Mina Ghabel Lunde

Jeg har
tidligere skrevet om valget om å slutte i en gjev jobb og begynne for meg selv. Om hvordan det var å grue seg til jobb og ikke føle seg flink nok. Om statusen og andres meninger. Og om motivasjonen som kom da jeg endelig valgte å gjøre det jeg ville, og ikke det jeg trodde jeg måtte.

Et tema mange har lyst til å lese om her på bloggen er hvordan ønsket om å bli mamma påvirker karrieren. Altså hvor mye tid, plass og oppmerksomhet det førstnevnte skal ta fra det sistnevnte. Dere spør om mitt syn på sykemelding under forsøkene, min holdning til lik fordeling av foreldrepermisjon, hvor lenge jeg tenker man burde få være hjemme med barnet sitt, hvor mye man skal jobbe under det sårt etterlengtede svangerskapet og om jeg tror et ambisiøst karriereløp er forenlig med et sterkt ønske om å bli mor.

Disse er viktige og relevante spørsmål som jeg (naturligvis) ikke har noen fasitsvar på. Jeg har heller ikke stått overfor de fleste av disse avgjørelsene ennå, så jeg har få erfaringer å dele. Men jeg kan fortelle at det lå mer enn bare karrieremessige hensyn bak mitt valg om å søke sluttpakke i fjor sommer. For den historien sier også noe om mine tanker rundt dette med familie vs karriere. Det var altså ikke kun det at jeg ønsket å skrive og utvikle meg i en annen retning faglig, som gjorde at jeg sluttet i ni til fire-jobben og begynte for meg selv. Ja, jeg ønsket meg en jobbhverdag der jeg følte meg mer nyttig og tro mot egne idealer og ambisjoner, men det hadde også over tid presset seg frem et behov for å kunne prioritere andre ting enn jobb når jeg ønsket det.

Jeg har lenge tenkt sånn. At det føles feil å gi bort kontrollen over så mye av tiden til en arbeidsgiver. At det er noe unaturlig med å overlate disponeringen av en fast tredel av døgnet – gjennom hele mitt voksne liv – til noen andre enn de som står meg nær, de jeg er glad i, de som bryr seg om meg og de jeg har valgt å ha i livet mitt fordi de er den de er. Men nå er verden en gang sånn at vi er avhengige av penger for å kunne leve. Så skal jeg ikke her gå inn på det sørgelige i at trangen til å eie og forbruke gjør at vi bruker livene våre til å skaffe oss alle de tingene vi uansett ikke får tid til å bruke, fordi vi hele tiden er på jobb så vi kan skaffe oss enda flere ting. For det kan noen andre si bedre enn meg – se for eksempel for all del dokumentaren Minimalism på Netflix – og dessuten vil det single høyt i glass om jeg skal begynne å moralisere over unødig overforbruk.

Nei, det var ikke idealismen som skjøv økonomisk frihet nedover på prioriteringslisten. Det var ønsket om frihet til å bruke tiden på det som til enhver tid betyr mest for meg. Misforstå meg rett; jeg ønsker meg og vil jobbe for det første også. Det handler bare om selv å kunne velge hva jeg skal prioritere i gitte perioder.

Jeg hadde min første endometriose-operasjon i 2013 og vi hadde vårt første ivf-forsøk våren 2014. Deretter ble det stadige repetisjoner av begge deler. Vårt ønske om å bli foreldre – og helseutfordringene som gjorde dette ønsket trøblete å oppfylle – ble en tidkrevende affære. Alle operasjonene har vært smertefulle, gjort meg sengeliggende i en uke og knapt mobil i to. Hvert forsøk har vært et fire ukers fysisk og mentalt helvete. Legene sier det er individuelt hvordan man reagerer på hormonene og inngrepene. Som mange andre, ble jeg også sykemeldt hver gang. Jeg slet skikkelig med å bestemme meg for hva som var best. Skulle jeg følge legens anbefaling? Eller skulle jeg jobbe så lenge jeg kunne stå på beina? Hva med noe midt i mellom? Hva skulle i så fall denne gylne middelveien være? Var jeg i stand til å avgjøre hvor i prosessen det var viktig å lytte til legens råd, og hvor i prosessen jeg hadde råd til å trosse den og gå på jobb? Jeg var nok ikke det, men jeg gjorde det likevel. Jeg var sjeldent borte fra jobb alle dagene jeg på papiret var sykemeldt.

Noen av rundene stablet jeg meg på beina og gikk på jobb mens jeg var så stinn at jeg var på grensen til eksplosiv i hele magen og underlivet. Jeg kunne såvidt sette det ene beinet foran det andre, og var mentalt så nedsyltet i hormoner at jeg rett som det var gikk på do og gråt. Andre runder holdt jeg meg hjemme de dagene jeg fysisk slet, men gikk på jobb så snart sårene etter uttak hadde grodd. Det vil si dagene der du ikke lenger har fysisk vondt, men stapper i deg progesteron til alle døgnets tider for å lure kroppen til å tro at den er gravid, så den holder på det skjøre embryoet du med blod, svette og tårer har fått laget og puttet inn. Dagene graviditetssymptomene du har drømt om i flere år herjer med kroppen og hodet ditt, men du ikke gleder deg over dem fordi du vet de er fake. Kvalm, øm, trøtt og ekstremt sensitiv gikk jeg på jobb. Kanskje det er lurt å få tankene over på noe annet, sa jeg forsøksvis overbevisende til meg selv. I realiteten utsatte jeg meg selv for jobbstress i tillegg til den konstante frykten for at embryoet ikke skulle feste seg og – ironisk nok – en bekymring for om jeg reduserte sjansene mine ved nettopp å stresse i denne tiden, hvor det er anbefalt å stresse ned og være god mot seg selv.

Det var ikke det at jeg ivret sånn etter å komme tilbake på jobb. Nei, jeg er ikke av dem som – sant eller usant – påstår de gleder seg til jobb etter ferier, og at de kjeder vettet av seg når de er syke og hjemme fra jobb. Jeg kom på jobb mens jeg var sykemeldt fordi jeg fikk dårlig samvittighet av å la være. Jeg følte meg dum og lat, og jeg fryktet at sjefer og kolleger irriterte seg over meg og trodde at jeg sluntret unna.

Jeg var såvidt inne på dette da jeg var gjest i podcasten til Sara i forrige uke: Ufrivillig barnløshet og assistert befruktning er (vanvittig nok) så tabu og dysset ned som tema, at de som lider av og baler med det ikke blir tatt på alvor. Elementet av frivillighet som finnes der – altså at jeg i teorien KAN la være å gå gjennom disse forsøkene – har gitt flere enn meg følelsen av å være fritt vilt. For det var ikke bare jeg som hadde gitt meg selv noia der jeg gikk og bekymret meg for hva som ble tenkt og sagt om meg. Riktignok opplevde jeg de fleste som forståelsesfulle, men de som tross alt bestemte, ga tydelig uttrykk for at de helst så at jeg ikke var så mye borte fra jobb. Dette er naturligvis avhengig av hvor man jobber og hvem man jobber for. Jeg både håper og regner med at ikke alle som har hatt sykefravær pga infertilitet har fått beskjedene «vi ansatte deg fordi ville ha deg på jobb, ikke for at du skulle være syk» og «vi lurer bare på hvorfor du har flere sykedager enn xx som også hadde prøverørsforsøk». Jeg forstår dog på dere at fortvilelsen i disse spørsmålene er relativt stor og utbredt. For min del bidro dette sterkt til at jeg valgte å ta over som egen sjef på det tidspunktet jeg gjorde.

Mange tenker gjerne at de ikke har noe valg. At de bare må bite tennene sammen og enten a) Jobbe mer enn legen anbefaler og kroppen orker eller b) Benytte seg av sin lovfestede rett til sykemelding og drite i hva sjefer og kolleger måtte mene. Holde ut enten a eller b, for på den måten å sikre best mulig betingelser når en eventuell mammaperm står på trappene. Jeg tenkte selv det, selvfølgelig gjorde jeg det. Derfor testet jeg ut begge deler. Flere ganger. Du trenger ikke være et økonomisk mastermind for å skjønne at tiden mellom mislykket forsøk nummer syv og trolig mislykket forsøk nummer åtte, ikke er det mest lønnsomme tidpunktet for å slutte i en fast og godt betalt jobb, og starte for deg selv. At jeg likevel gjorde det, var fordi tanken på mindre penger plaget meg mye mindre enn det følelsen av ikke å innfri på jobb gjorde.

Denne kampen er tung nok som den er, så det er viktig å holde antallet sten som legges til byrden på et minimum. Du vet best hva dét betyr deg. For meg betød det å kvitte meg med en arbeidsgiver. Etter det har jeg vært gjennom én operasjon og et par forsøk til. De har vært like vonde og jævlige som operasjonene og forsøkene jeg har hatt før, men den store forskjellen har vært at jeg har kunnet slikke mine sår i fred, uten i tillegg å ha dårlig samvittighet og grue meg til ubehagelige møter. I en ideell verden fører ikke det å benytte seg av sin lovfestede rett til dårlig samvittighet og ubehagelige møter, men når det nå en gang var slik, er jeg glad for at jeg valgte sjelefred over fast lønn.

Om jeg klinker til og blir gravid, vet jeg nå også at jeg med god samvittighet kan ta det litt med ro. Skulle det først klaffe, ser jeg for meg at jeg kommer til å kjenne et stort behov for å passe veldig, veldig godt på meg selv. Da er jeg glad for at jeg ikke kommer til å føle meg presset til å jobbe hele svangerskapet. Skulle vi endelig og etter årevis med blodslit få et lite troll i hus, føles det nok heller ikke så veldig naturlig å ta til takke med en halv foreldrepermisjon, før det er business as usual. Da er jeg glad for at jeg slipper det. Selv om det skulle gå på bekostning av en ferie eller to.

For jeg har kommet frem til at livet mitt blir rikere når jeg har frihet til å gripe og bli i øyeblikk som gjør meg lykkelig. Den friheten er ganske langt nede på prioriteringslisten til både arbeidsgivere og velferdsstaten, derfor strekker jeg meg langt for ikke å gjøre meg avhengig av noen av delene.

God helg, kjære snille fine kloke lesere ❤️

PS. I know. Lengden.

