Den aller første jeg husker, vagt vel å merke, er VM i Mexico i 1986. Jeg var fire år gammel og husker bare at det ble hoiet og heiet foran tven. Mesterskapet etter derimot, dét husker jeg som om det var i går.
Det var den sommeren jeg fylte åtte, den siste sommeren før jeg flyttet til Norge. I gata vår i Teheran var vi en gjeng kids som samlet på Panini-kort. Husker dere dem? Det var kort med bilder av fotballspillere fra de ulike landslagene, med navn, flagg og klubben de vanligvis spilte på. Alle hadde sine favoritter og vi byttet mellom oss. Jeg husker jeg ga bort tre av mine til nabogutten for å få Maradona-kortet hans tilbake.
Noen ganger konkurrerte vi om kortene. Da var det ekstra deilig å vinne, men herregud så surt det var å tape. I de to stille timene midt på dagen når hele byen sover siesta og alle butikkene er stengt, satt vi på de støvete trappene foran den lokale brødbakeren. Vi satset hvert vårt kort, som vi la ned ved siden av hverandre, med billedsiden ned. Så slo vi med flat hånd på kortet, på en sånn måte at det lille lufttrykket som oppstod mellom håndflaten og kortet skulle suge opp kortet og snu det. Den første som klarte å snu kortet sitt sånn at det havnet med billedsiden opp vant den andres kort.
Jeg husker ikke hvordan det gikk til at jeg falt sånn for Argentina, men det gjorde jeg altså. Jeg byttet bort Ruud Gullit og Roberto Baggio mot nesten ukjente argentinske spillere. Og da Argentina tapte finalen mot Tyskland den julidagen i 1990, satt jeg klistret foran tven, med såre håndflater og gråt for første gang av noe jeg så på tv.
Den dag i dag heier jeg på Argentina hvert eneste VM, men ellers fortoner de fire deilige ukene hvert fjerde år seg annerledes i dag enn da jeg var liten. Stemningen er dog like magisk. Nå elsker jeg bare følelsen av at det skjer noe hver eneste dag i de fire ukene eventyret varer. Det er som om hele verden, en måned, hvert fjerde år, ser i samme retning.
Noen kamper ser vi på tv, andre kamper ser på Kontraskjæret og atter andre står på i bakgrunnen mens vi jobber eller gjør andre ting. Vi spiser litt mer smelta ost enn vi pleier, drikker litt mer brus og øl enn ellers, og jeg glir inn i litt mer komfortable og litt mindre feminine klær enn ellers. Når jeg snakker med familien i Teheran på telefon, har vi for en gangs skyld sett på det samme på tv. I år er Iran med for femte gang, og selv om Argentina er favorittlaget, heier jeg selvfølgelig litt ekstra på perserne.
Om du er av dem som ikke tror du liker fotball og som gleder deg til VM er over, anbefaler jeg deg å legge vekk skepsisen og gjøre følgende:
Velg deg et lag!
Omfavn athleisure de neste fire ukene (med mindre du må noe annet)
Sverg til det amerikanske kjøkken, vekselvis hjemmelaget og take-away fra lokale sjapper
Se flest mulig kamper og lag mest mulig lyd!
Når finalen er ferdig 15. juli, lover jeg deg at du bare kommer til å glede deg til neste gang!
Helt siden Pepsi og jeg kom hjem fra tur i går kveld har jeg vært lei meg og forbanna. Vi hadde gått en ganske lang tur og var på vei hjem da vi så en mann og hans relativt store hund komme mot oss. Som vanlig når vi møter hunder på vår vei satte jeg lydboka jeg hørte på på pause og fant fram smilet, forberedt på at hunden vi møtte skulle ville hilse på Pepsi. Men det smilet stivnet relativt kjapt. For da hunden prøvde å gå bort til Pepsi for å hilse, dro mannen så hardt i båndet at den ble kastet tilbake med en hjerteskjærende hostelyd, og så slo han hunden hardt over snuta flere ganger med noe han holdt i hånden mens han mumlet sinte ord. For meg er det der like jævlig å se som det ville vært om det var et barn han slo. Og et barn kan i det minste si fra, et barn har rettigheter, men jeg orker rett og slett ikke tanken på at dyr behandles sånn av de som skal ta vare på dem.
Jeg fatter ikke at det ikke er vanskeligere å skaffe seg dyr. Det er jo ingen menneskerett å ha hund eller katt eller ilder eller fugl i bur. Alle prosesser man må gjennom for å adoptere og være fosterforeldre, men aldeles ingenting – ikke ett eneste skjema å fylle ut, ikke en vandels- eller legeattest å vise til, ikke ett løfte å gi – før man kan åpne lommeboka og kjøpe et annet liv. Jeg mener ikke at det går ut på det samme å være foreldre til barn og foresatt for dyr, det er klart en adopsjonsprosess er og skal være mer omfattende, men en eller annen fordømt prosess bør det vel også være forut for at et menneske får råderett over et dyr? Sann mine ord, en dag kommer vi til å se med skam tilbake på hvordan vi lot hverandre behandle dyr. Faen ta de som ikke behandler dyr med respekt og empati.
Sånn bortsett fra at jeg ikke får fred før det opprettes et dyrepoliti jeg kan melde fra om sånt til, så går det ganske bra om dagen. Etter gårsdagens møte med det som ser som ser ut til å være vår nye lege (hurra!), er vi litt mer optimistiske her i heimen. Jeg skal skrive mer om det i et senere innlegg, med detaljer om hva vi nå skal og hvorfor, men enn så lenge kan jeg si at legen fra St Petersburg virker en god del mer fremoverlent og løsningsorientert enn legene vi så langt har møtt på vår vei her i Norge. Den eneste andre fertilitetslegen vi har møtt som har virket så glad i jobben sin, var han vi møtte i Teheran for et par år siden. Det er liksom en lidenskap for faget, en nerdete iver etter å løse en utfordring, som gjør at vi føler oss trygge på at her skal alle steiner snus og ingenting stå uprøvd.
