KUNSTEN Å PAKKE LETT

Tid for å slå inn åpne dører igjen. En av de store utfordringene i livet er å pakke. Om du er som meg, har du alltid med deg minst dobbelt så mye som du trenger når du skal på tur. Og når du kommer frem, har du ingenting å ha på deg. Neida, det var kanskje å overdrive, men vel fremme på hytta/hotellet/resorten/cruiseskipet/bungalowen/teltet er det minst fem plagg du angrer på at du ikke tok med. Kofferten kommer hjem igjen med cirka halvparten av innholdet urørt. Du tror du lærer, men så gjør du eksakt det samme neste gang.

edf

Denne runddansen av forventninger, frykt og skuffelser har vært the story of my life helt siden første gang jeg pakket for meg selv, da jeg skulle på leirskole i en uke til Sandefjord i femte klasse. Jeg har dog erfart at selvfølelsen ved reisetidspunkt kan være meget vesentlig for om pakkingen blir vellykket eller ikke. Og nå kommer det noe som ikke er lov å si lenger: Føler jeg meg tjukk, er det langt verre å lykkes med pakkingen. Er jeg på den slankere siden, er det større sjanse for at jeg klapper meg selv på skulderen når jeg pakker opp kofferten. Grunnen til det er vel så enkel som at når jeg føler meg bra, synes jeg klærne ser bra ut og vice versa.

Anyway, budene for å gjøre pakkingen til en lek er de samme uansett hvordan du føler deg. Det handler om å være realistisk og pragmatisk. På den måten kan du tilpasse pakkingen til hvordan ting faktisk er, ikke hvordan du skulle ønske de var. Gjennom årenes løp har jeg erfart (og lest!) meg frem til noen regler du med fordel kan vurdere å overholde, der du ukritisk står og kaster plagg fra bakerst i skapet oppi kofferten.

Her er min lille guide til pakkesuksess: 

♠ Ta med kun plagg du har brukt de siste to månedene
– Når vi pakker til ferieturer, har vi en tendens til å drømme oss bort. Vi ser gjennom klær vi ikke har sett på lenge, fordi det er begrenset hvor mye fashion som er forenelig med de fleste jobber, handleturer eller grilling i parken. Eller henting i barnehagen og foreldremøter for dem som driver med sånt. Men nå som vi skal på ferie, står vi der og ser på alle plaggene, mens alt det som fôr gjennom hodet da vi kjøpte plaggene nå går i reprise. Men du vet like godt som meg: Dette er ikke tiden for å eksperimentere med den morsomme fløyelstoppen som har hengt i skapet i tre år med lappen på. Ta med klær du føler deg vel i, også hvis du får feriemage eller våkner groggy etter en søvnløs natt. Så kan du heller dresse dem opp med leppestift eller smykker. 

Til venstre er skjørtet fra Philip Lim som jeg skulle ønske jeg klarte å få til å funke. Til høyre er kjolen fra H&M som jeg alltid tyr til hvis alt annet går galt.

♠ Prioritér plagg du kan bruke ved flere anledninger og på flere måter 
– For meg betyr dette for eksempel litt romslige skjorter i bomull eller lin, i nøytrale farger, fordi jeg kan bruke dem 1. Åpen over bikini/badedrakt 2. Kneppet igjen eller off-shoulder sammen med sykkelshorts eller low waist-bukser 3. Med knute på magen til highwaist bukser/shorts eller skjørt. For deg kan det bety saronger du kan bruke som skjørt, skjerf, kimono og kjole. Husk også å tenke på hva du skal bruke til hva!

Til venstre er kjolen eller kimonoen fra Julie Fagerholt som jeg synes er nydelig men som jeg aldri har brukt. Til høyre er linskjorta fra Lacoste (den er strengt tatt Jonas sin) som kan brukes til absolutt alt.

♠ Du trenger bare ett par sko
– Ja, eller to da. Hvilke sko du skal velge kommer naturligvis an på hvor du skal. Men med mindre du skal på jordomseiling (eller kanskje særlig da) eller skal flytte for et halvår, er sjansene store for at to par sko vil være nok til å kle føttene dine i en passende drakt under hele turen. Jeg skal på hytta i fire dager nå for eksempel. Og uansett hvordan jeg vrir og vender på det, kommer ikke mine elskede Veja sneakers eller dyrebare Castañer espadrilles til å bli brukt der. Det føles rart å reise fra favorittskoene sine, men når du tenker deg om: Er det ikke rarere å drasse på flere par sko fram og tilbake uten å bruke dem? Som om de var kosedyra dine. Det er de ikke. For meg blir det et par gode sko å reise i og et par flate behagelige sandaler. Hardt og brutalt. 

Til venstre mine to favorittpar (Castañer og Veja) akkurat nå. Til høyre skoene (Zara og Nike) jeg faktisk trenger der jeg skal.

♠ Vær monogam til én duft
– Er du, som meg, besatt av parfymer og har et tosifret antall du dypt og inderlig elsker? Da skjønner du hva jeg snakker om når jeg sier at dette noen ganger føles som den vanskeligste delen av pakkingen. For å velge mellom parfymeflasker er som å velge mellom sine barn. Sjukt tunge barn. Men tenk på det sånn: Velg deg én lukt for akkurat denne turen. La denne ene parfymen minne deg om akkurat disse dagene av livet. 

Til venstre tre favoritter som må bli hjemme. Til høyre den heldige.

