Mina Ghabel Lunde

Våkne opp en søndag etter en etterlengtet god natts søvn til sol og 20 grader i skyggen. Ta på hvite joggesko, gå ned til brygga og spise softis. Spasere ned til stranda, myse mot sola og se Pepsi klikke av glede når hun bader. Gå hjem igjen, bestemme seg for ikke å gidde å lage middag i dag og bestille en svær pizza fra Peppes. Se seg i speilet, noen fregner rikere og endelig smile litt etter fire tøffe dager. Først nå orker jeg å skrive.

De som har fulgt min instastory har fått med seg hva som skjedde. Vi kom til klinikken på onsdag, spente på om eggposen fremdeles var der. Ultralyden viste at det var den. Bokstavelig talt klar som et egg til å tas ut. Dette ser jo kjempebra ut, sa legen.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

– Sett dere ut på gangen, så får du snart medisiner og så er vi klare for uttak.

Optimistiske og glade satte vi oss i stolene vi kjenner like godt som godstolene hjemme. – Så langt har vi aldri kommet med et naturlig egg før! sa jeg til Jonas. – Ja, tenk om det er akkurat dette som skal til da! svarte han.

Men det ble aldri noe egguttak. Noen hadde klart å rote bort blodprøvene vi tok to dager tidligere. Rutineprøvene som skal tas annet hvert år, som viser at par som skal utføre ivf ikke har hiv og hepatitt.

Spol tilbake til to dager tidligere, da vi var på ultralyd: Vi får beskjed om at de siste prøvene vi hadde tatt er blitt akkurat for gamle. De holder bare i to år. Derfor blir vi sendt til Fürst for å ta nye. På vei ut spør jeg legen om vi vil rekke å få resultatet før uttak og får til svar at det ville vi med god margin. Vi kjører rett opp og tar prøvene, før vi går på apoteket for å hente ut eggløsningssprøyten jeg skal sette samme kveld. Men det ligger ingen resept inne. Jeg ringer klinikken for å spørre hva som har skjedd, men kommer til en telefonsvarer som sier at telefonen stengte klokka 15. Klokka er fem over tre. Stresset og bekymret googler jeg legen, finner hennes private mobilnummer og ringer. Ingen svar. Kjenner at hjertet banker litt ekstra når jeg tenker på at vi nå kan gå glipp av denne muligheten fordi jeg ikke får tak i eggløsningssprøyten som jeg må sette samme kveld for å rekke uttak på onsdag. Sender en sms til samme nummer, og prøver så å ringe fastlegen min i håp om at han kan skrive den ut til meg. Ingen svar. Så kommer det svar fra legen på klinikken. Det var visst hennes feil, nå har hun lagt inn resepten. Så henter vi sprøyten på apoteket og puster lettet ut. Setter sprøyten klokka 22 samme kveld og tenker at de neste 36 timene kommer til å bli skikkelig lange. Jeg orker knapt å vente på ultralyden som skal vise oss om kroppen spiller på lag med oss denne gangen eller ikke.

36 timer senere satt vi altså her, etter en oppløftende ultralyd, og fikk vite at noen hadde fucket opp. Igjen.

Det er menneskelig å gjøre feil. Men når man er i en så sårbar situasjon som man er når man er i kontakt med helsevesenet, så skulle jeg ønske enkelte kunne anstrenge seg litt mer. For det er ille nok at kroppen ikke fungerer som den skal, det er kjipt nok å leve med disse evinnelige smertene og det er nervepirrende nok at det skal så enormt mye til for å treffe på riktig tidspunkt for å få ut dette ene egget. Da føles det så jævlig urettferdig når alt for en gangs skyld klaffer, men at man blir hindret i å gripe en sjelden sjanse fordi noen ikke har gjort jobben sin. Jeg vet ikke om det er klinikken som har glemt å si fra til Fürst at prøvesvarene haster, eller om det er Fürst som ikke har oppfattet dette og likevel somlet med prøvene. Kanskje var det en kombinasjon. Alt jeg vet er at vi så en helt fin eggpose på ultralyd som var klar til å tømmes, men at vi ble sendt hjem med uforrettet sak fordi en formalitet ikke var i orden, takket være deres eget rot. Jeg kaller det for en formalitet fordi blodprøver som viser at man ikke har hiv og hepatitt kan være inntil to år gamle. Våre siste var tatt i april 2016. Altså var de bare noen uker «for gamle». Hadde vi tatt prøvene i mai 2016, hadde vi vært good to go. Som om ikke man kan pådra seg både hiv og hepatitt på to år. «Det er på grunn av smittefare og av hensyn til alle andre som får sine egg og sædceller behandlet på samme laboratorie», forklarte de. Ja, da så. Godt å vite at det er egg- og sædceller fra folk som kan dokumentere at de ikke hadde hiv og hepatitt sommeren 2016, da. Jammen bra at de som tok prøven en måned tidligere nektes uttak, si!

Nei, det er lett å bli bitter og usaklig. Jeg prøver å ta meg sammen. Men jeg har vært så forbanna de siste dagene at jeg nesten ikke har klart å se ut av mitt eget hode. Vi ble sendt hjem med et smil og «da får vi satse på neste syklus» som om det var snakk om å vente på neste trikk. Det er så tungt å grave opp ny motivasjon at det er umulig å beskrive med ord. Men vi har ikke noe valg. Om vi vil gjøre et nytt forsøk på å oppfylle vårt ønske om å bli foreldre, må vi vær så god å sette i gang og grave.

Men først: pizza!

Hjelp, vi er i gang igjen! Og denne gangen ble vi kastet ut i det uten forvarsel. Jeg skrev jo nylig at vi har bestemt oss for å sette i gang med nye forsøk, men dere som er i dette gamet vet jo at
det ikke skjer sånn helt uten videre. Først ringer man klinikken, så venter man på mensen, så setter man i gang med medisiner og så kan man så smått begynne å håpe på at det blir noen egg å ta ut og så videre. Nå var det uansett ikke planen at jeg skulle på medisiner denne gangen, for vi bestemte oss jo allerede etter
kriseforsøket for at det neste forsøket skulle være i naturlig syklus. Ingen av de mange rundene med stimulering de siste fire årene har gitt resultater og vi ville prøve denne metoden nå.