Hvorfor føles det allerede som at sommeren er på hell? Det gidder jeg ikke å forholde meg til. Den har jo såvidt begynt. Det føles vel bare sånn fordi vi har hatt tidenes tropevarme i uke etter uke før vi engang har nådd midten av juni.
Vi har forresten kjøpt oss grill! For en lur ting å ha. Alt blir jo bedre når man griller det!
OBS! IKKE BRK ENGANGSGRILL ELLER TENN BÅL NÆR SKOG OG MARK!
Siden vi flyttet inn her sent i 2016, har vi hatt den ene store visjonen etter den andre. Det er første gang vi har hage, så det er mange drømmer man gjerne vil ha gjort til virkelighet. De litt mindre ambisiøse ideene, som for eksempel at jeg ønsket meg mynte og rabarbra i hagen, har vi allerede satt ut i live. Det var bare å få med en rabarbra-plante med røtter og et par mynte-planter av svigermor, som har nok av begge deler på hytta. De satte vi bare i jorda og selv om begge så ut til å dø de første par dagene, kviknet de jammen til etterhvert.
Ser på bildene at jeg må lære meg å luke litt, haha. Ikke født med grønne fingre, det er i hvert fall sikkert og visst. Ambisjonen er å bli litt flinkere på hagestell i løpet av denne sommeren her.
De litt mer avanserte ideene, som å mure inn en grill og lage en utendørs steinovn, ser ut til å kreve mer tid og krefter enn det vi har hatt så langt. Siden jeg elsker å grille ting, og tålmodighet ikke er min sterkeste side, overtalte jeg Jonas til å kjøpe en gassgrill, som vi kan ha til vi får laget den mer permanente løsningen. Siden det bare er en midlertidig grill, gikk vi for et billig merke. Men den funker som bare det! I helgen hadde vi besøk av noen venner og vi serverte et, om jeg får si det selv, meget vellykket grillmåltid.
Vi helstekte entrecote, som fikk følge av salsicciapølser, anguspølser, maiskolber, store champignon, søtpaprika, en grønn salat og en kald potetstappe med vårløk, hvitløk, salvie og persille. Nydelig med rødvin til! Jeg droppet dessert og serverte bare kaffe og sjokolade, noe som passet finfint da det begynte å regne idet vi var ferdige med å spise og vi måtte flytte inn. Jeg tok selvfølgelig bare bilder på instastory, så kvaliteten ble ikke den beste.
Noe annet som skjedde denne helgen, var at vi kontaktet vår første utenlandske fertilitetsklinikk. Ava-Peter-klinikken i St Petersburg virker så langt veldig proffe og gode til å følge opp. Vi har hatt epost-kontakt med dem, svart på en del spørsmål på nett om forsøkene vi har hatt så langt og medisinene vi har brukt, og i kveld skal vi faktisk på et seminar i regi av dem på Litteraturhuset i Oslo. I morgen har vi fått time til en personlig konsultasjon med doktor Olga Zaytseff, så da får vi se hva hun tenker om vår vei videre. Klinikken har de siste årene hjulpet flere hundre norske kvinner og par til å bli foreldre, gjennom ivf, icsi og eggdonasjon, og vi kjenner selv noen som etter en lang og kronglete vei fikk det til nettopp ved denne klinikken og i dag har en frisk og fin sønn. Jeg er superspent på hva som kommer ut av i dag og i morgen, og kommer til å fortelle på bloggen hvordan det går.
Så vil jeg nok en gang minne om den nye gruppa jeg har opprettet på Facebook, der alle som på en eller annen måte interesserer seg for ufrivillig barnløshet er velkomne til å være med. Det er allerede over 30 damer som har joinet og det er så fint å se at mange vil dele sine historier, hjelpe hverandre med sine erfaringer og heie på sine medsøstre i samme båt. Bli med og/eller tips noen du kjenner til å bli med!
La meg starte med å si at jeg ikke akkurat tror jeg er noen pionér her jeg kommer trekkende med denne trendbolla av en middagsrett. De siste par årene har det knapt vært mulig å koble seg på internett uten å få en poké bowl i fleisen. Men så kan det jo hende at flere enn meg har gått rundt og fyst på denne herligheten, tenkt at det sikkert er vanskelig å lage selv og forbannet det faktum at det ikke kjører en foodtruck fra dør til dør akkurat der du bor og selger godsakene. Slik hadde nemlig jeg det i månedene etter at jeg stiftet bekjentskap med denne hawaiiske gudegaven i London sommeren for to år siden.
Etter å ha testet noen ulike oppskrifter har jeg landet på en egen variant, som på sett og vis er kjærlighetsbarnet til poké bowl og sashimisalat. Jeg lager den minst én gang i uka, i hvert fall om sommeren. Og da jeg la ut bilde av den på instagram her om dagen, var det en del som spurte om oppskrift, so here goes:
400 gram salma (eller annen fisk som kan spises rått)
2 dl jasminris
1 avocado
1/2 hjertesalat
1-2 vårløk
en spiseskje sesamfrø
en neve frisk koriander
en halv pakke frosne edamamebønner (tar halvannen time på kjøkkenbenken å tine)
1/2 dl soyasaus
1 ss riseddik
1/2 lime
2 ss cola (går fint å erstatte med pepsi max etc)
1 fedd hvitløk (presset)
1 ts fersk ingefær (presset)
Hakk halvparten av korianderen og skjær vårløk i ringer.
Surr hvitløk og ingefær raskt og på lav varme i et minutt eller to. Tilsett soyasaus, riseddik, lime og cola. La denne blandingen bli varm, men den skal ikke koke. Ta av plata og tilsett 1/4 av vårløken og hakket koriander (resten setter du på bordet du med stilk og blader). Bland sammen og ha over i en kald bolle.
Skjær fisken i kuber og legg den oppi sausen. Vend forsiktig og la stå (om det er veldig varmt i rommet kan du dekke den med plastfolie og sette inn i kjøleskapet) mens du tilbereder ris og legger frem grønnsakene.
Kok risen etter anvisning på pakken/posen.
