utseendet mitt jeg tenkte over, var det håret mitt, som jeg skulle ønske var rett istedenfor bølgete. Jeg veide meg bare hos helsesøsteren. Volleyball, basket, svømming og friidrett var alle ting jeg drev med fordi det var gøy, ikke for å «trene». Men det året jeg begynte på videregående, fikk jeg en ganske stygg kneskade under en volleyball-kamp. Derfor hadde jeg nesten ikke trent på et år, men spist det samme som før, da vi reiste til USA den sommeren jeg skulle begynne i andre. Så der stod jeg da, i vannkanten, så mye større enn jeg var vant til å være at jeg ikke kjente meg selv igjen. Den dagen veide jeg meg og fant ut at jeg hadde lagt på meg over ti kilo siden sist jeg hadde vært hos helsesøsteren.

Dessverre ble det starten på et veldig masete forhold til vekt for min del. Jeg har gått opp og ned i vekt som en jojo, men av en eller annen grunn så kan jeg gå opp eller ned ganske mange kilo uten at det synes noe særlig. Derfor har det også tidvis vært ganske forvirrende for dem rundt meg å oppleve at jeg går i kjelleren over en vektøkning de ikke ser. Jeg føler meg sjelden så dum og overflatisk som når jeg snakker om akkurat dette. Psykologen min sa det så treffende: «Det er så rart, for refleksjonsnivået ditt synker voldsomt med én gang vi kommer inn på dette med vekt». Haha, med andre ord: Du blir dum når du snakker om vekt. Og det er jo helt sant.

Jeg tror det er mange som har det sånn. Eller, jeg vet at mange har det sånn. Og det er så utrolig synd. Det er så mye man går glipp av når man lar noe så ubetydelig få så mye plass. Klær og mat er begge ting jeg setter veldig pris på, men denne evinnelige tanken om stor eller liten, tykk eller tynn, kaster en skygge over begge deler. Den gjør det vanskelig å nyte ting som burde nytes. Istedenfor å nyte et måltid, tenker jeg på hva det gjør med vekten min at jeg spiser det jeg spiser. Og ser jeg et plagg jeg synes er fint, tenker jeg på hvor fint det hadde vært på meg om jeg var tynnere. Det er så overfladisk og dumt at det er flaut å skrive om det, men som vanlig tror jeg mer på åpenhet enn på hemmelighold. Sånn er det og da må vi kunne snakke om det.

Oi, dette innlegget ble litt mer alvorlig enn jeg hadde tenkt! Det verste er at jeg har ingen smart punchline, eller motiverende ord eller lure råd å avslutte det med. Men angsten min har blitt bittelitt mindre de siste årene. I hvert fall har jeg oftere innslag av fornuft rundt temaet. Jeg har begynt å tenke på dette på samme måte som jeg tenker på det meste annet i livet og spør meg selv: Hva vil du tenke om dette når du er (eller om du blir) 90 år gammel? Hva kommer du til å ønske at du hadde gjort annerledes når du tenker tilbake på hvordan du har brukt tiden din og livet ditt? Og da gir jo svaret seg selv. Det er ingen som ligger på dødsleiet og tenker «Jeg skulle ønske jeg bekymret meg litt mer over hvor mange kilo jeg veide».

Akkurat nå er det uansett andre ting som bekymrer meg mer. Behandlingsplanen fra Spiren har kommet, medisiner til ny runde IVF er bestilt og jeg venter på ny syklus som etter mine beregninger starter til helgen. Det blir med andre ord ikke fjellpåske på oss. I år har vi litt andre egg å tenke på.

Torsdag skrev jeg om den rare følelsen av ikke å ha motivasjon til å fortsette, men heller ikke motivasjon til å gi opp. Denne prosessen er fylt av sånne merkelige kontraster og rare paradokser. Det er jo ikke til å stikke under en stol at man blir nedbrutt av å holde på med et prosjekt som aldri lykkes. Vi har ingen delmål som vi kan glede oss over å ha nådd, for det er jo bare enten eller. Enten lykkes du med å bli gravid eller så lykkes du ikke. Derfor er det lett å synke lengre og lengre ned i et hull av håpløshet og fortvilelse. Pessimisme blir det eneste realistiske. Samtidig er det jo sånn at vi ikke hadde fortsatt, om vi ikke hadde et håp langt der inne et sted. Vi hadde jo ikke startet på et nytt forsøk om ikke legene hadde sagt at det var noe vits i. Og når vi først har bestemt oss for å gå for et forsøk til, er vi bare nødt til å se etter ting som løfter oss og gir oss motivasjon.