Forsøk i naturlig syklus betyr rett og slett at man ikke tar sprøytene som skal modne frem flest mulig egg, men setter i stedet sin lit til det ene egget kroppen selv modner frem. Gjennom hyppige ultralydundersøkelser følger man med på folliklene som naturlig finnes i eggstokkene, og så setter man i gang en kontrollert eggløsning når en eggpose ser ut til å være stor nok.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Fordelen med denne metoden er at man slipper det helvetet som hormonsprøytene er. Riktignok er det ikke alle som reagerer like sterkt på hormoner, og det er noen som kommer seg unna med mindre doser. Men jeg er av de heldige som settes på maksdose og som takler hormoner så elendig som det trolig er mulig. Så det å slippe å sette disse sprøytene i nesten to uker er i seg selv en enorm velsignelse. Den viktigste fordelen er imidlertid at hormonstimuleringen kan, mens den øker kvantiteten, gå på bekostning av kvaliteten av eggene. Kvinner som, som meg, likevel ikke sitter igjen med mer enn ett eller to egg som kan brukes når innsettelsesdagen kommer, kan derfor ha nytte av å satse på kroppens egen seleksjon. Makes sense? Vi syntes det og legen var enig. Ulempen med forsøk i naturlig syklus er at alle penga settes på ett eneste kort. Eller egg. Og det egget kan løsne før planen, eggposen kan være tom eller egget kan være av dårlig kvalitet. Det skal altså mye til for at dette ene egget er så bra at man får gjennomført et fullverdig forsøk.

Planen var nå at jeg skulle ringe klinikken, fortelle at det har gått over tre måneder siden den siste endometriose-operasjonen og at jeg er klar. Jeg må innrømme at jeg har utsatt denne telefonen en stund nå. Har ikke orket å sette i gang dette skuffelsesmaksineriet igjen. Men da jeg endelig ringte klinikken i 10-tiden på morgenen i går, så jeg for meg at jeg skulle få beskjed om å ringe igjen etter neste mens, sånn at vi kunne avtale ultralyd ti dager etter det igjen. Hvis kroppen spilte på lag og egget ikke levde sitt eget liv, tenkte jeg i mitt stille sinn at det kom til å bli et uttak litt før sankthans, kanskje. Men nei da!

Ti minutter etter at jeg snakket med sekretæren på klinikken, ringte sykepleier opp igjen. Etter en kjapp opptelling av dager etter siste mens, sa hun at jeg måtte inn på ultralyd med det samme. Tre timer senere satt vi der igjen, et helt år etter siste besøk. Denne gangen møtte vi en annen lege enn de tidligere rundene, og det var egentlig ganske fint, for jeg følte at vi fikk et litt nytt blikk på hele greia. Hun tok seg god tid og vi pratet i nesten en time før undersøkelsen. Vi fikk svar på flere spørsmål som vi har gått med lenge, noe jeg kommer tilbake til i innlegget der jeg skal svare på spørsmålene dere stilte etter denne posten.

Siden i går var dag 10 i syklusen, regnet jeg med at det ikke var stort på gang i eggstokkene riktig ennå. Men det var det! Eggposen vi håpet å se skinte mot oss fra skjermen, og målene var akkurat som de skulle. Jeg fikk med meg resept på vår gamle venn Ovitrelle, som jeg satte i går kveld. For de uinnvidde er dette en eggløsningssprøyte som settes 36 timer før et planlagt egguttak. I morgen tidlig er det ny ultralyd der vi håper å se en eggpose som ikke har vært dust og blitt borte i mellomtiden, slik at vi rett og slett kan sette i gang med egguttak. Så er det bare å krysse fingrene for at det faktisk er et egg inne i posen, at egget er modent og til slutt at det lar seg befrukte.

Ja, det skal holde hardt. Ja, det er en møkkaprosess med hundre fallgruver. Ja, det kan og vil mest sannsynlig gå galt lenge før det i det hele tatt er snakk om å sette noe tilbake igjen. Men det er likevel litt godt å være i gang igjen. Når vi først skal gjennom dette igjen, er jeg glad vi ble kastet ut i det, så jeg slapp å gå og grue meg i ukevis. Oppdatering kommer!

It’s gonna be May! Og gudskjelov for det. Favorittmåneden er rett rundt hjørnet. Som om ikke det var nok med 1. mai, himmelsprett, 17. mai og pinse i én og samme måned, så har jeg bursdag i mai også. Jeg har alltid vært barnslig opptatt av bursdagen min. Som barn var jeg nok ikke alene om å ha en egen tidsregning med utgangspunkt i egen fødselsdag. Alt som hadde med tid å gjøre ble målt ut ifra hvor lenge før eller etter bursdagen min det var. En gang inviterte jeg hele klassen i bursdagsselskap til meg uten at de hjemme hadde noen anelse om det. Plutselig ringte det på døra en ettermiddag midt i uka og der stod det en skokk med unger, med sine mødre som lurte på når de skulle hentes igjen. Mens mormor (som jeg kaller mamma, fordi hun i praksis
er mamma, men det er en helt annen historie, som må komme i sin helhet en annen gang) stod litt svar skyldig i døra, løp jeg inn på rommet mitt og kledde på meg feststasen. Tror ingen har skaffet en bursdagskake raskere enn det mormor gjorde den dagen. En svær bløtkake formet som en brun bamse med rosa tversoversløyfe og åtte lys på. Bursdagen min skulle egentlig feires noen dager senere, men jeg klarte ikke å vente. Da mine 15 bursdagsgjester omsider hadde blitt hentet og roen senket seg over et hus fylt med gavepapir, plastemballasje, kakesmuler og kremsøl, høstet jeg heldigvis mer latter enn kjeft for surprise-partyet jeg hadde holdt for meg selv.

Bursdagsentusiasten i meg tok en pause på fem år etter 30-årsdagen min som ble feiret med brask og bram. Det var i denne perioden vi begynte med ivf og plutselig handlet livet liksom bare om det. Det var ikke bare bursdagene mine som ble visket ut av kalenderen til fordel for «sprøytestart», «siste dag med nesespray», «uttak?», «eggløsning» og «ultralyd». Også 17. mai, sankthans, festivaler og andre festlige anledninger havnet i skyggen av behandling og forsøk. I fjor feiret jeg imidlertid 35-årsdagen min med en superhyggelig hage- og hattefest i vårt da nye hjem her i Vollen. I år skal jeg ha på bunad og feire 17. mai skikkelig igjen for første gang på fem år.