Skjær salaten i strimler. Del avocadoen i terninger eller skiver og drypp litt lime over, slik at den ikke blir misfarget. Rist sesamfrøene raskt i varm og tørr panne. Tørk av edamamebønnene og ha dem i en bolle. Annet tilbehør som passer godt i tillegg eller istedenfor er mango, strimlet rødkål, syltet rødløk, syltet ingefær, agurk, squash, skivet reddik og chili.
Sett frem alt på bordet, sånn som du ville gjort med taco, så alle kan lage sin egen bowl slik de vil ha den. Du kan også la være å marinere fisken og servere ponzusausen ved siden av.
Jeg synes det passer best med farris eller øl til. Bon appétit! 🌿
Jeg er inne i en periode hvor jeg synes det er litt vanskelig å snakke om dette med barn. Siden sist jeg skrev om temaet, det vil si dette innlegget, har jeg kjent på en aversjon mot å prate om prosessen. I dag føler jeg at det går greit å skrive litt om det igjen, så da tenkte jeg å gyve løs på neste del av spørsmål og svar. Det kommer stadig inn flere spørsmål, så jeg skal prøve å poste et innlegg der jeg svarer på spørsmål rundt én gang i uka. Så det er bare å fortsette å sende meg spørsmål, om både det ene og det andre.
Hvordan ligger dere an i løypa med tanke på neste ivf-forsøk?
Denne våren har vi prøvd å få utført et forsøk i naturlig syklus ved klinikken der vi har hatt våre private forsøk hittil, hvor vi har ett forsøk igjen av en såkalt trepakning. Dessverre har vi ikke fått til å gjennomføre noe forsøk. Første runden rotet de med prøvene våre og vi ble sendt hjem med et perfekt timet egg. Andre gangen falt eggløsningen min til en helg, noe som betød null egguttak igjen, fordi legene og sykepleierne ved denne klinikken ikke jobber i helgene. Nå om dagen snakker vi om veien videre. Ståa er den at vi har lagt sju gjennomførte og mislykkede forsøk bak oss, og vi kjenner at vi har begrenset med energi og ressurser til å fortsette. Samtidig er vi ikke helt der at vi er klare for å gi opp. Vi synes det er for galt å gi opp når vi bare har prøvd standard ivf-protokoll om og om igjen. Det vi nå tenker er at det ikke er riktig for oss å bruke mer tid ved en klinikk vi ikke har full tillit til. Vi er i en prosess der vi kontakter en rekke nye klinikker, både i Norge og utlandet, i håp om at en av dem peker seg ut som et naturlig valg for oss. Det betyr at vi mest sannsynlig ikke benytter oss av det forsøket vi har til gode hos klinikken i Oslo, fordi vi opplever at det koster mer enn det smaker akkurat nå. Jeg fylte akkurat 36 år og har lyst til å bruke det jeg har igjen av både egg og krefter et sted der jeg ser en fremoverlent holdning og seriøs tilnærming, og kan stole på at våre behandlere har våre sjanser til å lykkes som sin øverste prioritet.
Hvilke utenlandske klinikker har dere vurdert og hvorfor?
Jeg har fått et overveldende antall tips om den danske klinikken Maigaard i Århus. Min svigerfar som er gynekolog har i mange år samarbeidet med klinikken Ciconia i samme by. Så disse to har vært og er oppe til vurdering. Vi har selv vært hos gynekolog og spesialist på fertilitet doktor Pakravesh i Teheran, mens vår norske lege har anbefalt oss Royan-klinikken i Teheran. I tillegg har vi hørt mye godt om klinikken Ava-Peter i St. Petersburg i Russland som drives av gynekolog Olga Zaysteff. Det samme gjelder Serum i Athen og Ava i Riga. Til slutt vet vi at det finnes gode klinikker i de spanske byene Valencia og Barcelona, der særlig førstnevnte skal ha et godt og kompetent forskningsmiljø. Alle disse klinikkene er på lista vår, og jeg kommer til å oppdatere her etterhvert som vi nærmer oss en beslutning på hvor vi skal sette snuta mot.
Hva legger dere vekt på i valget av neste klinikk og hvordan skal dere stole på at akkurat den klinikken dere velger er det beste for dere, og ikke bare vil tjene penger?
For oss er det viktig at våre neste behandlere har en individuell tilnærming til oss og at de viser fleksibiliteten som trengs når man har med så tids- og syklussensitive spørsmål som fertilitet å gjøre. At de er åpne for å gjøre uttak og innsett i helger og på fridager. At de er villige til å prøve nye ting. Vi kan aldri gardere oss mot risikoen for at noen setter hensynet til økonomi over våre sjanser til å lykkes, så vi må bare stille alle spørsmålene vi har og på et eller annet tidspunkt stole på magefølelsen.
Vi skal snart starte utredning for barnløshet i det offentlige. Er det noe vi bør være spesielt obs på/spørre om sjøl når vi møter legen? (Mtp din opplevelse av at det er et samlebånd.)
Jeg ville startet med å spørre om legen har noen tanker om hvorfor akkurat dere ikke har klart å bli gravide på egenhånd. Deretter gjelder det å være litt «på», rett og slett. Si fra om alle symptomer og uregelmessigheter du kjenner på selv. Har du mye smerter i forbindelse med mens og/eller eggløsning? Da kan det være at du bør utredes for endometriose før dere går i gang og «kaster bort» et statlig finansiert forsøk. Har du symptomer på PCOS (dette har jeg selv ingen erfaring med, men det er en veldig vanlig årsak til ufrivillig barnløshet), må du nevne disse. Har du normalt stoffskifte? Går mannen din rundt med en ubehandlet prostatitt? Slikt kan påvirke fertiliteten. Husk også å be om at de tester mannens sperm med jevne mellomrom, det er det slettes ingen selvfølge at de gjør av seg selv. Det råder nemlig fremdeles, i 2018, en oppfatning om at infertilitet primært er et kvinneproblem.
Hvordan klarer dere å holde motet oppe?
