Er det bare meg eller opplever vi historiens største babyboom akkurat nå? Hvor enn jeg snur meg er folk enten gravide eller så har de nettopp født. På gata, venterommet hos legen, facebook, instagram, tv. Baby, baby, baby. Jesus christ, kan dere slutte å gni det inn? Haha.
Sosiale medier er seriøst fulle til randen av «To blir til tre», sånn derre trekant eller hjerte eller hva det nå er de former hendene til oppå en helt flat mage med hashtag #12uker, «Ny sjef i huset!», bilde av ultralyd og «Se hva vi har laga!». Hvis jeg kjenner de som blir foreldre, blir jeg selvfølgelig glad. Jeg er jo, kanskje ingen bombe, veldig glad i barn. Men det er liksom summen som gnir det inn og gjør meg til en verpesjuk og hvesende katt!
Her om dagen satt vi i bilen på vei inn til byen. Jonas kjørte og jeg scrollet. Plutselig og helt ut av det blå hører jeg meg selv si, med tilgjort stemme (men ganske lavt altså): «Nøssstebaaarn».
– Hæ?
– Haha, sa jeg det høyt?
– Ja, men hva sa du? Hvafforno-barn?
– Nøstebarn. Jeg har seriøst scrolla forbi hundre og femti reklamer for babyprodukter på Facebook. Den der Nøstebarn er overalt. Til og med på Tise er det mas om de klærne. «Ønsker å kjøpe alle typer klær fra Nøstebarn i størrelse 74 til 92»
– Er det klær av god kvalitet det eller? Da sier vel damene sånn «Disse her kjører jeg bare på 60 grader jeg asså. Like fine som nye etterpå, vet du».
– «Ja, erru gæren! Så mye som minsten søler, halve grøten havner jo på klærne, så skal tøyet liksom tåle litt.»
– «Og så er det alle basseluskene i barnehagen! Jeg vasker alt jeg asså! Er det bomull så går det rett på kokvask.»
– «Må jo det! Også klør det ikke. Ja, nei, alt av ulltøy hos oss er fra Nøstebarn. Er jo ikke det billigste, men det får ikke hjelpe!»
Og vi lo, som Kevin Vågenes sier. Jeg liker godt disse stundene når vi kan le litt av vår egen elendighet. Og de er det heldigvis ganske mange av. For livet er jo tross alt godt når alt kommer til alt. Det er bare akkurat disse barnegreiene som matter ut og tar fra meg motet i blant.
Nå for tiden kjenner jeg på to parallelle følelser rundt akkurat dette med barn. På den ene siden har jeg helt klart gjort et fremskritt når det gjelder å se ting i perspektiv. Jeg har blitt mye flinkere til å tenke rasjonelt på livet som helhet, og være bevisst på at den ufrivillige barnløsheten bare er én av mange ting livet vårt inneholder.
På den andre siden kjenner jeg at jeg blir mer og mer var for enkelte ting som har med barn å gjøre. For eksempel kan jeg bli lei meg hvis jeg er sammen med en venninne og hun koseprater mer med babyen sin enn hun prater vanlig med meg. Og så kjenner jeg det skikkelig i magen når noen snakker om hvor vanskelig det er med barn, at det nærmest er synd på en mor som skal få ting til å gå opp mens far er på jobb. Jeg skjønner jo egentlig godt at det er utfordrende å være mor, selvfølgelig gjøre jeg det. Men det er vel bare det irrasjonelle som skyter inn og gjør meg litt trist og forbanna over at noen som burde vite bedre, klager til MEG om hvor tungt ditten og datten er. Jeg ønsker meg jo alle disse utfordringene de snakker om. Jeg vil jo mer enn noe annet ha dette tunge, vanskelige, viktige og altoppslukende ansvaret i livet mitt. Kan de ikke være litt mer taktfulle når de vet hvor vanskelig jeg har det? Snakk gjerne om barna, og aller helst ha dem med, for jeg blir jo så glad av å være rundt barn, men please velg en annen samtalepartner enn meg når du skal klage over hvor tøft det er med disse barna og deres hverdagslige behov. Jeg vil jo ikke at folk skal på tå rundt meg fordi «vi må være forsiktige rundt henne barnløse», men jeg må vel bare innrømme at jeg har blitt mer sensitiv og sår enn jeg skulle ønske.
Men nok om det! Ny uke, nye muligheter. Jeg begynner endelig å bli litt bedre etter operasjonen. Har en del vondt fortsatt, men tror det går rette veien nå. Det er verre nå enn de tre forrige gangene jeg har operert, men legen sier det er å forvente fordi masse nerver er i klem og en haug med annen kjedelig informasjon. Så lenge han vet hva det er og sier at det blir bra, så stoler jeg på det. Stoler på det, og gleder meg stort over at solen skinner nesten en hel time lengre utpå ettermiddagen enn den gjorde for en måned siden, og at det bare er 60 dager igjen til våren.
Etter noen ukers stigende kvalme som tilskuer, og tre dagers resultatløs diskusjon med min redaktør i Aftenposten der jeg som fast spaltist skriver mediekritikk, har jeg bestemt meg. Jeg må lette hjertet mitt. Og jeg må gjøre det på en plattform der jeg selv legger premissene.
Sommeren 2007, da daværende kulturminister Trond Giske lånte sine skuldre til artisten Mira Craig på Hovefestivalen, var det mange journalister og redaktører som hånlo godt og lenge. Som nyutdannet journalist i en av landets største nyhetsredaksjoner, reagerte jeg på måten en statsråd vi stadig intervjuet ble omtalt på internt. Ikke bare i gangene, men også på redaksjonsmøter. – Han ser jo bare latterlig ut, husker jeg at en av redaktørene sa. Jeg var for så vidt enig i det, men jeg husker jeg reagerte på at akkurat han sa det.
Jeg hadde nemlig nettopp sett ham på en jobbfest, der han hang over en kvinnelig kollega og fortalte henne hvor nydelig hun var. Hun stod med ryggen inntil en vegg, han stod lent over henne med en håndflate plassert på hver side av henne på veggen. Så kysset han henne på halsen. Den kvelden hadde jeg selv blitt lagt kraftig an på av en reportasjeleder. Han holdt meg fast, sa jeg ikke trengte å være så overlegen selv om jeg var vakker, og han nektet å slippe meg før jeg lovte at jeg skulle bli med på nachspiel. Da jeg endelig fikk øye på en ledig taxi utenfor festlokalene, fikk jeg ikke stoppet den fordi han holdt meg fast. Jeg måtte vente 20 minutter til, mens forbipasserende kolleger, både de som var på vei til nachspielet reportasjelederen ville ha meg med på, og andre som var på vei hjem, enten ikke la merke til at han hang på meg som en klegg eller lo litt av det. Selv om jeg syntes han var ekkel, lo jeg også. Jeg ville ikke være hun sure som lagde dårlig stemning.
På Skup-konferansen året etter, var det min tur til å få litt oppmerksomhet av førstnevnte redaktør og til å være «nydelig». Han hang over meg med slørete blikk og snøvlet at han var så populær at han fikk tilsendt dametruser i posten. Begge mennene var gifte familiefedre. Begge har steget i gradene siden den gang.
Svein Østvik (Charter-Svein) i hotellbaren under Skup-konferansen i Tønsberg i 2012.