Det jeg prøver å si er at jeg nok en gang føler at jeg står midt et følelsesmessig dilemma. Gynekologen jeg var hos på Volvat denne uken ga så positive tilbakemeldinger. Hun sa at alt så friskt ut – ja til og med «kjempefint» – og at denne barnløse skrotten tydeligvis har klart å presse fram et godt antall follikler. Skal jeg la meg motivere av det? Er det lov å bli glad? Eller er jeg da bare en optimistisk idiot som nekter å se og innse vår elendige historikk? Gjør jeg meg selv den største tjenesten ved å opparbeide entusiasme og motivasjon, eller har jeg størst utbytte av å senke forventningene og legge opp til en mykest mulig landing?

Nok en gang er vel svaret «en mellomting». Dere som er i samme båt vet nok godt hva jeg snakker om. Denne evinnelige balansen, eller forsøket på sådan, mellom håp og håpløshet. Er jeg sterk eller in denial når jeg lar meg begeistre av de gode tilbakemeldingene fra gynekologen, liksom.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Jeg slår meg til ro med at jeg nå i hvert fall er et skritt nærmere et nytt forsøk og at denne undersøkelsen gikk så bra som den kunne gå. Og så velger jeg å tro at jeg er tjent med en viss grad av håp når jeg nå en gang har valgt å utsette meg for denne fysiske og mentale berg- og dalbanen igjen. Det gir mening, gjør det ikke? Jeg tror vi sier det sånn, jeg.

Om du har prøvd å få barn i en periode av anstendig lengde har du sikkert fått spørsmålet. I hvert fall om du har vært åpen om prosessen. Selv synes jeg kanskje det er det ekleste spørsmålet jeg får. Jeg blir lei meg og sur. Jeg føler meg tvunget til å svare, til å forsvare. Forsvare at vi bruker så mye tid og krefter og helse og penger på et prosjekt som hittil kun har bydd på skuffelser, tap og sorg.

Sist jeg fikk det, var da jeg var gjest i Salongen på P2 i forrige uke. Jeg svarte noe sånt som at jeg bare vet det. At vi stadig snakker om dette sammen, Jonas og jeg. At vi ikke bare fortsetter med nye forsøk uten å tenke oss om. At vi lytter til legenes råd. Men hvorfor er det et så vanskelig spørsmål å få? Jeg tror det er fordi jeg føler at det ligger en slags kritikk i spørsmålet. At den som spør mener at vi er virkelighetsfjerne, at vi sløser tiden vår. Som om det er så enkelt bare å bestemme seg for at «nok er nok». Jaja, da ble det ikke noe barn da, liksom. Da får vi bare finne en ny fremtid å se for oss.

Nei, så enkelt er det rett og slett ikke. Jeg kan dessverre ikke svare deg på når jeg vet at nok er nok.Har jeg spurt deg om du vet når det er på tide å gi opp dine mål og drømmer? Nei, da kan du drite i å spørre meg. None of your business, liksom.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Ahhh, jeg er i det hjørnet nå! Jeg er så lei av å ha det sånn her. Er så lei av ikke å vite hva fremtiden bringer. Av å befinne meg midt i mellom en tilstand av total håpløshet og en tilstand der jeg nekter å gi opp håpet. Det er en umulig situasjon å befinne seg i. Jeg finner ikke motivasjon til å fortsette og jeg finner ikke motivasjon til å gi opp. Men jeg må bite tennene sammen og forsøke.

For nå er det på’n igjen. Jeg sitter på venteværelset til gynekologen på Volvat som samarbeider med klinikken i Trondheim. Hun skal måle ovarier og telle follikler. Så skal vår nye fertilitetslege, på bakgrunn av dette, lage en plan for oss. Bestemme hvilke og hvor mye medisiner som trengs. Denne gangen skal vi nemlig prøve noe nytt. Vi har ennå ikke møtt vår nye behandler, men hun forklarte meg på telefonen at hun vil prøve å stimulere meg med en miks av ulike hormonpreparater. Tidligere har jeg stort sett bare fått én type i hvert forsøk. Et par ganger har jeg fått en miks av to. Nå tror jeg at vi skal prøve med en miks av tre. En kan tenke seg at hvert preparat banker på hver sin dør. Den som heter Menopur banker for eksempel på dør A. Puregon banker på B. Og så banker Gonal-F på dør C. Om man har masse egg, så holder det å banke på bare én dør, forklarte hun meg. Da er det garantert nok egg bak den døra til at man får et godt nok utvalg å velge fra til videre fertilisering. Men om man, som meg, har lave eggreserver, kan det være lurt å banke på flere dører. Kanskje gjemmer det beste egget seg bak dør C denne gangen?