Det ærlige svaret er at det slettes ikke er alltid vi klarer å holde motet oppe. Likevel kan jeg med hånden på hjertet – og takknemlighet i sjela! – si at dette marerittet ikke har svekket oss som par. Vi står fjellstøtt sammen, selv om jeg tidvis er så lei meg og langt nede at jeg tror verden går under. Hemmeligheten tror jeg er god kommunikasjon og genuin opptatthet av hverandres ve og vel. Vi vil dette like mye, vi går fremover sammen, vi snakker ofte om hvorfor vi vil det og om det er like viktig nå som det var for et halvt år siden. Evaluerer underveis. Jonas har fra dag én vært klar på at vi holder på bare så lenge det ikke koster meg for mye. For selv om vi er to i dette, tror jeg det har vært veldig avgjørende for meg at Jonas anerkjenner at det er jeg som får hardest medfart i dette. I de verste stundene, har det betydd så enormt mye at han både tåler meg og trøster meg. De dagene vi kjenner på litt håp, snakker vi om alt vi ennå ikke har prøvd, alle vi vet om som har fått det til til slutt. De dagene vi føler at det ser umulig ut, snakker vi helt konkret om fordelene ved et liv uten barn. Prøver å løfte blikket og se hvor heldige vi tross alt er, som har hverandre og Pepsi. Vi ville jo ikke byttet bort noen av oss tre mot noe annet! Da kan vi tenke at det å få et barn vil være en bonus, men ikke et avgjørende grunnlag for vår eksistens. På den måten blir det lettere å se fremover, både mot neste forsøk, men også mot dagen vi kanskje driter i det hele og sier fuck it.
Jeg har under min nye page på Facebook, laget en lukket gruppe som heter «Veien til barn». Join den her om du vil skravle, spørre, fortelle, tipse, lære, diskutere eller lufte frustrasjoner om ufrivillig barnløshet.
Nå er det tid for litt sol i øynene og mat i magen! Håper dere har en deilig søndag ❤
For noen måneder siden gikk jeg og tenkte litt på å starte en podcast. Det vil si, en bekjent av meg tok kontakt og lurte på om jeg kunne tenke meg å lage en podd sammen. Etter noen ukers idémyldring kom jeg frem til at jeg ikke hadde lyst til å prioritere å bruke tid på det akkurat nå (noe jeg er litt glad for nå, siden det de par siste månedene plutselig føles som annethvert menneske i dette landet har en podcast, og det er begrenset hvor mye tid og tålmodighet folk har med random mennesker som sitter og kakler om løst og fast). MEN det kom en del bra ideer ut av at jeg vrengte hjernen i jakten på ting å podde om, som jeg tenker egner seg vel så bra her på bloggen.
En av dem var å dele tips og anbefalinger om ting og produkter som gjør det lettere å være oss (les: damer i 20-, 30- og 40-årene). Og her kommer det første tipset: En neglelakk! 💅🏼💅🏼💅🏼
Jeg får nemlig, til min store begeistring og stolthet, ofte spørsmål om jeg får fikset neglene profesjonelt. Næh! Det marerittet der er jeg ferdig med.
Som den jåla jeg er, kom jeg for et par år siden i skade for å havne i et to år langt avhengighetsforhold til en neglsalong på Majorstua i Oslo. Det startet med en shellac-behandling, som rett og slett er neglelakk som varer helt til den enten vokser ut eller fjernes profesjonelt med en slags sliper. Ettersom jeg ikke hadde tålmodighet til å vente på at det hele skulle vokse ut – og det ikke var særlig lekkert med knallrød neglelakk på halve neglen heller – gikk jeg etter to uker tilbake til salongen for å fjerne (den fortsatt overraskende glansfulle!) lakken som nå hadde vokst noen millimeter opp fra neglebåndene. Men da den strenge vietnamesiske damen med munnbind spurte meg om hvilken farge jeg ville ha denne gangen, klarte jeg rett og slett ikke å la være å velge meg en ny farge. Og da var det gjort.
Problemet med shellac er at når den fjernes, sliter slipingen en god del på din egen negl. Etter et par runder blir det en ganske smertefull affære, i tillegg til at neglen blir tynn og kjip. Så, da jeg to-tre uker senere var tilbake for å fjerne min andre runde med shellac, ble jeg anbefalt en forsterkning av egen negl før de la på ny shellac. Det tok meg faktisk noen måneder å forstå at denne forsterkningen er det samme som fake negler. Forsterkningen kan bestå av gele eller akryl, og du kan velge om du vil beholde din egen lengde eller forlenge neglen med en påsatt tipp. Da jeg oppdaget dette var jeg uansett in too deep. Det endte med at jeg hver tredje uke i to år troppet opp hos de sure men akk så flittige og flinke negldamene i Majorstukrysset. Jeg beholdt min egen lengde hele veien, men jeg hadde et gelelag utenpå neglene.
Neglene mine så stort sett nylakkerte ut i de to årene dette eventyret varte, men etterhvert syntes jeg det harde laget utenpå ble litt upraktisk – og litt småekkelt. Jeg ville bare ha helt vanlige naturlige negler. En dag mannet jeg meg dermed opp og ba den strenge damen om å fjerne hele dritten og legge på helt vanlig blank lakk. Da var neglene mine så tynne og ødelagt at hun ikke ville la meg gå ut derfra uten å dekke dem til med farget lakk. Det tok noen måneder før mine egne negler vokste skikkelig ut igjen, noe som i seg selv er veldig digg, men jeg har savnet den plettfrie lakken som varer og varer. Helt til denne lakken ved en ren tilfeldighet kom inn i livet mitt!
Jeg er sikkert ikke alene om å ha kurver og tasker fulle av neglelakk i alle regnbuens farger. Det som likevel er litt demotiverende med å bruke dem, er at det tar SÅ lang tid å legge på to jevne lag og så tar det seriøst ÈN dag før lakken begynner å falle av. Særlig nå på sommeren når vi utsetter hendene våre for mye mer enn ellers, føles det nesten litt bortkastet å bruke tid på å legge på neglelakk. Men så er det jo nå man er brun og endelig kan bruke de knæsje fargene som bare ser skrullete ut fra oktober til april. First world problem, but still a problem.