♠ Ikke fyll opp bare fordi du kan
– Har du fulgt ovennevnte bud, vil du ved pakkeeventyrets slutt mest sannsynlig ikke ha en like stappfull koffert som du pleier. Ikke stapp den full bare fordi du kan! Kanskje kjøper du deg noe på tur og trenger plassen? Uansett er det chill å komme tilbake til hverdagen uten lumbago. 

Så gjenstår det å se om jeg selv klarer å holde meg til denne masterplanen. Jeg kommer sikkert til å snike med en rar kimono eller et ekstra par sandaler, kjenner jeg meg selv rett. 

Lykke til og bon voyage!! 🌴

IKKE DU SOM BESTEMMER

I innlegget fra i går nevnte jeg noe om en bok jeg leser for tiden. Jeg har tre bøker på nattbordet akkurat nå: «The Compassionate Mind» av Paul Gilbert, «Still Me» av Jojo Moyes og «Anorektisk» av Ingeborg Senneset. Du kan trygt si det er tre forskjellige bøker jeg har valgt meg, og det er helt bevisst. Den første er den som krever mest konsentrasjon, men også den som gir meg mest. Den andre er ren, tanketom underholdning og perfekt for dager der jeg bare trenger å få tankene over på noe annet (denne har jeg lest ut nå, go figure). Den siste har den tyngste og vondeste tematikken, men den er velskrevet og nyttig, fordi den gir et innblikk i en verden jeg ikke kjenner de aller mørkeste hjørnene av. 

Men det er altså den første boka som er den jeg vil fortelle om. Om du heller vil lese den på norsk, er den oversatt til «Kunsten å vise medfølelse». Første gang jeg hørte om denne boka var første gang jeg snakket med en psykolog. Hun mente at det først og fremst var meg selv jeg trengte å lære å vise medfølelse for, og at det var i hovedsak det boka også handlet om. Dette var da boka nettopp hadde kommet ut i 2010. Siden da har jeg tenkt at jeg skal lese den, men det var altså først nå at jeg kom så langt at jeg gikk til anskaffelse av den. 

Ifølge forfatteren Paul Gilbert, som er klinisk psykolog, er medfølelse selve nøkkelen til å ha det bra. Hva du eller jeg får til i livet er ifølge Gilbert i veldig stor grad pre-bestemt gjennom gener og hva som har formet oss i vår relativt tidlige barndom. Noen er musikalske, andre er atletiske, noen er akademisk anlagt, andre kulinarisk anlagt. Mantraet «du kan bli hva du vil» er ren løgn, mener han. Derfor er det også fullstendig meningsløst å sammenligne seg selv med andre for så å konkludere med at man selv er mindre verdt fordi «hun får det til og ikke jeg». Satt på spissen, sier Gilbert at det er ikke din skyld at du ikke får til de tingene du ikke får til og det er heller ikke din fortjeneste at du får til de tingene du får til. Du har ikke talent for det ene, men det andre har du talent for. Du kan naturligvis øve deg til å bli bedre på det du ikke kan, men om det ikke ligger for deg, vil du aldri bli best.

Denne pre-bestemte skjebnen vår, om vi skal kalle den det, gjelder både spesifikke og generelle evner. For eksempel kan du drømme om å være god på å designe klær eller du har en drøm om å være helt rå på gitar. Her har genene pretty much bestemt for deg om du enkelt kan bli god til dette eller ikke. Men også når det kommer til mer generelle evner – som for eksempel om du er et naturlig sosialt midtpunkt eller om du har høy arbeidskapasitet eller om du er flink med penger – er mye bestemt for deg, gjennom opplevelser og erfaringer du har hatt helt siden du ble unnfanget. Jo før du forstår dette, sier Gilbert, jo før vil du finne fred med deg selv. Meningen med livet er, slik jeg forstår ham, å finne ut hvordan du kan bruke det du har til å gjøre deg selv og dine omgivelser lykkelig. Godta ditt utgangspunkt og bruke tiden på å gjøre det beste du kan gjøre med det du har. Alternativet er å bruke livet på å skule misunnelig bort på andre som gjør nettopp dette, og forbanne deg selv for noe du absolutt ikke har noe skyld i: At du ikke er dem i stedet for deg.

ptr

Å godta sitt utgangspunkt, vise forståelse for den du er og gå aktivt inn for å gjøre deg selv glad er selve kunsten å vise medfølelse for deg selv. Får du til det, vil du lettere kunne utvise den samme aksepten, forståelsen og kjærligheten til andre mennesker i livet ditt. Dersom det å kjenne og vise medfølelse for deg selv og andre blir din største prioritet, vil du kjenne at livet er godt.

Jeg synes denne måten å se livet på virkelig gir mening, og derfor ville jeg dele dette med dere. I våre dager er det så lett å la seg blende av alt andre får til, fordi vi alle er utstyrt med milelange utstillingsvinduer i form av insta-kontoer og facebook-profiler. Noen bruker utstillingsvinduene sine flittigere enn andre, det betyr ikke at deres liv er rikere enn andres. Noen publiserer forseggjorte poster og statuser om alt de får til og alt de mener, men om du ikke gjør det samme, betyr det da at du ikke får til noe eller mener noe? Nei, så klart ikke. Det betyr bare at du har ikke hatt tid, lyst eller behov for å dele.