Jeg hadde gledet meg sånn til å begynne å skrive litt hyppigere. Da jeg tidligere i oktober spurte dere om hva dere ville lese mer om, fikk jeg masse gode innspill i både kommentarfeltet, mail og meldinger på Instagram (tusen takk, alle! ❤️). Dessverre skjedde det litt uforutsette ting som måtte håndteres og løses, så det ble tyst litt lenger enn jeg hadde planlagt. Men nu er alt så meget bedre og jeg er tilbake!

Egentlig hadde jeg tenkt å skrive om noe annet enn meg selv i dag, for det har vært et par ting jeg har irritert meg litt over den siste uken. Det ene er #metoo-kampanjen – altså ikke alt ved den, målet er jo godt og viktig – men jeg tror den, som stort sett all annen hashtag-aktivisme, kun engasjerer, beveger og skremmer de som allerede var klar over problemet. Mens de som faktisk trenger «awareness» bare rister på hodet, fnyser og latterliggjør. (Edit: Her sikter jeg altså til måten den norske debatten har utviklet seg. Anbefaler denne kommentaren om temaet: https://www.dn.no/meninger/2017/10/23/1444/Pa-innsiden/avsporet-metoo-debatt)

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Og så var det Frode Thuen som i A-magasinet påstod at det er et «sunt prinsipp» i alle forhold at man har gjensidig tilgang på hverandres telefon. Nå vet jeg ikke hva han legger i tilgang, men uansett synes jeg det er en litt absurd påstand i 2017. Som om det ikke finnes ting man ikke har lyst til å vise den man elsker, ting man synes er flaut eller venners hemmeligheter. At dersom du ikke vil vise mobilen din, må det bety at du er utro. Eller at det du vil holde for deg selv er av en sånn karakter at kjæresten ville blitt lei seg elle sint på deg om han/hun så det. Selvfølgelig er det ikke sånn. Vi har for eksempel koden til hverandres telefoner og går inn i blant for å hente ut noen bilder eller få tak i en billett som er sendt på mail eller en kode til post som skal hentes. Men vi sitter jo ikke og scroller gjennom hverandres meldinger, mailer og bilder. Man må få lov til å være et menneske, også utover det å være kjæreste. Jeg synes dét er sunt, jeg.

En annen ting jeg har gått og kjefta litt på tv-en for, er folk som sier én ting, men gjør det stikk motsatte. De som «bare vil» fremme sunnhet, men lister opp kaloriinnhold i alt de putter i munnen på bloggen sin. De som er opptatt av å «spise rent», men som reklamerer for all slags tulle-pulver man får kjøpt hos lurendreiere. De som er så kule og avslappet rundt kropp og mat, som klager over usunne skjønnhetsidealer og «kroppshysteri», men som legger ut svette bilder av seg etter trening og tar bilder av sine grønne salater. Og så har vi dem som ikke vil at kropp skal være så viktig, men som legger ut tekst, bilder og video av nettopp (en jeg vil tro i egne øyne uperfekt) kropp absolutt hele tiden. Bloggverdenen er full av selvmotsigelser. Jeg har sikkert syndet selv uten at jeg er klar over det, men noen ganger er det så tydelig at jeg blir stum.

Jeg har jo et par guilty pleasures som jeg kikker på med et halvt øye på tv og en av dem er Bloggerne (desidert favoritt er Real Housewives of Beverly Hills, da setter jeg meg alltid ned og følger med!). Her om dagen var det en episode der en av profilene og venninnen hans (begge etter sigende veldig glad i trening) trener sammen. Begge er voksne, og ifølge seg selv opptatt av ikke å være dårlige forbilder og triggere for unge som står i fare for å utvikle spiseforstyrrelser. Men de har en samtale der på treningssenteret om kosthold som altså gjør meg fullstendig matt. Det snakkes om å «spise sunt», spise mat eller la være om du har EN dag du ikke trener (!!), skeie ut med speltlomper med syltetøy på og hvordan det å legge ut bilder av at man spiser «usunt» innimellom all treningen og grønne smoothies gjør deg til et bedre forbilde. Hele samtalen er egnet for å gi ikke bare barn og ungdom, men også voksne (ja, meg!) en følelse av å være lat, usunn og tjukk. Haha, jaja.

Men det er ikke disse tingene her som har okkupert mitt hode den siste tiden, det skulle jeg nesten ønske. Jeg har, som sikkert de fleste, mer prekære bekymringer. Jeg skrev tidligere om nye medisiner jeg hadde fått som gjorde smertene sjeldnere og mildere, men den lykken varte i rundt tre uker. Det som da kom, var verre enn sånn det hadde vært før. Nå er det konstant vondt igjen. Så jeg har vært ganske utålmodig mens jeg har ventet på resultatet av MR-undersøkelsen jeg tok i september. Svaret kom heldigvis endelig her om dagen.  Må bare først nevne dette: Min nye vidunderlige lege ringte meg klokken ti på kvelden for å fortelle resultatet! Ikke fordi det var akutt eller hastet, men han hadde vært på ferie og kommet hjem først da. Prøveresultatet lå da i posthylla hans og han ville ikke la meg vente lengre enn nødvendig. Så han tok seg tid til å prate med meg en halvtime ganske sent på kvelden. Å møte så samvittighetsfulle og dedikerte leger i denne situasjonen vi er i, er så verdifullt (og sjeldent) at jeg ikke får sagt det nok.

Funnene var, som forventet, at jeg har både endometriose og adenomyose. Jeg er glad for det, tross alt, fordi det forklarer smertene og det kan forhåpentligvis gjøres noe med. Så det blir operasjon, forhåpentligvis om ikke altfor lenge, og når jeg er bra igjen etter operasjonen (den fjerde i rekken!) skal vi som legen sier «få meg gravid».

Både fastlegen og spesialisten, begge veldig fine og flinke, bruker stadig denne formuleringen. «Vi må få deg gravid» etterfulgt av for eksempel at jeg da kanskje vil bli kvitt smertene, eller at de da kan fjerne hele livmoren. Hver gang jeg hører det blir jeg så oppspilt og glad i ett sekund, for det høres så lett ut. Så sikkert, liksom. At det skjer snart. At lykken er rett rundt hjørnet. Men så hopper pessimist-djevelen fram over skulderen og sier «hahaha, hvorfor skal det gå nå, når det ikke har gått før?» og heller kaldt vann over den lille flammen som fikk lyse i ett eneste sekund. Hvis du leser dette og kjenner deg igjen, må du vite at du ikke er alene. Denne berg-og-dal-banen av optimisme og pessimisme er klassisk for ufrivillig barnløse, har jeg skjønt. Det er så mange som skriver til meg om akkurat det. Lyst et sekund og mørkt i det neste. Den sterke troen på at det vil jo gå til slutt den ene dagen og tanken på at du godt kan være av de som ikke får det til den neste.

Jeg tror det er viktig å holde fast ved håpet mens jeg prøver. For det er jo rent faktisk derfor jeg går gjennom forsøk, er det ikke? Fordi det er håp. Fordi jeg har håp. Og så tror jeg det er viktig å tørre å tenke på hva som skjer hvis det ikke går. Tenke tanken helt ut, og ikke stoppe opp ved at det ikke blir en egenprodusert baby og hvor bunnløst trist og forjævlig akkurat det føles. Tenke på det som kommer etter denne sorgen, sorgen jeg tross alt har tatt og håndtert store deler av allerede. Tenke på aktuelle alternativer, uansett om det er donasjon, adopsjon eller å leve frie og franke uten barn og nyte livet som DINK Jeg jobber med dette og det er jo ikke enkelt, det skal jeg innrømme, men for hvert millimeter jeg beveger meg fremover, føles det bittelitt mindre som en stor og uoverkommelig krise om våre ivf-forsøk aldri lykkes. For da ser jeg at jeg faktisk, uansett hva som skjer, kommer til å ta valg som er gode for meg og som jeg kommer til å venne meg til og trives godt med. At fremtiden uansett blir bra, på den ene eller den andre måten. Prøv det, kanskje det funker for deg også.

Som jeg nevnte tidligere, ble jeg for et par uker siden intervjuet av Sara Lossius til podcasten hennes Ingefær. Episoden er publisert nå og kan høres her.

Om jeg skal blogge oftere, må jeg jobbe litt med lengden, ser jeg, haha. Kan jo ikke skrive et essay annenhver dag! Selvkritikk mottatt og tatt til etterretning. Lover kortere innlegg neste gang.

I begynnelsen, rett etter at vi hadde skjønt at det skulle blir vrient for oss å bli foreldre, husker jeg at jeg leste et eller annet sted om en dame som ikke kunne få barn. Hun sa at hun følte seg udugelig som kvinne. Da husker jeg at jeg tenkte at det var rart. Vi har vel kommet lengre enn at vår fruktbarhet definerer hvor fullkomne vi er som mennesker, tenkte jeg. Senere snakket jeg med en kollega som selv hadde slitt litt med å få sitt første barn, og hun sa at hun alltid hadde drømt om å bli mor og at det derfor hadde gjort ekstra vondt da hun innså at det ikke var sikkert at hun kunne bli det. Selv har jeg ikke alltid drømt om å bli mor, jeg fikk lyst til det først da jeg møtte mannen min.

Nei, klumpen som stadig vokste seg større i magen – som ikke var den rette typen klump som skal vokse i magen – var verken følelsen av udugelighet eller knuste pikedrømmer. Jeg følte et savn og en irritasjon. Jeg føler et savn og en irritasjon. Savnet kommer når jeg ser for meg hvordan vårt barn ville blitt, sett ut, oppført seg, luktet, ledd og grått. Irritasjonen kommer av ikke å få tak i noe jeg vil ha tak i, å ønske seg noe, men ikke kunne gjøre noe som helst for å komme nærmere det man ønsker seg. Noe man akkurat ikke klarer å gripe tak i.

Annonsørinnhold

Tipsene som får bunaden klar til 17. mai

Men så går tiden, og man får kjenne på flere følelser. Savnet og irritasjonen ligger der hele tiden, men stadig kommer det nye tanker som gjør meg trist, bekymret og redd. Vel er det ofte dramatiske, kanskje til og med overdramatiske, tankerekker. Men de er jo både reelle og relevante for meg. Og jeg regner med flere enn meg.

For eksempel når jeg har hatt skrivesperre og tenkt at jeg er udugelig som forfatter, fordi jeg i perioder ikke klarer å skrive godt nok og mye nok på boka. Da har veien blitt kort til å konkludere med at jeg rett og slett ikke duger som menneske. «Jeg er udugelig i det jeg jobber med, og jeg klarer ikke få barn, så jeg er også udugelig som kvinne, hva er det jeg egentlig får til?» Så kommer jeg over kneika, begynner å skrive igjen og tenker at dette kan bli bra.