Glem lakkene som lover å vare i opptil sju dager og hjemme-shellac-greier til mange penger. Jeg har funnet vidunderlakken Shellfix Resistant Micro Cell 2000 som gjør at alle neglelakkene du har i skapet blir supershiny, varer mye lenger og tåler en trøkk! Start med base coat (om du driver med den slags, selv gjør jeg det i blant og burde sikkert gjort det alltid, for det skal beskytte neglen fra å bli gul?), kjør to runder med vanlig farget lakk og til slutt ett lag med denne livredderen oppå. Voila!
ptr
Som om det med varigheten ikke var nok, så får shellfix neglelakken til å tørke på bare sekunder. Vær så god og god helg! ❤
PS. Til dere som spør om hvordan det går med forsøket vårt: Det kommer når jeg er klar. Om du vil få med deg alt jeg skriver og sier om både det og annet, må du gjerne følge meg på Instagram (@minalundeno) og like siden min på Facebook (https://www.facebook.com/minalundeno/).
NB! Dette innlegget er ikke reklame. Her hos meg vil dere aldri være i tvil om jeg har fått betalt for å omtale et produkt eller en tjeneste. Jeg kommer aldri til å skrive noe jeg ikke mener, men om det ligger et samarbeid bak, vil jeg merke det tydelig.
Okei, her er et helt gratis tips: Om du er litt deppa og trist, og føler at alt er leit og at du er udugelig, finn en unnskyldning til å holde en fest! Jeg lover at det hjelper.
De siste månedene har jeg seriøst lurt på om jeg er bipolar. Det ene øyeblikket kan jeg være oppstemt og optimistisk, føle at det meste går på skinner og at jeg nærmest kan få til hva jeg vil. Jeg tolker alt i beste mening og ser hver lille tilfeldige hendelse eller møte i et positivt, nærmest rosenrødt lys. Så, som lyn fra klar himmel, slår det om. Alt – altså ALT – ser plutselig svart ut. Jeg ser meg ikke kapabel til å gjøre noe som helst. De enkleste oppgaver føles uoverkommelige og de minste bagateller føles som katastrofer. Mitt eget speilbilde, både det ytre og det indre, skremmer livskiten ut av meg. Livet føles vanskelig – nærmest umulig – å leve.
I et forsøk på å bryte disse mønstrene, bestemte jeg meg midt i en sånn mørk periode, for å invitere til fest! Bursdagen min nærmet seg, og jeg som ofte har hatt store fester, hadde ingen planer. Ikke det at 36 er et rundt – eller for den saks skyld spesielt gledelig – tall. Men jeg visste at bursdagsentusiasten i meg muligens ville bli enda mer deprimert om dagen kom og jeg satt her uten så mye som litt halloi. I en spagat mellom tiltaksløshet og frykten for å synke enda dypere ned i et mørkt hull, bestemte jeg meg for å invitere de aller nærmeste til en liten hagefest. Maten stod den lokale sushirestauranten for og kaken var det Pascal som mekket, så det var minst mulig forberedelser for oss å tenke på. Vi gjorde rent i huset dagen før. Jonas klippet plenen og gjorde hagen klar, jeg fønet håret og lakkerte neglene. Og så tok vi imot de fineste vennene denne verden har å by på, og hadde en helt nydelig kveld. Vet ikke om naboene er enige etter nattlig og utendørs allsang til Jahn Teigen og Sissel Kyrkjebø, men jeg koste meg i hvert fall glugg!
Jeg tror det er noe med å samle de du har gode følelser for, rundt deg. De du er glad i, og som du vet er glad i deg. Vi mennesker er, enten vi liker det eller ikke, avhengige av bekreftelse. Bekreftelse på at vi er verdt noe, på at noen bryr seg om oss, på at vi er bra nok. Tøffe perioder kan rokke ved denne følelsen av selvverd. De burde ikke det, for vår verdi er ikke knyttet til hva vi får til, men hvem vi er. Likevel føles det sånn. Uansett om det er issues på jobb, konflikt med venner, trøbbel i familien, mislykkede prøverørsforsøk eller økonomiske utfordringer, så har vi en tendens til å la problemene våre påvirke vår egen definisjon av hvor mye vi er verdt. Og det er akkurat når vi befinner oss i en sånn dal at jeg tror det er viktig at vi får en påminnelse om at vi er så mye mer enn våre til enhver tid kjipeste bekymringer.
Å være omgitt av mennesker som tar en dag av sitt liv og gir det til deg. Skaffer barnevakt, kjøper flybilletter, baker kaker, finner gaver som akkurat du vil bli glad for, skriver kort fra sitt hjerte til ditt, klemmer deg hardt og lenge. Som skryter av deg, trøster deg og heier på deg. Som over et glass forteller deg om alt de selv går og grubler på. Som deler sine hjertesukk med deg og for et øyeblikk glemmer du dine egne bekymringer, fordi du må steppe opp som venn og stille opp med trøst og (forsøksvis) gode råd. Det minnet i hvert fall meg på at jeg ikke er summen av mine til enhver tid mest irriterende nederlag og bekymringer. Jeg både er og har så mye mer. Og det var faktisk den aller beste gaven jeg kunne få!
Vips, vaps, vops så var vi igjen på trappene til enda et forsøk på å gjøre et forsøk i naturlig syklus. Skjønt jeg vet vel allerede her og nå at det skal godt gjøres å få gjennomført et forsøk denne runden. Hvorfor? Fordi eggløsningen min trolig inntreffer på lørdag eller søndag! Jeg har mistenkt at det var slik lenge, men ikke visst det sikkert før nå. Det var liksom for utrolig til å være sant at en privatklinikk som skal hjelpe ufrivillig barnløse – ofte kvinner i en alder der de ikke har så mye tid å miste, og det til himmelhøye priser – skulle prioritere hensyn til timeplan og helg fremfor pasientens naturlige, kompromissløse og sensitive syklus.