Vær snill med deg selv ❤️

SOFA, SYKEHUS OG FARGEMANI

edf

En ulempe ved å være sin egen sjef er at det ikke eksisterer noen grense mellom jobb og fritid. Jeg har i hvert fall ikke knekt den koden ennå. Så her flyter alt over i hverandre i et eneste stort kaos, føler jeg. Jeg kan ha perioder hvor jeg hver natt sitter oppe til morgengry og skriver, sover i noen timer, står opp og fortsetter å skrive. Og så kan jeg ha perioder hvor jeg lar meg distrahere av alt alt mulig annet og ikke får gjort noen ting. Så når folk spør «når har du ferie, da?» er jeg litt usikker på hva jeg skal svare. Føler liksom ikke at jeg kan ta ferie når jeg holder på sånn. Vi tar ferie når vi føler at vi har fortjent det, mest sannsynlig mot slutten av august. Mål for høsten er å bli litt mer strukturert og skille mer mellom jobbtid og fritid! 

I dag har jeg vært til kontroll på sykehuset i Tønsberg. Det er seks måneder siden jeg ble operert for endometriose og da tar de en ultralydundersøkelse for å se at alt er i orden. Heldigvis så det bra ut. Da er vi et skritt nærmere neste ivf-forsøk, som vi har bestemt oss for at blir i St Petersburg. Det er mange av dere som har etterspurt en oppdatering på hvordan møtet vårt med den russiske legen gikk, og forståelig nok, lurer mange på detaljene rundt valget vårt, hva de gjør annerledes der borte osv. Jeg synes det er litt kjedelig å snakke om de tingene nå om dagen, så jeg skriver heller om det når jeg føler for å dykke ned i de greiene der. Men jeg lover å dele!

Nei, nå om dagen er jeg mer opptatt av litt mindre alvorlige utfordringer i livet. Som for eksempel hva jeg skal gjøre med sofagruppen vår som har fått trekkene ødelagt. Elsker sofaen vår, og vi har bare hatt den i typ tre år, men nye trekk koster omtrent like mye som en ny sofa. Sånn så den ut da den var ny:

Nå ser den søren meg sånn ut: 

Før noen kommer med pekefingeren og sier noe om at jeg har meg sjæl å takke for å ha Pepsi oppi sofaen, så vil jeg bare si at jeg vet. Sånn er det når man prioriterer å leve litt fremfor bare å ha plettfrie ting rundt seg. Hun er babyen vår og hun sitter der vi sitter, noe annet føles fullstendig unaturlig. Men nå viser det seg at mor ikke er så avslappa på dette med estetikk, så da blir det nye trekk eller sofa. Her tar vi i pose og sekk!

Ellers har jeg for ørtende gang i livet kommet inn i en fase der jeg bare vil gå i hvitt og blått. Når jeg tenker meg om kan jeg vel ikke komme på når jeg sist var ute av den fasen. Så jeg legger ut masse fine, ofte helt ubrukte, klær på Tise om dagen. Ta en titt! Prøver liksom hardt å omfavne andre farger og mønstre, men føler at jeg 90 prosent av tiden ender opp med hvitt, blått, en kombo av de to og gjerne striper.

Altså… Og dette er visst ikke noe jeg har begynt med i voksen alder. 

Så, et annet mål for høsten: Utvide klesrepertoaret! Alternativt slå meg til ro med at jeg aldri kommer til å gjøre det og bli ved min stripete blå og hvite lest.

Apropos det å slå seg til ro med den man er: En av bøkene jeg leser for tiden ER SÅ BRA! Jeg er vanligvis (mildt sagt) ikke glad i selvhjelpsbøker, og jeg vet ikke om denne kan kalles det heller, men at den hjelper på selvet er det ingen tvil om. Mer om det i morgen, her skal det grilles! ❣️

Å TRÅKKE PÅ KNEKKEBRØDSMULER

Jeg har lenge tenkt sånn: Driver du en blogg, skal du inspirere. Du skal være et utstillingsvindu for et liv som er godt å leve. Du skal vise frem det som er å vise frem. Ikke bare cupcakes og dagens outfit, men du skal sette et godt eksempel med det du melder. Du kan gjerne skrive om det som er vondt, men da skal det være en lærdom i det. En slags happy ending eller en verdifull innsikt du ikke ville fått uten å oppleve det smertefulle. Du skal ha det kjipe under kontroll og vite hva du har lært av det, før du skriver om det. Du skal ha et «avklaret» forhold til det, som psykologen min sier. Slik jeg for eksempel har med det faktum at vi sliter med å få barn: Jeg vet at vi sliter med det, jeg vet det er vondt, jeg vet at jeg har en frykt for at det aldri løser seg og jeg vet at jeg har et håp om at det gjør det. Jeg kan skrive om følelsene mine rundt dette temaet, fordi jeg ser dem og vet hva de er. 

Men så er det jo ikke sånn at livet kun består av fine, flotte og inspirerende ting, i tillegg til ett og annet problem som vi har full oversikt over hva er og hvordan påvirker oss. Å fremstille tilværelsen på den måten er ikke inspirerende. Det er en løgn.