Jeg har ikke tall på hvor mange slike opplevelser jeg har hatt i mine ti år i norsk rikspresse. Ikke heller har jeg tall på hvor mange ganger jeg har blitt spurt om fester og nachspiel. Oppmerksomhet av den første typen – der det henges over og sikles, kysses på og man får utseendet kommentert – har jeg som regel opplevd patetisk eller ekkel, og i blant skikkelig ubehagelig. Men spørsmål om hvor festen er, har jeg aldri tenkt over at jeg ikke burde fått. I sekulære samfunn, er det bare hyggelig ? og vel ønskelig – at man kan feste på tvers av kjønn og generasjoner. Derimot har jeg de siste ukene tenkt mye på dobbeltmoralen i norsk presse. Det er den som har gjort meg uvel.
For Giske er ikke den eneste mektige personen som har vært omgitt av uforholdsmessig mange, unge og pene kvinner. Han er langt i fra alene om å ha benyttet seg av anledningen hans posisjon og makt har gitt ham til å tilegne seg kontakt med det motsatte kjønn. Kontakt som tidvis har vært langt over grensen for hva både kvinnene og partiet han representerer bør tåle. Men i norsk sammenheng er Giske så langt alene om å bli identifisert som en #metoo-overgriper og bli gjenstand for en samlet norsk presses langvarige moralske forargelse. Hvorfor?
Takket være #metoo-kampanjen har mye dritt kommet opp til overflaten, og mange ubehageligheter har blitt satt en stopper for. At også Giskes upassende oppførsel – tilnærmelser han åpenbart har tillatt seg i kraft av sin posisjon – har fått konsekvenser for hans stilling, er bare rett og rimelig. Når det foreligger flere varsler om at en politiker på hans nivå har opptrådt upassende og ubehagelig, er det også på sin plass at nyhetsmediene dekker dette. Men mediene har jo ikke bare formidlet til allmennheten hva som foregår i Arbeiderpartiet. De har publisert over 3000 oppslag om Giske siden desember, og de har drevet saken fremover, med et etterhvert tydelig mål om å avsette ham. Men dette har andre skrevet bedre om enn meg.
Det jeg har blitt kvalm av er revolverintervjuerne og det fasitinnehavende kommentariatet. Fordi jeg sitter og ser på dem, hører på dem på radio, leser dem i avisen, og så vet jeg at flere av dem godt vet at deres egen sjef ellers deres egen kollega har langt verre episoder på samvittigheten enn de verste kjente varslene om Giske. Jeg ser noen av de samme som gikk forbi og lo den litt koselige haha-han-blir-så-amorøs-i-fylla-altså-latteren da mellomlederen som er født samme år som min mor, holdt meg bom fast mens han snøvlet. Nå snakker de om en tekstmelding med spørsmål om hvor festen er og et påstått kyss som et sjokkerende overgrep, og de spør: Er det en ukultur i Arbeiderpartiet som har tillatt dette, eller er kvinnene i partiet trygge nå som Giske er avslørt og luket ut?
Jeg spør meg hva motivasjonen til de ivrige, påtatt sjokkerte og fordømmende journalistene og kommentatorene er. Jeg snakker her ikke om den streite journalistikken som er gjort på saken. Det er forståelig at pressen har fulgt maktkampen og alliansene internt i Arbeiderpartiet tett i lys av denne saken. Jeg snakker om moraliseringen. Om alle de som kastet seg på da saken sprakk før jul, og som en hund som ikke vil slippe et buksebein, fortsatt biter seg fast. Er motivasjonen å gjøre det lettere å være kvinne i Arbeiderpartiet? I så fall, når skal de gjøre det lettere å være kvinne i egne redaksjoner? Når skal redaktører og mellomledere i mediene stilles til veggs?
Kjære kolleger, er det bare jeg som hører det single i glasshus og ser påfallende selektiv moralisme i debattprogrammer og på kommentarplass? Er det bare jeg som savner feiing for egen forbannede dør, nå som vi er så godt i gang med kosten?
For nå blir spørsmålet om mediene vil være en våken og sterk vaktbikkje, eller om de vil fortsette som en flokk veskehunder som sitter i veskene til eierne sine og gneldrer.
Plutselig er det jammen her, det herrens år 2018. Og velkomment skal det være!
Etter en litt mørk høst med mye knall og fall, må jeg faktisk si at 2017 tok seg ganske fint opp på slutten der. For det er jo faktisk ofte litt sånn, at når én dør lukkes, åpnes en annen. It’s always darkest before the dawn. Ting ordner seg jo som regel til slutt. Jeg er ikke av typen som tror på sånne svevende, optimistiske greier som at universet sørger for noen form for balanse, altså. Jeg tror bare at vi mennesker vil vårt eget beste så sterkt, at vi tar de valgene som er riktige for oss selv. Vi sørger for den balansen selv. Vi kvitter oss med det – og de – som ikke er bra for oss, og tomrommet som etterlates, fyller vi med ting og mennesker som gjør oss godt.
Men når livet byr på utfordringer, er det lett å havne i et selvmedlidende hjørne der alt bare ser trist og leit ut. For meg ble det litt sånn i høst, da jeg plutselig så meg tvunget til å ta noen smertefulle oppgjør. Det var beinhardt, og på et tidspunkt gjorde det ekstremt vondt. For brudd er jo vonde greier, selv når det ikke er romantiske forhold som tar slutt og selv når den du bryter med er en snik og en pipelort. Vondt er det uansett. Så da det stod på som verst, kastet dramatikken en så stor skygge over tilværelsen, at jeg rett og slett syntes ordentlig synd på meg selv. «Hvor mye er det egentlig meningen at jeg skal tåle», spurte jeg meg selv retorisk og selvmedlidende. «For et drittår dette har vært», tenkte jeg. Men på et tidspunkt måtte plasteret, i hvert fall det som var igjen av det, dras av fort og gæli. Og da det var gjort, så jeg alt mye klarere. Så grusomt hadde da virkelig ikke 2017 vært.
For 2017 var ikke bare et år som bød på skuffelser og sorg. Det var også året da jeg tegnet bloggkontrakt med KK, fikk hundre tusen kroner i stipend av Fritt Ord til å skrive min debutbok og ble fast spaltist i Aftenposten. Ikke før året var omme ble jeg sannelig også semifinalist til Vixen Influencer Awards (jeg håper dere fortsetter å stemme her!!❤️ )
2017 var også året da vi kom på plass i vårt deilige hjem i Vollen og året da vi reiste på tidenes ferietur gjennom Europa. Ikke minst er 2017 et år jeg kommer til å huske for noen eksepsjonelt gode stunder med både nye og gamle venner.
Anyway, nå er det gamle tilbakelagt og vi er godt i gang med det nye. Og med en litt heftig start, får jeg vel si, med endometriose- og adenomyoseoperasjon allerede 2. nyttårsdag. Fyttikatta så vondt! Jeg har kommet hjem fra sykehuset nå, men er rimelig pleietrengende her jeg stort sett ligger i sengen, eller i sofaen om jeg har noen gode timer. Det første jeg husker fra jeg våknet etter operasjonen var at legen meget fornøyd kunne meddele at operasjonen hadde gått veldig bra, og at det, hvis alt gikk som han håpet, bare ville være skikkelig vondt i tre måneder til. «Så blir det bra!» Hahaha! Jeg elsker denne legen. Det er han jeg har skrevet om tidligere. Liker så godt at han er helt ærlig, pynter liksom ikke på det. Men jeg er fornøyd jeg, så lenge vi faktisk kan se en ende på dette smertehelvetet. Forhåpentligvis må vi ikke vente i hele tre måneder før vi går løs på et nytt forsøk, men det regner jeg med at jeg får vite mer om når jeg prater med ham over helgen.