Da kommer neste bekymring: Hva hvis det skjer noe med Jonas? Eller med meg? Jeg har vært livredd for at det skal skje ham noe helt siden vi ble sammen. Nå tenker jeg med jevne mellomrom på hvilken trygghet vi mangler, som par med barn har. Om det skjer en av dem noe, har de alltids barna som er produktet av dem sammen. De har noen de er like glad i som sin kjære, noen som får dem gjennom hva det måtte være.

Følelsen av udugelighet og utrygghet kommer inn og blander seg med irritasjonen og savnet som allerede ligger i bunn. Og de får selskap av stadig nye tanker og bekymringer. Sånn føles det å være barnløs mot sin egen vilje.

Heldigvis er det plass til andre ting i hjertet og hjernen også. Jeg har hatt noen veldig positive opplevelser denne høsten, som har motbevist min teori om at jeg ikke kom til å bli genuint glad for eller oppspilt av noe som helst før vi lyktes med å få barn. Først var det ferien vår helt på begynnelsen av høsten, som ble den beste ferien vi noen gang har vært på. Den har jeg skrevet om her. Jeg tenkte jo på det da også, men jeg klarte virkelig å nyte øyeblikkene og ta alt det vakre og deilige inn. Sånn har jeg ikke hatt det på veldig lenge, kanskje noensinne egentlig. Det andre fine som skjedde, var at jeg skrev en kommentar om noe som er viktig for meg på KK.no og fikk en så himla overveldende respons at jeg gråt av glede. For dere som ikke har lest det, eller vil se bildene jeg har lagt til teksten her på bloggen, er den her. Jeg hadde aldri trodd at så mange ville engasjere seg i det som i løpet av årene har blitt en hjertesak for meg. Responsen, engasjementet, forslagene, løftene, erkjennelsene og heiaropene som fylte alle innbokser og kommentarfelt i flere dager fikk meg til å føle meg alt annet udugelig. Om noen av dere som leser dette var delaktige i det, så TUSEN TAKK ❤️

Nå var jeg ekstra heldig med en super ferie og en tekst som traff leserne, men jeg tror det bare gjelder å åpne seg for gode opplevelser og være mottagelig for positiv respons. Ikke la den «husk-at-du-er-barnløs»-djevelen sitte på skulderen og si at du ikke fortjener å nyte en seier på jobb, en deilig kveld i sofaen med godis og kjæresten eller en skikkelig fest der dere slipper å bekymre dere for unger og barnevakt. La barnløsheten være akkurat det den er og sett pris på alt som tross alt fortjener din oppmerksomhet og entusiasme.

I dag ble jeg intervjuet av Sara Lossius til Ingefær, som er timelange podcast om helse og livet. Den har dessverre gått meg hus forbi frem til nå, men siden jeg skulle dit i dag, hørte jeg på episoden med Anne Bitsch i går. Det ble en interessant, trist og bevisstgjørende time, som jeg anbefaler. Jeg likte også godt formatet som er uredigert og gir rom for å gå i dybden på saker og ting. Jeg vet ikke om episoden med meg ble like bra – eller bra i det hele tatt – men om dere vil høre, legges den ut søndag 22. oktober.

Til slutt har jeg lyst til å spørre dere som leser bloggen min om noe, derav tittelen på dette innlegget. Jeg får stadig spørsmål om ikke jeg kan skrive oftere, og det er noe av det hyggeligste jeg vet. Å vite at det er noen som har glede av det jeg skriver, som til og med kunne tenke seg å lese mer. Jeg vil gjerne blogge oftere! Problemet er at jeg ikke alltid bugner over av ideer, og er det noe jeg ikke vil, er det å gjenta meg selv. Så jeg håper dere vil hjelpe meg litt. Jeg er jo – i tillegg til ufrivillig barnløshet – opptatt av masse annet. Det er en hel del viktige og uviktige ting jeg bruker masse tid på og synes det er morsomt å skrive om:

Jeg elsker å lage mat, er usunt glad i klær og sko, tenker trolig litt for mye på hva som er viktigst i livet og hva jeg bør prioritere å bruke tiden og livet på. Jeg er opptatt av politikk og hva som kjennetegner et godt samfunn, hvordan kultur former oss på godt og vondt, og jeg grubler mye på og analyserer gleder og sorger i familieforhold, vennskap og samliv. Jeg leser en del bøker, og blir ofte voldsomt engasjert i både bøkene jeg leser, filmer og serier jeg ser og podcaster jeg hører på. Og så har jeg jo etterhvert blitt rimelig rik på erfaringer og kunnskap om infertilitet og behandlingen av det. Så, kjære lesere, hva vil dere lese mer om? Jeg gleder meg til å høre!

Nyt høsten så lenge ❤️

Min iranske venninnes fem år gamle datter Sofia, dagen før hun skulle begynne på skolen i fjor.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

Husker dere babyklærne det ble bråk rundt for et par år siden? Det var kleskjeden Name It som solgte blå og rosa bodyer med påtrykkene «Adm. dir» og «Hjerteknuser». Det skulle de ikke ha gjort. På nakken fikk de mødre, bloggere, feminister, ja selveste likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Ørstavik. Skuffelsen var stor og bekymringen dyp over at det ble gjort forskjell på jenter og gutter: Der gutter skulle bli direktører, skulle visst jenter bare bli hjerteknusere. Da hjalp det lite at kleskjeden sa at mange hadde kjøpt direktør-bodyen til døtrene sine. Alle visste nemlig at blått var til gutter. Det ble klagestorm og kundeopprør på nett og nyhetssaker i avisen.

Bare et halvt år tidligere hadde de samme avisene og de samme likestillingsforkjemperne uttrykt frustrasjon over en lignende forskjellsbehandling av gutter og jenter. Da var det Prior som var synderen. Som et triks for å få barn til å spise egg, hadde kyllingprodusenten pakket eggene i rosa og blå kartonger som de kalte for prinsesse- og sjørøveregg. Det skulle de ikke ha gjort. Nå måtte de stå skolerett i avisen og forklare seg. Slik sportsbutikkene måtte, da avisen skrev at rosa og blå klær solgte best til barn. «Et stort tilbakeslag», kalte likestillingsombudet utviklingen.

Hvorfor forteller jeg alt dette nå? Fordi jeg er forbanna. Ikke på de som lager rosa ting til jenter. Nei, jeg er dirrende forbanna på de som fyller blogger og aviser med harme over alt fra rosa skolesekker til rosa Lego-brikker, men som aldri sier ett ord om hijaben mange barn bærer. Når jenter som går på barneskolen er tullet inn i et tøystykke som er til for å dekke til en kvinnes skjønnhet og beskytte det fra menns blikk, bør det opprøre alle som er opptatt av jenters likestilling. Alle! Om en rosa matboks eller sparkesykkel prakker kjønnsstereotypier på en seksåring, tør jeg ikke tenke på hva en sømmelig slør gjør.

Men barna med stramme tøystykker på hodet har ikke engasjerte bloggere og feminister som passer på dem og deres framtidsutsikter. De som raser mot rosa prinsessekjoler, raser ikke mot rosa hijab. Selv om hijab, i motsetning til rosa klær, hindrer fritt valg i alt fra fritidsaktiviteter når man er liten, til livsledsager og karriere når man blir stor.

De eneste gangene jeg har sett inkluderings- og likestillingsombudet uttale seg om hijab, har det vært for retten til å bære det. Inkludering av kulturelle minoriteter har altså trumfet likestilling mellom kjønnene. Å gjemme vekk jenter bak slør er visst ikke noe «stort tilbakeslag».

En annen varm forkjemper for barns likestilling er blogger og forfatter Suzanne Kaluza, som på bloggen sin skriver om da hun la vekk alle rosa babyklær hun fikk i gave da datteren ble født. I et intervju med Dagsavisen sier hun at hun er villig til å gå i demonstrasjonstog for «alt som har med kvinnesak å gjøre». Hun sier: «Vi har ikke likestilling i Norge i dag! Masse gjenstår. Den der idiotiske kjønnssegregeringen vi holder på med, for eksempel, med sexy og rosa til små jenter.» Likevel heier Kaluza på rektoren i Oslo som i forrige uke tok til orde mot et hijabforbud i barneskoler og barnehager. Barnehager! Terje Andersen ved Tøyen skole slår fast at «barnehijab er ikke noe problem» og at det er «mest et moteplagg».

Da regner jeg med det er ok at jeg sender datteren min på barneskolen med glitter-BH under åpen skjorte og tung partysminke også. Det er jo bare mote.

Hvorfor er det sånn? Hva får mennesker som vil fri barn fra prinsessekjoler, til å forsvare at de tulles inn i religiøse slør?

For å være ærlig sliter jeg med å forstå det. Er det fordi man er redd for å tråkke foreldrene til barn med hijab på tærne? At man ikke vil blande seg inn i hvordan andre mennesker vil oppdra sine barn? Synes man ikke at man kan stille seg til doms over andres tradisjoner og tro? Det gir i så fall ingen mening. For er det én ting vi tør i dette landet, er det jo å mene og synse. Så lenge skal du amme barnet ditt. Ikke ta på klær på hunden din. Ikke kjøp dyr veske til datteren din. Ikke kjøp dyr boblejakke til sønnen din. Jobb fulltid, ikke deltid. Ikke pynt for tidlig til jul. Den bunaden kan du ha. Ikke ta botox i sinnarynka. Ikke ta silikon i hengepuppene. Lag barnematen selv, ikke kjøp på glass. Det er ingen grenser for hjelpsomheten når det kommer til synspunkter om hva som er riktigst, best og sunnest. Eller jo, det er jo nettopp det det er. Grensen går ved «de andre».

Det er ikke første gang jeg skriver om barnehijab. Denne tildekkingen av barn, eller rettere sagt kampen mot den, har blitt en hjertesak for meg. Med jevne mellomrom kommer debatten opp, og politikerne diskuterer om man bør innføre et forbud mot barnehijab i skolen. Så langt har det ikke blitt noe forbud, fordi de fleste er mer opptatt av at voksne får praktisere religion i fred enn at barn får være barn i fred. Mens de går rundt og bekymrer seg for at en «hjerteknuser»-body skal innbille deres datter at hun ikke kan bli direktør når hun blir stor, tar de det med knusende ro at datterens klassevenninne ikke er med på svømmeundervisning fordi kroppen hennes ikke skal vises frem.

