Mina Ghabel Lunde

Når jeg føler meg litt tømt for ideer til noe å skrive om, og jeg begynner å lure på hvorfor all verden jeg har en blogg, går jeg tilbake og leser gjennom kommentarene dere har lagt igjen hos meg. Det gjorde jeg nå og ble så glad for alt det fine dere skriver! Jeg ble inspirert og minnet på hvorfor jeg gjør dette. Jeg benyttet også anledningen til å svare på en del kommentarer, og selv om noen av dem er over to måneder gamle, så tenker jeg at det er bedre sent enn aldri. Jeg kom ikke lengre enn til cirka midten av mai, da. Men vit at jeg leser og setter pris på hver eneste kommentar, epost og dm dere sender meg ❤️

Så, i mangel av noe annet å melde akkurat i dag, går jeg løs på noen av spørsmålene dere har sendt meg. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Hvem er du, hvis man ser bort fra IVF-prosessen dere går gjennom? Hvem er Mina, liksom? Føler du at du klarer å være «deg selv», eller er prosessen altoppslukende?

Dette spørsmålet er like godt som det er vanskelig. For å kunne svare på om jeg klarer å være «meg» oppi alt dette, må jeg nemlig vite hvem «meg» er. Og det, kjære lesere, lurer jeg på hver eneste dag. Jeg hører i blant på podcasten til Synnøve og Vanessa, og der ble det sagt noe jeg syntes var skikkelig klokt en gang. Vanessa fortalte at psykologen hennes hadde gitt henne et råd, kall det et triks, til de tidene da det blåste som verst og alt føltes tungt. Med fare for å gjengi dette feil, oppfattet i hvert fall jeg budskapet slik:

Prøv å skrelle vekk alle lagene som finnes utenpå deg selv. Det som har lagt seg utenpå deg på grunn av alt du har opplevd og blitt utsatt for. Alt det som suksesser og nederlag har gjort med deg. Hva du tror andre tenker om deg på grunn av ting du har gjort og sagt. Hvilke jobber du har hatt, hvilke gode og dårlige valg du har tatt, alle ytre påvirkninger på deg og hvordan du som resultat av dem opplever deg selv som menneske. Skrell det vekk. Helt innerst, hva finner du da? Hvem er du hvis du skreller vekk alt det som ikke er deg men har skjedd deg? Om du finner deg selv inn i der, altså finner kjernen av den du er, vil du oppleve en ro – uansett omstendigheter. 

Hvordan gjør man dette, spør du kanskje. Jeg er neimen ikke sikker. Men jeg tror svaret på hvem jeg er – i og utenfor en prøverørsprosess – finnes der et sted. Hvis jeg skrur av alle kranene som det flyter forventninger og dertilhørende frykt ut av – hvis jeg distanserer meg fra alt jeg burde, skulle og kunne – hvem er jeg da? Jeg er et menneske som har levd i 36 år. Jeg er nysgjerrig, lett å begeistre og like lett å irritere. Jeg har en sterk smaks- og luktesans. Det gjør at jeg elsker ting som smaker og lukter godt. Jeg engasjerer meg helhjertet og voldsomt i ting som oppleves viktige for meg. Jeg er utålmodig og klarer sjelden å vente med belønning. Jeg føler så sterkt med mennesker og dyr i nød, at jeg går rundt med en vond klump i magen nesten hele tiden. Jeg er lat, men klarer aldri å slappe helt av. Jeg kan oppleve eufori av å høre på musikk jeg liker, men kan også nesten få et raserianfall av å høre på musikk jeg misliker. Jeg blir veldig sint. Jeg blir bunnløst trist. Jeg blir veldig glad. Jeg elsker veldig høyt. Jeg er ikke så god på å være et sted midt i mellom. Jeg opplever alt så sterkt. 

Så, svaret mitt på dette spørsmålet må være at jeg, som alle andre, er sammensatt. I en alder av 36 prøver jeg fortsatt å finne ut hvem jeg er og hvordan jeg kan leve dette livet best mulig. Det å stå midt opp i en ivf-prosess er en voldsom og krisepreget situasjon. Den påvirker meg sterkt, og legger seg utenpå meg, slik alle de andre lagene tidligere har gjort. Men jeg tror ikke den forandrer den jeg innerst inne er. 

Har du noen råd til hvordan man skal klare å takle de tyngste tidene som ufrivillig barnløs? Og er det noen tidspunkt som er verre/bedre?

Hvordan jeg takler de tyngste stundene varierer, og det er ikke alle variantene som er å anbefale. Jeg kan for eksempel gråte sammenhengende i fem timer, og gå inn i en merkelig tilstand der fornuften nærmest forlater kroppen og jeg hulkende ramser opp alt som er galt med livet mitt og alt jeg ikke får til. Andre ganger kan jeg drikke en hel flaske rødvin, mens jeg stirrer tomt ut i lufta. Men det som til syvende og sist redder meg, og holder meg i vater over tid, er at jeg strammer meg opp og tvinger meg selv til å sette ting i perspektiv. Og dette tror jeg er lurt uansett om det er ufrivillig barnløshet eller noe annet som har forårsaket tristessen in the first place: Tenk på hvor ille det kunne vært. Tenk på alt du har. Vi har alle noe å være takknemlige for. For meg er det fint å tenke på at jeg har en mann og en hund jeg elsker over alt på denne jord. At jeg har en familie (som dessverre er langt, langt borte) og en svigerfamilie jeg er ekstremt glad i, og som jeg vet er veldig glade i meg. Jeg er takknemlig for at verken jeg eller noen av mine nærmeste lider av noen alvorlig sykdom. At jeg ikke opplever krig eller fattigdom. At jeg har tak over hodet, mat i kjøleskapet og muligheten til å tilegne meg kunnskap og realisere meg selv. At det er et knippe kvalitetsmennesker jeg kan kalle mine venner. Når jeg tenker gjennom alt dette, føles det irrasjonelt å se svart på hele tilværelsen. Det å ønske seg et barn er en sterk og altoppslukende følelse. Det ikke å få det til skaper et enormt tomrom og et gigantisk savn. Men husk å minne deg selv på at det tross alt er bedre å ønske seg noe godt, enn å ville bli kvitt noe vondt. 