Akkurat nå går det i smertestillende og mye søvn, og litt surfing og tv-serier når jeg klarer å holde meg våken. Heldigvis er jeg min egen sjef og slipper å ha dårlig samvittighet for at jeg ikke er på jobb. Glemmer aldri venninnen min som hadde hatt en tilsvarende operasjon og fikk beskjed om at hun kunne gå på jobb dagen etter. «Du skal få sykemelding for i dag, men synes ikke vi kan kalle deg syk i morgen», hadde legen sagt. Hun besvimte på trikken på vei til jobb. Visst skal vi ikke definere sykdom så bredt at det går utover velferdsstaten. Men akkurat i disse dager, når en av våre toppolitikere er sykemeldt på tredje uka fordi han har oppført seg upassende mot kvinner, er det litt «festlig» å tenke på alle de kvinnene som paralysert av smerter går på jobb hver eneste dag, fordi vi ikke skal være så løsslupne med sykemeldinger i dette landet.
Et godt nytt år og en god ny uke ønskes dere alle som én! ❤️
Ja, hvordan går det med dere i julebobla? Her tror jeg endelig at jeg har klart å spise meg mett på ribbe, etter å ha sneket til meg rause porsjoner av den fettete herligheten til både frokost, lunsj, nattmat og mellommåltider. Måtte bruke såpe for å få av meg gifteringen i morges, og enda gjenstår pinnekjøttmåltidet jeg skal forsyne meg grovt av i kveld.
Vi har, som hvert år etter at vi ble kjærester, feiret jul hos mine svigerforeldre i Grenland. Det er ordentlig koselig og jeg er heldig som har svigerforeldre jeg er så glad i og komfortabel med. Ikke minst er julematen i dette huset i en klasse for seg selv, så jeg lever gladelig med at buksene sitter litt trangere i noen uker.
Jeg vet ikke om jeg er alene om å ha det sånn, men for meg er julen blitt en tid der jeg tenker ekstra mye på den forbaskede uønskede barnløsheten. Kanskje ikke så rart når barn, naturligvis, er i fokus gjennom hele høytiden. Jeg tror jeg er over gjennomsnittet glad i barn, særlig barn jeg kjenner og som står meg nær, så det blir en veldig delt følelse: På den ene siden elsker jeg å henge med barna, dille og dulle og leke med dem, se hvor store de har blitt siden sist og nærmest bli rørt til tårer når de roper navnet mitt eller gir meg en god klem. Samtidig, kjenner jeg så ekstra sterkt på at jeg ikke har en liten morotass som kaller meg for mamma. Jeg blir så bunnløst trist og lengselsfull av den altoppslukende følelsen av å mangle noe, noe jeg jo ikke aner om jeg noensinne vil få engang. Å feire jul har de siste årene – i tillegg til å være genuint koselig – føltes litt som å være en tilskuer. En tilskuer som hvert år de siste fire årene har tenkt at neste år skal vi ut på banen, at neste år skal bli vårt år. Men så kommer neste jul, og vi er fortsatt der vi var.
Ikke vet jeg om det er mulig å å få denne følelsen til å forsvinne før vi eventuelt lykkes med å få et barn i hus. Men jeg har tenkt å prøve. Jeg tror det er på tide å lage noen egne juletradisjoner, der vi fokuserer på det vi har og ikke det vi mangler. At vi hygger oss med resten av familien på julaften, med all kos det innebærer å spise god mat, åpen gaver og henge med både store og små familiemedlemmer, men at vi bestemmer oss for at 1. juledag feirer vi tre: Jonas, Pepsi og jeg. Spare noen av gavene våre til hverandre til da, lage deilig mat, drikke vin og se en julefilm eller to. Jeg tror det er en skikkelig god idé.
Når man har et uoppfylt ønske om å bli foreldre, tror jeg det er ekstra viktig å styrke følelsen av det å være en kjernefamilie. En kjernefamilie bestående av to som elsker hverandre, eller som i vårt tilfelle med Pepsi, tre som betyr alt for hverandre. For når folk får barn – enten om det er par i familien eller par i omgangskretsen – blir de små naturlige sentrum. Som ufrivillig barnløse som sosialiserer med småbarnsfamilier, tror jeg det derfor er lett å føle at man selv mangler et sentrum. Den følelsen må bort, tror jeg. Finn deres sentrum, og pass godt på å dyrke og elske det. Vær rak i ryggen, og vern om det dere har sammen. Ikke la det dere mangler være det som definerer dere. Det er mitt lille juleråd! ❤️
Nå skal det pyntes og jåles, før det blir pinnekjøtt og akevitt i herlig og folksomt selskap. Fortsatt gledelig jul, alle!
Tenk at jeg faktisk skulle gjøre alvor av dagdrømmen om å starte en blogg. Tenk at jeg skulle få meg selv til å skrive om helt andre ting enn «hard news», som er det jeg mer eller mindre har beskjeftiget meg med de siste ti årene. Tenk at jeg skulle våge å skrive om noe så nært, vondt og sensitivt som ufrivillig barnløshet. Tenk at det skulle vise seg at det fantes mennesker der ute som gadd å lese mine skriblerier. Og tenk at disse menneskene skulle være så fine og bra, at tilbakemeldingene fra nettopp dem skulle bli det som lyste opp en høst der ufrivillig barnløshet og føltes som mitt minste problem.
Kjære lesere, tusen takk for at dere har nominert meg som «Årets sterke mening 2017» i Vixen Influencer Awards. Jeg er, tro det eller ei, en av ti semifinalister! Ti skal, basert på lesernes stemmer, bli til fem finalister. Til alt overmål er det faktisk lov å stemme på sin favoritt én gang hver 12. time, og det kan man gjøre frem til 15. januar. Juryen velger til slutt en vinner i hver kategori, og prisen deles ut på nyåret.
Ellers har jeg også fått potensielle gladnyheter fra sykehuset, for det kan se ut som de muligens klarer å skvise meg inn for operasjon allerede første uken i januar. Selv tviler jeg ganske sterkt på at operasjonen vil gjøre det så mye lettere å bli svanger, all den tid min endometriose for det meste sitter andre steder enn i livmoren, men jeg har et sterkt håp om at den vil hjelpe på smertene. Så får vi se, da. Det største ønsket for 2018 er jo at smerter byttes ut med en baby, selv om det høres ut som en utopi. Men det er alltids lov til å drømme.