Jeg har selv gått med hijab da jeg var barn. Ikke fordi jeg var, eller for den saks skyld er, muslim. Ingen barn på seks, syv og åtte år – de tre årene jeg dekket til håret mitt – er religiøse. Jeg skjulte håret mitt fordi jeg gikk fra første til tredje klasse i Iran, og der er hijab påbudt fra første skoledag. Koranen sier at kvinnelig skjønnhet skal skjules, og at både kvinnen og mannen må bidra til at det skjer: Hun ved å dekke seg til, han ved å slå ned blikket. Hun må ikke friste, han må ikke se. Mannens skjønnhet sier Koranen ikke noe om. Så guttene som gikk på gutteskolen ned i gata, måtte ikke dekke til håret. De måtte bare se vekk om vi mistet sløret.

Dette bildet er tatt dagen etter det første bildet. Der Sofia bor, i Iran, er det påbudt med hijab fra første skoledag. Hver eneste dag spør hun mammaen sin Solmaz om hvorfor gutter ikke må dekke til håret. Min venninne aner ikke hva hun skal svare. Da jeg fortalte Solmaz om at mange barn i Norge bruker hijab på skolen, trodde hun at jeg spøkte.

Å leve etter disse reglene gjør noe med deg. Du blir sårbar og selvbevisst. Ditt forhold til det motsatte kjønn blir anstrengt og unaturlig. Når det verste som kan skje er at gutter og menn ser deg, blir de automatisk skumle og farlige. Det utvikler seg sjelden vennskap eller konkurranse på tvers av kjønn når jenter dekker seg til. For gutter og jenter lever i forskjellige verdener. Guttene er frie, tøffe og fremtidige direktører. Jentene er bundet, sømmelige og beskjedne. Virkelighetens Sana er dessverre nesten aldri buddies med Isak.

Det har gått et kvart århundre siden jeg var en barneskoleelev med hijab. Nå dekker jeg bare håret mitt når jeg reiser til Teheran for å besøke mormor. Men jeg ser stadig flere barn her i Norge som er tullet inn i det skjønnhetsbeskyttende plagget. Her om dagen så jeg en liten jente med bleie og hijab. Ikke gammel nok til å gå på do for egen maskin, men gammel nok til å bære ansvaret for en manns upassende blikk.

Alle barn må få lov til å være barn, føle seg trygge og få like muligheter uansett om de er jenter eller gutter, hvite eller brune. Som voksne er det ikke bare vår rett, men også vår fordømte plikt å protestere om vi ser noe som truer en fri barndom, en harmonisk oppvekst og en sunn utvikling. Det er på tide at vi inviterer alle barn til å være med i likestillingsfesten.

Enten er jeg spesielt skjør, eller så fikk jeg en smule mangelfull informasjon før MR-undersøkelsen i går. For fyttikatta for et syn jeg er i dag. Haha! Jeg halter og drar det ene beinet etter meg når jeg går, klarer ikke bøye den ene armen og har skikkelig vondt i magen og korsryggen. Men jeg får nesten ta det fra begynnelsen. Bildet er for ordens skyld IKKE fra i dag. I wish.

Jeg har skrevet om endometriosen før, så dere som leser denne bloggen, vet at den har satt sitt preg på livet siden jeg var tenåring. Først gjorde det bare vanvittig vondt i dagene før mensen. Så begynte det å gjøre vondt også under selve kalaset. En gang i løpet av 20-årene begynte det å gjøre vondt ved eggløsning også. For et par år siden merket jeg at jeg gradvis hadde gått over til å leve med smerter hele tiden og at jeg knapt hadde smertefrie dager.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

De av dere som følger meg på Instagram (til de som vil følge, heter jeg @minalundeno) kan se på mine stories at jeg fra tid til annen er inn og av legekontorer, sykehus og klinikker. Noen av dere har også spurt om vi er i gang med forsøk igjen, men neida. Det er som regel den hersens endometriosen som bringer meg til alle disse stedene. Jeg har vært hos mange leger og jeg har blitt operert tre ganger. Men smertene har enten ikke gitt seg, eller gitt seg i et par måneder før de så har dukket opp igjen. Legene jeg har vært hos har enten avfeid det med «det er individuelt hvor godt kvinner kjenner mens og eggløsning» eller trodd meg, men ikke kunnet forklare hvorfor jeg har vondt hele tiden. De har alle sagt at det er vanlig å ha vondt i magen og korsryggen når man har endometriose, men de har sett ut som spørsmålstegn når jeg har fortalt at jeg har dritvondt i lårene og beina. Min fastlege er super og har gjort det han kan for å finne ut av dette, han har henvist meg tusen steder, men til vår felles frustrasjon har det aldri ført frem.

Men så leste jeg denne artikkelen her på kk.no i våres, og omtrent samtidig fortalte min svigerfar (som er gynekolog) at han hadde lest noe interessant i et legetidsskrift om endometriose fra den samme legen som er intervjuet i artikkelen. Andreas Putz er tysk, men heldigvis for meg (og andre som har endometriose) holder han til her i Norge, nærmere bestemt i Tønsberg. Han er seksjonsoverlege ved gynekologisk avdeling ved sykehuset i Vestfold, og daglig leder i Norsk gynekologisk endoskopiregister. Vi bestemte oss for å prøve og i juli var jeg hos Putz for første gang. Jeg forstod raskt at jeg hadde kommet til riktig person. Han stilte spørsmål jeg aldri har blitt stilt før og han hadde svar på mange av mine ubesvarte spørsmål. Da han spurte om jeg hadde vondt i lårene og om jeg kjente at smertene strålte nedover beina, begynte jeg å grine! Haha, jeg høres jo sikkert helt gal ut, men det er noe forløsende ved å bli sett og forstått når man har blitt vant til det motsatte.

Uansett, jeg skal ikke kjede dere med detaljer. Men bottom line er: Mest sannsynlig er endometriosen aldri blitt skikkelig fjernet og restene har sunket nedi vevet, der de konstant legger trykk på nervene. Så det er nervesmerter jeg har. I tillegg har jeg noe som heter adenomyose. Summen av dette har gjort det nær umulig for et embryo å feste seg. Jeg fikk nervemedisiner (som hjelper!!) mot smertene og henvisning til MR av bekkenet. Snart får jeg vite om jeg må opereres igjen.

Det var altså MR-undersøkelsen jeg var i Tønsberg og fikk utført i går. De ga meg en sprøyte i låret og en diger veneflon i armen. Begge preparatene skulle få tarmene til å holde seg i ro i de FEMTI minuttene jeg lå inne i klausmaskinen. Nå er både låret og armen stive og skikkelig ømme, og disse tarmgreiene har gitt meg skikkelig vondt nettopp i tarmene, som vi vet er et av stedene endometriosen har spredd seg til.

Så, her sitter jeg da, midlertidig invalid og fin. Men jeg er ved godt mot! For endelig har jeg kommet til en som forstår hvordan jeg har det og som har den nødvendige ekspertisen til å kunne få det til å forsvinne. Det er virkelig betryggende.

Det både min fastlege og doktor Putz sier, er at kvinner som har en så alvorlig grad av endometriose/adenomyose, bør få fjernet et og annet i det reproduktive systemet. Men siden vi jo febrilsk prøver å produsere et barn her, skal en eventuell operasjon være organbevarende. På den betingelse at vi skynder oss og får det til raskt (lol), sånn at hele dritten kan fjernes etterpå.

Mens vi var på ferie, fikk jeg melding fra tre (!) ulike mennesker om at det er klinikken Maigaard i Århus som gjelder. De føyer seg bare inn i rekken av alle de andre som har fortalt suksesshistorier derfra. Tror nesten alle jeg vet om som har hatt en litt ekstra humpete vei mot det å bli foreldre, men som til slutt har fått det til, har fått det til der. De kan nok ikke trylle, men jeg tror nesten ikke vi kan la være å gi Maigaard en sjanse. Må bare få endo-situasjonen noenlunde under kontroll først. Så, kjære lesere, en bitteliten mikroskopisk flamme av håp er tent!

Advarsel: Mange bilder!

Siden vi fikk Pepsi julen 2014, har hver ferie vi har reist på hatt en liten bismak, fordi vi rett og slett savner henne sånn. Selv om vi har de absolutt fineste menneskene i familien som passer henne, og vi vet hun har det kjempefint, er det ikke noe moro å reise fra henne. Derfor har det blitt få utenlandsturer de siste tre årene. Da en god venn av oss tidligere i år spurte om vi hadde lyst til å låne huset deres i Cannes, takket vi ja til det sjenerøse tilbudet og bestemte oss raskt for at denne gangen ville vi ha med oss Pepsi. Siden hun er større enn den størrelsen som er tillatt ombord på et fly, og det ikke var aktuelt å traumatisere henne ved å putte henne i bur og sende henne inn med bagasjen, måtte det bli bil. Og så utrolig glad jeg er for det!

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Bilferier, særlig når de går til utlandet, er et prosjekt folk har litt forskjellige meninger om. Vi ble i hvert fall advart av flere, mot alt som kunne gå galt – trafikk, køer, varm/dehydrert hund, you name it. Men alle advarsler ble gjort til skamme! Vi var nok litt heldige med tidspunktet for reisen vår, for den så ikke ut til å kræsje med typ hele Nord-Tysklands fellesferie, hvis de har noe sånt. Og det ville kanskje vært mer slitsomt om vi hadde hatt små barn, en mindre bil og en hund som ikke var så medgjørlig. Men for oss gikk det rett og slett skikkelig smooth, og jeg vil anbefale bilferie i Europa på det aller sterkeste!

Vi reiste hjemmefra supertidlig fredag morgen, og tok fergen fra Larvik klokka åtte. Fire timer senere var vi i Hirtshals og allerede der var det merkbart varmere enn hjemme. Det var skikkelig sommer! Vi småspiste oss gjennom Danmark, mens vi hørte på podcast av Dagsnytt 18, Nytt på nytt og Tusvik & Tønne.

Trøtt i trynet, men happy!