De fleste av oss opplever både tristhet, sinne og håpløshet uten å vite akkurat hvorfor vi føler det sånn, eller hva vi skal gjøre for å få det til å gå bort. Det er ikke alltid gode grunner for at vi føler frustrasjon, angst og villfarelse. Ofte vet vi kanskje hva som trigget disse følelsene, men triggeren tåler liksom ikke dagens lys. Det er liksom ikke lov å bli så lei seg for noe så dumt. For det er ikke et ordentlig problem. Det er ikke ufrivillig barnløshet, alvorlig sykdom eller økonomisk havari. Det er ikke dødsfall, samlivsbrudd eller naturkatastrofe. Det er ikke krig, fattigdom eller fangenskap. Er det da lov å snakke om det? Skrive om det? 

ptr

Ja, jeg synes det må være lov. Skal vi snakke om livet, skal jeg skrive om livet, hører alle disse små og store bekymringene med. De er, om jeg liker det eller ikke, med på å danne bakteppet for alt annet jeg skriver. Alt annet jeg føler og mener. Jeg vil ikke være nok en blogger som gir et bilde av at alt er på stell – ja, bortsett fra det åpenbare da. Hvem har bare ett problem i livet? Hvem gråter bare over én ting? Jeg vil at du som leser skal føle deg litt mindre alene og litt mindre mislykket etter å ha vært innom meg. Jeg skal bjuda på. På både store og små problemer. Rasjonelle og irrasjonelle bekymringer. Viktige og uviktige tankerekker som tar over livet helt i perioder. For sånn er det å være menneske. Sånn er det å være meg. Og sånn er det å være deg.

Noen dager i måneden – faktisk ikke alltid sammenfallende med pms – går jeg ned i en bølgedal. Det er en slags syklus, det òg. Alt føles feil og jeg sliter med å kjenne på glede. Små gjøremål blir til ubestigelige fjell, og bagateller blir til katastrofer. En full skittentøyskurv, et rotete kontor og et lag av støv som har lagt seg i vinduskarmen får hjertet mitt til å banke fortere. En bukse som sitter strammere enn før eller en epost som krever noe av meg får det til å snøre seg i halsen og gir meg kvelningsfornemmelser. Å tråkke på knekkebrødsmuler på kjøkkenet eller lyden av en motorsykkel som ruser motoren akkurat idet den kjører forbi meg gjør meg så forbanna at jeg kan fike til noen. Og når jeg har det sånn, blir jeg apatisk. Jeg klarer ikke være kreativ, jeg klarer ikke skape, jeg klarer ikke å skrive, jeg klarer ikke produsere. Jeg orker ikke lage middag, jeg orker ikke vaske tøy, jeg orker ikke tørke støv. Jeg klarer bare å glo. Jeg orker bare å scrolle. Scrolle og glo.

Glo på livet til alle som ikke har problemer. De som kaprer den ene fete jobben etter den andre, føder det ene barnet etter det andre, holder den ene festen etter den andre, løper den ene distansen etter den andre, baker den ene kaka etter den andre. Sammenligne mitt indre med deres ytre. 

Ja, noen ganger føles det sånn og da er alt galt. Selv om sola skinner, jobben går bra og familien er ved god helse, så er alt bare svart. Jeg synker dypere og dypere ned i misèren helt til jeg ikke ser noe annet enn den. Det er ingen moral i denne historien. Bare at det er sånn det er og at jeg vet at det snart går over. For denne gang. 

God torsdag fra meg og hu her: 

KLART JEG ANGRER

Et spørsmål jeg har fått av relativt mange – både lesere, venner og familie – er om det hender at jeg angrer på åpenheten. Om det liksom er noe negativt ved det å være åpen om egen ufrivillige barnløshet. Ja, det er klart det er det. Jeg angrer i det store og hele ikke på at jeg har skrevet om denne prosessen, tvert imot er jeg glad for å ha gjort det, fordi jeg opplever at det er til hjelp og trøst for mange. Da gir det meg noe også, det gjør at jeg føler det kommer noe godt ut av noe vanskelig. Men åpenheten har sin pris, og det hender jeg angrer, ja.

Den mest negative konsekvensen er kanskje den at det føles litt som det nå står «barnløs» i pannen min. Jeg skal forklare hva jeg mener. 

ptr

Etter at jeg valgte å fortelle at vi prøver å få barn på bloggen, altså det siste halvannet året, har jeg knapt møtt noen uten at de spør meg hvordan det går med behandlingen, om vi er i gang med noe nytt forsøk, hva neste skritt i prosessen er osv. La meg si med én gang at jeg godt vet at det er omsorg og omtanke som ligger til grunn for spørsmålene. Men når man skriver om noe slikt, når man åpner opp om en så privat prosess, er det som om en automatisk konsekvens blir at folk tror du alltid har lyst til å snakke om det. Og det har jeg jo ikke! Jeg skriver om det på bloggen når jeg føler for det, og i blant når jeg ikke føler så sterkt for det, men føler at en viss hyppighet i oppdateringene på denne fronten forventes av meg. Da har jeg jo ikke lyst til også å bruke all min tid ellers på å fortelle og oppdatere folk på prosessen. Så akkurat den der er litt tricky. Hvordan forteller man folk, som er så snille og bryr seg, at man ikke orker å snakke om det? 

Lenge klarte jeg ikke det. Lenge bet jeg tennene sammen og leverte. Svarte på alle spørsmål, skrev lange tekstmeldinger og greide ut om alt vi stod i. Men jeg så på et tidspunkt at dét ikke går i lengden. Det sliter meg ut. Så jeg har begynt å takke for omtanken og si at vi tar det siden. Det blir helt fint mottatt!

Jeg vet jo at det ikke er mange som er like åpne som meg om denne kjipe prosessen, men jeg vil tro denne problemstillingen likevel gjelder for flere enn meg. Jeg husker at en av grunnene til at vi i starten ikke ville snakke med noen om det – altså ikke engang fortelle til venner og familie at vi prøvde å få barn – var at vi ikke orket alle spørsmålene. Vi trodde at dersom vi fortalte at det var dette vi holdt på med, ville våre sosiale relasjoner bli for preget av det. Og vi hadde jo helt rett. Men det jeg har lært, er at det er viktig å være bevisst på hvor mye man selv lar prosessen være et tema når man snakker med familie, venner og kolleger. Om den som spør gjør det fordi hun eller han bryr seg om deg, så vil vedkommende forstå og respektere at du ikke ønsker å snakke om det. 