Så nå skal vi banke på alle dører og se hvor det tar oss. Jeg stålsetter meg for flere sprøytestikk og bivirkninger enn tidligere når vi om et par ukers tid starter på vårt tiende IVF-forsøk. Den velkjente før-nytt-forsøk-følelsen sniker seg på nå. Jeg gruer meg til å sette kroppen og hodet ut av spill igjen, men jeg gleder meg til å kjenne på det bittelille håpet som bor stadig bedre gjemt inne i hvert eneste forsøk. Dette er den femte våren der jeg håper at det ikke bare skal spire og gro rundt meg, men også inni meg.

Det har blitt litt mye politikk og litt lite prøverør her inne i det siste. I tillegg har jeg i år blitt velsignet med ikke én men to runder influensa, rett etter hverandre, så det har blitt litt labert med oppdateringer. Men nå er jeg heldigvis nesten frisk igjen og back on track!

Siden jeg skrev om det oppløftende brevet her, har jeg fått en del spørsmål om veien vår videre. Vi har brukt litt tid på å bestemme oss for hva vi skal gjøre nå. Er det én setning jeg hater å høre i denne prosessen, så er det «dere kan ikke holde på i det uendelige», men samtidig er det jo en setning med mye sannhet og fornuft i seg. Når vet man liksom at det er nok? At man har prøvd nok? Hva betyr nok? Det er en grense som er vanskelig å definere, men for meg tror jeg at den går der den fysiske og mentale smerten i mislykkede forsøk overgår den genuine optimismen og håpet om å lykkes. Skjønner dere hva jeg mener?

Vi har i hvert fall kommet frem til at håpet overgår smerten enn så lenge, så nå går vi for ny runde. Etter nøye vurderinger har valget falt på klinikk Spiren i Trondheim. Selv om vi ennå ikke har vært på selve klinikken, og kommunikasjonen så langt bare har foregått via epost og telefon, så må jeg si at jeg har en veldig god følelse over valget. Ikke at jeg nødvendigvis tror vi vil lykkes der, det tør jeg ikke si ennå, men jeg har inntrykk av at de går så grundig til verks og har så fornuftige grunner til å velge den behandlingen de velger, at vi gjør lurt i å bruke den dyrebare tiden vi har nettopp der.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Foreløpig er det en stund til vi setter i gang med selve forsøket, siden vi venter på sykluser og litt greier som må være under kontroll og i gjenge før jeg kan begynne med stimulering, men nå er vi i hvert fall i gang! Noe å se frem til, på godt og vondt.

Jeg skal oppdatere dere på hvordan det går underveis, så blir «reisen» vår forhåpentligvis nyttig for flere enn oss selv. Jeg tenkte også å kjøre en ny runde med spørsmål og svar snart, siden det stadig dukker opp spørsmål i kommentarfeltet her og dm på instagram, som jeg får dårlig samvittighet av at jeg ikke får svart på. Så legg gjerne igjen en kommentar med det dere lurer på under dette innlegget, så skal jeg prøve å svare så godt jeg kan i ett eller flere innlegg. Jeg har nemlig nok en gang ambisjoner om å blogge oftere, men den som lever får se! 😉

Jeg har talt på knappene om jeg skal kaste meg inn i Giske-debatten igjen. Det vil si, om jeg skal kaste meg inn i debatten om mediedekningen av Giske-debatten igjen. Da jeg gjorde det sist, her og her, var det nemlig fryktelig slitsomt. Vi journalister, de fleste av oss anyway, er nemlig ikke så glade i å få kritikk. Men så ringte telefonen da jeg stod på kjøkkenet i går kveld og kuttet grønnsaker til fredagstacoen.