Jeg har vært i Tyskland to ganger før – en gang i Berlin og en gang i Dortmund. Sistnevnte var en grå og random by, og Berlin var liksom ikke helt min kopp med te. Det er så mange som elsker Berlin, men jeg var ikke solgt. I forhold til for eksempel London, NYC og Barcelona, som jeg tenker det er naturlig å sammenligne med, synes jeg ikke Berlin var så stas og innbydende. Så jeg hadde på en måte avskrevet Tyskland litt. Men herregud for et vakkert land! Vi kom frem til Lübeck rundt klokka ni på kvelden. I tropenatten (!) spiste vi middag på en fortausrestaurant, før vi kjøpte med oss en flaske rødvin fra en kiosk (det er noe så befriende ved å kjøpe vin på kiosk klokka ti på kvelden) og kjørte til Rupensdorf – en landsby 15 minutter nord for Lübeck – der vi hadde bestilt vår første overnatting på Airbnb. Vi hadde så lave forventninger til denne innlosjeringen, fordi vi hadde bestilt den i hui og hast for en stund siden, da vi plutselig oppdaget at vi hadde noen penger å bruke opp på Airbnb og bare kort tid på oss før de ikke var gyldige lenger. Så vi bare tok noe, og tok høyde for at vi kom til å droppe å bo der hvis det ikke var noe særlig. Men den lille leiligheten viste seg å være inne i et idyllisk tysk storgods, fullt av fine dyr, mennesker og blomster. Det var hester, hunder, geiter og katter, og vertskapet som bodde i huset ved siden av hadde delt en flaske vin før vi kom, så det ble litt lettere å snakke med hverandre tross vår dårlige tysk og deres ditto engelsk. En flaske eplejuice fra gården og en flaske vin fra kiosken senere, la vi oss for første gang siden vi reiste hjemmefra.

Fredag kveld i Rupensdorf.

Lørdag morgen i Rupensdorf.

Å våkne på en tysk herregård til ren luft og fuglekvitter er liksom ikke noe man får oppleve sånn uten videre, så allerede der hadde jeg begynt å ane gledene ved velge seg en bilferie. Etter en tur innom min store guilty pleasure, et utenlandsk supermarked, der jeg handlet to poser fulle av tyske delikatesser  – tre typer skinke, fire typer ost, rabarbra- og jordbærsuppe, pretzel og masse mer – satte vi kursen sørover. Vi klarte ikke å kjøre særlig langt før vi bare måtte smake på alt det deilige vi hadde kjøpt, så det ble en classic tysk rasteplass langs motorveien, der vi fikk nok en mulighet til å bruke de rustne tyskferdighetene med et eldre ektepar vi delte bord med. Jonas kan jo faktisk en del tysk, men jeg har glemt nesten alt jeg lærte på skolen. Der jeg stod inne i supermarkedet og spurte etter hundemat, begynte jeg å le høyt av meg selv mens den tyske dama som ikke kunne ett eneste engelsk ord så på meg med store øyne. «Haben Sie etwas für DER HUND ZU ESSEN? You know, FLEISCH? Für tier?» mens jeg løftet en imaginær skje (!) til munnen.

Mens Jonas kjørte bil, bidro jeg på mitt vis fra passasjersetet. Leste høyt fra avisene, lastet ned podcaster, bestilte hotellrom på neste stoppested. Vi valgte en rute gjennom Tyskland som var en times tid lengre enn den korteste, fordi vi hadde lyst til å se Heidelberg, så overnatting nummer to ble på et hotell der. Gården i nord var vakker, men det var jammen litt lyxigt å komme til et sivilisert, striglet og svært hotellrom også. Etter en kjapp dusj og et klesskift (det var sjukt varmt i Heidelberg, jeg ante ikke at noe sted i Tyskland kunne være så varmt, 31 grader på natten), sminket jeg meg litt, mens Jonas tok seg en velfortjent øl. Det var så festlig å se Pepsi på et hotellrom, trodde aldri jeg skulle oppleve det. Jeg innbilte meg også at det kom til å bli et problem å sjekke inn med hund, men de var så søte i resepsjonen. Sa de elsket hunder og at det bare var et bittelite tillegg i prisen. I hvert fall, vi gikk alle tre den halvtimes gåturen gjennom byen og til gamlebyen i Heidelberg. Der spiste vi et altfor stort måltid, før vi gode og mette trillet tilbake til hotellet, og sov skikkelig godt.

Hotellet i Heidelberg.

Dagen etter fikk vi se den skikkelig pene byen i dagslys. Spiste lunsj med et grønt fjell midt i byen som utsikt, og satte kursen sørover igjen. Den dagen var vi innom tre land. Tyskland, Sveits og Italia. Det føltes nesten litt merkelig å kjøre inn i Milano i vår egen bil. At man kan kjøre så langt med bil, liksom. Jeg hadde aldri vært i Milano før, og det var ikke mange timene vi var der nå, men jeg likte det jeg så. Vi bodde i en hip og trendy leilighet sentralt i byen, så veien var heldigvis ikke lang til en glimrende liten fiskerestaurant. Jeg spiste min store italienske favoritt spaghetti vongole – nam! – og så drakk vi noen glass vin før øyelokkene ble for tunge.

Milano.

Mer Milano.

Etter frokost dagen etter, tok vi fatt på siste etappe før Cannes.

Den dagen var vi innom fire land: Italia, Sveits, Monaco og Frankrike. Så mye vakkert å se på veien, og samtidig himmelsk å komme frem. Vi gledet oss jo litt til å sove i samme seng mer enn en natt av gangen, vi gjorde jo det. Det deiligste sommerhuset ever stod og ventet på oss, og jeg kjente umiddelbart at skuldrene senket seg tre nivåer.

Det deilige huset vi fikk låne <3

Huset vi bodde i ligger i La Croix des Gardes, et vakkert nabolag noen få minutters kjøretur fra festivalplassen – altså sentrum – i Cannes. Naboene rundt er lokale, så man kommer på trygg avstand fra turister. Jeg visste ikke hva noen dager der skulle komme til å gjøre for kropp og sjel. En skikkelig ferie var det. Late dager i sola, svømme noen lengder i bassenget, lese litt aviser, høre på podcaster og bare være. Gå turer med Pepsi i turområdet rett ved siden av huset, handle litt på det lokale supermarkedet, spise deilig mat og drikke nydelig vin.

(Nei, jeg løp ikke. Jeg bare gikk.)

Eselfamilien i parken.

Downtown Cannes.

Etter en tur i busken med borrelåsblomster.

Det var så deilig bare å være der og slappe av, at det ble bare én middag ute. Til gjengjeld var det på hyggelige La Petite Maison, der maten er himmelsk og stemningen chill og fin. Anbefaler virkelig noen dager i et sånt hus på den franske rivieraen. Eller minst en uke. Akkurat dette huset kan du også faktisk leie, om du skulle ville gå i våre fotspor, hehe. Men dette er ikke reklame, bare så det er på det rene!

Etter ti dager, var det helt nydelige oppholdet ubønnhørlig over. Det var nesten motvillig at jeg pakket kofferten, satte meg i bilen og vinket farvel til sommerparadiset. Men vi måtte jo hjem en gang, haha. Hadde jeg bare visst at ferien var langt fra over. Da hadde separasjonsangsten vært erstattet med iver og entusiasme. Jeg visste riktignok hvor vi skulle derfra, jeg bare visste ikke hvor ubeskrivelig fantastisk det stedet vi skulle til var. Vi kjørte strake veien til Venezia. Den som har vært i denne vakre italienske byen som flyter på vann, vet nok hva jeg snakker om. Det er ikke lov med biler i Venezia, så vi måtte parkere bilen i et parkeringshus rett utenfor byens kjerne og gå ca en kilometer til hotellet derfra. Litt slitne, med litt for mye å bære på og med Pepsi ivrig etter å lukte på alt det nye, hadde vi derfor ikke det beste utgangspunktet der vi trasket avgårde. Ut av parkeringshuset, over den første broen og inn i Venezia. Jeg har rett og slett aldri følt noe sånt ved første møte med et sted i hele mitt liv. Denne vakre byen med 400 broer, der det meste av den opprinnelige bebyggelsen består, gjorde et så sterkt inntrykk på meg at jeg begynte å gråte!

Venezia, som tok fra meg pusten.

Jeg har aldri opplevd noe lignende, jeg ironiserer jo over folk som snakker om «Mitt Barcelona» eller «Mitt Brooklyn», men Venezia bare fløt inn i hjertet mitt og gjorde meg salig. Vi visste sånn ca tre sekunder etter at vi kom inn på hotellrommet at det ikke holdt med én natt. Rommet, eller rommene (det var to som hang sammen, lol), hadde balkong mot kanalen og hotellet befant seg på en av de mer stille av de 118 øyene byen består av.

Butikken der maskene til Eyes Wide Shut og mange andre filmer ble laget.

Gaten «vår» <3

Ja, hun får nesten gjøre hva hun vil <3

Frokost på det deilige hotellet i Venezia.

Venezia falt så i smak, at en natt ble til to, med et hellig løfte om å reise tilbake ved første anledning. Til og med Pepsi var ekstra perky der hun utforsket den bilfrie byen, der alle elsket hunder!

Neste stopp ble München. Altså. De som har giddet å lese så langt, må tenke at nå må hun der slutte med superlativene, men seriøst: Jeg har aldri opplevd bedre shopping og mer trivelig folkeferd! Menneskene man møter på gaten, dag som kveld, i butikker som på restaurant, er så fantastisk imøtekommende. Tilfeldige folk altså, ikke bare de som jobber disse stedene. Vi satt og spiste på en uteservering, og minst ti stykker stoppet og spurte om de fikk klappe Pepsi, mens de slo av en prat med (språkmektige) oss. Ikke bare er de hyggelige, men de er òg velkledde. NYC, London, Barcelona, Los Angeles, Roma (særlig ikke Roma), København, Stockholm, Las Vegas eller noe annet sted jeg har vært, har jeg funnet mer jeg har lyst på konsentrert innenfor to kilometers radius. Så vi ble en ekstra natt der også, vi.

Rådhuset i München.

Litt fattigere på penger, men mye rikere på opplevelser, satte vi lørdag formiddag kursen nordover. Natten tilbrakte vi i Hannover, og her skal jeg ikke ta frem superlativene. Kjedelig dekker ikke hvor grå og anonym byen fremstod, men hotellrommet var – i motsetning til det vi hadde siste natten i München – komfortabelt. Så det ble ansiktsmaske, norsk nett-tv og pizza på rommet. Digg!

Hahaha!

Dagen etter kjørte vi i ni timer, tok fergen fra Hirtshals til Larvik og hjem derfra.