Kan du svare på spørsmålene du får i en videoblogg? 

Ja! Det kan jeg. Jeg var nylig på et seminar med bloggnettverket mitt i Egmont, og der var viktigheten av video et sentralt tema. Jeg skal kvinne meg opp og komme i gang med det. Lover! 

Okei, det var alt for nå. Fortsett å sende meg spørsmål, så skal jeg svare etter beste evne. Ofte er det sånn at spørsmålene fra dere tvinger meg til å tenke gjennom ting som jeg selv også har godt av å tenke gjennom. Vi blir vel alle bedre mennesker av å snakke med hverandre, gjør vi ikke? 

Ha en god (og lummer!) onsdag ❤️

Tiden går langsomt nå om dagen. Det er varmt og stille, og hele verden ser ut til å ha tatt ferie. Jeg sier ja takk til langsomheten, for om det var opp til meg skulle sommeren aldri tatt slutt. Bare det å kunne ta på seg en lett kjole når man står opp. Å ta med seg kaffekoppen ut på balkongen eller i hagen. Å gå barbeint ned til postkassa. Disse bittesmå tingene gjør livet så mye lettere. 

Vi har ikke tatt ferie. Det vil si, jeg har jo ikke fått gjort stort de siste ukene. Etter å ha hatt noen relativt gode måneder og turt å begynne å håpe på at resultatet av endomteriose-operasjonen var litt mer varig denne gangen, begynte smertene igjen på forsommeren. Det er noe dritt og det hindrer meg i en hel masse. Jeg var til kontroll i Tønsberg i begynnelsen av juli og fikk beskjed om at det var helt naturlig at endometriosen kom tilbake og forårsaket nye smerter. Jeg visste jo det, men det er så vanvittig frustrerende å høre det igjen og igjen. Ikke regn med å bli smertefri, liksom. Det nærmeste vi kommer en varig kur er visst graviditet. Hehe. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Anyway. Jonas jobber ut august, og vi reiser mest sannsynlig på ferie da. Enn så lenge er det heldigvis ikke så ille at jeg ikke klarer å nyte denne deilige glovarmen. Jeg elsker at vi har så mange uteområder her: balkong, hage, enda en hage og en stor terrasse bak huset. Men jeg har ikke fått det helt til med innredningen. Da vårsola tittet frem i fjor, altså den første våren vi bodde her, ble vi så ivrige etter å ta i bruk hager og balkonger at vi kastet oss i bilen og kjørte til Ikea og kjøpte bord og stoler. Vi kjøpte også en hvit benk og et hvitt bord på Jysk eller hvor det var, med masse puter som ikke nødvendigvis var de peneste eller mest behagelige. Jeg tenkte ikke så mye over materialer da, og det har jeg angret litt på i ettertid.

Det at uteplassen ikke har vært helt på merket, har kanskje også resultert i at vi ikke har tilbrakt like mye tid der som jeg skulle ønske. Vi har ofte endt opp med å ta med et pledd og gå ned på stranda når vi først skal være ute. For det er ikke så lett nemlig, for en som ikke har hatt hage (i voksen alder), å vite hva som er finest. Selv om jeg er ganske bestemt på hva jeg vil ha og hvordan jeg vil ha det inne, har jeg har vært litt i villrede og ikke helt klart å finne min stil utendørs. Men nå føler jeg endelig at jeg er i gang med noe bra greier her! Jeg har nemlig (mye takket være min svigermor, som heldigvis for meg har utsøkt smak når det kommer til innredning og interiør) fått øynene opp for teak, og hvor fine teakmøbler blir når de blir slitt. Det jeg nemlig ikke liker noe særlig med de møblene vi kjøpte på Ikea, er blant annet det rødskjæret i treet. Teak har en kaldere farge, og når det slites blir det helt grått. Nydelig!

Jeg ville ikke bruke mange tusen kroner på møbler som jeg først synes blir fine om tre år, så finn.no ble redningen. . Etter å ha sendt melding til fire forskjellige som solgte akkurat sånne stoler og bord som jeg ville ha, og fått beskjed om at jeg var akkurat litt for sent ute, fikk jeg endelig tilslag på et bord og fire stoler, nesten ferdig slitt til den gråfargen jeg helst ville ha. Vi hentet dem i helgen og nå mangler jeg bare puter som jeg liker skikkelig godt. Det er ganske vanskelig å finne! Men sammen med de rottingstolene og puffene vi fikk av svigermor i fjor, begynner det endelig å ligne noe her.

Så, det er sånt småplukk det går i her for tiden. Slow living uten tvil. Målet for resten av juli er å tilbringe flest mulig timer utendørs generelt, og i hagen spesielt. En lat og langsom staycation med lange lunsjer, middager og vin med utsikt over Oslofjorden. 

Neida. Jeg er vel ingen ekteskapsrådgiver.

Vi har hatt noen helt nydelige dager på hytta med svigerforeldrene mine. Koste meg så mye at jeg helt glemte å blogge. Tror Pepsi og jeg har synkronisert syklusene våre, for mens (no pun intended!) jeg begynte å kjenne på smerter og pms her for noen dager siden, merket vi at hann-dachsen til svigers ble litt i overkant interessert i gullet. Haha! Nå er vi begge litt pjuske og midlertidig uinteressert i å bade. 

I dag har Jonas og jeg vært gift i åtte år! Bronsebryllup er det visst. Følte meg plutselig hønngammal da jeg så på Wikipedia at det var bronsebryllup nå, trodde man måtte være gift i 25 år eller noe. Men det er visst sølvbryllup, det! Men for en lur ting jeg gjorde der. At jeg giftet meg med Jonas, altså.

Jeg har spurt ham om det er greit at jeg skriver litt om ham og vårt forhold, for det er noe flere av dere har spurt om. Hva er det som gjør oss til oss? Hvorfor er vårt forhold solid nok til å tåle årene med utfordringer og nederlag? Hva tror jeg er hemmeligheten bak et godt ekteskap? Han har sagt det er greit at jeg skriver om det, så selv om dette balanserer helt på grensen av hvor privat jeg skal være her, skal jeg bjuda på et par tanker i anledning dagens jubileum. 