Jeg har vært redd for at de som spør hvordan det går, vil bli indignert om jeg ikke vil svare. At de vil tenke «å ja, så du kan dele det med hele Norge, men ikke med meg?». Men det er jo bare tull å tenke sånn. For grunnen til at jeg ikke vil snakke om det er jo ikke at det er hemmelig. Grunnen til at jeg ikke vil snakke om det er at jeg gjerne vil snakke om noe annet. 

Så. Kjære dere som er i en lignende situasjon. Ikke vær for redd for å dele! Når alt kommer til alt gjør det prosessen lettere å være åpen om det. Du får flere å lene deg på, flere som støtter deg og heier på deg i prosessen. Og du har alltid rett til å si «tusen takk for at du tenker på meg, men jeg har ikke lyst til å snakke om det akkurat nå» ♥

NÅ SKAL DET BLI ANDRE (KJØTT)BOLLER

Back in the days, rett før jeg som 21-åring flyttet til London for å studere, så jeg en dokumentar om kjøttindustrien. Den var så grotesk og hjerteskjærende at jeg tvert bestemte meg for å slutte å spise kjøtt. I to og et halvt år spiste jeg ikke noen form for kjøtt. Det var overraskende enkelt og i England var det allerede på den tiden ganske bra utvalg av vegetarprodukter som lyktes helt fint med å imitere smaken av kjøtt. Jeg husker jeg klarte å lure min venn (hei, Andreas! ♥), en selvutnevnt kjøttelsker, til å tro at han spiste en helt vanlig burger, når det i virkeligheten var en Quorn-burger – med null kjøtt. Da var jeg ganske fornøyd!

Det jeg imidlertid gjorde feil den gangen var at jeg, som sikkert de fleste andre unge studenter, ikke sørget spesielt godt for å få i meg et velbalansert kosthold. Jeg endte opp med å spise fryktelig mye brød og pasta, fordi det var raskt og enkelt. I kantina på skolen var det kjøtt i alle varmrettene bortsett fra fries. Da ble det mye fries. Etter de to årene som vegetarianer hadde jeg gått opp nesten ti kilo og led sikkert av en viss grad av proteinmangel. Så da jeg kom hjem på juleferie det siste året, kjente jeg at motivasjonen for å nekte meg selv ribbe (som er noe av det beste jeg vet!) var litt laber. 

Etter ribbesmellen begynte jeg å spise kjøtt, men holdt meg unna kylling i et par år til. Måten kyllinger behandles på er jevnt over så grusom at jeg rett og slett ikke orket tanken på å bidra til industrien. Men så ble det med tid og stunder vanskelig å holde på prinsippene. Komboen av nøytral smak, magert og proteinrikt kjøtt, og at det er så lett å tilberede, gjør dessverre kylling til noe av det mest anvendelige man kan putte i handlekurven. Jeg spiste kylling i noen år, før jeg så en ny dokumentar og sluttet igjen. De siste årene har vi bare spist kylling som kommer fra produsenter som informerer om at de tar dyrevelferd på alvor, både når kyllingene lever og når de skal dø. Det samme gjelder egg. 

Etter at vi fikk Pepsi har jeg imidlertid, i stadig økende grad, blitt opptatt av hvordan dyr har det i vår verden. Det har gradvis blitt tydelig for meg hvor jævlig det er av oss mennesker å avle og oppbevare dyr i fangenskap, for så å slakte dem foran hverandre, og putte dem i paihølet. Inspirert av Madeleine som har kastet seg ut i et vegansk kosthold nå i sommer, begynte jeg å tenke på å gjøre noe mer med det enn bare å tenke på det. Vi chattet om det her om dagen, og da sa jeg til Madeleine at jeg vurderte å gå for en vegan challenge selv, men at jeg måtte vente til etter VM. Litt av moroa med å se fotballkamper er tross alt å spise burger og pizza og drikke øl. Men så slo det meg hvor nasty jeg egentlig synes jeg er når jeg tenker sånn. Hvordan kan jeg bli så sint og lei meg når noen behandler hunden sin dårlig, men samtidig putte penger inn i en industri som holder dyr fanget på altfor små arealer, for så å lage mat av dem? Og da har vi ikke engang begynt å snakke om hvor mange kjepper dette svineriet stikker i hjulene på miljøvern og fattigdomsbekjempelse. Hvor lenge skal vi holde på sånn? 

Jeg snakket med Jonas om det og han er (heldigvis!) enig: Vi gidder ikke være en del av det lenger. Kall det idealistisk, si gjerne at vi kunne gjort mer, men som mantraet mitt var den gang jeg var vegetarianer og fikk spørsmålene «skal du redde verden alene?» og «men du bruker jo skinnvesker?»: Jeg vil bare være en del av løsningen, og bidra med noe i stedet for ingenting. 