Bilferie er uten tvil noe vi skal gjøre igjen. Å være på veien byr på så mange opplevelser og stor frihet. Aldri et fly å rekke, og man kan ta valgene sine underveis basert på hvordan man liker stedene man kommer til. Dessuten er det mer miljøvennlig enn å fly!

For første gang kan jeg med hånden på hjertet si at jeg faktisk har ladet opp til en travel høst. Vanligvis er det sånn at ferien gjør meg mindre motivert for hverdagen, litt som Benedicte så fint skrev her. Men ikke denne gangen. Og godt er det, for både Jonas og jeg har veldig mye å gjøre og tenke på denne høsten. Heldigvis er det bare tre måneder til jul!

Her om dagen slo det meg plutselig at dere som leser denne bloggen og kun kjenner meg herfra må tro jeg er en ganske døll og deppa dame. Det første er kanskje sant, men det siste er jo ikke det. For selv om jeg har endt opp med å skrive fryktelig mye om kjipe nederlag og uoppfylte ønsker her på denne bloggen, er jo det bare én del av livet. Så jeg skal prøve å utvide repertoaret med litt annet enn den helsikes «babydrømmen».

Lørdag hadde jeg det morsommere enn på veldig lenge. Noen venner av oss giftet seg for et par uker siden, med vielse og en middag med de nærmeste. Det var en nydelig dag og de hadde skrevet så fine taler til hverandre at jeg grein av meg maskaraen. Jonas var forlover, vi spiste vanvittig digg mat og tok en tidlig kveld alle mann. Festen derimot ble holdt nå på lørdag, og til tross for at den forbaskede endodriten tidvis gjorde at jeg holdt meg til ryggen og så ut som jeg var 90, klarte jeg å slå ut håret ganske ettertrykkelig!

Kvelden startet med at Pepsi måtte følges bort til svigertante og svigeronkel som skulle passe henne. Jeg hadde fire timers jåleri som måte gjøres unna på to timer, så det var helt uaktuelt for meg å påta meg noen annen oppgave enn de jeg allerede hadde fremfor meg: epilere, eksfoliere, dusje, kure, nappe, skylle, føne, lakkere, smøre, sminke et lag, så et lag til, kle på meg, finne ut hvilke (fine nok) sko som var mulige å ha på med de blemmene jeg hadde pådratt meg med nye joggesko to dager før og pakke vesken med alt som trengtes av gnagsårplaster og smertestillende til sminke, mobil, hårstrikk, lommebok og paraply. Så det ble Jonas som gikk en tur med Pepsi, før han leverte henne.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Da han kom hjem igjen, stod jeg med håndkleturban på snei, svetteperler i fjeset som jeg hadde smurt med litt for mye av den kremen jeg prøver å bruke opp fort så jeg kan kjøpe en som er mindre fet, og en neglelakk jeg hadde prøvd å åpne i ti minutter.

– Pepsi sneik seg til et bad hun, sier han når han ser meg.

– Jaha? sier jeg.

– Ja, så hun var klissvåt da jeg leverte henne.

– Hva mener du «sneik seg til»? Tok du henne med på stranda før du skulle levere henne i et selskap?

Lørdag var det nemlig fullt hus hos Jonas sin tante og onkel, dette visste vi fra før. Jeg hadde dessuten spurt med altfor kort varsel om de kunne passe Pepsi. De er likevel så snille at de sa det ikke var noe problem, og siden Pepsi kjenner dem så godt og de har hund selv, så takket jeg for det og spurte ikke noen andre. Nå hadde altså Jonas attpåtil levert dem en våt hund.

– Ja, hva sa de da? spurte jeg.

– Nei, de sa ikke noe. Men hun gikk litt oppå et babyteppe og sånn, så det ble kanskje litt dumt det der.

Ikke vet jeg om det var pms eller om jeg bare var stressa fordi jeg lå etter skjema eller om det han hadde gjort faktisk var innmari irriterende, men jeg holdt i hvert fall på å klikke fullstendig i vinkel. Trolig var det en kombinasjon, pluss litt sydlandsk temperament. Før i tiden hadde jeg nok gjort akkurat det. Klikket i vinkel, altså. Jeg ville ropt at «nå får du meg til å fremstå som en tankeløs og utakknemlig slask», «de kommer aldri til å ville passe Pepsi igjen» og «NÅ GIDDER JEG IKKE BLI MED LIKEVEL», men heldigvis har jeg roet ned hysteriet og krisemaksimeringen litt de siste par årene. Jeg ble riktig nok irritert, og jeg kjenner jeg blir det biiittelitt igjen når jeg skriver om det, haha, for hvem leverer en våt hund til vertinne for et selskap? Men jeg besinnet meg. Sendte bare svigertante en melding om at jeg skulle gjøre det godt igjen (hvorpå hun svarte at jeg måtte slutte opp og at det overhodet ikke hadde vært noe problem) og hentet meg en øl i kjøleskapet. Tror det vi har balet med de siste årene muligens har gitt meg litt perspektiv og gjort at jeg ikke orker å la hysteriet velte frem i meg før det virkelig må. Hell i uhell, si.

Jeg vet ikke når jeg sist hentet meg en øl i kjøleskapet, så det smakte i hvert fall vidunderlig! Så satte vi på en spilleliste fra 90-tallet, jeg sminket meg og tok på meg min nye favorittkjole. Første gang Jonas og jeg traff hverandre, i det herrens år 2007, hadde jeg på meg en mørkeblå kjole med hvite prikker og knyting rundt livet, så det har liksom blitt en greie for oss. Eller for ham, haha. Nå har jeg fått meg en ny mørkeblå kjole med bittesmå hvite stjerner og knyting i siden. Jeg har hatt lyst på den lenge, men har latt det være fordi det føles som «alle» har den, men jeg klarte til slutt ikke å stå imot lenger. Og det er jeg glad for, for jeg føler meg ganske fin i den!

Kvelden ble dødsbra. Vi tok bussen til Oslo, hadde med oss rusledram (vet alle hva det er, eller er det Kongsberg-uttrykk?) og delte hodetelefoner og hørte på musikk bakerst i bussen. På festen koste vi oss med gode venner og drinker, og masse dans. Kunne kanskje spart meg for den twerkingen mens jeg rappet refrenget på Bængshot på instastory, siden jeg tross alt er nærmere førti enn tredve nå, men sånn går det når man er på fest to ganger i året og ikke to ganger i uka lenger. Vi hadde det så gøy at jeg ikke tok noen andre bilder enn en selfie. Urutinert blogger der altså.

Nå skal jeg skrive intensivt i tre dager, og nå et delmål jeg har satt meg med boka, før jeg pakker stjernekjolen og en haug med ting jeg ikke kommer til å bruke, før vi reiser på ferie. Det tror jeg blir ordentlig fint!

Da er fellesferien over og den ufrivillige pausen i behandling kan nå opphøre. Hastverket som følger med det å være en ufrivillig barnløs kvinne i tredveårene gjør at jeg ikke har råd til å sløse med tiden. Vi må gjøre noe. Vi må igjen foreta oss et eller annet som øker våre sjanser for å bli foreldre. Men først må vi finne ut hva.

Jeg har lenge tenkt på å skrive litt om behandlingstilbudene for ufrivillig barnløse i Norge. Eller rettere sagt, min erfaring med og inntrykk av disse. Jeg har rett og slett litt på hjertet etter tre år, ni runder med hormonstimulering, syv ivf-forsøk og utallige møter med det offentlige og private helsevesen. Ikke minst har jeg, som et resultat av å ha vært åpen om egen ufrivillige barnløshet, fått ta del i erfaringer som andre i samme situasjon har gjort seg. Dette blir et langt innlegg, nok en gang trolig for de spesielt interesserte.

Annonsørinnhold

Netthandelen tømmer lageret: Siste sjanse til å sikre kvalitetsvarer med opptil 75% rabatt

First things first. Er du en kvinne med et uoppfylt barneønske, og oppsøker legen for å høre hvorfor du ikke blir gravid, får du i Norge i dag beskjed om at du ikke kan få svar før du og din partner har prøvd i minst ett år. Det hjelper ikke om dere sluttet med prevensjon for flere år siden. Dere må aktivt ha forsøkt i over 365 dager. Flere kvinner på 30+ som jeg kjenner, inkludert meg selv, har fått denne beskjeden. Kvinner i en alder der fertiliteten er i fritt fall, får altså beskjed om å sitte og vente på å bli utredet, mens deres fysiske egnethet til å få barn raskt forvitrer.

Da vi endelig kom i gang med utredning, som skulle gi svar på hvorfor vi ikke klarte å få meg gravid, ble det raskt konkludert med at jeg hadde endometriose. Det evinnelige endometrioseeventyret kommer i et eget innlegg, men fra jeg gikk til legen til vi kom i gang med det første ivf-forsøket gikk det to år. To år er ganske lang tid når du har passert tredve og ønsker å bli mor.

I Norge får man subsidiert inntil tre ivf-forsøk i det offentlige. Det betyr at staten betaler for behandlingen ved et offentlig sykehus som tilbyr denne behandlingen, og refunderer det du har brukt på medisiner som overskrider 17 000 kroner. Avhengig av hvor mye medisiner du blir foreskrevet, og om det er ivf- eller icsi-behandling dere trenger, koster et forsøk mellom 40 og 50 000 kroner. Statens bidrag kommer derfor mildt sagt godt med. Det er imidlertid ikke alle som får dette bidraget. Det stilles nemlig krav om alt fra hva slags forhold dere er i (ekteskap/samboerskap) til hvor store sjanser dere har til å lykkes. Noen jeg kjenner ble i begynnelsen av tredveårene nektet forsøk i det offentlige, fordi legen ved et offentlig sykehus mente at hun var «så å si steril». Få år senere er hun mor til tre jenter. Hvordan kunne det skje, spør du. Lignende skandaler skjer hele tiden, svarer jeg.

Min erfaring er at de fleste norske legers tilnærming til infertilitet er skjematisk. Det vil si, satt litt men ikke mye på spissen, at alle får samme behandling, uansett årsak til barnløshet. God gammeldags samlebånd. Inn, resept på Puregon/Menopur/Bemfola etc, ut, inn igjen til egguttak, ut, inn igjen tre dager senere, tilbakeføring av embryo, ut, mensen – repeat. Når et ivf-forsøk mislykkes, er det i norsk helsevesen ikke vanlig å forsøke å finne ut årsaken. Du møtes med et skuldertrekk om du spør. Vanlig prosedyre er å ta frem kalenderen og sette en dato for å gjøre akkurat det samme en gang til. Etter to mislykkede forsøk ved et offentlig sykehus, der vi hadde fått ut henholdsvis 7 og 12 egg, spurte vi legen om det var mulig at endometriosen var tilbake etter operasjonen jeg hadde hatt året før. «Det er et godt spørsmål», sa legen og henviste meg til ny operasjon for å avdekke om det var tilfellet. Det viste det seg at det var. En god del, faktisk. Flaks at vi – pasientene – foreslo å ta en titt. Noen vil si at det var legens jobb å foreslå riktig behandling.