I kveld er det tid for vår årlige juletaco, en tradisjon som bare er ett år gammel. I fjor hadde vi nemlig invitert middagsgjester like før jul, og snakket i forkant om hva vi skulle servere. Julematen alle stapper i seg fra november og ut året er nydelig, men så tett opp mot jul har nok de fleste fått i seg noen runder av både ribbe og pinnekjøtt. Mye fett, mye kjøtt og mye carbs. Det eneste grønne man finner på matbordene de siste ukene i året, er treet det er bilde av på etiketten på den mest vanlige akevittflasken. Vi tenkte derfor at det kunne være deilig med et avbrekk, og drusa rett og slett på med et skikkelig tacomåltid! Langtidsstekt entrecôte marinert i hvitløk, spisskummen, paprika, olivenolje, chili og korianderfrø. Pico de gallo, ananas- og mangosalsa og guacamole. Frisk salat, lime i lange baner, jalapeños og crème fraîche. Juleøl ble byttet ut med Corona og snapsglassene ble fylt med Jose Cuervo istedenfor Gilde Juleaquavit. Både vertskap og gjester syntes måltidet var så kjærkomment at vi bestemte oss for å gjøre det til en tradisjon.
I år har vi i tillegg besøk av min britiske kusine, noe som er ordentlig hyggelig, siden vi alltid feiret jul sammen da vi var små. Annethvert år i London og Numedal. Så jeg gleder meg litt ekstra til i kveld. Vi ser ikke helt ut som på dette bildet fra 1991 lenger, men jeg holder like hardt rundt henne nå som jeg gjorde da.
Håper førjulstiden er snill med dere gode, greie lesere ❤️
Jeg har alltid vært glad i jula. Særlig de siste ti årene, altså etter at jeg møtte Jonas, har jeg elsket desember og alt den byr på av klissete greier: Julefilmene, hendene etter klementinskrelling, gløggrestene på kjøkkenbenken og julepopmusikk på radioen. Jeg har jo både hørt og lest om de som opplever jula som ekstra vanskelig, men aldri forstått helt hvordan en så hyggelig tid kan få noe som helst til å føles verre. Selvfølgelig har jeg hatt både respekt og forståelse for at for eksempel spiseforstyrrelser, en vond oppvekst eller kjærlighetssorg er både nedbrytende og vanskelig å bære, men jeg har alltid tenkt at denne lune tiden må da bare legge et litt trøstende filter over den tunge tilværelsen. Så kom høsten 2017 og sa hold my beer.
Denne høsten bød, som tidligere nevnt, på mye kjipt. På alle fronter. En stund der, føltes det som alt og alle sviktet på en og samme tid. Da de første julesangene kom i bakgrunnen på tv-reklamene i månedskiftet oktober/november, fikk jeg en følelsesmessig reaksjon som sikkert er det folk kaller angst. Plutselig føltes det som det minste tegn på jul skulle bli dråpen som fikk møkkabegeret til å renne over. Jeg som tidligere år ikke har kunnet vente med å pynte til jul og høre på julealbumet til Michael Bublé (jada, hahaha), hadde nå lyst til å snu og løpe tilbake innover i 2017 så fort at jula ikke kunne ta meg igjen. Da kjente jeg virkelig på hvordan tanken på jula kan være vond og vanskelig. Kontrasten mellom hvordan det ideelt sett skulle være, og hvordan det faktisk var, ble så stor at jeg ikke trodde jeg kunne bære det. Ingenting var på stell og jeg gledet meg ikke til noe som helst. Tvert imot kunne jeg komme på en hel masse jeg gruet meg til. Ting jeg aldri før hadde sett på som noe vanskelig, som for eksempel julegaveshopping eller bilder av luciabarn på Instagram, fikk meg nesten til å kaldsvette.
Vanligvis har Jonas et mildt sagt avslappet forhold til denne høytiden. Det vil si at han synes det er hyggelig med et julebord eller to, setter pris på ribbe og akevitt på julaften og pinnekjøtt og akevitt andre dag, og går til nød går med på å se Love Actually med meg en gang i løpet av desember. Men der stopper det. Men i år, da han merket fraværet av min sedvanlige entusiasme, tror jeg han skjønte at ting ikke var helt som de skulle være. For plutselig en dag i november, kom han hjem med et juletre! Vi har aldri hatt vårt eget juletre før, for vi har alltid vært hos mine svigerforeldre fra lille julaften og da har det liksom vært litt poengløst å ha det hjemme i tillegg. Men det at Jonas, som selv ikke er noe opptatt av sånt, hadde gått til det skritt å kjøpe et nydelig (og fake, for det er det jeg alltid har sagt at jeg vil ha) juletre for å muntre meg opp, gjorde meg så glad. Det gikk nok en gang opp for meg hvor vanvittig heldig jeg er.
Og jammen ble det ikke straks litt mindre angst og litt mer glede i heimen. Før jeg visste ordet av det, satt jeg der og skrelte en klementin, mens jeg så på en dårlig julefilm på Netflix. Jeg orker å høre julesanger igjen og har opparbeidet motivasjon til å kjøpe de (heldigvis) få julegavene jeg har på listen.
I dag ringte de fra sykehuset og sa at de prøver å få meg inn til operasjon allerede første uken i januar. Jeg krysser fingrene for at det skjer. Vi har ikke hatt noe forsøk siden den skrekkelige runden i vår da ingen egg overlevde og jeg skrev blant annet dette innlegget. Så snart sårene etter operasjonen gror, skal vi i gang med nytt forsøk. Kan ikke si jeg gleder meg, ikke er jeg spesielt optimistisk heller, men vi må jo se om operasjonen fjerner noe hinder for graviditet eller om den «bare» hjelper mot smertene. Uansett, tør jeg være så freidig å håpe på at 2018 blir bedre enn i år.
Før jeg begynte å studere, jobbet jeg i underkant av ett år i salgsavdelingen i et av landets største mediehus. Det var stort aldersspenn på de som jobbet der, men jeg med mine 20 år var blant de yngste. Jobben bestod i å selge avisabonnement over telefonen, mot en lav fastlønn og en grei provisjon. Vi som var yngst, var der gjerne fordi vi trengte penger mens vi fant ut av hva vi skulle gjøre med livene våre, men det var også godt voksne der som hadde telefonsalg som sin «vanlige» jobb. Og så var det et par mellomledere med ambisjoner innen salg og markedsføring. Det var disse som gikk rundt og ropte fraser som skulle motivere/irritere oss til å ringe hjem til uskyldige folk og prakke på dem avisabonnement. Haha, ikke det stolteste øyeblikket i karrieren, det der.
En kveld, etter en jobbmiddag med hele gjengen, kom jeg i prat med en av disse mannlige mellomlederne. Vi var en gjeng som hadde gått videre ut på byen, og det ble øl og skrål til langt på natt. Mellomlederen var en hyggelig og omgjengelig fyr sent i 20-årene, som jeg hadde en ålreit tone med på jobb. Jeg var nok på ei litta snurr, for plutselig satt jeg der og la ut om min ulykkelige forelskelse i en kollega, som denne mellomlederen også var sjef for. Jeg hadde nemlig klart å falle for en av de andre som jobbet der, en helt uaktuell greie fordi vi begge skulle flytte utenlands kort tid etter. Men vi hang litt sammen og jeg satte stor pris på det som var, selv om det ikke var stort. Anyway. Den kvelden var ikke han jeg crushet på med ut, det var derimot noen av de andre på min alder. Da utestedet stengte, ville mellomlederen ha oss med hjem til seg på nachspiel. Jeg husker ikke hvor mange vi var, bare at vi var en gjeng – både gutter og jenter – som ikke var vonde å be. I ettromsleiligheten på Oslo vest fikk vi mer å drikke, og så husker jeg ikke mer.