Fremover blir det slik: 

♥ Vi velger grønnsaker så langt det lar seg gjøre
♥ Kjøttet vi får i oss skal aller helst komme fra jakt, ellers kun fra produsenter som uttalt har dyrevelferd som en høy prioritet
♥ Vi begrenser bruk av oppdrettslaks betraktelig

Når vi nå har gått i gang i med en ny måte å velge mat på, gjør vi det jo ikke med blanke ark. Vi har kjøtt i både kjøleskap og fryser. Det skal vi naturligvis bruke opp, for er det noe som er en større hån mot de dyrene vi vil verne om enn å spise dem, er det jo å kaste dem i søpla. Derfor kommer jeg også til å spise det jeg blir servert, om jeg er gjest et sted. Men fra nå av skal jeg aldri velge meg mat som jeg vet er resultatet av industrialisert og organisert lidelse. 

ptr

Og dere, velkommen til min nye blogg! Jeg har inngått et managementsamarbeid med Egmont People, så nå er det på plattformen blogg.no og gjennom kanaler som side2.no, tv2.no og Kamille jeg kommer til å være synlig. Men adressen er den samme som før (både minalunde.no og minalunde.blogg.no fører deg hit) – og følger du meg på instagram og/eller liker facebooksiden min, går du nok ikke glipp av nye innlegg.

Takk for at dere leser og sender meg så mange fine tilbakemeldinger! 💖

 

SAVE IT FOR A RAINY DAY

Endelig! Søndag og regn! Jeg har ventet på denne muligheten til å anbefale dere alle de bra seriene og filmene jeg har oppdaget denne våren og sommeren. Her er det noe for enhver smak. Enjoy!

Fra Killing Eve. Se hva den pene leiemorderen har på seg da! Foto: HBO

Jeg må starte med godeste Trusten serie på HBO, som i løpet av sine ti episoder forteller den (stort sett) sanne historien om kidnappingen av John Paul Getty III på 1970-tallet. Han var barnebarnet til oljemagnaten John Paul Getty, og ifølge historien bidro han i utgangspunktet selv til å iscenesette sin egen kidnapping. Dette er en virkelig vakker serie som tok pusten fra meg!

Foto: HBO

Trust er laget på en så pen måte at den er en fryd for øyet, samtidig som den ikke blir for artsy og uhåndgripelig for min smak. Serien inneholder alle de riktige ingrediensene: penger, kjærlighet, utroskap, svik, vold og dop. Donald Sutherland og Hillary Swank er de mest kjente navnene, men langt ifra de eneste som blåser en av banen med overbevisende skuespill. Den siste episoden, «Consequences», er rett og slett et stykke kunst. Intet mindre!

Foto: HBO

Andre sesong av 13 Reasons Why står ingenting tilbake for første sesong. Ved første øyekast kan man tro at denne Netflix-serien er en high school serie som tar opp problemstillinger som er uinteressante for oss som er dobbelt så gamle som rollefigurene, men den gang ei. Nå kan det jo tenkes at jeg er umoden for alderen min, men jeg heller mot at denne serien er så bra laget at den engasjerer uansett alder. Jeg så den første sesongen da den kom i fjor og hadde glemt mye da jeg tok fatt på sesong to nå i mai, men det tok ca to sekunder å komme inn i det igjen. For dere som ikke har sett noe, starter hele historien med at Hannah tar sitt eget liv og fortsetter derfra med alle grunnene til at hun valgte nettopp den utgangen på livet. Det høres kanskje ikke så spennende ut, men denne serien har fått meg til å sitte oppe altfor lenge mang en natt fordi jeg ikke har klart å la være å se neste episode. Den har også fått meg til å gråte flere ganger, og kjenne på et ordentlig hat for noen av karakterene. Med andre ord: engasjerende!

The Big Sick er historien om hvordan den pakistansk-amerikanske komikeren Kumail finner og faller for Emily. Det jeg liker med denne filmen er at den, i likhet med heldigvis stadig flere filmer, er rå og realistisk, selv om den er søt og hyggelig også. Før var det liksom sånn at filmer og serier enten var så realistiske at de knapt ble underholdende, eller så gjennomført hollywoodisert at det var umulig å relatere til. Nå synes jeg stadig flere filmer klarer å være den deilige miksen av en klassisk kjærlighetshistorie med forviklinger og happy endings, med rå og brutale innslag av kleinhet, utbrudd, damer som banner og helter som driter seg ut. Denne filmen, som finnes på Viaplay, er veldig morsom og veldig fin, på en og samme tid! Minner meg litt om en av mine favorittserier Master of None.

Komedien Ibiza på Netflix er også litt sånn: En ganske streit story for en amerikansk komedie, men med mange flere ekte morsomme scener og dialoger enn man vanligvis ser i sånne komedier. Harper (spilles av Gillian Jacobs, som også spiller i Netflix-serien «Love») skal på en forretningsreise til Spania når hennes to bestevenninner insisterer på å bli med og gjøre det til en heisatur. Kjærlighet, forviklinger, fyll, dop, kjipe sjefer og kleine situasjoner gjør at filmen i blant er så far out at man blir svimmel, mens man andre ganger kjenner seg skikkelig igjen. Veldig gøyal film!

Verdens beste jenter på tur til Ibiza. Foto: Netflix

Og så er det Animal Kingdom, da. I løpet av en skikkelig regnværshelg i april så vi de to første sesongene av denne helt fantastiske serien og gleden var stor da vi googlet oss frem til at tredje sesong var rett rundt hjørnet. Den er nå i gang, til stor begeistring for både mann og kone i denne heimen. Serien er løselig inspirert av den australske Pettingill-familiens forbrytelser, men utspiller seg i sør California med kjente fjes som Ellen Barkin og Scott Speedman. Historien om den kriminelle familien Cody er underholdene, spennende og engasjerende – en typisk serie man ikke klarer å se bare en episode av. Ligger på Viaplay!