Det var en fyr fra Resett.no. Viser seg at bidragsytere til den fremmedfiendtlige bloggen, med et kronisk oversvømt toalett til kommentarfelt, følger meg på Twitter. De hadde fattet interesse for twittermeldingene jeg postet da jeg så på Dagsnytt 18 tidligere på kvelden, og selv om jeg sa tydelig fra at jeg ikke ønsket å ha noe med dem å gjøre, overrasker det meg ikke om mine tweets dukker opp i og tas til inntekt for en eller annen konspirasjonsteoretisk artikkel der i løpet av dagen. Jeg ser også at facebook-krigeren Kjetil Rolness skamløst har stjålet innholdet de samme twittermeldingene og postet dem på egen facebookside, der han får skryt for godt «gravearbeid», hehe.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Så i et forsøk på å «eie historien» selv, skal jeg prøve å hamre ned noen forsøksvis velvalgte ord om hvorfor jeg postet følgende i går kveld.

Torsdag fikk jeg, og flere hundre tusen andre nordmenn, følgende push-varsel fra VG på telefonen: «Tillitsvalgt sendte ny bekymringsmelding om Trond Giske». Hva tenker vi når vi leser den setningen? De fleste av oss, tør jeg påstå, tenker at en tillitsvalgt i Arbeiderpartiet har sendt inn et varsel til ledelsen om at Trond Giske har trakassert en eller flere partifeller seksuelt. I beste fall gitt noen som han er i en maktposisjon overfor uønsket seksuell oppmerksomhet, så ubehagelig at vedkommende har sett seg nødt til å melde fra.

Vi klikker oss inn. Ingressen styrker inntrykket:

«Samme dag som tidligere Ap-nestleder Trond Giske (52) ble innstilt til et nytt toppverv i Trøndelag Ap og plass i Aps mektige landsstyre, mottok partisekretær Kjersti Stenseng en bekymringsmelding om Trond Giskes oppførsel overfor en ung kvinne.»

«Ap» er nevnt hele tre ganger, sammen med «bekymringsmelding» og «ung kvinne». Han er notorisk, vil VG at vi skal tenke. De unge kvinnene i Ap får ikke fred fra denne overgriperen.

Men så er sannheten en annen:

Kvinnen er ikke i Arbeiderpartiet. Det er ikke mannen heller. Han heter Knut Sandli og er medlem i Rødt, han.

Kvinnen og en venninne gikk lørdag kveld bort til Trond Giske på Vulkan i Oslo og spurte om å få ta et bilde med ham. Giske stilte opp. Han bekrefter dette. Til NRK sier kvinnen: «Det var ikke noe mer enn en dans. Det var vi som tok kontakt med han, ikke omvendt. Det var ikke noe annet enn hyggelig tone. Vi opplevde det som uproblematisk og greit». Venninnen hennes bekrefter dette.

Ingen av kvinnene visste at det å ta et bilde med en kjendis på byen skulle ende med at en fremmed mann – som tilfeldigvis er i samme fagforening (med 5000 medlemmer) – sendte en bekymringsmelding til ledelsen i Arbeiderpartiet. Sandli kontaktet nemlig aldri kvinnen som han mente var blitt utsatt for noe så grovt at det måtte sendes en bekymringsmelding på vegne av henne. Han var ikke interessert i å høre hva som hadde skjedd. Han så en seks sekunder lang snap og fyrte avgårde en epost til ledelsen i Arbeiderpartiet.

Ikke ett sted nevner VG at mannen som har sendt inn bekymringsmeldingen – den sjefredaktør Gard Steiro kaller «sakens kjerne» – ikke engang har snakket med kvinnen han fremstiller som et offer for et overgrep.

Jeg ble nysgjerrig på hvem som hadde tipset VG om bekymringsmeldingen. Påskuddet avisen trengte for å skrive om snapen som både så og ifølge alle involverte var helt uskyldig. Ut fra de opphissede sitatene til Sandli, og det faktum at VG sitter på eposten han kun skal ha sendt til den ikke spesielt medieelskende Kjersti Stenseng, kunne det virke som det var ham selv som hadde lagt opp til saken.

Til VG sier han blant annet:

– Jeg ble lyn forbanna da jeg så videoen. Sånn skal ikke tillitsvalgte oppføre seg.

– Når Giske oppfører seg sånn, skaper ikke det tillit. Det viser en dømmekraft som er på jordet.

– Jeg ønsker å begrense hans mulighet for å få nye verv og være i toppledelsen, og hindre ham i å skade partiet, venstresiden og integriteten til fagbevegelsen.