Jeg har det siste året blitt mer bevisst på at det ikke er godt for noe å sette hele livet på hold fordi vi prøver å lage barn. Misforstå meg rett, jeg er ikke en av de som (til tidvis stor irritasjon) sier «du må bare ikke tenke så mye på det» til dem som sliter med å bli gravide. For det, kjære deg som sier slikt og nok mener det godt, er UMULIG! Du kan ikke la være å tenke på det som betyr mest for deg. Men jeg vil slå et slag for å multitaske litt, rett og slett. Tenk så mye du må på det hersens fertilitetshelvetet du sliter med, men gjør andre ting samtidig! For meg handler det om å begrense tapet, gjøre skaden minst mulig. Så lenge du sliter med å bli gravid, går du jo glipp av å være mamma. Det tapet er liksom bankers. Du trenger ikke gå glipp av å ha bursdag, sosialisering, feire 17. mai og ha det hyggelig også. Jeg vet at det i blant er vanskelig å tenke slik, men tror det er lurt å prøve.

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Etter at jeg ba dere spørre meg om det dere lurer på i forrige innlegg, har jeg fått mange gode spørsmål som jeg jobber med å lage en egen bloggpost om. Den skal jeg prøve å få ut i løpet av uka. Dere er så elskverdige og ber meg skrive oftere, fremover lover jeg å gjøre det også. MEN! Dere finner ikke meg og mine blogginnlegg på kk.no fremover! De av dere som pleier å finne veien inn til meg via kk.no har kanskje allerede merket at «bloggkarusellen» til KK har forsvunnet nå. De legger nemlig i disse dager om nettsidene sine, noe som blant annet betyr at bloggene som hittil har hatt kk.no som et utstillingsvindu, ikke er å finne der lenger. Jeg regner med de kommer opp med en ny løsning på det etterhvert, men det er sannsynlig at jeg (eller min blogg, da) flytter til en annen portal. Siden jeg er i samtaler om dette og foreløpig ikke har signert noe, skal jeg ikke buse ut med hvor ennå. Det viktige er uansett at enn så lenge er det på minalunde.no og min instagram-profil at nye poster og oppdateringer fra meg popper opp.

Nå skal jeg, med skrekkblandet fryd, til fertilitetsklinikken for første gang på et år. Hva jeg skal der, kommer i neste innlegg. Wish me luck!

Kjære gode, trofaste, interesserte, engasjerte og rause lesere!

Dere gjør meg så glad hver eneste dag, med deres kommentarer, eposter, spørsmål, tips og heiarop. Jeg setter enormt pris på at dere tar dere tid til å gi tilbakemeldinger, og jeg er takknemlig for å få vite at min blogg er til hjelp eller glede. Heldigvis kommer det ganske mange meldinger fra dere, både her og der. Det tror jeg er tegn på at det er altfor få som forteller åpent om ufrivillig barnløshet og at det er mange der ute som har tanker og spørsmål de har lyst til å lufte. Og så håper jeg det også er et tegn på at dere har tillit til meg, selvfølgelig 🙂

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Dessverre er det vanskelig for meg å svare på alt dere sender meg, og jeg får spesielt dårlig samvittighet når dere spør om noe og ikke får svar. Så jeg tenkte å være en skikkelig klisjéblogger og kjøre en «spørsmålsrunde»! Send meg spørsmål, store eller små! Det beste er om dere bruker kommentarfeltet under dette innlegget, men epost ([email protected]) går også bra. Har du allerede stilt meg spørsmål og ikke fått svar? Spør igjen, så skal jeg love å fange det opp denne gangen. Ingen spørsmål er for dumme, jeg er bare happy for å kunne bidra med det jeg kan. Svarene kommer i en egen bloggpost. Det er også absolutt lov å foreslå tema for fremtidige innlegg.

Gleder meg til å høre fra akkurat deg! ❤

Nei, denne barnløsheten går visst ikke over av seg selv! Du kan prøve å legge den vekk litt, slutte med hormoner, droppe eggløsningstester, ta deg et ekstra glass vin og engasjere deg i samfunnsdebatten, men innerst inne vet du – eller jeg, da – at jeg før eller siden må forholde meg til dritten igjen. Og den tiden har kommet nå.

Det har gått nesten ett år siden vårt siste forsøk. Dere som har fulgt meg siden starten husker kanskje at forsøket ble avbrutt. Det var den niende gangen jeg gikk gjennom stimulering med høye doser hormoner. Seks ganger hadde vi satt inn embryo på tredje dagen etter egguttak, én gang hadde vi satt inn blastocyst på den femte dagen og én gang hadde vi ikke sittet igjen med noe som helst å sette inn. Forsøket i mai i fjor ble det andre der dette skjedde. Uker med stimulering og ultralyd, smertefullt egguttak, optimisme på laboratoriet fordi tre egg lot seg befrukte, men så ville ingen dele seg skikkelig. Ingenting å sette inn, hele prosessen hadde vært nytteløs. Nye lesere kan, på eget ansvar, lese hvordan jeg taklet akkurat det her. Etter det trengte vi en pause. For å puste, tenke og kjenne litt etter hva ville og burde.

Albert Einstein definerte galskap slik: «Galskap er å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et helt annet resultat.» Vi har bestemt oss for å stoppe galskapen i samlebåndsbehandlingen vi mottar i Norge. Vi har én runde igjen på klinikken i Oslo, og den har vi bestemt oss for å bruke på et forsøk i naturlig syklus. Jeg har fått tips om testosteron-priming av en leser og tenker at det ikke skader å prøve i samme syklus. Funker ikke denne runden, ser vi mot utlandet. Per nå er det Århus og St. Petersburg vi vurderer, vi skal bruke de neste månedene på å undersøke hva som passer best for oss. Det som uansett er sikkert, er at jo mer vi lærer om denne prosessen, jo mer angrer vi på at vi ikke tidligere så ut av Norge. Mange faktorer som kan være avgjørende for å lykkes med fertilitetsbehandling er enten ikke lov eller bare ikke «in» her hjemme. Vi settes på samme greia alle mann og klinikkene tjener fett på at suksessraten er lav. Man skal passe seg for å la sin frustrasjon over uønsket barnløshet eller andre helseplager gå over i konspiranoia, men inntrykket etter fire år i denne delen av norsk offentlig og privat helsevesen er at det er mye å hente på å vende seg til land der det mer kunnskap og interesse rundt infertilitet.