Jeg husker ikke hvordan det gikk til at jeg sovnet. Men jeg våknet, heldigvis påkledd, av at mellomlederen lå og presset seg mot meg og prøvde å kysse meg. Å våkne til det svette ansiktet med sporadiske skjeggstubber som stakk meg i fjeset som nåler er en opplevelse jeg aldri glemmer. Eimen av Galliano-shots og L’oreal Studioline river fremdeles i nesa, når jeg tenker tilbake.
Det tok meg noen sekunder å forstå hvor jeg var og hvem han var, men da jeg skjønte det, lukket jeg øynene, snudde meg med ryggen til ham, gryntet litt og lot som jeg sov. Heldigvis ga han seg ganske raskt etter dette. Jeg lå der urørlig med øynene åpne i det som kjentes som flere timer, og ventet på at jeg var helt sikker på at han sov. Så reiste jeg meg fra senga, fant jakken og skoene mine, og listet meg ut og hjem.
Jeg hadde så angst resten av den helgen at jeg nesten ikke orket å gå på jobb da mandagen kom. Jeg følte at det var jeg som hadde driti meg ut, og jeg var livredd for at han jeg likte skulle høre om dette. Jeg følte meg skitten og billig, forstå det den som kan. Heldigvis var ikke mellomlederen der da jeg kom på jobb den mandagen, noe som gjorde meg roligere til sinns. Et par timer senere, satt jeg med endelig relativt lave skuldre og snakket med han jeg hadde crush på, da jeg plutselig så mellomlederen som var på vei bort til oss. Han gliste bredt og sa takk for sist, før han løftet hånden opp og dinglet med det jeg til min store forskrekkelse så at var mine store gulløreringer. «Du savner kanskje disse, du?» spurte han, og så skikkelig kry ut. Hvordan og hvorfor jeg hadde tatt dem av, ante jeg ikke. Men de var mine. Og der stod svinet og dinglet med dem rett foran øynene på han jeg ville imponere.
I ettertid er jeg glad for at han gjorde akkurat det. Jeg er glad for at han stod der foran fyren jeg likte og ga inntrykk av at jeg hadde tilbrakt helgen eller natten med ham. Da ble jeg nemlig så forbanna at jeg gikk til sjefen hans og fortalte om alt sammen. Jeg tror ikke jeg hadde gjort det ellers. For jeg følte meg ekstremt dum, og var særlig flau over at jeg hadde lagt ut om kjærlighet- og følelseslivet mitt til mellomlederen. Mitt 20 år gamle hode hadde en eller annen idiotisk logikk som sa at jeg ved å gjøre det, hadde invitert mellomlederen inn i min private sfære. Når jeg i tillegg hadde blitt med på nachspiel, så hadde jeg så til de grader meg selv å takke, tenkte jeg.
Men sjefen min – som også var sjefen til mellomlederen – mente noe annet. Han takket for at jeg ville fortelle ham det og spurte om vi kunne prate mer dagen etter. Dagen etter kalte han meg inn til seg, og spurte om han kunne bruke navnet mitt når han tok dette videre. Jeg sa først nei, men da han forsikret meg om at jeg skulle få slippe å jobbe med mellomlederen igjen, sa jeg at det var greit. At jeg sa ja til det, gjorde at flere jenter – som også hadde hatt ekle opplevelser med samme mellomleder – også turte å la navnet sitt bli brukt. Jeg mener å huske at han måtte gå på dagen.
Da #metoo-kampanjen først nådde Norge, ble jeg litt oppgitt over hvor det bar av sted. De første historiene som kom handlet nemlig mer om klønete idioter enn om seksuell trakassering. Heldigvis endret dette seg og de siste ukene har flere bølger av etterlengtede oppgjør skylt over den ene bransjen etter den andre. Drittsekker som har stått for alt fra upassende kommentarer til regelrette voldtekter har skjelvet i buksene, mens de som har dekket over for dem, har måttet forklare seg. Det var noe skikkelig tilfredsstillende over å se sportsredaktøren i TV 2 stå skolerett for Lisa Tønne i debattprogrammet Underhuset på TV 2 her for et par uker siden. Han har visst om overgrep i redaksjonen, men ikke gjort noe med det. Han er ikke den eneste: Gjennom denne kampanjen har vi hørt og lest så mange historier om dem som har sagt fra om overgrep, men ikke blitt lyttet til. Jeg har lest om damer som har kommet til sjefen sin og sagt at en kollega har krenket dem seksuelt, og fått til svar at det sikkert ikke var uprovosert. Om unge vikarer som har sagt fra om upassende oppførsel, for selv å bli straffet gjennom ikke å få forlenget sitt vikariat. Om sjefer som istedenfor å sparke overgripere, sladrer til dem, slik at den som har meldt fra blir den tapende part.
Alle disse historiene har fått meg til å tenke tilbake på det jeg selv opplevde som 20-åring. Hadde jeg den gangen lest disse historiene, hadde jeg kanskje kviet meg mer for å si noe til sjefen. I dag vet jeg at denne kampanjen nettopp gjør det enklere for oss å si fra, både fordi holdningene endres, men også fordi de færreste tør noe annet nå som de vet de kan bli holdt ansvarlig for å snu det blinde øyet til. Men som 20-åring kan det hende at jeg ikke hadde forstått det. Kanskje ville jeg blitt livredd for at det ville koste meg jobben å si fra. Derfor hadde jeg lyst til å dele min egen #metoo-historie. Den er sammenlignet med mange andre nærmest en solskinnshistorie å regne, men den er ikke unik. For det finnes sjefer der ute som er på ditt lag når det gjelder. Selvom mange begår unnlatelsessynder rett som det er, er det òg mange som har evne til å forstå problemet og baller til å gjøre noe med det. Du må bare si fra.
En deilig helg går mot slutten og jeg er både mett, uthvilt og happy. De som hater på Black Friday har ikke vært på Sandvika Storsenter. Herrejesus for noen tilbud! Jeg dro dit for å kjøpe bursdagsgave til Jonas og endte opp med å gå fullstendig bananas med gaver til meg selv.
En genser fra Totême (den jeg har på meg på bildet) og et nydelig skjørt fra Isabel Marant som jeg hadde gått og siklet på i hele høst var satt ned så masse at jeg måtte gni meg litt i øynene. Det skjer jo aldri at de fine plaggene kommer på salg, og i hvert fall ikke plagg du har ønsket deg skikkelig. Men på fredag stoppet (u)lykken ikke der. I Ganni-butikken var et skjørt jeg har holdt på å kjøpe på nett satt ned og de hadde bare ett igjen – i min størrelse. Det er et tegn! Ja, det må det faktisk være. Og så har jeg hatt så lyst på en knallrød genser, men ikke klart å finne en som svarer til alle kravene mine: Den skulle være litt baggy, men ikke så lang og ikke slaskete. Og den skulle være av ull eller bomull, helst en miks. Og tror du ikke eksakt denne herligheten fra Samsøe hang der ensom og skinte, under 50%-skiltet? Da fikk det bare passere at den egentlig var to størrelser for stor, jeg tror faktisk den er finere når den er «for stor».