Hender det at du fører et regnskap over livet og tilværelsen? At du liksom deler opp livet i kategorier og gir hver kategori en vurdering, en slags karakter? Ikke vet jeg om det er vanlig eller sunt, men jeg gjør i hvert fall ofte det. Tar opp til en vurdering de ulike delene av tilværelsen og spør meg selv hvor fornøyd jeg er med tingenes tilstand når det for eksempel gjelder jobben, samlivet, helsen, økonomien osv. Hva kan bli bedre? Hva kan jeg gjøre for å heve nivået?

Jeg tipper jeg ikke er alene om å sette litt vel høye krav til og dømme meg selv i overkant hardt når jeg gjør denne øvelsen. Derfor er jeg aldri helt fornøyd med noen av disse kategoriene. Det skorter alltid på noe overalt. Bortsett fra i samlivet! Der har jeg i elleve år – som er så lenge Jonas og jeg har vært sammen – med hånden på hjertet, kunnet sagt at tingenes tilstand er 10/10. Jeg vet jeg er heldig, at vi er heldige, for det er så mye som kan gå galt og kræsje når to mennesker skal leve så tett på hverandre.

For vår del tror jeg det er særlig tre grunner til at vi har det så bra sammen:

♥ Vi konkurrerer ikke
Helt siden starten har det vært sånn at vi har hatt hver vår plass og hver vår rolle i dette forholdet. Vi passer ikke på hvor mange ganger den andre har gått ut med venner sånn at vi ikke snytes for det samme antallet selv. Det er ingen som holder styr på hvem som støvsugde sist eller hvem som har vasket mest klær den siste måneden. Vi blir bare enige om hvem som skal gjøre det nå, basert på hvem som har kapasitet. Vi stoler på at begge vil hverandre så godt at både fordeling av goder og byrder skjer på en rettferdig måte, og er enige om at det slett ikke betyr at alt alltid deles likt. 

♥ Vi går for likestilling, ikke likhet
Noen vil kanskje si at vi har litt vel gammeldagse kjønnsroller i vårt forhold. Den praktiske fordelingen av både hverdagslige oppgaver og de mer emosjonelle rollene hver av oss har i forholdet, svarer kanskje litt til klisjeene. Jonas tar seg av alt som har med bilen å gjøre, han bærer alltid posene når vi handler sammen, og han er den av oss som definitivt er mest handy og teknisk anlagt. Jeg lager mat, rydder, organiserer og innreder. Det er jeg som gråter og han som trøster. Og det er alltid jeg som plukker opp sokkene hans, aldri han som plukker opp mine. Men vi tar alle viktige avgjørelser sammen, og vår mening er like mye verdt. 

♥ Vi har felles økonomi
Den dagen vi flyttet inn sammen, bestemte vi oss for at alt vi har, har vi sammen. Alt mitt er ditt og alt ditt er mitt. Inntektene våre legges sammen, utgiftene våre betales, og resten brukes/sløses/spares av oss begge. Om jeg vil kjøpe meg en ny veske eller han vil på weekendtur med kompisene, så tar vi en vurdering på om VI har råd. Å dele absolutt alt – også det materielle – gir en dyp følelse av fellesskap og gjensidig tillit. En hengivenhet og dedikasjon som føles både naturlig, riktig og nødvendig for oss. Og selv om jeg har all respekt for at andre velger å gjøre ting annerledes, er det i mitt hode vanskelig å forstå at så mange synes det er mer intimt å dele bankkonto enn å dele seng. 

Det var mine tips til et langt og lykkelig ekteskap! Neida, hva vet vel jeg. For oss har det i hvert fall funket veldig fint å være rause og unne hverandre gode ting uten først å sjekke om vi selv har fått vår del. Nå skal vi ut og gå en tur i kveldssola, før vi feirer med semifinale og sushi. Perfekt bryllupsdag! 

God kveld, gode lesere ❤️ 

Tid for å slå inn åpne dører igjen. En av de store utfordringene i livet er å pakke. Om du er som meg, har du alltid med deg minst dobbelt så mye som du trenger når du skal på tur. Og når du kommer frem, har du ingenting å ha på deg. Neida, det var kanskje å overdrive, men vel fremme på hytta/hotellet/resorten/cruiseskipet/bungalowen/teltet er det minst fem plagg du angrer på at du ikke tok med. Kofferten kommer hjem igjen med cirka halvparten av innholdet urørt. Du tror du lærer, men så gjør du eksakt det samme neste gang.

Denne runddansen av forventninger, frykt og skuffelser har vært the story of my life helt siden første gang jeg pakket for meg selv, da jeg skulle på leirskole i en uke til Sandefjord i femte klasse. Jeg har dog erfart at selvfølelsen ved reisetidspunkt kan være meget vesentlig for om pakkingen blir vellykket eller ikke. Og nå kommer det noe som ikke er lov å si lenger: Føler jeg meg tjukk, er det langt verre å lykkes med pakkingen. Er jeg på den slankere siden, er det større sjanse for at jeg klapper meg selv på skulderen når jeg pakker opp kofferten. Grunnen til det er vel så enkel som at når jeg føler meg bra, synes jeg klærne ser bra ut og vice versa.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Anyway, budene for å gjøre pakkingen til en lek er de samme uansett hvordan du føler deg. Det handler om å være realistisk og pragmatisk. På den måten kan du tilpasse pakkingen til hvordan ting faktisk er, ikke hvordan du skulle ønske de var. Gjennom årenes løp har jeg erfart (og lest!) meg frem til noen regler du med fordel kan vurdere å overholde, der du ukritisk står og kaster plagg fra bakerst i skapet oppi kofferten.