– Jeg visste ikke noe mer om konteksten enn det jeg så på videoen. Jeg så den og syntes den var «disgusting», sier han til Frifagbevegelse.no.

Mannen har åpenbart ett mål for øyet og det er å ramme Giske. Adresseavisen skriver:

– Sandli legger ikke skjul på at han misliker at Giske i hele tatt er inne i varmen igjen. Også uavhengig av videoen.

Kvinnen var det åpenbart ikke så farlig med, så hun ble ikke kontaktet engang.

Hvorfor lager VG en så stor og stygg sak om Giske, ene og alene basert på hva en fyr i Rødt mener, lurte jeg på. For å være ærlig tenkte jeg: Hvem kjenner han i VG?

Det tok meg under fem minutter å finne ut at Knut Sandli er svogeren til VGs mangeårige politiske kommentator Anders Giæver. Sandli er gift med Giævers søster.

Jeg vet ikke hva dette nære familiebåndet har hatt å si for at artikkelen med det mildt sagt merkelige innholdet og tvilsomme bakteppet kom på trykk, og fikk som konsekvens at Giske ikke fikk vervet han var i ferd med å få i Trøndelag Ap. Jeg vet bare dette: Det er kun én måned siden Frithjof Jacobsen måtte slutte i jobben som politisk kommentator i VG fordi han har et forhold til stortingsrepresentant Jette Christensen, et forhold sjefredaktør og politisk redaktør i VG mistenker at han har hatt siden «i fjor vinter og vår». Troverdigheten til VG når det gjelder Giske-saken fikk seg da en ripe i lakken, fordi den ene halvdelen av den mektige kommentator-duoen Giæver & Joffen hadde et nært forhold til en politiker som tilhørte motsatt fløy av Giske i Ap. Når VG nå kjører en sak, som alene resulterer i at Giske mister sin posisjon nok en gang, ville det være ryddig å fortelle sine lesere at kilden som egenhendig bærer saken, har et nært forhold til den andre halvdelen av samme mektige duo. Det er dette som er beskrevet i Vær Varsom Plakatens punkt 2.3.

Det hører også med til denne etterhvert begredelige historien at mediene nå melder at den anonyme trusselen som komitéleder Jorodd Asphjell i Trøndelag Ap mottok per sms midt under det avgjørende møtet i valgkomiteen der Giskes kandidatur ble diskutert, er sendt av – Terje Ferstad – en nær kollega av Sandli.

Det er tragikomisk å tenke på at denne avisen er den samme som i januar ville reise en debatt om hvorvidt det burde legges presseetiske bånd på podcaster. Har du et par ledige minutter å slå i hjel, synes jeg du skal unne deg selv en kaffekopp og et gjenhør med denne episoden av Giæver, og gjengen som har erstattet Joffen, der moralens voktere vemmes over ekle ting som fordømmelse, «bedehusjustis» og det å henge ut folk for deres privatliv.

Jeg vet ikke om det er mest hyggelig eller trist at jeg får så mange meldinger om hvor modig jeg er hver gang jeg påpeker uholdbare ting. Være seg i norsk politikk, mediebransjen eller bloggere og podcasters kommunikasjon med de mange tusen som følger, leser, lytter og tror på dem. Misforstå meg rett, det gjør meg glad og motivert å få ros og heiarop fra dere som leser, men det burde ikke være så vanskelig for oss som har en stemme og en plattform, å bruke vår posisjon til å si fra når vi ser noe som er galt. Det burde ikke være så sjelden vare. Flere burde være som Lois Lane.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Nå er ikke alle med en plattform nødvendigvis opptatt av eller oppdatert på hva andre i offentligheten driver med, men det er deprimerende mange som velger å bruke masse energi på å baksnakke og spre rykter om mennesker de mener gjør kritikkverdige ting – igjen være seg i politikken, pressen eller blant influencere – fremfor å ta kritikken åpent, og bidra til at det kritikkverdige blir kjent for flere, og til og med kanskje tar slutt. Dessverre er det som regel et par ting som kommer i veien: a) Man passer seg for å tråkke andre kjendiser på tærne fordi man er redd for å bli ekskludert fra et eller annet «godt» selskap. b) Man vil ikke fremstå som kritisk og skarp, i frykt for at man mister annonsører og samarbeidspartnere. c) Det er pes å engasjere seg, det er chill å la være.