Dere spør hvordan det går med meg etter operasjonen, og det korte svaret er at det endelig går litt bedre. Legen sa de tre første månedene etter operasjonen ville bli verre enn noensinne og at det deretter ville begynne å bli sakte og gradvis bedre. Sånn cirka akkurat slik vil jeg si at det har vært. Smerter er det mest slitsomme man kan leve med, konstant tilstede og tidvis totalt altomfattende. Jeg har i flere år gått på smertestillende for å lindre plagene, men er nå i ferd med å legge disse helt vekk. Det betyr litt mer smerter, men også en nydelig følelse av ikke å ha så altfor mye kjemikalier som kødder med kroppen og hodet. Jeg skal ikke si at det er for alle, og jeg vet hvor jævlig vondt det er å ha endometriose, men for meg føles det veldig riktig å velge å tåle noe mer smerter fremfor alle medisinene jeg har blitt satt på i årenes løp.

For øvrig var det virkelig gledelig å se at Høyres landsmøte gikk inn for å tillate eggdonasjon i Norge! Jeg har jo skrevet litt om dette med lover og prinsipper rundt eggdonasjon tidligere – blant annet her – men jeg har så langt ikke vært så åpen om mine egne tanker om å bruke donoregg. Nå som metoden blir mer aktuell, er det kanskje på tide å skrive litt om alle tankene og følelsene som omgir spørsmålet, på et mer personlig plan. Men nå skinner sola og Pepsi har lyst til å gå tur, så da får det bli i et annet innlegg.

Håper dere nyter våren, gode, oppmerksomme og trofaste lesere ❤

Hatten av for dere som har klart å gjøre noe som helst annet enn å følge med på det politiske kaoset i dag. Eller, en viss interesse for hva som skjer med styre og stell i landet vårt er jo bare bra! Men jeg har altså sittet klistret til alt av norske nyhetsmedier i stort sett hele dag. Hadde egentlig tenkt å skrive et litt vår-relevant innlegg (fordi jeg drømmer om vår, derav bildet), om «sommerkropp» blant annet, men det føltes litt feil når landets ledelse står på hodet.

Ikke det at vi trenger flere som øser av sin kunnskap om den politiske situasjonen. De som har fulgt meg utenfor denne bloggen, for eksempel på Twitter og i kommentarer jeg har skrevet, har kanskje fått med seg at politiske kommentatorer ikke er den yrkesgruppen som står høyest i kurs hos meg. Misforstå meg rett, de har tidvis en funksjon, som for eksempel når de forklarer hva mistillitsforslag betyr eller forteller oss hvilken praktisk betydning ulike politiske forslag og retninger får for folket. Problemet er bare at de fryktelig ofte gjør så mye mer enn det. Uten å ha finregnet på det, vil jeg anslå at åtte av ti ord som kommer ut av munnen (eller pennen) til politiske kommentatorer er selvfølgeligheter. Dette er selvsagt ikke (bare) kommentatorenes egen skyld, men også sånne som meg, som ser på og leser det de serverer, må ta litt selvkritikk her. Og så har vi nyhetsankerne og reporterne fra samme kanal, da. Det er nok, når alt kommer til alt, de som som gir herr kommentator mest vann på mølla. Etter at Knut-Arild Hareide i dag meldte at landsstyremøtet tydelig hadde uttrykt at det ikke har tillit til Sylvi Listhaug som justisminister, kom følgende spennende spørsmål fra studio til herr kommentator: «Betyr dette at KrF ikke har tillit til justisministeren?» hvorpå herr kommentator svarte: «Ja, det betyr at KrF ikke har tillit til Sylvi Listhaug som justisminister». Hahaha! Ut over gjentakelser av dette – og i rettferdighetens navn et par nyttige forklaringer av hvordan en votering foregår og hvem som kan danne regjering, hvis dagens regjering avsettes – har de bare gått i loop i hele dag. «Hva kommer til å skje i morgen?» fra studio, og «Det gjenstår å se hva som skjer i morgen» fra herr (og en og annen fru) kommentator.  Og jeg har hørt på. Og sett på. Og lest. Alt!

Annonsørinnhold

Sommerens fineste bikinier og badedrakter

Fordi jeg er så vanvittig spent på hva som skjer nå. Jeg har, som jeg også sa i forrige ukes fredagspanel, vanligvis vært den som synes det i norsk politikk handler for mye om hvordan noe sies enn hva det som blir sagt betyr. For eksempel syntes jeg mediene tok helt av i imam-sleiking-gate i forkant av valget i fjor høst. Å slikke noen opp etter ryggen betyr bare å smiske med dem, stryke dem medhårs, hva så om Listhaug ordla seg litt mer sleivete enn det? Kunne man ikke bare svare på kritikken hennes? Jeg skrev forresten om det da også. Men denne gangen er det annerledes. Det handler ikke om formuleringen, eller språket i noe Listhaug har sagt. Det handler om at hun som er øverste myndighet på lov og orden i Norge er så aktivt ute etter å skape et inntrykk av at vi som nasjon er mer splittet enn vi er. Alle er enige om at vi skal frata fremmedkrigere deres norsk pass, uenigheten handler om rekkefølgen – før eller etter de har fått en dom mot seg. Denne uenigheten klarer altså en statsråd, den voksne blant oss liksom, å presentere som et landssvik. For det er jo det det er, er det ikke? Er det ikke landssvik å gjøre det Listhaug beskylder Arbeiderpartiet for? «Ap mener terroristenes rettigheter er viktigere enn nasjonens sikkerhet», skrev hun. Og hisset opp den urovekkende store gruppen med mennesker i dette landet som er livredde for innvandring og er sterkt fiendtlig innstilt til alle som ikke er like som dem selv. De som mener Ap har solgt landet og latt utlendingene tråkke på «ekte» nordmenn. Når sannheten er at de fleste i norsk politikk vil omtrent det samme, med små forskjeller i politikk og større forskjeller i retorikk. De fleste vil begrense innvandring, øke integrering, bekjempe terror og hjelpe mennesker i nød. Sylvi Listhaug forteller at det ikke er slik, men at vi er delt, at vi nærmest er i krig. Når hun så sletter innlegget, gjør hun det fordi hun ikke hadde rettigheter til å bruke bildet.