Her er min lille guide til pakkesuksess: 

♠ Ta med kun plagg du har brukt de siste to månedene
– Når vi pakker til ferieturer, har vi en tendens til å drømme oss bort. Vi ser gjennom klær vi ikke har sett på lenge, fordi det er begrenset hvor mye fashion som er forenelig med de fleste jobber, handleturer eller grilling i parken. Eller henting i barnehagen og foreldremøter for dem som driver med sånt. Men nå som vi skal på ferie, står vi der og ser på alle plaggene, mens alt det som fôr gjennom hodet da vi kjøpte plaggene nå går i reprise. Men du vet like godt som meg: Dette er ikke tiden for å eksperimentere med den morsomme fløyelstoppen som har hengt i skapet i tre år med lappen på. Ta med klær du føler deg vel i, også hvis du får feriemage eller våkner groggy etter en søvnløs natt. Så kan du heller dresse dem opp med leppestift eller smykker. 

♠ Prioritér plagg du kan bruke ved flere anledninger og på flere måter 
– For meg betyr dette for eksempel litt romslige skjorter i bomull eller lin, i nøytrale farger, fordi jeg kan bruke dem 1. Åpen over bikini/badedrakt 2. Kneppet igjen eller off-shoulder sammen med sykkelshorts eller low waist-bukser 3. Med knute på magen til highwaist bukser/shorts eller skjørt. For deg kan det bety saronger du kan bruke som skjørt, skjerf, kimono og kjole. Husk også å tenke på hva du skal bruke til hva!

♠ Du trenger bare ett par sko
– Ja, eller to da. Hvilke sko du skal velge kommer naturligvis an på hvor du skal. Men med mindre du skal på jordomseiling (eller kanskje særlig da) eller skal flytte for et halvår, er sjansene store for at to par sko vil være nok til å kle føttene dine i en passende drakt under hele turen. Jeg skal på hytta i fire dager nå for eksempel. Og uansett hvordan jeg vrir og vender på det, kommer ikke mine elskede Veja sneakers eller dyrebare Castañer espadrilles til å bli brukt der. Det føles rart å reise fra favorittskoene sine, men når du tenker deg om: Er det ikke rarere å drasse på flere par sko fram og tilbake uten å bruke dem? Som om de var kosedyra dine. Det er de ikke. For meg blir det et par gode sko å reise i og et par flate behagelige sandaler. Hardt og brutalt. 

♠ Vær monogam til én duft
– Er du, som meg, besatt av parfymer og har et tosifret antall du dypt og inderlig elsker? Da skjønner du hva jeg snakker om når jeg sier at dette noen ganger føles som den vanskeligste delen av pakkingen. For å velge mellom parfymeflasker er som å velge mellom sine barn. Sjukt tunge barn. Men tenk på det sånn: Velg deg én lukt for akkurat denne turen. La denne ene parfymen minne deg om akkurat disse dagene av livet. 

♠ Ikke fyll opp bare fordi du kan
– Har du fulgt ovennevnte bud, vil du ved pakkeeventyrets slutt mest sannsynlig ikke ha en like stappfull koffert som du pleier. Ikke stapp den full bare fordi du kan! Kanskje kjøper du deg noe på tur og trenger plassen? Uansett er det chill å komme tilbake til hverdagen uten lumbago. 

Så gjenstår det å se om jeg selv klarer å holde meg til denne masterplanen. Jeg kommer sikkert til å snike med en rar kimono eller et ekstra par sandaler, kjenner jeg meg selv rett. 

Lykke til og bon voyage!! 🌴

I innlegget fra i går nevnte jeg noe om en bok jeg leser for tiden. Jeg har tre bøker på nattbordet akkurat nå: «The Compassionate Mind» av Paul Gilbert, «Still Me» av Jojo Moyes og «Anorektisk» av Ingeborg Senneset. Du kan trygt si det er tre forskjellige bøker jeg har valgt meg, og det er helt bevisst. Den første er den som krever mest konsentrasjon, men også den som gir meg mest. Den andre er ren, tanketom underholdning og perfekt for dager der jeg bare trenger å få tankene over på noe annet (denne har jeg lest ut nå, go figure). Den siste har den tyngste og vondeste tematikken, men den er velskrevet og nyttig, fordi den gir et innblikk i en verden jeg ikke kjenner de aller mørkeste hjørnene av. 

Men det er altså den første boka som er den jeg vil fortelle om. Om du heller vil lese den på norsk, er den oversatt til «Kunsten å vise medfølelse». Første gang jeg hørte om denne boka var første gang jeg snakket med en psykolog. Hun mente at det først og fremst var meg selv jeg trengte å lære å vise medfølelse for, og at det var i hovedsak det boka også handlet om. Dette var da boka nettopp hadde kommet ut i 2010. Siden da har jeg tenkt at jeg skal lese den, men det var altså først nå at jeg kom så langt at jeg gikk til anskaffelse av den. 

Ifølge forfatteren Paul Gilbert, som er klinisk psykolog, er medfølelse selve nøkkelen til å ha det bra. Hva du eller jeg får til i livet er ifølge Gilbert i veldig stor grad pre-bestemt gjennom gener og hva som har formet oss i vår relativt tidlige barndom. Noen er musikalske, andre er atletiske, noen er akademisk anlagt, andre kulinarisk anlagt. Mantraet «du kan bli hva du vil» er ren løgn, mener han. Derfor er det også fullstendig meningsløst å sammenligne seg selv med andre for så å konkludere med at man selv er mindre verdt fordi «hun får det til og ikke jeg». Satt på spissen, sier Gilbert at det er ikke din skyld at du ikke får til de tingene du ikke får til og det er heller ikke din fortjeneste at du får til de tingene du får til. Du har ikke talent for det ene, men det andre har du talent for. Du kan naturligvis øve deg til å bli bedre på det du ikke kan, men om det ikke ligger for deg, vil du aldri bli best.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Denne pre-bestemte skjebnen vår, om vi skal kalle den det, gjelder både spesifikke og generelle evner. For eksempel kan du drømme om å være god på å designe klær eller du har en drøm om å være helt rå på gitar. Her har genene pretty much bestemt for deg om du enkelt kan bli god til dette eller ikke. Men også når det kommer til mer generelle evner – som for eksempel om du er et naturlig sosialt midtpunkt eller om du har høy arbeidskapasitet eller om du er flink med penger – er mye bestemt for deg, gjennom opplevelser og erfaringer du har hatt helt siden du ble unnfanget. Jo før du forstår dette, sier Gilbert, jo før vil du finne fred med deg selv. Meningen med livet er, slik jeg forstår ham, å finne ut hvordan du kan bruke det du har til å gjøre deg selv og dine omgivelser lykkelig. Godta ditt utgangspunkt og bruke tiden på å gjøre det beste du kan gjøre med det du har. Alternativet er å bruke livet på å skule misunnelig bort på andre som gjør nettopp dette, og forbanne deg selv for noe du absolutt ikke har noe skyld i: At du ikke er dem i stedet for deg.