Dere som har fulgt meg en stund har nok fått med dere at jeg sliter litt med å gi noen av ovennevnte hensyn prioritet. Jeg skal ikke lyve, det hender jeg lar meg stoppe av den siste, c altså. Men som regel klarer jeg ikke holde kjeft når jeg ser ting som jeg vet eller mener er galt. Jeg trives uansett ikke i selskap med kjendiser og/eller samarbeidspartnere som lar seg skremme av litt åpenhet og ærlighet, så jeg lar det stå til når jeg har tid og overskudd.

Og sist ute i kategorien «ting jeg kanskje burde holde kjeft om slik alle andre gjør» er – som mine følgere på instagram allerede har sett – «The Solution» fra Oslo Skin Lab. Pulveret som ifølge produsenten «bidrar til å øke hudens elastisitet samt glatte ut hud og gi mindre rynker» har vært å se hos mange bloggere i lang tid, men den som har frontet dette mest aggressivt er tidligere magasinredaktør, nå podcaster, Vanessa Rudjord.

Første gang jeg hørte om The Solution var i Synnøve og Vanessas podcast. Siden jeg likte podden godt og opplevde damene som oppriktige trodde jeg faktisk først at dette var noe bra greier, med dokumentert effekt. Det var først da jeg hørte om den såkalte «scanningen» at varsellampene begynte å lyse. Jeg husker ikke i hvilken episode det var, men det var noen uker etter at Synnøve hadde begynt å bruke pulveret. Hun sa noe sånt som at hun selv ikke så noen forskjell i speilet, men at «scanningen» hun hadde vært på viste at pulveret hadde hatt en tydelig effekt. Senere er også denne scanningen brukt som den mest håndfaste dokumentasjonen på at produktet virker.

Man kan jo spørre seg hvorfor i all verden en skulle betale masse penger for noe som ikke gir en effekt man selv merker. Man kan også vise til alle leger og eksperter som tilbakeviser påstanden om at det å innta kollagen som kosttilskudd reduserer rynker og cellulitter. Det jeg likevel reagerer mest på er at stemmer jeg har stolt på, tatt med meg på turer, til og med ledd og grått av, lyver meg rett inn i øret. I episoden «Dum og dummere» (no pun intended!) som ble publisert 7. februar, gjentas dette budskapet, her fra et innlegg på bloggen til Rudjord.

Det skal ikke mye research til for å finne ut at de som står bak scanningen, er alt annet enn en «objektiv tredjepart». Oslo Hudpleieklinikk selger selv The Solution i sine butikker og på sine nettsider.

Det skal heller ikke mange scroll og trykk til for å finne ut at testen Vanessa hevder overfor sine lesere at hun personlig tok initiativet til, er standard prosedyre i markedsføringen av dette pulveret. Det er ikke bare Vibeke (52) som også har foretatt denne scanningen, den tas av bloggere og andre som har kommersielle samarbeid med Oslo Skin Lab. Blant andre som låner sitt navn og fjes til dette i beste fall tvilsomme produktet er Lene Orvik, «Treningsfrue», Emilie Tømmerberg, Elisa Røtterud og Hedda Skoug.

Og resultatet er visst alltid positivt, kan den «objektive tredjeparten» Oslo Hudpleieklinikk melde – i en annonse fra Oslo Skin Lab.

Med andre ord: De som foretar testen der resultatet forteller deg at du trenger dette pulveret, er de samme som tjener mer jo flere poser av dette pulveret som selges. Så med mindre du ser en forskjell til det bedre på disse bildene fra bloggen til Emilie Tømmerberg – som gikk fra før-bildet til venstre til etter-bildet til høyre etter å ha brukt The Solution – så kan du bruke pengene dine på noe annet fint.

Som dere kanskje skjønner, så har ikke Tømmerberg selv satt sammen disse før- og etter-bildene. Trolig fordi de ikke viser noen forbedring. Jeg har selv bladd meg tilbake åtte uker fra innlegget der den nye huden presenteres (bildet til høyre) og funnet et bilde av huden slik den så ut før hun ifølge seg selv begynte med The Solution (bildet til venstre).

Så vil jeg til slutt si at jeg selv er en sucker for reklamer og bruker altfor mye penger på skjønnhetsprodukter, parfymer, sminke og all slags jåleri. Selv om jeg har prøvd å kule’n litt etter dette glimrende innslaget fra MinMote, har jeg fremdeles badet fullt av dyre produkter jeg sikkert ikke trenger, men som jeg bare liker og føler meg vel av å bruke. Vi lyver til oss selv hver dag for å få oss selv til å føle oss bedre. Det som er ugreit er å lyve til andre for å tjene penger selv.