Der hadde jeg egentlig tenkt å sette et skamfullt punktum, men så fikk jeg øye på en lang lysegrå cardigan med knyting rundt livet, som så på en prikk ut som morgenkåpen jeg har gått og drømt om å finne. Så jeg gikk bort og kjente på den, og himmel og hav så mjuk! Hadde ikke noe valg da, hadde jeg? Den er av like deler ull og kashmir, dessuten går en ikke så liten cut av overskuddet til de nepalske damene som har strikket den. Jeg måtte rett hjem og legge ut fem plagg på Tise før jeg kunne starte prosessen med å tilgi meg selv for å ha så dårlig impulskontroll.
Lørdag feiret vi Jonas sin bursdag, som egentlig er først på mandag, med deilig (om jeg får si det selv) middag, rødvin, kake og gaver. Han hadde ønsket seg lammelår. Siden vi hadde fårikål på tirsdag og ribbe på fredag, orket jeg ikke mer poteter, så jeg gikk for en persisk vri. Det ble langtidsstekt lammelår med safranris, karamelliserte berberis og urte-tzatziki. Jeg skal bli flinkere til å ta bilder når jeg lager mat og dele litt oppskrifter. Dette måltidet falt i hvert fall i smak hos både soon-to-be-37-åringen og gullet.
Jeg hadde egentlig tenkt å skrive en aldri så liten #metoo-historie i dag også, men da blir jeg sittende oppe til langt på natt og det kan jeg ikke. Jeg må være opplagt til uken som blir av det travle slaget. Den får komme i neste innlegg, forhåpentligvis om bare et par dager. Fredag er jeg forresten å høre på Fredagspanelet i Østlandssendingen, kl 14-ish på P1. Jeg er en av rundt ti faste panelmedlemmer som på fredager bytter på å sitte og synse om nyhetsuka som har gått. Sist jeg var der, ble det mildt sagt frisk stemning i studio, da vi diskuterte avliving av hunden Bob. Er nok ikke så vanskelig å gjette seg til hvilken side jeg stod på, haha.
Det er noen av dere snille fine lesere som spør hvordan det går med meg og hvordan vi ligger an i babyprosjeket om dagen, men der kan jeg melde om at det er stille som i graven. Jeg venter fortsatt på operasjonsdato (endometriosen, altså) og før den operasjonen, er det lite vi kan gjøre. Jeg begynner å bli ganske utålmodig, både fordi jeg har så mye vondt og fordi jeg får hetta av at tiden går.
Og når jeg først er inne på fine og snille lesere: Tusen takk til dere som mener jeg fortjener å vinne en pris i Vixen Influencer Awards! ❤️ Tviler på at jeg faktisk ender opp som en av de nominerte, og det skal vel godt gjøres at en prøverørfrue vinner en bloggpris, men jeg er ordentlig rørt og glad for hver eneste som har skrevet til meg og sagt at dere har nominert meg. Jeg turte ikke nevne det på bloggen før fristen gikk ut, men jeg må innrømme at jeg spurte noen av venninnene mine om de ville nominere meg. Haha, så flaut!
Ha en knallstart på uka, da – og husk at det er under en måned til det begynner å bli lysere!
Høsten 2017 skulle visst bli en for historiebøkene. Hver i sær ville kanskje ikke de tingene som har skjedd denne høsten vippet meg av pinnen, men en stund ble summen litt mer enn jeg trodde jeg kunne takle. At en ulykke sjelden kommer alene er tydeligvis ikke bare noe de sier. Plutselig skulle visst alt skje på én gang. Noe dritt å finne i hver leir, liksom. Å være ufrivillig barnløs har denne høsten nesten vært mitt minste problem. Men nå – seriøst NÅ – må dette året ha tømt seg for skit. Det føles sånn, i hvert fall. For første gang siden vår nydelige ferie på sensommeren, er jeg på ordentlig i vater og ved godt mot. De som har opplevd nedetid, for så å komme seg ovenpå igjen, vet nok hva jeg snakker om. Det er virkelig en god følelse. Det føles nesten fysisk. Som om noe inne i magen bekrefter at «det som ikke dreper deg gjør deg sterkere» heller ikke bare er noe de sier. En nærmest eksplosiv fornemmelse av å være klar for hva nå enn det måtte være, etter en tid der følelsen av det stikk motsatte har ligget som et slør over tilværelsen. Sammen med det å våkne en tirsdag morgen til synet av rosa soloppgang og årets første snø, bak lingardinene jeg endelig hadde fått opp etter ett år i dette huset, ble det en uslåelig kombo som gjorde midten av november til en av årets hittil lyseste stunder.
Det er ikke meningen å være kryptisk. Jeg mener bare at ingen egentlig har glede av at jeg går i detalj på alle rettene denne høsten har servert meg. Den har nok også servert dere ett og annet. Vi vet jo alle hvordan det er, ikke sant? Når det baller på seg, og summen av utfordringer blir så stor og kjennes så urettferdig, at en god porsjon selvmedlidenhet ikke er til å unngå. Ikke særlig konstruktivt, men jeg tror man bare må gjennom det. Men så er det jo sjelden at livet serverer en rett som ikke ligner bestillingen i det hele tatt, ikke sant? Vi har jo skyld i det meste av det som kommer vår vei. Noen ganger litt, andre ganger mye. Ikke sykdommer og ulykker og slikt, selvfølgelig. Men alt annet ubehag i livet kan jo ledes tilbake til oss selv på den ene eller andre måten. Så det gjelder å gråte seg tom, sortere tankene, evaluere, ta noen valg og gå videre med livet. Eller som min venninne pleier å si, #jobbepå.
November er virkelig lys og fin i år. Masse sol og snø som legger seg, i hvert fall her ute i provinsen. Jeg var innom Oslo i går, og rent værmessig, var det bare sorgen. De siste årene har jeg gruet meg så til november. Om tre dager er det nemlig tre år siden et av de kjæreste menneskene i livet mitt gikk bort, helt uventet og plutselig. Jeg savner Chalotte hver eneste dag hele året, men november har pleid å være ekstra tung. I år går det bittelitt bedre. Jeg tror det er fordi jeg har funnet en plass i meg, vi kan kalle det i hjertet mitt, der hun sitter og er med hele tiden. Jeg begynner kanskje å akseptere at det er der hun kommer til å være fremover. Jeg har gjort en slags deal med livet: Før var hun hos meg i blant, og da kunne jeg klemme henne og høre henne snakke. Nå kan jeg ikke klemme henne, og hun snakker bare når jeg drømmer om henne, men til gjengjeld er hun hos meg hele tiden. Jeg kan leve med det.
Noe av det ypperste denne verden har hatt å by på ?? (Foto: Erik Tranberg)
På Ekko i går (for øvrig mitt favorittprogram på radio, kl 9 på P2) snakket de nettopp om dette med venner. Spania, Mexico og Costa Rica er de landene der folk er mest inkluderende overfor utlendinger, og dermed der det er lettest å få seg venner. Norge havner sammen med Sverige og Danmark nederst på listen. «Vi nordmenn drasser på barndomsvenner gjennom hele livet», ble det sagt. Der er vi forskjellige fra de fleste andre. Amerikanere for eksempel flytter i større grad fra der de har vokst opp, og treffer nye mennesker som blir deres venner i voksen alder. Jeg har tenkt en del på akkurat det i det siste. Chalotte er en barndomsvenn, det vil si «tenåringsvenn». Vi møttes og klaffet kontant da vi var 15-16 år gamle. Noen vennskap er annerledes enn andre. For meg som ikke har hatt en stor og sammensveiset familie, med dype røtter der jeg vokste opp, var venner på mange måter alt. For Chalotte var det på noen måter ikke helt ulikt. Vi kjente oss mye igjen i hverandre, og hun fikk meg til å føle en trygghet og tilhørighet så genuin at fraværet av familie med ett kjentes langt lettere å bære.