Å godta sitt utgangspunkt, vise forståelse for den du er og gå aktivt inn for å gjøre deg selv glad er selve kunsten å vise medfølelse for deg selv. Får du til det, vil du lettere kunne utvise den samme aksepten, forståelsen og kjærligheten til andre mennesker i livet ditt. Dersom det å kjenne og vise medfølelse for deg selv og andre blir din største prioritet, vil du kjenne at livet er godt.

Jeg synes denne måten å se livet på virkelig gir mening, og derfor ville jeg dele dette med dere. I våre dager er det så lett å la seg blende av alt andre får til, fordi vi alle er utstyrt med milelange utstillingsvinduer i form av insta-kontoer og facebook-profiler. Noen bruker utstillingsvinduene sine flittigere enn andre, det betyr ikke at deres liv er rikere enn andres. Noen publiserer forseggjorte poster og statuser om alt de får til og alt de mener, men om du ikke gjør det samme, betyr det da at du ikke får til noe eller mener noe? Nei, så klart ikke. Det betyr bare at du har ikke hatt tid, lyst eller behov for å dele.

Vær snill med deg selv ❤️

En ulempe ved å være sin egen sjef er at det ikke eksisterer noen grense mellom jobb og fritid. Jeg har i hvert fall ikke knekt den koden ennå. Så her flyter alt over i hverandre i et eneste stort kaos, føler jeg. Jeg kan ha perioder hvor jeg hver natt sitter oppe til morgengry og skriver, sover i noen timer, står opp og fortsetter å skrive. Og så kan jeg ha perioder hvor jeg lar meg distrahere av alt alt mulig annet og ikke får gjort noen ting. Så når folk spør «når har du ferie, da?» er jeg litt usikker på hva jeg skal svare. Føler liksom ikke at jeg kan ta ferie når jeg holder på sånn. Vi tar ferie når vi føler at vi har fortjent det, mest sannsynlig mot slutten av august. Mål for høsten er å bli litt mer strukturert og skille mer mellom jobbtid og fritid! 

I dag har jeg vært til kontroll på sykehuset i Tønsberg. Det er seks måneder siden jeg ble operert for endometriose og da tar de en ultralydundersøkelse for å se at alt er i orden. Heldigvis så det bra ut. Da er vi et skritt nærmere neste ivf-forsøk, som vi har bestemt oss for at blir i St Petersburg. Det er mange av dere som har etterspurt en oppdatering på hvordan møtet vårt med den russiske legen gikk, og forståelig nok, lurer mange på detaljene rundt valget vårt, hva de gjør annerledes der borte osv. Jeg synes det er litt kjedelig å snakke om de tingene nå om dagen, så jeg skriver heller om det når jeg føler for å dykke ned i de greiene der. Men jeg lover å dele!

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Nei, nå om dagen er jeg mer opptatt av litt mindre alvorlige utfordringer i livet. Som for eksempel hva jeg skal gjøre med sofagruppen vår som har fått trekkene ødelagt. Elsker sofaen vår, og vi har bare hatt den i typ tre år, men nye trekk koster omtrent like mye som en ny sofa. Sånn så den ut da den var ny:

Nå ser den søren meg sånn ut: 

Før noen kommer med pekefingeren og sier noe om at jeg har meg sjæl å takke for å ha Pepsi oppi sofaen, så vil jeg bare si at jeg vet. Sånn er det når man prioriterer å leve litt fremfor bare å ha plettfrie ting rundt seg. Hun er babyen vår og hun sitter der vi sitter, noe annet føles fullstendig unaturlig. Men nå viser det seg at mor ikke er så avslappa på dette med estetikk, så da blir det nye trekk eller sofa. Her tar vi i pose og sekk!

Ellers har jeg for ørtende gang i livet kommet inn i en fase der jeg bare vil gå i hvitt og blått. Når jeg tenker meg om kan jeg vel ikke komme på når jeg sist var ute av den fasen. Så jeg legger ut masse fine, ofte helt ubrukte, klær på Tise om dagen. Ta en titt! Prøver liksom hardt å omfavne andre farger og mønstre, men føler at jeg 90 prosent av tiden ender opp med hvitt, blått, en kombo av de to og gjerne striper.

Altså… Og dette er visst ikke noe jeg har begynt med i voksen alder. 

Så, et annet mål for høsten: Utvide klesrepertoaret! Alternativt slå meg til ro med at jeg aldri kommer til å gjøre det og bli ved min stripete blå og hvite lest.

Apropos det å slå seg til ro med den man er: En av bøkene jeg leser for tiden ER SÅ BRA! Jeg er vanligvis (mildt sagt) ikke glad i selvhjelpsbøker, og jeg vet ikke om denne kan kalles det heller, men at den hjelper på selvet er det ingen tvil om. Mer om det i morgen, her skal det grilles! ❣️

Jeg har lenge tenkt sånn: Driver du en blogg, skal du inspirere. Du skal være et utstillingsvindu for et liv som er godt å leve. Du skal vise frem det som er å vise frem. Ikke bare cupcakes og dagens outfit, men du skal sette et godt eksempel med det du melder. Du kan gjerne skrive om det som er vondt, men da skal det være en lærdom i det. En slags happy ending eller en verdifull innsikt du ikke ville fått uten å oppleve det smertefulle. Du skal ha det kjipe under kontroll og vite hva du har lært av det, før du skriver om det. Du skal ha et «avklaret» forhold til det, som psykologen min sier. Slik jeg for eksempel har med det faktum at vi sliter med å få barn: Jeg vet at vi sliter med det, jeg vet det er vondt, jeg vet at jeg har en frykt for at det aldri løser seg og jeg vet at jeg har et håp om at det gjør det. Jeg kan skrive om følelsene mine rundt dette temaet, fordi jeg ser dem og vet hva de er. 