Jeg ringte klinikken i forrige uke og fortalte at jeg hadde fått mensen den 15. – Da skal du komme på ultralyd på dag 10 og det blir torsdag 24. mai, sa sykepleieren. – Ok, det gjorde jeg sist også, og da fikk jeg faktisk eggløsningssprøyte som jeg skulle sette samme dag, svarte jeg.
For slik var det jo sist. Ultralyden på dag 10 viste at eggposen var klar. Jeg satte eggløsningssprøyten samme kveld, og kom for uttak to dager senere. Nå ble det, på grunn av rot fra helt andre hold enn vårt, ikke noe uttak og vi ble sendt hjem med et egg som var klart til uthenting. Det skrev jeg om her. Så man skulle kanskje tro at våre behandlere ville anstrenge seg en liten smule ekstra for å få det til å klaffe denne gangen. Men nei, sykepleieren gjorde en kjapp hoderegning og sa: – Å ja, men da går jo ikke det. Dag 10 denne syklusen havner på en torsdag og om du har like tidlig eggløsning denne måneden som forrige, betyr det uttak på lørdag og da er vi jo ikke her. Så da må dere nesten komme onsdag, om vi skal rekke uttak før helgen.
Jeg vet ikke om det er naivt av oss å ha trodd at klinikken vi betaler så mye penger til vil strekke seg så langt de kan for å hjelpe oss. At det ville være en fleksibilitet der for å fange opp det som er å fange opp. Det var i hvert fall et aldri så lite sjokk å høre henne si rett ut at hele to dager i hver eneste uke tas ut av kalenderen, på et behandlingssted som først og fremst baserer seg på tidssensitive menstruasjonssykluser.
– Hva hvis eggposen ikke er stor nok på onsdag, men at den blir det på torsdag? spurte jeg.
– Da avbryter vi forsøket, for det er ingen her i helgene, svarte sykepleieren.
Gjennomsnittlig antall dager i mine sykluser er 28-29, så på onsdag (dag 9) er det mest sannsynlig altfor tidlig å sette en eggløsningssprøyte. Tatt det vi nå vet i betraktning, kan vi dessverre ikke stole på at de tar den avgjørelsen som øker våre sjanser mest. Derfor har vi bestemt oss for å komme på ultralyd torsdag likevel, for å se hvordan ting ser ut. Slik reduserer vi sjansen for at noen som ønsker å rekke uttak før de tar helg, kommer i skade for å ta ut et umodent egg fra meg. Det er vanvittig i seg selv at vi føler at vi må passe på dette selv. Så får vi bare håpe på at jeg har en så treg syklus denne gangen at egget ikke slipper før helgen er over, slik at vi kan få til et uttak innenfor klinikkens åpningstider.
Ja, noen av innleggene på denne bloggen blir kanskje i overkant tekniske. Antagelig vekker akkurat denne typen poster mest interesse hos de av dere som selv er under ivf-behandling. Grunnen til at jeg likevel velger å gå i slik detalj, er at mange av dere spør meg om mine erfaringer med valg av private klinikker. Og litt av tanken bak min åpenhet om denne prosessen er å løfte vekk tabuet som fremdeles finnes rundt ufrivillig barnløshet, og som dermed gjør at få snakker om den eksisterende behandlingen her til lands.
Jeg har, som tidligere nevnt, ikke erfaring med andre klinikker. Jeg vet ikke om andre er mer dedikerte og om det i det hele tatt er noen private klinikker i Norge som holder muligheten for uttak og innsett i helgene åpen. Jeg undersøker dette i disse dager og kommer til å oppdatere dere med den informasjonen jeg eventuelt får.
Det jeg vet, er at forsøk i naturlig syklus – i motsetning til «tradisjonelle» stimulerte forsøk – er svært sensitive med tanke på hvilket tidspunkt et egg bør hentes ut. Naturen gjør det vanskelig å tukle med den. Da er det en enorm fordel at behandlingsstedet man velger å gi sine penger og tid til, er et som setter hensynet til behandlingen aller først. Så kan vi som gjennomgår dette lille helvetet konsentrere oss om å være pasienter.
On a brighter note: Det er nydelige sommerdager med tropiske temperaturer, jeg har noen spennende møter denne uken og til helgen har jeg bursdag! Viktig å huske på det som er bra midt i all frustrasjonen også. Husk det!
For ganske så nøyaktig én måned siden ba jeg dere om å sende meg spørsmål og det skal jeg jammen si dere har gjort! Det har kommet store og små spørsmål inn via diverse kanaler. En del av spørsmålene har gått igjen, mens andre har vært av det mer originale slaget. Noen ber om generelle råd i ulike valg og situasjoner, mens andre er nysgjerrige på helt spesifikke ting i vårt privatliv. Ikke overraskende har imidlertid de aller fleste spørsmålene, i en eller annen form, handlet om ufrivillig barnløshet. Jeg har prøvd å samle opp og sortere så godt jeg kan, og skal i dette og et innlegg til forsøke å svare så godt jeg kan på det jeg føler meg komfortabel med å åpne opp om. Så håper jeg dere bærer over med at rekkefølgen er noe tilfeldig og at det blir noen gjentagelser.
Hvilken stimuleringsprotokoll har du fulgt i dine tidligere forsøk?
Fordi vi har vært gjennom hele ni runder med stimulering (hvorav syv har endt opp med innsett og to har blitt avbrutt), er det vanskelig å huske nøyaktige doser ved hvert enkelt forsøk, men i de første rundene, altså de i det offentlige, fikk jeg en kombinasjon av Puregon og Menopur. Mener det var 100 IE av Puregon og 250 IE av Menopur. I privatforsøkene har jeg noen ganger gått på bare Puregon og andre ganger på Bemfola. Dosene her har vært 450 IE hver gang. Ved tre av forsøkene har jeg hatt såkalt lang protokoll, dvs at jeg har blitt satt på en nedregulering ved hjelp av Synarela (nesespray, et sant helvete av humørsvingninger og hetetokter), resten av gangene har jeg startet rett på sprøytene i såkalte kortprotokoller. I de forsøkene vi hadde på offentlig sykehus ble jeg også satt på en pille som het Letrozol, mens jeg i mine private forsøk har fått 5 mg Prednisolon. De gangene vi har hatt innsett, har jeg gått på progesteron og noen ganger har jeg også fått blodfortynnende fra og med den dagen vi har satt inn embryo eller blastocyst.