Det er så ekstremt viktig at det hun gjør der – AKKURAT det hun gjør der – slås hardt ned på. Jeg håper ikke våre folkevalgte lar et menneske som egger til strid sitte i en av landets absolutt viktigste stillinger. For det handler ikke «bare om en Facebook-post» slik mange har sagt de siste dagene. Året er 2018 og Facebook er ikke lenger et nettsamfunn for spesielt interesserte. Vi møtes der, snakker sammen der, uttrykker oss der, debatterer der, poster både private og profesjonelle kunngjøringer der, forteller om alt fra barnebursdag til jobbytte der. Det er der, midt på torget, at vår justis- og innvandringsminister serverer en løgn om sine politiske motstandere. Det er der, i en megafon, at Listhaug roper og ber om at vi viser mindre forståelse og mer harme overfor hverandre. Jeg håper inderlig at hun forsvinner ut av regjeringen i morgen.

Hva håper du?

Foto: Ina Damli/Stella

Annonsørinnhold

Før og etter: Anti-age-produktene som tok helt av på nettet

Da de ringte fra Dagsnytt 18 tidlig på formiddagen mandag og spurte om jeg kunne stille til sending senere på dagen var min første tanke: Hehehehehehehehehehehe, trokke det, men ellers takk. Hvorfor? Fordi jeg hadde våknet klokka halv sju av så sterke smerter at jeg trodde jeg skulle besvime liggende i senga. Jonas måtte jobbe hjemmefra for å passe på at jeg fikk i meg det jeg trengte av mat og medisiner, sånn at jeg med tid og stunder kunne klare å komme opp fra senga. Jeg er på en all time high – eller low – når det kommer til endometriosesmerter nå for tiden. Jeg har kanskje nevnt det før, men legen som opererte meg i januar (han flinke som jeg tidligere har skrevet om her) sa til meg at de tre første månedene etter operasjonen vil smertemessig bli verre enn noen gang før. Ikke aner jeg hvorfor, eller hvordan han kan vite at det liksom skal ta akkurat tre måneder, men han har i hvert fall hatt rett så langt.

Hver eneste dag kjennes det som to gafler river i, bak og under livmoren min, litt som når man lager pulled pork. Smertene stråler nedover beina, og river i korsryggen. Morgenene er ofte verst, og ofte tar det noen timer før jeg i det hele tatt klarer å komme meg i dusjen og starte dagen. Mandag morgen var det spesielt ille. Nå for tiden har jeg også blitt velsignet med masse vann i kroppen og det er særlig knærne mine som er hovne og vonde. Hendene mine har også svulmet opp og jeg har ikke hatt på meg ringene mine siden jul. Forlovelsesringen og gifteringen som jeg har gått med hver dag i henholdvis ni og åtte år. Den nydelige ringen i hvitt gull som jeg fikk av mormor til 18-årsdagen og som jeg absolutt alltid går med. Ingen av dem har jeg klart å få på meg på flere måneder, fordi fingerleddene mine er hovne. Det er visst en bivirkning av alle de hundre medisinene jeg går på.

Anyway. Jeg hadde en legetime midt på dagen mandag, men på grunn av den elendige formen jeg var i, trodde jeg faktisk at jeg skulle bli nødt til å kansellere. For syk til å dra til legen, liksom. Det var midt opp i dette at Dagsnytt 18 lurte på om jeg kunne tenke meg å komme i studio for å prate om #metoo i mediebransjen. Jeg svarte at det var uaktuelt samme dag, men at jeg kunne stille om de skjøv på debatten og tok den en annen dag denne uken. Er du sikker på at du ikke får det til i dag, lurte de på. Jeg kjente meg rimelig sikker der jeg lå i sengen og slet med å snu meg over på siden uten hjelp.

Etter en tålmodig kombo av smertestillende, varmeflaske, fosterstilling og en varm dusj klarte jeg å kle på meg og komme meg ned i bilen, og Jonas kjørte meg til legen. Hos fastlegen min satt jeg og gråt i en halvtime over at smertene aldri tar slutt, hvor ekstremt lei jeg er av alle medisinene og bivirkningene, og han sa at det eneste vi vet helt sikkert vil fjerne smertene for godt er å operere ut livmoren min. Det nekter jeg å gjøre før jeg vet at vi har prøvd alt vi kan, og det føler jeg ikke riktig ennå. Jeg vet at mange synes jeg er en idiot som ikke gir meg etter ni mislykkede forsøk, særlig når jeg i tillegg har så kraftige smerter. Men akkurat nå vil jeg heller bære disse smertene enn å innfinne meg med at jeg aldri skal kunne bli gravid. Jeg vil ha forsøkt i naturlig syklus og jeg vil ha prøvd denne klinikken før jeg vurderer å fjerne livmoren. Så sta er jeg, og så lenge jeg har Jonas sin støtte i dette, så må jeg prøve å drite i hva andre måtte mene om dette. Det er tross alt mitt liv. Vårt liv.

Tårevåt og hes kom jeg ut av legekontoret, kikket på telefonen og så en haug med henvendelser fra NRK. Saken hadde utviklet seg i løpet av formiddagen og de ville så gjerne kjøre den samme kveld. Først ble jeg sur og stressa og tenkte at det fikk være grenser for mas. Finnes det virkelig ikke ett eneste menneske utenom meg de kan spørre, tenkte jeg. Og det var vel egentlig nettopp den tanken som fikk meg til å bestemme meg for å bite tennene sammen og gjøre det. For det er jo det som er problemet. Det er nesten ingen journalister som vil si disse tingene høyt. Jeg har ikke tall på hvor mange som sier det til meg, men de føler prisen for å si det offentlig er for høy. Så jeg klarte rett og slett ikke å si nei.

På kvinnedagen begikk nemlig redaksjonen i TV 2-programmet «Snakk med Linn Wiik» en ulydighet mot ledelsen. Kanalen har, i likhet med hele resten av medie-Norge, bestemt seg for ikke å identifisere den tidligere TV 2-ansatte mannen som trakasserte flere kvinnelige kolleger, fikk fortsette over ett år i jobben etter at dette ble kjent, for så å få ros og skryt av sportsredaktør Vegard Jansen Hagen på vei ut av jobben. For å illustrere årsakene til at kvinnedagen fremdeles er relevant og viktig, viste Wiik på torsdag frem bilder av en rekke kjente menn som har havnet i søkelyset etter #metoo-bølgen. I tillegg til Harvey Weinstein, Kristian Tonning Riise og Trond Giske, fikk seerne også se et bilde av den tidligere TV 2-profilen som fikk sparken etter å ha seksuelt trakassert flere kvinner i kanalen. Det skulle journalistene i programmet få svi for.