Men så er det jo ikke sånn at livet kun består av fine, flotte og inspirerende ting, i tillegg til ett og annet problem som vi har full oversikt over hva er og hvordan påvirker oss. Å fremstille tilværelsen på den måten er ikke inspirerende. Det er en løgn.

De fleste av oss opplever både tristhet, sinne og håpløshet uten å vite akkurat hvorfor vi føler det sånn, eller hva vi skal gjøre for å få det til å gå bort. Det er ikke alltid gode grunner for at vi føler frustrasjon, angst og villfarelse. Ofte vet vi kanskje hva som trigget disse følelsene, men triggeren tåler liksom ikke dagens lys. Det er liksom ikke lov å bli så lei seg for noe så dumt. For det er ikke et ordentlig problem. Det er ikke ufrivillig barnløshet, alvorlig sykdom eller økonomisk havari. Det er ikke dødsfall, samlivsbrudd eller naturkatastrofe. Det er ikke krig, fattigdom eller fangenskap. Er det da lov å snakke om det? Skrive om det? 

Ja, jeg synes det må være lov. Skal vi snakke om livet, skal jeg skrive om livet, hører alle disse små og store bekymringene med. De er, om jeg liker det eller ikke, med på å danne bakteppet for alt annet jeg skriver. Alt annet jeg føler og mener. Jeg vil ikke være nok en blogger som gir et bilde av at alt er på stell – ja, bortsett fra det åpenbare da. Hvem har bare ett problem i livet? Hvem gråter bare over én ting? Jeg vil at du som leser skal føle deg litt mindre alene og litt mindre mislykket etter å ha vært innom meg. Jeg skal bjuda på. På både store og små problemer. Rasjonelle og irrasjonelle bekymringer. Viktige og uviktige tankerekker som tar over livet helt i perioder. For sånn er det å være menneske. Sånn er det å være meg. Og sånn er det å være deg.

Noen dager i måneden – faktisk ikke alltid sammenfallende med pms – går jeg ned i en bølgedal. Det er en slags syklus, det òg. Alt føles feil og jeg sliter med å kjenne på glede. Små gjøremål blir til ubestigelige fjell, og bagateller blir til katastrofer. En full skittentøyskurv, et rotete kontor og et lag av støv som har lagt seg i vinduskarmen får hjertet mitt til å banke fortere. En bukse som sitter strammere enn før eller en epost som krever noe av meg får det til å snøre seg i halsen og gir meg kvelningsfornemmelser. Å tråkke på knekkebrødsmuler på kjøkkenet eller lyden av en motorsykkel som ruser motoren akkurat idet den kjører forbi meg gjør meg så forbanna at jeg kan fike til noen. Og når jeg har det sånn, blir jeg apatisk. Jeg klarer ikke være kreativ, jeg klarer ikke skape, jeg klarer ikke å skrive, jeg klarer ikke produsere. Jeg orker ikke lage middag, jeg orker ikke vaske tøy, jeg orker ikke tørke støv. Jeg klarer bare å glo. Jeg orker bare å scrolle. Scrolle og glo.

Glo på livet til alle som ikke har problemer. De som kaprer den ene fete jobben etter den andre, føder det ene barnet etter det andre, holder den ene festen etter den andre, løper den ene distansen etter den andre, baker den ene kaka etter den andre. Sammenligne mitt indre med deres ytre. 

Ja, noen ganger føles det sånn og da er alt galt. Selv om sola skinner, jobben går bra og familien er ved god helse, så er alt bare svart. Jeg synker dypere og dypere ned i misèren helt til jeg ikke ser noe annet enn den. Det er ingen moral i denne historien. Bare at det er sånn det er og at jeg vet at det snart går over. For denne gang. 

God torsdag fra meg og hu her: 

Et spørsmål jeg har fått av relativt mange – både lesere, venner og familie – er om det hender at jeg angrer på åpenheten. Om det liksom er noe negativt ved det å være åpen om egen ufrivillige barnløshet. Ja, det er klart det er det. Jeg angrer i det store og hele ikke på at jeg har skrevet om denne prosessen, tvert imot er jeg glad for å ha gjort det, fordi jeg opplever at det er til hjelp og trøst for mange. Da gir det meg noe også, det gjør at jeg føler det kommer noe godt ut av noe vanskelig. Men åpenheten har sin pris, og det hender jeg angrer, ja.

Den mest negative konsekvensen er kanskje den at det føles litt som det nå står «barnløs» i pannen min. Jeg skal forklare hva jeg mener. 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Etter at jeg valgte å fortelle at vi prøver å få barn på bloggen, altså det siste halvannet året, har jeg knapt møtt noen uten at de spør meg hvordan det går med behandlingen, om vi er i gang med noe nytt forsøk, hva neste skritt i prosessen er osv. La meg si med én gang at jeg godt vet at det er omsorg og omtanke som ligger til grunn for spørsmålene. Men når man skriver om noe slikt, når man åpner opp om en så privat prosess, er det som om en automatisk konsekvens blir at folk tror du alltid har lyst til å snakke om det. Og det har jeg jo ikke! Jeg skriver om det på bloggen når jeg føler for det, og i blant når jeg ikke føler så sterkt for det, men føler at en viss hyppighet i oppdateringene på denne fronten forventes av meg. Da har jeg jo ikke lyst til også å bruke all min tid ellers på å fortelle og oppdatere folk på prosessen. Så akkurat den der er litt tricky. Hvordan forteller man folk, som er så snille og bryr seg, at man ikke orker å snakke om det? 

Lenge klarte jeg ikke det. Lenge bet jeg tennene sammen og leverte. Svarte på alle spørsmål, skrev lange tekstmeldinger og greide ut om alt vi stod i. Men jeg så på et tidspunkt at dét ikke går i lengden. Det sliter meg ut. Så jeg har begynt å takke for omtanken og si at vi tar det siden. Det blir helt fint mottatt!