Neste forsøk ble avbrutt, etter at vi fikk ut tre egg og ingen overlevde befruktningen. Legen ringte for å gi oss den dårlige nyheten. «Dere må ta en prat om hva dere skal gjøre videre nå», hørte jeg i telefonen jeg skjelvende holdt i hånden. Jeg hadde sekunder før fått vite at ukene med sprøyter og hormonhelvete hadde vært til ingen nytte. Legen fortsatte. «Man kan ikke holde på i det uendelige, vet du. Når du får ut så få egg, er det ikke noe å jobbe med. Det er mange måter å bli foreldre på. Dere bør vurdere eggdonasjon, adopsjon, fosterbarn…» fikk jeg beskjed om, der jeg satt oppløst i tårer, 31 år gammel, få måneder etter vårt aller første møte med fertilitetsmedisiner og assistert befruktning. Kunne man bruke formuleringer som «i det uendelige» når vi bare hadde to forsøk bak oss? Når et forsøk avbrytes, regnes det ikke som et forsøk, og du får et nytt. Legen ved det offentlgie sykehuset mente det ikke var noen vits for oss å benytte oss av det siste statlig finansierte forsøket. Vi kunne komme inn på en samtale over helgen for å snakke om veien videre. Men vi burde ta stilling til om vi var klare for eggdonasjon (som til alt overmål er ulovlig i Norge) før vi kom, var oppfordringen. Resten av den fredagen gråt jeg. Det kjentes som livet var over.

Mannen min tok ordet med en gang vi hadde satt oss ned. «Jeg vil bare si med en gang at vi er her for å få vite om mulighetene vi to har for å lage barn, vi er ikke her for å høre om alternative måter å bli foreldre på», sa han og fortsatte: «Så det vi lurer på nå er hva som gjør at det er fånyttes å prøve igjen. Hvorfor satser dere på at det lave antallet egg i siste uttak er mer representativt enn de to første uttakene der eggene var flere?»

«Skal vi se på journalen her, da» sa legen og forsvant inn i dataskjermen. Myste litt, hevet øyenbrynene, myste litt til og hevet øyenbrynene på nytt. «Jøss, se her ja. Dette er jo veldig bra. Her har dere fått ut syv egg – og alle var modne. Skal vi se.. Fikk dere ut tolv egg i forrige runde?! Elleve av dem var modne? Dette er jo veldig gode forsøk, det må jeg si! Nei, da er det bare å fortsette å prøve. Dette ser jo riktig så lovende ut!»

Legen vi hadde satt vår lit til hadde ikke sett på journalen før han ringte en fredag ettermiddag og foreslo at vi burde kaste inn håndkleet. Det er litt vanskelig å beskrive det jeg følte da. På den ene siden glede og lettelse over ikke å være en lost case ennå likevel, på den andre siden følelsen av utrygghet og det ikke å ha tillit til den vi så inderlig hadde håpet på skulle hjelpe oss.

I det private, der vi har vært de siste to årene, har det ikke vært bedre. Jeg har blitt satt på samme hestedose-hormonkur, fått ut et varierende antall egg, bare ett eller to har overlevd befruktningen, dette/disse er tilbakeført og jeg har fått mensen på dag ni etter tilbakeføringen. Ikke én gang har legen sagt «kanskje vi skal prøve noe annet». Jeg har gang på gang spurt om han tror det er håp for oss, svaret har alltid vært det samme: «Selvfølgelig! Hvis ikke hadde vi jo ikke gjort dette. Du fungerer, han fungerer, dere er relativt unge, det er bare et spørsmål om tid før det klaffer». Sist han sa dette, var i begynnelsen av mai, da vi var til ultralyd underveis i vårt hittil siste forsøk. Etter at forsøket nok en gang gikk i dass, og vi fortsatt hadde et forsøk igjen i 3-for-2-pakken vi hadde kjøpt, fikk pipen en annen lyd. «Dette går jo ikke», var beskjeden da vi var hos ham i slutten av samme måned. Hva som hadde endret seg så radikalt på tre uker, vet vi fortsatt ikke. Visst hadde vi vært gjennom et mislykket forsøk i mellomtiden, men at forskjellen mellom åtte og ni runder skulle være som dag og natt, var vanskelig å forstå.

Under samme samtale, foreslo vi et forsøk i naturlig syklus. Vi hadde lest oss opp på nettet om metoden og mente den hørtes aktuell ut for oss. Forsøk i naturlig syklus er rett og slett et ivf-forsøk der man ikke stimulerer kvinnen med hormoner før et egguttak, men lar naturen dyrke frem egg. Der man i en stimulert syklus booster modningen av så mange egg som mulig, og ved å hindre eggløsning sørger for at alle modnes og kan tas ut, lar man i en naturlig syklus kroppen dyrke frem eggene og velge ut det beste til eggløsningen. Man sitter altså igjen med kun ett, det egget kroppen mener er det mest overlevelsesdyktige. Derfra utfører man assistert befruktning som normalt. Poenget med stimulert syklus er å øke antallet egg, noe som kan gå på bekostning av kvaliteten. Når antallet økes betraktelig, ser man tross kvalitetsreduksjon, en gevinst ved å stimulere. Vi har vært gjennom ni runder med høydosestimulering, men aldri sittet igjen med mer enn maks to egg ved innsetting. De fleste gangene har vi sittet igjen med ett. Altså har stimuleringen ikke gitt oss mer enn det kroppen selv ville dyrket frem, uten medisiner. Det eneste medisinene har gitt oss har vært dårligere kvalitet på det ene egget vi har tilbakeført.

Vi spurte legen om det var hensiktsmessig for oss å gjøre et forsøk i naturlig syklus. «Det var en god idé», svarte han. «Det er nettopp hos par som dere, der kvinnen faktisk produserer egg, men responderer dårlig på hormonstimulering, at man har sett gode resultater av forsøk i naturlig syklus. Vi går for det!». Vi holdt på å falle av stolen. Hadde vi nettopp googlet oss frem til behandlingen som passet oss best? Ikke bare er hormonstimulering fysisk og mentalt beintøft, men hver runde med medisiner koster nesten 20 000 kroner. Vi har gått gjennom ni runder med medisiner som har tatt knekken på både kropp, sjel og lommebok – og ingen leger har reagert på at de kun har gjort skade. Vi har blitt plassert på samlebåndet og blitt behandlet av maskiner.

Til høsten blir det altså et forsøk i naturlig syklus. Jeg skal muligens gjennom min fjerde endometrioseoperasjon først. Ulempen med forsøk i naturlig syklus er at man kan bomme på eggløsning og dermed må vente på neste syklus. I mange land minimerer man denne risikoen ved å ha hyppige ultralydundersøkelser. I Norge glipper egg rett som det er, fordi nesten ingen klinikker gidder å jobbe i helgene. Jeg har mast meg til å få et løfte om daglig ultralyd når vi kommer så langt. Går det ikke denne gangen heller, ser vi mot utlandet. Påfallende mange jeg kjenner og kjenner til, har gode ting å si om fertilitetsbehandling i Århus i Danmark.

I den sårbare situasjonen vi befinner oss i, er det en enorm tilleggsbelastning ikke å kunne stole på de som behandler oss. At vi, i tillegg til å holde ut smerte, lengsel, nederlag, økonomisk belastning og skuffelser, også selv må passe nøye på at vi får riktig medisinsk behandling, er intet mindre enn skandaløst.

Ja, det er frivillig å forfølge ønsket om å lage egne barn når naturen butter imot. Nei, leger kan ikke trylle. Men som pasient bør man kunne forvente at man får den rette og best tilpassede behandlingen. Man skal ikke måtte google seg frem til sin kur. Uansett om det er influensa eller ufrivillig barnløshet man lider av.

Det tok meg syv år å få viljen min. Mannen min har vokst opp med hund og mente det var et større ansvar å ta på seg enn det jeg var klar over. Dessuten mente han at det nærmest ville være dyreplageri å skaffe seg en hund når man bor i byen. Jeg har vokst opp på landet med katt, så han hadde nok litt rett i at jeg ikke helt visste hva jeg ba om. Men da jeg for snart tre år siden, plutselig og samtidig, gikk gjennom tre vanskelige hendelser i livet, forbarmet han seg over meg. Etter ekstase og gledeshyl over seieren som lyste opp en ellers bekmørk høst, startet researchen og diskusjonene om hvilken rase vi skulle gå for. Han var veldig klar på at vi ikke skulle ha noen veskehund og ville ha «mer hund» enn det man får i en maltipoo, som jeg foreslo. Jeg ønsket meg en hund med litt mer fluff enn det vorsteher har, som han foreslo. Valget falt på en gyllen middelvei og den glimrende miksen mellom puddel og labrador.

Annonsørinnhold

Slik blir du brun uten sol i sommer

Vi hentet den lille skatten noen uker senere. Kjørte ti timer hver vei for å få akkurat henne som vi hadde falt for. Pepsi er, selvfølgelig, verdens vakreste skapning. 15 kilo pur kjærlighet. Hun er vår baby, og lykkes vi en dag med å lage barn, får Pepsi en søster eller bror.

For meg er det et instinkt å passe på at Pepsi har det bra. Det er en prioritet at hun til enhver tid får nok mat, vann, tur, lek og kos. At hun føler seg trygg og er glad. Når hun løper rundt og logrer med halen, føler jeg lykke. Når hun kommer hjem fra tur, drikker vann så det blir et lite basseng rundt skåla, haster og henter ballen sin og slipper den ned foran meg, blir jeg fylt med kjærlighet. Når hun overfaller og trøster meg når jeg er sint eller gråter, tenker jeg at livet før henne var trist. Når hun piper og gjemmer seg bak meg fordi masse unger jager henne og kaster ting etter henne, river det meg i hjertet og gjør meg rasende.

Pepsi følger med og trøster. Her fra en av de mange slitsomme rundene med IVF.