Der varslene mot for eksempel Trond Giske har handlet om upassende seksuell oppmerksomhet og et uinvitert kyss, har den tidligere sportskommentatoren klådd på kvinnelige kolleger og holdt en av dem fanget på sitt hotellrom mot hennes vilje. I likhet med to andre mannlige TV 2-ansatte som fikk sparken for seksuell trakassering og overgrep – hvorav én jeg vet har vært ubehagelig mot og trakassert kvinner seksuelt i minst 15 år – har også denne mannen gått rett videre til en profilert mediejobb. Tre menn i gode jobber som trakasserer kvinner og går videre til nye gode jobber. Publikum får verken vite hvem disse mennene er eller hvor de jobber i dag. Hadde aldri skjedd om det var i en annen bransje, men slusene er tette når det kommer til mediebransjen. Man har venner som styrer nyhetsbildet, må vite. Innslaget fra Wiiks program på TV 2 ble fjernet fra nettet og hennes forestående program førstkommende fredag er nå tatt av luften. Når et knippe journalister endelig prøver å gjøre jobben sin og velger å behandle sine egne kolleger på samme måte som andre, straffes de. Jeg har tidligere skrevet om medienes rørende omtanke for #metoo-overgripere i egne rekker her og her, så det er ingen hemmelighet at jeg er opptatt av å belyse denne skjevheten. Når en journalistkollega (som jeg for øvrig ikke kjenner personlig, vi har faktisk aldri møttes) tas av luften for å prøve å gjøre det rette, kunne jeg faktisk ikke annet enn å stille opp og forsøke å tale hennes sak.

Tilbake til mitt private lille mareritt. Det var fortsatt uaktuelt å stille i studio. Jeg kunne knapt gå skikkelig, hadde gjemt meg bort i en svær hettegenser, med null sminke og var tett i nesa av all griningen. Så jeg avtalte med Dagsnytt 18-redaksjonen å gjøre intervjuet på telefon. Dagens tredje mentale sammenbrudd kom ca 15 minutter før jeg gikk på lufta. Da hadde vi kommet hjem til Vollen, den siste runden med smertestillende hadde mistet effekten, smertene slo inn og jeg fikk et major meltdown over alt som var galt og alt jeg ikke klarer å ha kontroll over. Da sendingen var i gang og jeg skjønte at det bare var et kvarter til jeg skulle på, var det nummeret før jeg ringte inn og sa at jeg dessverre måtte trekke meg. Det svartnet for meg og jeg gråt ustanselig. Men jeg bet tennene sammen, kastet litt kaldt vann i ansiktet og tok to dusjer med nesespray i hvert nesebor før jeg plutselig satt der og hørte min egen stemme direkte på lufta. Her må jeg skyte inn at dette ikke akkurat var min første gang på Dagsnytt 18. Jeg har jo jobbet som journalist i ti år og har gjennom årenes løp gjort alt fra direkterapportering og nyhetsopplesning til deltagelse i studio på både tv og radio mange, mange ganger. Jeg er fast medlem i Fredagspanelet på Østlandssendingen i P1, og har vanligvis null problem med nervøsitet før sånne ting. Det har jo vært jobben min i så mange år. Men på mandag var det rett og slett et lite helvete å gjøre det. Jeg glemte alt jeg egentlig ville si og gikk på en god gammeldags choke. Det ble ikke helt krise, men jeg var ikke særlig fornøyd med resultatet heller.

Likevel er jeg glad jeg gjorde det. For selv om det ikke var min beste opptreden, erfarte jeg at det å engasjere meg for noe større enn meg og mitt, akkurat når ting ser som svartest ut, faktisk kan være ganske effektivt. Å presse meg selv til å gjennomføre noe jeg mener er riktig, viktig og nyttig, er den beste kuren mot selvmedlidenhet. Det skal jeg ha i bakhodet når vi nå snart går inn i vårt tiende IVF-forsøk.

I flere måneder har jeg hatt ambisjoner om å oppdatere denne bloggen oftere. Det går ikke en eneste dag uten at jeg tenker at jeg burde skrive. Jeg er så heldig at den innvendingen som går mest igjen fra dere som leser bloggen er at jeg skriver for sjeldent. Likevel er det noe som holder meg tilbake. Jeg føler liksom ikke at jeg har noe av interesse å melde. Hvor mange ganger skal jeg skrive om de samme tingene? Men så har jeg dager hvor jeg tenker at det er så mye jeg tenker på og bekymrer meg for og ler av og hisser meg opp over som sikkert er befriende for andre å lese. Jeg savner jo selv å lese fra likesinnede. Egentlig har jo masse på hjertet. Hjertet er faktisk helt proppfullt av ting som vil ned på papiret. Eller macen.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Foto: Ina Damli/Stella

Jeg vet jo så godt at den apatien jeg tidvis føler så sterkt på, den som rett som det er grenser til selvforakt og depresjon, har én eneste kur: Å skape noe. Å produsere. Å skrive. I stedet blir jeg sittende og scrolle på insta og se tomt på alle de fire hundre og åtti bildene «about last night» og de sekstifire som synes «baby it’s cold outside». Jeg bruker verdifull tid på å glo på alle disse menneskene som er «ambassadører» for ditt og datt. Disse folkene som for all del ikke reklamerer, men er diplomater ute på viktige oppdrag. De skal ha deg til å kjøpe en sveitsisk metallrull som du kan trille hardt over fjeset ditt til det blir rødt og så skal de ha deg til å vaske huset ditt med økologisk såpe. Alt dette skal du gjøre iført en slags lang morgenkåpe med hette i kashmir av elendig kvalitet til flere tusen kroner. Barnet ditt skal også vaskes med økologisk såpe og kles i svinedyr dårlig kashmir.