(Bildene i dette innlegget er hentet fra annonser for Oslo Skin Lab.) 

Det har vært noen labre måneder på fertilitetsfronten siden oktober og den litt skumle opplevelsen i St. Petersburg. Jeg har nesten ikke orket å tenke på noe som har med prosjekt baby å gjøre. Hadde på en måte lagt alle egga (hehe) i den ene kurven og da det gikk skeis, mistet jeg helt håpet. Vi skulle jo ta det forsøket i Russland som et testforsøk for å se hvordan vi responderte på deres regime med medisiner, timing og embryo-dyrking. For siden vi aldri hadde vært gjennom et sånt opplegg som de anbefaler og mener er den rette måten å gjøre ting på, mente de at de ikke kunne vite om vi var «eligible» for garantipakken deres. Siden vi ikke visste hva de ville anbefale videre, kjøpte vi heller ikke noen såkalt 3-pakning med forsøk. 

Så gikk det jo som det gikk da vi var der borte, og selv om vi hadde tillit til dem når det gjaldt det faglige, så orket ikke jeg tanken på å skulle utsette meg selv for det der igjen. Da vi gjorde det klart at vi ikke kom til å fortsette behandlingen der, ba vi om å få rapporten vi hadde blitt enige om at skulle utarbeides på bakgrunn av forsøket. Det skulle jo si noe om det i det hele tatt var liv laga, og hva vi eventuelt burde gjøre videre. I og med at hun Olga hadde pushet litt på dette med eggdonasjon helt fra begynnelsen av, regnet vi med at rapporten skulle konkludere med at det var dét vi burde satse på. Men rapporten kom aldri og etter å ha purret tre ganger på tre måneder, ga vi opp og glemte hele greia. 

Overraskelsen var derfor stor da jeg for noen dager fikk en epost fra klinikken i St. Petersburg. Jeg var så sikker på at rapporten skulle konkludere med noe kjipt, at jeg ikke orket å åpne eposten før Jonas kom hjem fra jobb. Også han var rimelig sikker på at det skulle stå noe i baner av at vi hadde få eller ingen sjanser til å lykkes med «vanlig» assistert befruktning. Men jaggu! De har lagt til grunn alle rundene vi har vært gjennom, antall egg, hvor mange som har vært modne, hvor mange som har latt seg befrukte, at vi syv av ni ganger har sittet igjen med gode nok embryo å sette inn igjen, at embryoene kun har fått sjansen til å dyrkes til blastocyster (femdagers embryo) to ganger, og kommet i mål den ene gangen og nesten i mål den andre, og til slutt at vi aldri har fått anledning til å sette tilbake en blastocyst i en naturlig syklus – altså i en livmor som har fått hvile seg en syklus eller to etter stimulering, uttak og alt det stresset som den blir utsatt for under et forsøk. Tatt alt dette, mine siste prøver og min (relativt unge) alder tatt i betraktning, har de faen snurre meg konkludert med at de anbefaler oss å fortsette å forsøke med egne egg! Det er fortsatt håp! 

Jeg ble så glad at jeg begynte å grine. Det var da jeg så det stå der svart på hvitt at det gikk opp for meg hvor lite håp jeg hadde hatt igjen i meg de siste månedene.

Så nå er vi i gang med å finne ut hvilken klinikk – mest sannsynlig her i Norge – vi skal sette vår lit til, og som kan hjelpe oss videre. Denne våren skal vi opp på hesten igjen, med IVF-forsøk etter oppskriften fra klinikken som er helt rå faglig men ikke så rå mellommenneskelig, utført i litt mildere norske omgivelser, av litt snillere leger. Heldigvis er det noen spesialister her til lands også som sverger til de samme metodene (som tross alt gir mer mening enn noe annet), vi har bare ikke vært så heldige at vi har hatt med dem å gjøre ennå. Man lærer mye underveis i denne prosessen, det er i hvert fall helt sikkert.

Jeg kjenner virkelig den berømte klokka tikke nå. Som 36-åring har jeg nå gått inn i det første av de to årene der fertiliteten hos gjennomsnittskvinner stuper brattest. Håper bare ikke de to neste årene går like fort som de to siste.