På samme måte som mange nybakte mødre synes det blir tyngre enn før å se barn som lider, blir jeg fra meg når jeg ser hunder som ikke har det bra. Det er naturligvis en fare for at noen vil tenke at jeg er skrullete når jeg forteller alt dette. Men det jeg synes er skrullete, er å anta det motsatte. Å anta at folk ikke virkelig elsker hundene sine.

Med barn er det nemlig så annerledes. Tror dere! Mens hundene går i bånd i parken, venter utenfor butikken og blir hjemme når eieren skal på kafé, er barn i fri dressur overalt. Der en hund som bjeffer raskt blir hysjet på og ført vekk av eieren, kan barn opp til skolealder skrike og skråle i det uendelige, uten at deres eier reagerer. Sitter du på en fortauskafé og har fått lov av personalet å ha hunden din liggende på bakken ved siden av, får både du og hunden din bebreidende blikk av andre kafégjester. Men står det en fireåring opp på stolen og smuler opp en bolle som han kaster rund seg mens han lager monotone gnålelyder, er det bare for hans voksne å snakke høyere til hverandre og overdøve prinsen. For av en eller annen grunn er det påkrevd at deres små, kravstore, snørrete, frekke, grinete og bråkete krabater skal tolereres på et helt annet nivå enn våre som oftest lydløse og veldresserte krabater.

Mennesker trumfer av en eller annen uviss grunn dyr. Uansett hvor ræva mennesket er og hvor awesome dyret er. I sin ytterste konsekvens betyr dette at dersom mitt hundebarn biter ditt barn i selvforsvar, så må det dø. Mens hvis ditt menneskebarn slår en fremmed mann i balla, skal han helst bare le og si at det er søtt. Der det for meg er en selvfølge å ile til, beklage og få kustus på hunden min om den er til sjenanse for andre, er det for mange småbarnsforeldre en like stor selvfølge å bli sittende på pleddet sitt, mens deres lille øyensten prøver å ri på min lille øyensten.

Nå skal det sies at det heldigvis finnes mange observante og passe strenge småbarnsforeldre der ute, slik det også finnes mange idioter som eier hund. Men når tålmodigheten med og hensynet til barn er så mye større enn med hunder, tror jeg det skyldes en misforståelse om at barn er viktigere enn hunder. Et hierarki som fordi det er skapt av oss setter nettopp oss øverst og gir oss en fundamental rett til å anse dyr for å være underlegne oss og våre barn. Men det er de altså ikke. Dyrenes enklere intellekt gjør dem ikke mindre snille, sårbare, mottagelige for kjærlighet og mottagelige for smerte. På samme måte som vi ikke anser mennesker med begrensede evner som mindre verdifulle og behandler dem dårligere, bør vi ikke ha rett til å gjøre det mot dyr heller. Min hund er viktigere for meg enn ditt barn, slik ditt barn er viktigere for deg enn andres barn.

Er du ikke velsignet med en skatt på fire ben, er det kanskje vanskelig å forestille seg at noen kan bli så glad i en hund. Jeg har selv alltid elsket barn og hadde ingen anelse om hvor tett knyttet det var mulig å bli til den fluffy familieforøkelsen. Men det forventes jo rett som det er at folk uten barn skal forgude andres skatter på to ben, i det minste ta dem godt imot og vise dem positiv oppmerksomhet. Skal vi kalle oss siviliserte, er det pokker meg på tide at vi begynner å vise samme respekt for dyr som for mennesker.

Livet
er virkelig bedre om sommeren. Selv om jeg i år som alle andre år fikk min lille kontraintuitive vårtristesse da dagene begynte å bli lengre og luften slightly varmere, er det jo dette som er min årstid. Det er så mye lettere å leve om sommeren. Lettere å kle seg, sminke blir overflødig, blomster overalt, flere brukbare timer i døgnet, alt er bare velstand. Nesten alt.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Planen var jo å bruke denne sommeren til å puste litt. Benytte oss av anledningen med sommerstengt klinikk til å legge det hele litt på hylla og ta en timeout fra fertilitetshelvetet. Ideen var å prøve å ha det bra, nyte sommeren og ikke la vårt evige prosjekt skyggelegge tilværelsen helt. Særlig nå som vi uansett ikke får gjort noe annet enn å vente på neste runde. Denne sommeren skulle jeg ikke tenke på den høyst ufrivillige barnløsheten. Men jeg har nå, etter flere forsøk på slike «pauser», lært at det faktisk ikke er noe som heter «en timeout» fra dette opplegget. Sånn er det, og det må man bare lære seg å leve med.

For du kan ta en fysisk pause, i den forstand at du akkurat nå ikke sprøyter deg selv full av hormoner eller er til ultralyd annenhver dag. Men all den tid du har lyst på barn og ikke har barn, er du jo ufrivillig barnløs. Kan liksom ikke ta en pause fra det. La meg forklare hvordan et tappert, men mislykket forsøk på det jeg så kjekt kalte «pustepause» i mitt forrige innlegg, typisk kan fortone seg.

Jeg står opp etter en god natts søvn på hytta, tar med meg en kaffe ned på brygga og registrerer på vei forbi stua at svigerinnen har både hendene, håret og fjeset fullt av babygrøt der hun nesten sloss med ettåringen som ropende kaster mat og leker veggimellom. Jeg sender henne en vennlig tanke, sier til meg selv at det tross alt er mye ro og frihet i livet uten barn. Jeg har sikkert sovet dobbelt så lenge som henne i natt, og nå kan jeg bruke dagen min på akkurat det jeg vil, uten at noen krever noe som helst av meg. Så sjukt deilig, egentlig! Hæ? JA, DET ER JAMMEN DEILIG, tenker jeg og plukker med meg avisen på vei ut av hytta. Setter meg ned på brygga og dingler med beina, myser smilende mot sola og tar en slurk av kaffen. Klapper meg selv på skulderen og tenker at nå er jeg flink til å nyte livet, istedenfor å sette det på vent. Kikker ned på den svindyre sommerkjolen og pedikyren jeg fikk før helgen, og tenker at dette er fruktene av frihet og egentid.

Blar litt i avisa, der står det om alt fra høstens forestående valg til samlivsproblemer, DAB-radio og Norges beste softis. Jeg blar og leser, men bare minutter senere sitter jeg der plutselig og har den vonde følelsen inni meg igjen. Den som kjennes som en knyttneve, som treffer meg tungt i magen og gjør meg urolig. Den som gjør at hjertet synker og jeg blir mørk inne i hodet. Smilehullene er vekk og sinnarynken er tilbake. Hva skjedde nå?

Nei, det som skjedde var at jeg satt der, ante fred og ingen fare. Var flink til å nyte øyeblikket. Men så glemte jeg at det ikke er mulig å styre tankerekker og blokkere utvalgte tankeruter. Så da jeg leste en artikkel om politisk uenighet om kontantstøtten, la plutselig tankene mine ut på en egen liten spasertur. Plutselig satt jeg der og stirret på bilder av barn med softis i hele trynet, mens jeg tenkte over hvilken holdning jeg selv har til kontantstøtten. Konkluderte med at den nok er nyttig og viktig for mange, men at jeg selv ville valgt å ha barna mine i barnehagen. Barnehagen. Barnehageplass, tenkte jeg. En ting nesten alle jeg kjenner snakker om. «Barnehageplass» er et ord som gir meg litt vondt i magen, kjenner jeg nå. Det er et ord som minner meg på et problem jeg ikke har. Et problem jeg så inderlig gjerne skulle ønske jeg hadde. Jeg kommer aldri til å levere og hente i barnehagen, tenker jeg. Det er dette jeg tenker, der jeg sitter og myser med sinnarynke, og kald kaffe i koppen. Så får jeg panikk. Jeg har ingen tid å miste. Jeg har for svarte fylt 35 år nå, hva da «pause»?! Vil jeg bli mor eller vil jeg ikke? Jævlig dårlig idé å utsette noe som helst da i så fall. Jeg har få nok egg som det er. Så jeg heller ut kaffen, ruller sammen avisa, reiser meg opp, går og finner mannen min. Nå sover nevøen min og foreldrene hans slapper av i solen. Jeg og mannen min bruker hele formiddagen til å google etter «forsøk i naturlig syklus», «fertilitetsklinikker Danmark» og «forskningsartikler endometriose».

Det er ikke mulig å slappe av på kommando, er vel det jeg prøver å si. I hvert fall hvis det å slappe av er ensbetydende med å stenge ute alle tanker om temaet som tross alt opptar deg mest. Jeg vil slå et slag for å kutte ut selvpålagte timeouts. For hva er avslappende med å tvinge seg selv til noe som er umulig? Slutt å fortelle folk som er ufrivillig barnløse at de skal tenke på noe annet, for det går ikke. Og er du den barnløse, slutt å gi deg selv mental juling for at du ikke klarer å legge til side lengselen etter å bli mor. Innse i stedet at en stor del av livet akkurat nå består av nettopp dette ønsket, og at det da er helt naturlig at du tenker mye på det. Men, og det er et stort men, det betyr ikke at det ikke er plass til noe annet i tilværelsen. Det er ikke slik at du ikke fortjener å gjøre noe som helst annet enn å piske deg selv for at kroppen din ikke lystrer. Du blir ikke fortere gravid om du luker jobb, venner, middagsselskap og tv-serier ut av livet ditt. Du blir ikke mer fertil av at fertilitetsforsøk er din heltidsgeskjeft. Nå er det dessverre i mitt tilfelle sånn at en konstant, smertefull og ekstremt døll endometriose legger sine begrensninger på livet, men jeg er overbevist om at det er sunt for kropp og sjel å skvise inn en balansert miks av den jobbingen, de sosiale sammenkomstene og den populærkulturen man kan – inn i en hvilken som helst tilværelse, egentlig. Også den som ufrivillig barnløs.

Jeg har i hvert fall lagt den tvungne timeouten på hylla, og gått tilbake til både googling, kalender, testing og alt det koko som omgir oss som er i denne bobla. Men nå er jeg samtidig opptatt av at denne tiden, disse årene vi bruker på dette, skal bli husket for mer enn bare forsøkene og tårene. Jeg vil at når vi sitter der om tjue år og snakker om da vi var i 30-årene, uansett om vi da har barn eller ikke, så skal det også hoppe frem bilder og minner i hodet, som handler om helt andre ting enn fuckings jævla ivf.

Fortsatt god sommer &#xd83d;&#xde18;