Jeg bruker så mye tid på å se på andres fjas på sosiale medier at jeg blir flau. Dagene går, tiden flyr og livet skjer, mens jeg titter inn i en skjerm. Det har jeg tenkt å gjøre noe med. Jeg vet ikke helt hva, men noe drastisk må skje. Jeg trenger faktisk ikke gå rundt og vite at Anniken Jørgensen har flyttet inn med venninna si. Eller at Emili Sindlev hadde med seg moren sin til New York Fashion Week. Mitt liv blir ikke rikere av at jeg følger med på livet til (de for all del kule og morsomme) bad taste kidsa i kretsen rundt Cezinando og Astrid S. Det jeg faktisk trenger er å vite er hvordan jeg selv egentlig har det. Hva jeg trenger i livet mitt og hvordan jeg kan skaffe det. Jeg trenger å vite behovene til mine nære og kjære. Livet mitt blir rikere av at de jeg bryr meg om har det bra, at jeg selv er happy og at vi har glede av hverandre. Istedenfor å sitte og glo på fremmede leve sitt liv, må jeg leve mitt.

Det er er skikkelig 2008 å reflektere skriftlig over tiden vi bruker på sosiale medier, men sånn er nå engang livet mitt (og kanskje ditt?) at det å kikke inn i andres hus og liv er den desidert største tidstyven. Som mine favorittfruer i Real Housewives of Beverly Hills sier, it is what it is. Så mitt mål denne våren – første vårmåneden er jo mars og den starter om bare to dager, hurra! – er å leve litt mer selv.

Etter mange år som journalist og samfunnsdebattant,
og nå som blogger, har jeg gjennom mine tekster og debattopptredener, etterlatt et visst inntrykk av hvem jeg er som person. Når jeg møter folk som kun kjenner meg fra media, sier de nesten uten unntak at de trodde jeg var mye strengere. For jeg er egentlig ikke særlig streng. Tvert imot, mener jeg folk må få gjøre som de vil og at vi her i Norge er altfor opptatt av konsensus. Når jeg skriver strenge tekster, er det ofte fordi jeg mener vi skal være ganske kompromissløse når det kommer til retten til å kunne bestemme selv.

Da jeg var yngre, hadde jeg derimot en litt streng kjepphest: Jeg mente at folk ikke burde få egne barn så lenge det fantes så mange foreldreløse barn i verden. Jeg var fast bestemt på at jeg selv en dag skulle adoptere, og jeg ble rett ut sjokkert når jeg hørte om folk som gikk gjennom prøverørsforsøk for å lure naturen til å gi dem egenproduserte barn. Herregud, så egoistisk, tenkte jeg. Men så møtte jeg den store kjærligheten og kastet alle prinsippene på båten. Nei da, det var ikke helt slik det skjedde. Men det å møte mannen i mitt liv, og dermed for første gang virkelig å kjenne på lysten til å bli mor, førte til at jeg gjorde meg nærmere kjent med de ulike alternativene å bli mor på. De gamle prinsippene viste seg å være bygget på et noe naivt og lite opplyst verdensbilde. For det første skal man ikke undervurdere den overveldende trangen som melder seg i en viss alder, den berømte biologiske klokka om du vil. Det er snakk om instinkter, og instinkter skal man ikke nødvendigvis følge for enhver pris, men man skal heller ikke kimse av dem. For det andre er det ikke sånn at man bare bestemmer seg for å adoptere og vips, så leverer storken et nyfødt barn på døra. For vår del, viste det seg også at det å få barn på «vanlig måte» skulle bli en lang og trøblete vei å gå. Men i dag, ni mislykkede IVF-forsøk senere, har vi ennå ikke gitt opp håpet.

Hvorfor? Fordi legene, i motsetning til vår erfaring fra de fire siste årene, sier at det er liv laga for oss. At vi begge har det som trengs for å kunne lage et barn. Og at hvis det ikke går med mine egg – vi mistenker nemlig at det er der problemet ligger – så kan vi reise til en klinikk i utlandet og få eggdonasjon. Jeg sier «mistenker» fordi vi ikke vet. En undersøkelse som kunne gitt oss svaret på det, såkalt PGS, er nemlig ikke tillatt i Norge. Undersøkelsen kan i samme slengen komme i skade for å vise at det er anlegg for Downs i genmaterialet. Bioteknologirådet, med Kristin Halvorsen i spissen, er så engstelige for at vi dermed skal bli et sorteringssamfunn, at tusenvis av par heller bruker flere år av livet sitt og hundretusenvis av kroner på noe som kanskje er umulig.

Våre lovgiveres høye moral stikker altså kjepper i hjulene våre hele veien. Ikke får vi vite hvor feilen ligger og vi får heller ikke benytte oss av andres frivillige hjelp til å bøte på den eventuelle feilen. Men hvis vi på et tidspunkt bare bestemmer oss for å ta en wild guess på at mine egg er av dårlig kvalitet, har alle de legene vi så langt har møtt det samme svaret: Eggdonasjon i utlandet. Legene ved både offentlige og private klinikker anbefaler norske par å gå for eggdonasjon i et av de over 20 europeiske landene der dette er tillatt. La meg gjenta: Leger ved offentlige norske sykehus anbefaler norske pasienter å reise til utlandet for å få en behandling som ikke er tillatt i Norge. I likhet med de fleste av oss, skjønner heller ikke de hvorfor det er lov å donere sæd, men ikke egg. De er tett på pasientene som fortvilte og desperate bruker all sin tid, helse og penger på å oppfylle drømmen om å bli foreldre. Det er ikke Bioteknologirådet.

Så hva er årsaken til at eggdonasjon ikke er lov i Norge? Det fikk vi et slags svar på denne uken, da programkomiteen i Høyre gikk inn for fortsatt å forby eggdonasjon i Norge. – Det har alltid vært slik at den som føder deg, også er din genetiske mor, sa komiteens leder Jan Tore Sanner som hadde «tvilt» seg frem til et nei. På Dagsnytt 18 mandag forfektet kunnskaps- og integreringsministeren at et barn først er trygt når det vet at kvinnen som har båret det frem og er dets mor, også er opphavet til dets gener. Med en synkende grad av respekt å melde, pisset dermed vår statsråd på alle som har blitt til ved sæddonasjon, de som av ulike årsaker har vokst opp i utradisjonelle familiesammensetninger, fosterbarn og adoptivbarn – inkludert programleder i studio, Fredrik Solvang, som er adoptert fra Sør-Korea. Han devaluerer deres trygghetsfølelse og insinuerer at deres tilknytning til deres mødre er mindre sterk enn den mellom barn og mødre som er genetisk forbundet. Mindre høyverdig. Mindre reell.