Jeg tror mangelen på stramme familiebånd også gjør det lettere å bryte ut av oppvekstmiljøet og komme seg ut i verden. Chalotte og jeg har begge alltid hatt lopper i blodet, og vi kom oss også raskt ut av hjembyen for aldri å flytte tilbake igjen. Jeg flyttet til London for å studere, men hun var langt modigere enn meg. Og flinkere til å forfølge drømmene sine og lære en hel del på sin vei. Hennes eventyrlyst og åpne sinn tok henne verden rundt og gjorde at hun, da hun ble borte, etterlot seg en tomhet i både mange hjerter og mange land. Livet hennes ble derfor, om ikke langt, så utrolig rikt.
Ikke å ha så mange faste mennesker i livet i oppveksten – altså en komplett pakke av mor, far, søster, bror, bestemor x 2 og bestefar x 2 – er til tider både ensomt og smertefullt. Men det gir god trening i å tilknytte seg nye mennesker og investere i relasjoner. Min erfaring er – og her er det selvfølgelig mange unntak begge veier – at det ofte er de som ikke har hatt disse faste rammene, som jobber hardest for å bygge gode og solide relasjoner gjennom livet. De får nye venner, uavhengig av geografi og alder. Mitt inntrykk er imidlertid at de som vokser opp i en kjernefamilie, anstrenger seg mindre og «drasser» oftere på barndomsvenner gjennom livet. De trives med faste posisjoner og konstellasjoner, og deres plass i barndomsvennegjengen er en viktig del av identiteten deres.
Barndomsvenner kan by på både noen av de søteste kakene og de sureste eplene i livet. Jeg ler aldri så mye som jeg gjør med venner jeg har gått gjennom de kleine tenårene sammen med. Det er en deilig følelse av tilhørighet i gamle vennskap, som bare flere tiår med minner sammen kan fremkalle. Men barndomsvennegjenger kan også være vanskelige å leve i som voksen, fordi premissene ofte har blitt satt på et tidspunkt da hjernen mildt sagt tenkte og resonnerte annerledes. Som voksne omgås vi jo hverandre på helt andre måter enn det vi gjorde som barn. Men det er overraskende ofte sånn at vennegjenger som har holdt sammen siden de var små, forholder seg til hverandre som om verden har stått stille. Særlig de som ikke har inngått nevneverdig nære vennskap utenfor gjengen i voksen alder, kan i en alder av både 30 og 40 år styre sine vennskap etter koder og normer som ikke er endret siden ungdomsskolen. De som derimot har fått seg nye og nære venner i voksen alder, ser kanskje tydeligere at barndommens allianser og rangeringer nettopp hører barndommen til, og at barndomsvenner også fortjener å bli behandlet som voksne. Da kan nemlig barndomsvennskap være noe av det fineste som fins. Det var sånn det var med Chalotte.
Etter Ekko var ferdig, kom det en teaser for en ny radiodokumentar. «Dette er historien om å mislykkes og måtte forsone seg med ikke å klare å bli gravid. Hør “Aldri mamma” på P2 i kveld» sa stemmen på radioen og jeg bare hørte meg selv si «nehei takk!» før jeg skrudde av radioen. Den dokumentaren får vente.
I går kveld feiret vi i stedet at det har skjedd store og gode ting i jobben til Jonas denne uken. Jeg skal fortelle mer om dette senere, men for nå nøyer jeg meg med å si at han endelig har lyktes med noe han har jobbet fryktelig hardt og lenge for. Jeg er så stolt (og fortsatt så mett) at jeg nesten sprekker. Jeg laget tidenes hjemmelagede tapas, om jeg får si det selv. Entrecôte med granateple- og honningsaus (som Jonas flamberte!��). Aspargesbønner med sitron- og hvitløksdressing. Brød og aioli. Ruccola- og fetasalat med basilikumolje og hvit balsamico. Tomatsalat med rødløk, babybasilikum, olivenolje og 12-års lagret balsamico. Sitronmarinerte oliven. Og manchego. Spansk vin fikk vike plass for en flaske av vår italienske favoritt. Nei, nå skal jeg gi meg før jeg blir sulten igjen! I kveld skal vi på førjulsfest til et vennepar vi er veldig glad i og har det skikkelig hyggelig sammen med. Jeg gleder meg sånn til det!
God helg! ❤️
PS. Glemte forresten å fortelle at jeg ble intervjuet av Dagsrevyen her for et par uker siden. Innslaget handlet om den dramatiske økningen i barnløshet blant nordmenn og kan ses her (starter ca 15.50 ut i klippet).
Noen ganger byr livet på bølgedaler som er så uforutsette og dype at jeg for et øyeblikk eller to mister fotfestet helt. I det frie fallet, der jeg verken ser bunnen eller aner om jeg kommer til å lande på beina, lengter jeg tilbake til tilværelsen slik den var, før grunnen under føttene plutselig forsvant. Visst var sekken tung, skoene vonde og magen tom før fallet, men jeg stod i det minste på beina og kunne selv velge hvilken retning de skulle ta meg. Nå tenker jeg at det der var jo en dans på roser! Samtidig, vet jeg nok innerst inne at jeg før eller siden måtte gjennomføre et slikt hopp. Terrenget der nede er mye bedre å gå på, luften er bedre å puste. Der jeg var før fallet var ikke et blivende sted. Jeg ser det nå. Men var det opp til meg, ville jeg i det minste ventet med å hoppe til sekken var lettere og føttene mindre såre. Til kroppen hadde fått næring og jeg var klar for et kontrollert fall. Men det var ikke opp til meg, og nå står jeg her nede. På beina, tror jeg.
Jeg er vanligvis ikke så begeistret for selvhjelpssjangeren, men når det blåser i overkant friskt rundt ørene og det blir krisestemning i sjela, blir jeg mer mottagelig for all slags hjelp. Rart med det. Da kan noen velvalgte ord utrette de mest mirakuløse ting, som å få meg til å løfte blikket og tenke på ting som er viktigere. Noen ganger lar vi både relasjoner og posisjoner spille uforholdsmessig store og sentrale roller i livene våre. For det kan være helt nydelig å ha noe og noen som betyr mye. Men om noe av dette glipper for oss – om vi mister dem, ødelegger dem eller de skuffer oss – kan det på nært hold oppleves som verdens undergang. Da kan det å løfte blikket gi oss perspektivet som trengs for å puste med magen og zoome ut.
Tim Minchin er en australsk komiker og artist som jeg kom over gjennom en venn som har studert i Australia. Det var et eller annet med denne talen han holdt for avgangsklassen på sitt gamle universitet, University of Western Australia i 2013, som appellerte til meg. Ni leveregler for et best mulig liv, intet mindre. Men som han selv sier i introduksjonen, kommer de som er i salen (eller ser videoen her) til å glemme alt innen en uke. Derfor har jeg tatt meg den frihet å oversette punktene, i håp om at de er til glede og inspirasjon for flere enn meg.