Killing Eve er katt- og musleken mellom Eve Polastri (spilt av Sandra Oh) og Villanelle. Kult med en actionfylt serie der både skurk og helt er kvinner. Jeg har bare sett fire episoder, men elsker denne serien. Rå vold og vakre antrekk er blant ingrediensene i den spennende historien om leiemorderen som som er like besatt av å drepe, som hun er av agenten som jakter henne. Ligger på HBO. Bonus: Kim Bodnia spiller også en kul rolle!

Til slutt må jeg nevne komedien Fun Mom Dinner som ligger på Netflix. Herre jesus så morsom film! En litt drøyere versjon av Bridesmaids, kan man vel kalle den. Ikke bare en jentefilm, selv om navnet høres litt sånn ut.

Morsom mammamiddag. Foto: Netflix

Ha en fortsatt fin søndag! ❤

SÅRE HENDER OG SMELTA OST

Den aller første jeg husker, vagt vel å merke, er VM i Mexico i 1986. Jeg var fire år gammel og husker bare at det ble hoiet og heiet foran tven. Mesterskapet etter derimot, dét husker jeg som om det var i går.

Det var den sommeren jeg fylte åtte, den siste sommeren før jeg flyttet til Norge. I gata vår i Teheran var vi en gjeng kids som samlet på Panini-kort. Husker dere dem? Det var kort med bilder av fotballspillere fra de ulike landslagene, med navn, flagg og klubben de vanligvis spilte på. Alle hadde sine favoritter og vi byttet mellom oss. Jeg husker jeg ga bort tre av mine til nabogutten for å få Maradona-kortet hans tilbake.

Noen ganger konkurrerte vi om kortene. Da var det ekstra deilig å vinne, men herregud så surt det var å tape. I de to stille timene midt på dagen når hele byen sover siesta og alle butikkene er stengt, satt vi på de støvete trappene foran den lokale brødbakeren. Vi satset hvert vårt kort, som vi la ned ved siden av hverandre, med billedsiden ned. Så slo vi med flat hånd på kortet, på en sånn måte at det lille lufttrykket som oppstod mellom håndflaten og kortet skulle suge opp kortet og snu det. Den første som klarte å snu kortet sitt sånn at det havnet med billedsiden opp vant den andres kort.

Jeg husker ikke hvordan det gikk til at jeg falt sånn for Argentina, men det gjorde jeg altså. Jeg byttet bort Ruud Gullit og Roberto Baggio mot nesten ukjente argentinske spillere. Og da Argentina tapte finalen mot Tyskland den julidagen i 1990, satt jeg klistret foran tven, med såre håndflater og gråt for første gang av noe jeg så på tv.

Den dag i dag heier jeg på Argentina hvert eneste VM, men ellers fortoner de fire deilige ukene hvert fjerde år seg annerledes i dag enn da jeg var liten. Stemningen er dog like magisk. Nå elsker jeg bare følelsen av at det skjer noe hver eneste dag i de fire ukene eventyret varer. Det er som om hele verden, en måned, hvert fjerde år, ser i samme retning.

Noen kamper ser vi på tv, andre kamper ser på Kontraskjæret og atter andre står på i bakgrunnen mens vi jobber eller gjør andre ting. Vi spiser litt mer smelta ost enn vi pleier, drikker litt mer brus og øl enn ellers, og jeg glir inn i litt mer komfortable og litt mindre feminine klær enn ellers. Når jeg snakker med familien i Teheran på telefon, har vi for en gangs skyld sett på det samme på tv. I år er Iran med for femte gang, og selv om Argentina er favorittlaget, heier jeg selvfølgelig litt ekstra på perserne.

Om du er av dem som ikke tror du liker fotball og som gleder deg til VM er over, anbefaler jeg deg å legge vekk skepsisen og gjøre følgende:

  1. Velg deg et lag!
  2. Omfavn athleisure de neste fire ukene (med mindre du noe annet)
  3. Sverg til det amerikanske kjøkken, vekselvis hjemmelaget og take-away fra lokale sjapper
  4. Se flest mulig kamper og lag mest mulig lyd!

Når finalen er ferdig 15. juli, lover jeg deg at du bare kommer til å glede deg til neste gang!

Enjoy, og lykke til! ⚽❤

IKKE EN MENNESKERETT

Helt siden Pepsi og jeg kom hjem fra tur i går kveld har jeg vært lei meg og forbanna. Vi hadde gått en ganske lang tur og var på vei hjem da vi så en mann og hans relativt store hund komme mot oss. Som vanlig når vi møter hunder på vår vei satte jeg lydboka jeg hørte på på pause og fant fram smilet, forberedt på at hunden vi møtte skulle ville hilse på Pepsi. Men det smilet stivnet relativt kjapt. For da hunden prøvde å gå bort til Pepsi for å hilse, dro mannen så hardt i båndet at den ble kastet tilbake med en hjerteskjærende hostelyd, og så slo han hunden hardt over snuta flere ganger med noe han holdt i hånden mens han mumlet sinte ord. For meg er det der like jævlig å se som det ville vært om det var et barn han slo. Og et barn kan i det minste si fra, et barn har rettigheter, men jeg orker rett og slett ikke tanken på at dyr behandles sånn av de som skal ta vare på dem.