At den norske lovgivningen gjør forskjell på sæd- og eggdonasjon er dessuten et dobbeltsidig likestillingsproblem. Menn som ikke får til å lage barn har mulighet til å «låne» bestanddelen de mangler og likevel bli fedre, mens kvinner ikke får lov til å gjøre det samme. Men det er også et annet underkommunisert aspekt i forskjellsbehandlingen: Når forbudet mot eggdonasjon begrunnes med at barnets genetiske tilknytning til mor er en avgjørende trygghetsfaktor, må det bety at det ikke er så farlig med barnets genetiske tilknytning til far, siden sæddonasjon er lov og barnet ikke har rett til å få vite sitt genetiske opphav før fylte 18 år. Norges lover sier altså i dag at forholdet mellom mor og barn er vesentlig viktigere enn forholdet mellom far og barn.

Heldigvis er et flertall på Stortinget for en lovendring på dette området, men her skal ingen gleder tas på forskudd. For det er fortsatt holdningene til Sanner som har loven på sin side. Sanner som sier at «teknologien tillater oss å ta i bruk stadig nye metoder for å løse helsemessige utfordringer, men vi må spørre oss selv om vi bør åpne denne døren» og presenterer vikarierende motiver for hvorfor vi ikke bør. Med et flertall i programkomiteen i det liberale partiet Høyre i ryggen, advarer Sanner mot en utvikling der det neste blir å tillate surrogati. Som om dét er noe vi uomtvistelig skal frykte eller se på som problematisk. Og da, mener Sanner, skaper vi et samfunn der vi i teorien kan få en situasjon der et barn har én genetisk mor, én surrogatmor og én sosial mor. For det første er det et søkt og sjeldent tilfelle han skisserer, og for det andre: Hva så? Hvis alle parter er enige om hvilke roller hver av dem skal ha, må det vel være opp til voksne mennesker selv å bestemme hva de skal gjøre med sin egen kropp og sine liv?

I dagens Norge er svaret nei. Det ene øyeblikket er det etter sigende av hensyn til det ufødte barnet at vi ikke får lov å donere egg eller bære frem en annen kvinnes baby, i det neste øyeblikket er det av hensyn til kvinnenes ve og vel at vi skal forby det samme. Det som ligger uforanderlig i bunnen, er at en liten gruppe menneskers moralfølelse får avgjøre en stor gruppe menneskers skjebne. Skjebnen til oss som vet så inderlig godt at uansett hvordan i helvete – eller eventuelt i Danmark/Spania/Tsjekkia/Hellas/Sør-Korea/Latvia/Kina/Sverige – et barn vi kan kalle vårt blir til, vil vi elske det høyere enn himmelen og enda litt til.

Denne teksten ble først publisert på kk.no. 

Var ikke januar ekstra lang i år? Når jeg tenker meg om, er den det hvert år. Men nå er det bare litt over tre uker til mars og det er nesten litt sjukt å tenke på. Jeg gleder meg veldig til våren, kjenner jeg. Har følt meg litt isolert denne vinteren. Tror på en måte at det er først nå at det har gått opp for meg at det er en viss forskjell mellom å bo i byen og her ute. Ikke minst er det en ganske annen tilværelse å jobbe for seg selv kontra det å være ansatt et sted. Bor du i byen og jobber et sted åtte til fire, vil du både se og snakke med folk hver eneste dag, enten du vil eller ikke. Jeg merker godt at begge deler har falt bort fra livet mitt nå, og selv om jeg setter stor pris på både friheten og roen det gir å leve som jeg gjør nå, hender det at det blir akkurat en liten anelse for stille. Særlig etter en vinter der jeg har vært så mye dårlig og i flere uker sengeliggende etter en operasjon, har det vært rimelig tyst. Likevel setter jeg for mye pris på de vakre omgivelsene, nærheten til vannet og det deilige huset vårt til at jeg kan si jeg savner
å bo i byen.

Tyst var det derimot ikke på Vixen Awards på søndag. Eller Vixen INFLUENCER Awards som det heter. Jeg vet ikke helt hva jeg synes om det ordet, synes det har en litt ekkel klang. Hva er det jeg liksom påvirker med? Kanskje er ordet faktisk representativt for det norske bloggmarkedet, der de fleste bruker mye av sin synlighet til å påvirke folk til å bli mer som dem selv ved å kjøpe forskjellige ting. Uansett, arrangementet var litt av et skue. Blytung sminke, søt parfyme, knivete stemning og flakkende blikk fylte Grand til randen. Det kan også virke som at det er en slags omvendt korrelasjon mellom vennlighet og lesertall: Jo flere followers på insta, jo surere fjes. Haha, det er sikkert unntak fra den regelen altså. Uansett, tilstelningen var ikke helt min kopp med te, men det var moro å være der med to venner (Morten og Anders) og ta imot pris for en tredje venn (Lisa) og hennes kollega som ikke var der. Jeg ble også kledd opp av selveste Pia Tjelta, som i seg selv var grunn god nok til å gå.

Annonsørinnhold

Til hverdag og fest: Her er sommerens lekreste kjoler

Tusvik & Tønne fikk prisen for Årets Gullpenn.

Jeg hadde ikke hørt om så mange av de som ble nevnt og hedret, men jeg syntes Helsesista og Kristin Gjelsvik hadde fine takketaler. Det er ikke så altfor mange (kjente) norske bloggere som retter blikket utover egen contour-sminkede nese, så når noen gjør det, legges det merke til. Og det synes jeg er bra!

Nå om dagen jobber jeg hardt med motivasjonen til å gå på en ny runde med ivf. Det har gått godt og vel en måned siden operasjonen og vi skulle vel strengt tatt kunne sette i gang når som helst nå. Jo før, jo heller egentlig. Både fordi det visstnok er større sjanse for å bli gravid rett etter et sånt inngrep og fordi jeg, ehm, har fylt 35 og føler at den allerede elendige fruktbarheten er i fritt fall.

Apropos fruktbarhet, kom over denne lekre saken da jeg nettshoppet litt her om dagen. Lurer seriøst på om jeg hadde klart å beherske meg om jeg så noen vandre rundt i denne en sommerdag. Typ rett etter et mislykket eller avbrutt forsøk. Haha, da hadde jeg blitt olm!

Håper februar behandler dere godt ❤