Hvor hadde dere deres statlige forsøk?
Vi gikk hos på Fertilitetsavdelingen Sør (Sykehuset i Telemark), fertilitetsklinikken i Porgrunn. Grunnen til det var at Jonas er derfra og min svigerfar som selv er gynekolog kjente dermed til deler av det faglige miljøet der. Vi hadde hørt gode ting om behandlingen som ble tilbudt der, i motsetning til det vi hørte om den offentlige behandlingen i Oslo, der vi bodde da vi begynte med ivf i 2014. Særlig hadde jeg snakket med venninner og bekjente som hadde vært på Rikshospitalet og som alle fortalte om en hektisk prosess uten særlig individuell oppfølging. I Porsgrunn følte vi oss sett, og de fleste legene og alle sykepleierne tok godt vare oss i prosessen. Det var fint å komme til en klinikk der de husket navnet vårt og der personalet gadd å gå the extra mile for å gi oss det vi trengte.
På hvilket grunnlag valgte dere den private klinikken dere er tilknyttet nå?
Da vi var ferdige i Porsgrunn, hadde vi null idé om hvor vi skulle henvende oss. Jeg hadde på det tidspunktet ikke begynt å blogge om dette ennå, og hadde dermed heller ikke hørt om og fra alle vi i dag vet at har vært gjennom samme prosess og fått sine barn ved hjelp av ivf. Vi googlet etter klinikker og valget falt først på Hausken, som vi leste mye bra om. Vi reiste til Bergen og møtte Jon Hausken, som for så vidt var en hyggelig og imøtekommende lege. Men ettersom han satte oss på eksakt samme opplegg som det vi hadde vært gjennom i Porsgrunn, så vi ikke noe poeng i å reise så langt og dermed legge en ekstra byrde til en allerede utmattende prosess. Vi endte opp på klinikken vi nå går til, fordi han som startet klinikken, Nicolai Holst, er kjent som en av de som har lengst erfaring med fertilitetsbehandling i Norge og det ga oss en følelse av trygghet. Fertilitetssenteret holder til på Pilestredet park i Oslo og har på sitt beste tilbudt oss omtrent det samme som vi fikk (statlig subsidiert) i Porsgrunn. Hyggelige og omsorgsfulle sykepleiere og rask respons når vi har hatt spørsmål. Leger som tidvis har tatt seg god tid til å svare på våre spørsmål. Men dessverre er det også ting som ikke har vært like bra, som for eksempel rotet med prøvene som jeg skrev om her, kommunikasjonssvikten jeg skrev om her og det faktum at de timer uttak og innsett etter sine arbeidstider og ikke etter det som gagner behandlingen best.
Har du fått noen kostholdsråd når det gjelder endometriose og graviditet?
Nei, egentlig ikke. Jeg vet at det finnes alternative behandlere som mener at visse matvarer kan ha god eller dårlig effekt på både endometriose, fertilitet og forholdet mellom disse. Men jeg har ikke gått til alternative behandlere. Jeg har, med respekt å melde, en tendens til å se på alt medisinsk som ikke er dokumentert som humbug, og har derfor verken prøvd akupunktur eller dietter for å få bukt med disse problemene. Jeg har spurt både fastlegen og spesialistene jeg har vært hos om noe av dette vil hjelpe, og svaret har vært det samme: Kanskje hvis du tror veldig hardt på det selv. Og det gjør jeg ikke. Jeg prøver å spise variert og merker selv at lite fiber og mye sterk mat kan gjøre smertene verre. Jeg prøver å få i meg nok grønnsaker og fiber, men klarer dessverre ikke å avstå fra sterk mat når sjansen byr seg. Sikkert ikke så lurt av meg, men man må jo leva litt òg!
Hvordan takler du å være sammen med venner og familie som har barn? Er det sårt eller bare hyggelig?
Dette spørsmålet synes jeg er litt skummelt å svare på, fordi både venner og familie kan finne på å lese denne bloggen og ta det jeg svarer nå personlig. Jeg håper jo ikke det, for jeg er veldig glad i både mine venner og familie, og ikke minst i deres barn. Men siden selve intensjonen bak min åpenhet i denne prosessen er å by på den ærligheten jeg selv har savnet i denne prosessen, skal jeg svare ærlig. Jeg synes det er veldig, veldig hyggelig med barn. Både når de er så små at de nesten er som pusekatter eller valper å regne, og når de er eldre. Jeg elsker barn som stiller rare spørsmål om alt mellom himmel og jord, som vil lære meg ett og annet om lekene sine eller by meg på et lite teselskap på rommet sitt. Å sitte barnevakt er noe jeg gjør med den største glede og jeg synes til og med det er ordentlig koselig å skifte bleie og bli kastet grøt på. Så den direkte kontakten med barn setter jeg udelt pris på. Det som derimot kan oppleves litt sårt er situasjoner der kommunikasjonen mellom voksne nesten utelukkende handler om barnet/barna til stede. Nå trenger man antageligvis ikke å ha fertilitetsproblemer for å stusse litt når en voksen person man prøver å føre en samtale med, kun sitter og ser på babyen sin og lager dullelyder og grimaser. Men det stikker nok litt ekstra for den som selv ikke klarer å få barn. Det er heller ikke det beste for mentalhygienen å være for mye i selskap der alle de voksne tilstede, i det som føles som timevis, sitter i ring rundt et lite barn som reiser seg opp, fomler med noe, faller ned på rumpa og sier noe utydelig. Og når samtalene og spørsmålene kun dreier seg om barnas matvaner, bæsjkonsistens og leggerutiner, kan det i svake stunder føles som man ikke er interessant hvis man ikke har et barn man kan dele den type informasjon om. La meg legge til at jeg meget godt forstår at foreldre og besteforeldre er altoppslukende opptatt av de(n) lille, og at jeg selv nok kommer til å bli ganske koko om jeg en dag er så heldig og får oppleve morsrollen. Men da hviler det et ekstra stort ansvar på meg å være oppmerksom på dette, og huske på at det ikke er alle som befinner seg i samme boble som meg og ungen min.