1. DU TRENGER IKKE HA EN DRØM
Folk snakker mye om drømmene sine. Greit nok, om du har et eller annet du alltid har drømt om, i «hjertet ditt», gå for det. Det er tross alt tiden din du skal bruke til å følge drømmen. Og er det en stor nok drøm, vil det ta mesteparten av livet å oppnå den. Så innen du lykkes, og det går opp for deg hvor meningsløs denne drømmen din egentlig var, er du snart død.
Selv har jeg aldri hatt en av disse store drømmene. Derfor er jeg stor tilhenger av kortsiktige mål. Vær mikro-ambisiøs. Jobb med stolthet mot hva enn det er som er rett foran nesa di. Om du fokuserer på noe som er for langt framme, går du glipp av alt det fine som glitrer og blinker i øyekroken og periferien.
2. IKKE JAKT PÅ LYKKEN
Lykke er som orgasme: Hvis du tenker for mye på den, blir den borte. Hold deg travel og prøv å gjøre andre lykkelig, så skal du ikke se bort i fra at noe drypper på deg også. Det er ikke meningen at vi skal være tilfredse hele tiden. De tilfredse Australopithecus Afarensis døde for eksempel ut før de fikk videreført genene sine.
3. HUSK: ALT ER BARE FLAKS
Du er heldig som er her. Du var usannsynlig heldig som ble født, og ekstremt heldig som ble oppfostret i en god familie som hjalp og motiverte deg til å komme dit du er i dag. Eller, om du ble født inn i en grusom familie, var det uheldig og jeg føler med deg.. men du har fortsatt vært heldig: Du er nemlig laget av en slik type DNA som har gitt deg et sinn som – selv når det er plassert i et forferdelig oppvekstmiljø – har tatt gode avgjørelser og endt opp der du er. Gratulerer med det, men du har vært heldig. Det er ikke du som har skapt den biten av deg som har tatt resten av deg i nakkeskinnet. Du har ikke skapt nakkeskinnet heller, når jeg tenker meg om.
Å forstå at du egentlig ikke kan ta kred for egen suksess, og heller ikke klandre andre for deres nederlag, gjør deg både ydmyk og mer empatisk. For empati er intuitivt, men det er òg noe du kan jobbe med intellektuelt.
4. TREN!
Beklager til dere som vrenger trynet når dere ser mosjonister (jeg gjør det samme, red. anm.) i trafikken, men dere tar feil og de har rett. Trener du, får du mer av den gode søvnen og mindre av den eksistensielle angsten. Finn deg en idrett, gjør yoga, pump jern, løp, hva som helst. Bare ta vare på kroppen din, for du kommer til å trenge den. De fleste av dere kommer til å leve i nærmere hundre år, og selv de fattigste av dere kommer til å nå et nivå av velstand som de fleste mennesker opp gjennom historien bare kunne drømme om. Dette lange og luksuriøse livet som ligger foran dere kommer til å gjøre dere deprimerte. Men ikke fortvil! Det er en gjensidig utelukkende korrelasjon mellom depresjon og trening. Gjør det. Løp, mine vakre venner, løp!
5. VÆR HARD MOT MENINGENE DINE
Det er et ordtak som sier at meninger er som rumpehull, alle har dem. Det er mye visdom i dette, men jeg vil legge til at det er én stor forskjell mellom meninger og rumpehull: Du bør undersøke meningene dine både hyppig og nøye.
Vi må ha et kritisk blikk, og da ikke bare på andres ideer. Vær hard mot dine egne holdninger. Ta dem med ut i hagen og slå dem hardt med et balltre. Vær intellektuelt streng. Finn ut hva som er dine sympatier, fordommer og privilegier.
6. VÆR EN LÆRER
Vær så snill. Bli en lærer. Du trenger ikke gjøre det for alltid, men om du er i tvil om hva du skal gjøre i et år eller to, vær en fantastisk lærer. Og selv om du ikke skulle faktisk være en lærer, så vær en lærer likevel. Del dine ideer. Ikke ta for gitt det du kan. Fryd deg over det du har lært og spre det.
7. DEFINER DEG SELV UT FRA DET DU ELSKER
Det er en ting jeg i det siste har lagt merke til at jeg gjør, og det er at hvis noen for eksempel spør meg hva slags musikk jeg liker, så svarer jeg «jeg hører i hvert fall ikke på radio for poplåtene irriterer meg». Eller om noen spør hva slags mat jeg liker, svarer jeg «jeg synes trøffelolje er overvurdert og smaker egentlig småkvalmt». Og jeg ser dette på nett hele tiden. Folk som finner tilhørighet i å være en av de som hater Coldplay eller fotball eller feminister eller et politisk parti. Vi har en tendens til å definere oss ut fra våre motforestillinger. Prøv også å uttrykke lidenskap for ting du elsker. Vær tydelig og raus når du hyller dem du beundrer. Send takkekort og gi stående applaus. Vær pro-greier, ikke bare anti-greier.
8. RESPEKTER DE MED MINDRE MAKT ENN DEG SELV
Jeg har tatt viktige avgjørelser om folk jeg samarbeider med – agenter og produsenter – basert på hvordan de behandler ansatte på restauranter. Jeg bryr meg ikke om du er den med mest makt i rommet, jeg dømmer deg på bakgrunn av hvordan du behandler den med minst makt. Så det så.
9. IKKE HAST!
Du trenger ikke vite hva du skal gjøre med resten av ditt liv. De fleste jeg kjenner som var sikre på hvor de ville med karrieren da de var i 20-årene, har en midtlivskrise nå når de nærmer seg førti.
Livet er meningsløst. Jeg synes det er absurd å lete etter mening i noe som tilfeldigvis eksisterer etter 14 milliarder år med vilkårlige hendelser. At universet liksom skal ha en dypere mening for akkurat menneskene. Men jeg er ingen nihilist. Jeg er ikke engang en kyniker. Jeg er faktisk en romantiker. Og dette er min idé av romantikk:
Du kommer snart til å være død. Livet kommer noen ganger til å føles langt og tøft, og herregud så slitsomt. Noen ganger kommer du til å være glad og noen ganger kommer du til å være lei deg. Og du kommer til å være gammel. Og da kommer du til å dø. Det er bare én fornuftig ting å gjøre med denne tomme eksistensen, og det er å fylle den.
Og min mening (frem til jeg endrer den) er at det beste å fylle livet med, er å lære så mye du kan om så mange ting du kan, være stolt over det du driver med, ha medfølelse, dele ideer, løpe, være entusiastisk. Og så er det kjærlighet, og reiser, og vin, og sex, og kunst, og barn, og gi, og klatre i fjell.
Det er et utrolig spennende fenomen, dette ene, meningsløse livet ditt. Lykke til!
Sånn, det var Tims råd for et godt liv. Selv har jeg, som dere kanskje skjønner, hatt en litt røffere høst enn jeg hadde tenkt meg. Men nå tror jeg det ser lysere ut. Det vil si, ute blir det jo stadig mørkere, men inne i sjela er det fremover nå forsøksvis mykje lys og mykje varme. Og julestri og gavestress. Stress av den hyggelige varianten. Det er målet.
Takk for at dere leser og gir meg tilbakemeldinger. Jeg blir så glad, så glad ❤️