Jeg fatter ikke at det ikke er vanskeligere å skaffe seg dyr. Det er jo ingen menneskerett å ha hund eller katt eller ilder eller fugl i bur. Alle prosesser man må gjennom for å adoptere og være fosterforeldre, men aldeles ingenting – ikke ett eneste skjema å fylle ut, ikke en vandels- eller legeattest å vise til, ikke ett løfte å gi – før man kan åpne lommeboka og kjøpe et annet liv. Jeg mener ikke at det går ut på det samme å være foreldre til barn og foresatt for dyr, det er klart en adopsjonsprosess er og skal være mer omfattende, men en eller annen fordømt prosess bør det vel også være forut for at et menneske får råderett over et dyr? Sann mine ord, en dag kommer vi til å se med skam tilbake på hvordan vi lot hverandre behandle dyr. Faen ta de som ikke behandler dyr med respekt og empati.

Sånn bortsett fra at jeg ikke får fred før det opprettes et dyrepoliti jeg kan melde fra om sånt til, så går det ganske bra om dagen. Etter gårsdagens møte med det som ser som ser ut til å være vår nye lege (hurra!), er vi litt mer optimistiske her i heimen. Jeg skal skrive mer om det i et senere innlegg, med detaljer om hva vi nå skal og hvorfor, men enn så lenge kan jeg si at legen fra St Petersburg virker en god del mer fremoverlent og løsningsorientert enn legene vi så langt har møtt på vår vei her i Norge. Den eneste andre fertilitetslegen vi har møtt som har virket så glad i jobben sin, var han vi møtte i Teheran for et par år siden. Det er liksom en lidenskap for faget, en nerdete iver etter å løse en utfordring, som gjør at vi føler oss trygge på at her skal alle steiner snus og ingenting stå uprøvd.

Ha en fin lillelørdag og vær snill med dyra ❤

GRILLMAT OG RUSSISK KLINIKK

Hvorfor føles det allerede som at sommeren er på hell? Det gidder jeg ikke å forholde meg til. Den har jo såvidt begynt. Det føles vel bare sånn fordi vi har hatt tidenes tropevarme i uke etter uke før vi engang har nådd midten av juni.

Vi har forresten kjøpt oss grill! For en lur ting å ha. Alt blir jo bedre når man griller det!

OBS! IKKE BRK ENGANGSGRILL ELLER TENN BÅL NÆR SKOG OG MARK!

Siden vi flyttet inn her sent i 2016, har vi hatt den ene store visjonen etter den andre. Det er første gang vi har hage, så det er mange drømmer man gjerne vil ha gjort til virkelighet. De litt mindre ambisiøse ideene, som for eksempel at jeg ønsket meg mynte og rabarbra i hagen, har vi allerede satt ut i live. Det var bare å få med en rabarbra-plante med røtter og et par mynte-planter av svigermor, som har nok av begge deler på hytta. De satte vi bare i jorda og selv om begge så ut til å dø de første par dagene, kviknet de jammen til etterhvert.

Ser på bildene at jeg må lære meg å luke litt, haha. Ikke født med grønne fingre, det er i hvert fall sikkert og visst. Ambisjonen er å bli litt flinkere på hagestell i løpet av denne sommeren her.

De litt mer avanserte ideene, som å mure inn en grill og lage en utendørs steinovn, ser ut til å kreve mer tid og krefter enn det vi har hatt så langt. Siden jeg elsker å grille ting, og tålmodighet ikke er min sterkeste side, overtalte jeg Jonas til å kjøpe en gassgrill, som vi kan ha til vi får laget den mer permanente løsningen. Siden det bare er en midlertidig grill, gikk vi for et billig merke. Men den funker som bare det! I helgen hadde vi besøk av noen venner og vi serverte et, om jeg får si det selv, meget vellykket grillmåltid.

Vi helstekte entrecote, som fikk følge av salsicciapølser, anguspølser, maiskolber, store champignon, søtpaprika, en grønn salat og en kald potetstappe med vårløk, hvitløk, salvie og persille. Nydelig med rødvin til! Jeg droppet dessert og serverte bare kaffe og sjokolade, noe som passet finfint da det begynte å regne idet vi var ferdige med å spise og vi måtte flytte inn. Jeg tok selvfølgelig bare bilder på instastory, så kvaliteten ble ikke den beste.

Noe annet som skjedde denne helgen, var at vi kontaktet vår første utenlandske fertilitetsklinikk. Ava-Peter-klinikken i St Petersburg virker så langt veldig proffe og gode til å følge opp. Vi har hatt epost-kontakt med dem, svart på en del spørsmål på nett om forsøkene vi har hatt så langt og medisinene vi har brukt, og i kveld skal vi faktisk på et seminar i regi av dem på Litteraturhuset i Oslo. I morgen har vi fått time til en personlig konsultasjon med doktor Olga Zaytseff, så da får vi se hva hun tenker om vår vei videre. Klinikken har de siste årene hjulpet flere hundre norske kvinner og par til å bli foreldre, gjennom ivf, icsi og eggdonasjon, og vi kjenner selv noen som etter en lang og kronglete vei fikk det til nettopp ved denne klinikken og i dag har en frisk og fin sønn. Jeg er superspent på hva som kommer ut av i dag og i morgen, og kommer til å fortelle på bloggen hvordan det går.

Så vil jeg nok en gang minne om den nye gruppa jeg har opprettet på Facebook, der alle som på en eller annen måte interesserer seg for ufrivillig barnløshet er velkomne til å være med. Det er allerede over 30 damer som har joinet og det er så fint å se at mange vil dele sine historier, hjelpe hverandre med sine erfaringer og heie på sine medsøstre i samme båt. Bli med og/eller tips noen du kjenner til å bli med!

Gruppa finner du her: https://www.facebook.com/groups/362443537493008/

Ha en fin uke ��