Apropos barn i sentrum, i morgen er det 17. mai! Jeg skal for første gang siden vi startet på ivf ta på meg bunad og feire skikkelig. Jeg skal feire med niese og nevøer som jeg skal stikke en ekstra is til når foreldrene ikke ser og jeg skal ta meg et ekstra glass champagne nå som det ikke ble noe forsøk denne syklusen likevel.
Dette er det femte blogginnlegget jeg begynner på siden torsdag. De siste tre dagene har jeg brukt mye tid på å prøve å skrive et innlegg som gir mening. Jeg har lovt meg selv (og de jeg i disse dager er i ferd med å inngå et samarbeid med) om å publisere minst to blogginnlegg i uka. Det er nemlig lite som gjør meg så godt som å skrive. Å få tankene ned på «papiret», uansett om tankene er av den dype eller grunne sorten, har en terapeutisk effekt for meg. Dessuten er det konstruktivt å forplikte seg til en viss hyppighet og rytme når man har så frie tøyler som det jeg har i min frilanstilværelse. Men jo mer jeg har tenkt på at jeg må skrive, jo større har skrivesperra vokst seg. Og jeg har forkastet den ene halvferdige posten etter den andre. Årsakene til at ideene har havnet i den mentale søpla har variert. Men det har ikke vært ideene det har vært noe galt med. Det har vært meg.
Først tenkte jeg for eksempel at jeg skulle svare på noen av spørsmålene dere har sendt meg i spørsmålsrunden. Jeg har fått inn masse gode spørsmål, og for at jeg skal få svart skikkelig på dem, tror jeg det er best å fordele dem ut over to eller tre innlegg. Men da jeg satte meg ned og begynte å skrive et svar på spørsmålet «hvilken stimuleringsprotokoll har du fulgt i dine tidligere forsøk» sa det stopp. Jeg orket rett og slett ikke å skrive nok et innlegg om barnløshet. Misforstå meg rett, jeg kommer til å svare på spørsmålene deres og jeg kommer (nok dessverre) til å skrive mye mer om veien videre i vår neverending story. Men jeg kjente på lysten til å skrive om noe annet akkurat nå. Variere litt, være noe mer enn bare ufrivillig barnløs. Snakke om noe annet enn ivf for en gangs skyld. Noe som ikke er så jævla trist, liksom.
Så fikk jeg det for meg at jeg skulle skrive om vekt, kropp og selvbilde. Denne dumme og altoverskyggende bekymringen min som forsterkes hver vår, og som får meg til å føle meg som verdens mest overfladiske og mislykkede menneske. Jeg har så mye på hjertet om akkurat denne tematikken, som jeg har samlet på følelser og erfaringer rundt siden jeg var 17 år gammel, men det sitter ganske langt inne for meg å skrive om det. Litt fordi det er et så oppbrukt og ihjeldiskutert tema, men også fordi det skal så lite til før man tråkker noen på tærne og beskyldes for å trigge spiseforstyrrelser. Dessuten er ikke issues med vekt et akkurat muntert tema, det heller. Men jeg kommer til å skrive om det, det må bare bli en annen gang.
Skulle jeg rett og slett bare dele en oppskrift? Jeg legger jo ut en del bilder av maten jeg lager på instagram, og da er det mange som spør om oppskrift. Men nei, jeg hadde ikke noe lyst til det heller. Jeg følte at det å poste et bilde av ovnsbakte kyllinglår med søtpoteter ikke akkurat fanget stemningen min i dag. Det føltes nesten litt bedragersk å skulle motivere mine lesere til å lage et fresht måltid når jeg selv ikke orket å by på annet enn brødskiver til middag i dag.
Så la jeg merke til at det var 12. mai i dag. På dagen elleve år siden jeg bestemte meg for å droppe en bursdagsfest med min da on-and-off-eks-kjæreste til fordel for en jobbfest der jeg visste jeg kom til å treffe Jonas. Det som ble starten på forholdet vårt. Den våren lærte jeg fryktelig mye om livet, kjærligheten og om meg selv. Når jeg tenker tilbake på valgene jeg tok – jeg var jo tross alt bare 24 – blir jeg nesten litt stolt over hvor lur jeg var som prioriterte som jeg gjorde, haha. Men nei, jeg ville ikke skrive den historien i dag heller.
Alt jeg har kommet på å skrive om de siste dagene, har jeg slått fra meg. Den lille djevelen på skulderen min, hun som er beredt til å benytte enhver anledning til å trykke med ned og få meg til å føle meg verdiløs, har ropt inn i øret mitt: «Hva er poenget ditt? Hvorfor skal noen gidde å lese dette? Hva vil du med det? Kan du ikke bare la være? Det siste verden trenger er enda en selvsentrert blogger!»
Ikke vet jeg om den har rett. Jeg klarer ikke å bestemme meg for om den representerer nødvendig selvinnsikt eller om den bare en destruktiv dritt. Alt jeg vet er at den er der hele tiden. I blant klarer jeg å stoppe kjeften på den, i blant får den utfolde seg fritt. Nå vil jeg bare være ærlig og fortelle at den har fått herje litt vel hardt med meg denne uka. Den har spist opp både produktivitet og nattesøvn. Men i dag bestemte jeg meg for at vi trenger en liten pause fra hverandre. Djevelen og jeg må ha litt tid hver for oss. Så jeg har vært på polet og kjøpt noen flasker cremant, jeg har byttet ut de visne blomstene i vasene med friske og Jonas er så elskverdig og støvsuger mens jeg skriver dette rare innlegget. Snart kommer en av mine beste venner og hennes mann på besøk, og vi skal tvinge våre bedre halvdeler til å se på Eurovision-finale, med stemmeskjema, bobler i glasset og full pakke. That’s how you write takk-og-farvel til djevelen på skulderen.