Jeg vet jo at det ikke er mange som er like åpne som meg om denne kjipe prosessen, men jeg vil tro denne problemstillingen likevel gjelder for flere enn meg. Jeg husker at en av grunnene til at vi i starten ikke ville snakke med noen om det – altså ikke engang fortelle til venner og familie at vi prøvde å få barn – var at vi ikke orket alle spørsmålene. Vi trodde at dersom vi fortalte at det var dette vi holdt på med, ville våre sosiale relasjoner bli for preget av det. Og vi hadde jo helt rett. Men det jeg har lært, er at det er viktig å være bevisst på hvor mye man selv lar prosessen være et tema når man snakker med familie, venner og kolleger. Om den som spør gjør det fordi hun eller han bryr seg om deg, så vil vedkommende forstå og respektere at du ikke ønsker å snakke om det. 

Jeg har vært redd for at de som spør hvordan det går, vil bli indignert om jeg ikke vil svare. At de vil tenke «å ja, så du kan dele det med hele Norge, men ikke med meg?». Men det er jo bare tull å tenke sånn. For grunnen til at jeg ikke vil snakke om det er jo ikke at det er hemmelig. Grunnen til at jeg ikke vil snakke om det er at jeg gjerne vil snakke om noe annet. 

Så. Kjære dere som er i en lignende situasjon. Ikke vær for redd for å dele! Når alt kommer til alt gjør det prosessen lettere å være åpen om det. Du får flere å lene deg på, flere som støtter deg og heier på deg i prosessen. Og du har alltid rett til å si «tusen takk for at du tenker på meg, men jeg har ikke lyst til å snakke om det akkurat nå» ♥

Back in the days, rett før jeg som 21-åring flyttet til London for å studere, så jeg en dokumentar om kjøttindustrien. Den var så grotesk og hjerteskjærende at jeg tvert bestemte meg for å slutte å spise kjøtt. I to og et halvt år spiste jeg ikke noen form for kjøtt. Det var overraskende enkelt og i England var det allerede på den tiden ganske bra utvalg av vegetarprodukter som lyktes helt fint med å imitere smaken av kjøtt. Jeg husker jeg klarte å lure min venn (hei, Andreas! ♥), en selvutnevnt kjøttelsker, til å tro at han spiste en helt vanlig burger, når det i virkeligheten var en Quorn-burger – med null kjøtt. Da var jeg ganske fornøyd!

Det jeg imidlertid gjorde feil den gangen var at jeg, som sikkert de fleste andre unge studenter, ikke sørget spesielt godt for å få i meg et velbalansert kosthold. Jeg endte opp med å spise fryktelig mye brød og pasta, fordi det var raskt og enkelt. I kantina på skolen var det kjøtt i alle varmrettene bortsett fra fries. Da ble det mye fries. Etter de to årene som vegetarianer hadde jeg gått opp nesten ti kilo og led sikkert av en viss grad av proteinmangel. Så da jeg kom hjem på juleferie det siste året, kjente jeg at motivasjonen for å nekte meg selv ribbe (som er noe av det beste jeg vet!) var litt laber. 

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Etter ribbesmellen begynte jeg å spise kjøtt, men holdt meg unna kylling i et par år til. Måten kyllinger behandles på er jevnt over så grusom at jeg rett og slett ikke orket tanken på å bidra til industrien. Men så ble det med tid og stunder vanskelig å holde på prinsippene. Komboen av nøytral smak, magert og proteinrikt kjøtt, og at det er så lett å tilberede, gjør dessverre kylling til noe av det mest anvendelige man kan putte i handlekurven. Jeg spiste kylling i noen år, før jeg så en ny dokumentar og sluttet igjen. De siste årene har vi bare spist kylling som kommer fra produsenter som informerer om at de tar dyrevelferd på alvor, både når kyllingene lever og når de skal dø. Det samme gjelder egg. 

Etter at vi fikk Pepsi har jeg imidlertid, i stadig økende grad, blitt opptatt av hvordan dyr har det i vår verden. Det har gradvis blitt tydelig for meg hvor jævlig det er av oss mennesker å avle og oppbevare dyr i fangenskap, for så å slakte dem foran hverandre, og putte dem i paihølet. Inspirert av Madeleine som har kastet seg ut i et vegansk kosthold nå i sommer, begynte jeg å tenke på å gjøre noe mer med det enn bare å tenke på det. Vi chattet om det her om dagen, og da sa jeg til Madeleine at jeg vurderte å gå for en vegan challenge selv, men at jeg måtte vente til etter VM. Litt av moroa med å se fotballkamper er tross alt å spise burger og pizza og drikke øl. Men så slo det meg hvor nasty jeg egentlig synes jeg er når jeg tenker sånn. Hvordan kan jeg bli så sint og lei meg når noen behandler hunden sin dårlig, men samtidig putte penger inn i en industri som holder dyr fanget på altfor små arealer, for så å lage mat av dem? Og da har vi ikke engang begynt å snakke om hvor mange kjepper dette svineriet stikker i hjulene på miljøvern og fattigdomsbekjempelse. Hvor lenge skal vi holde på sånn? 

Jeg snakket med Jonas om det og han er (heldigvis!) enig: Vi gidder ikke være en del av det lenger. Kall det idealistisk, si gjerne at vi kunne gjort mer, men som mantraet mitt var den gang jeg var vegetarianer og fikk spørsmålene «skal du redde verden alene?» og «men du bruker jo skinnvesker?»: Jeg vil bare være en del av løsningen, og bidra med noe i stedet for ingenting. 

Fremover blir det slik: 

♥ Vi velger grønnsaker så langt det lar seg gjøre
♥ Kjøttet vi får i oss skal aller helst komme fra jakt, ellers kun fra produsenter som uttalt har dyrevelferd som en høy prioritet
♥ Vi begrenser bruk av oppdrettslaks betraktelig

Når vi nå har gått i gang i med en ny måte å velge mat på, gjør vi det jo ikke med blanke ark. Vi har kjøtt i både kjøleskap og fryser. Det skal vi naturligvis bruke opp, for er det noe som er en større hån mot de dyrene vi vil verne om enn å spise dem, er det jo å kaste dem i søpla. Derfor kommer jeg også til å spise det jeg blir servert, om jeg er gjest et sted. Men fra nå av skal jeg aldri velge meg mat som jeg vet er resultatet av industrialisert og organisert lidelse. 

Og dere, velkommen til min nye blogg! Jeg har inngått et managementsamarbeid med Egmont People, så nå er det på plattformen blogg.no og gjennom kanaler som side2.no, tv2.no og Kamille jeg kommer til å være synlig. Men adressen er den samme som før (både minalunde.no og minalunde.blogg.no fører deg hit) – og følger du meg på instagram og/eller liker facebooksiden min, går du nok ikke glipp av nye innlegg.

Takk for at dere leser og sender meg så mange fine tilbakemeldinger! 💖

Endelig! Søndag og regn! Jeg har ventet på denne muligheten til å anbefale dere alle de bra seriene og filmene jeg har oppdaget denne våren og sommeren. Her er det noe for enhver smak. Enjoy!

Fra Killing Eve. Se hva den pene leiemorderen har på seg da! Foto: HBO

Jeg må starte med godeste Trust, en serie på HBO, som i løpet av sine ti episoder forteller den (stort sett) sanne historien om kidnappingen av John Paul Getty III på 1970-tallet. Han var barnebarnet til oljemagnaten John Paul Getty, og ifølge historien bidro han i utgangspunktet selv til å iscenesette sin egen kidnapping. Dette er en virkelig vakker serie som tok pusten fra meg!

Foto: HBO

Trust er laget på en så pen måte at den er en fryd for øyet, samtidig som den ikke blir for artsy og uhåndgripelig for min smak. Serien inneholder alle de riktige ingrediensene: penger, kjærlighet, utroskap, svik, vold og dop. Donald Sutherland og Hillary Swank er de mest kjente navnene, men langt ifra de eneste som blåser en av banen med overbevisende skuespill. Den siste episoden, «Consequences», er rett og slett et stykke kunst. Intet mindre!

Foto: HBO

Andre sesong av 13 Reasons Why står ingenting tilbake for første sesong. Ved første øyekast kan man tro at denne Netflix-serien er en high school serie som tar opp problemstillinger som er uinteressante for oss som er dobbelt så gamle som rollefigurene, men den gang ei. Nå kan det jo tenkes at jeg er umoden for alderen min, men jeg heller mot at denne serien er så bra laget at den engasjerer uansett alder. Jeg så den første sesongen da den kom i fjor og hadde glemt mye da jeg tok fatt på sesong to nå i mai, men det tok ca to sekunder å komme inn i det igjen. For dere som ikke har sett noe, starter hele historien med at Hannah tar sitt eget liv og fortsetter derfra med alle grunnene til at hun valgte nettopp den utgangen på livet. Det høres kanskje ikke så spennende ut, men denne serien har fått meg til å sitte oppe altfor lenge mang en natt fordi jeg ikke har klart å la være å se neste episode. Den har også fått meg til å gråte flere ganger, og kjenne på et ordentlig hat for noen av karakterene. Med andre ord: engasjerende!

The Big Sick er historien om hvordan den pakistansk-amerikanske komikeren Kumail finner og faller for Emily. Det jeg liker med denne filmen er at den, i likhet med heldigvis stadig flere filmer, er rå og realistisk, selv om den er søt og hyggelig også. Før var det liksom sånn at filmer og serier enten var så realistiske at de knapt ble underholdende, eller så gjennomført hollywoodisert at det var umulig å relatere til. Nå synes jeg stadig flere filmer klarer å være den deilige miksen av en klassisk kjærlighetshistorie med forviklinger og happy endings, med rå og brutale innslag av kleinhet, utbrudd, damer som banner og helter som driter seg ut. Denne filmen, som finnes på Viaplay, er veldig morsom og veldig fin, på en og samme tid! Minner meg litt om en av mine favorittserier Master of None.

Komedien Ibiza på Netflix er også litt sånn: En ganske streit story for en amerikansk komedie, men med mange flere ekte morsomme scener og dialoger enn man vanligvis ser i sånne komedier. Harper (spilles av Gillian Jacobs, som også spiller i Netflix-serien «Love») skal på en forretningsreise til Spania når hennes to bestevenninner insisterer på å bli med og gjøre det til en heisatur. Kjærlighet, forviklinger, fyll, dop, kjipe sjefer og kleine situasjoner gjør at filmen i blant er så far out at man blir svimmel, mens man andre ganger kjenner seg skikkelig igjen. Veldig gøyal film!

Verdens beste jenter på tur til Ibiza. Foto: Netflix

Og så er det Animal Kingdom, da. I løpet av en skikkelig regnværshelg i april så vi de to første sesongene av denne helt fantastiske serien og gleden var stor da vi googlet oss frem til at tredje sesong var rett rundt hjørnet. Den er nå i gang, til stor begeistring for både mann og kone i denne heimen. Serien er løselig inspirert av den australske Pettingill-familiens forbrytelser, men utspiller seg i sør California med kjente fjes som Ellen Barkin og Scott Speedman. Historien om den kriminelle familien Cody er underholdene, spennende og engasjerende – en typisk serie man ikke klarer å se bare en episode av. Ligger på Viaplay!

Killing Eve er katt- og musleken mellom Eve Polastri (spilt av Sandra Oh) og Villanelle. Kult med en actionfylt serie der både skurk og helt er kvinner. Jeg har bare sett fire episoder, men elsker denne serien. Rå vold og vakre antrekk er blant ingrediensene i den spennende historien om leiemorderen som som er like besatt av å drepe, som hun er av agenten som jakter henne. Ligger på HBO. Bonus: Kim Bodnia spiller også en kul rolle!

Til slutt må jeg nevne komedien Fun Mom Dinner som ligger på Netflix. Herre jesus så morsom film! En litt drøyere versjon av Bridesmaids, kan man vel kalle den. Ikke bare en jentefilm, selv om navnet høres litt sånn ut.

Morsom mammamiddag. Foto: Netflix

Ha en fortsatt fin søndag! ❤